Jørgen Brekke. kabinett. Kriminalroman

Transkript

1

2 Jørgen Brekke Doktor Fredrikis kabinett Kriminalroman

3 Til mamma, for det aller meste

4 Djevelen ynder å skjule seg.

5 Første dag

6 1 Sluttet det her? Det føltes som om det lille, bedervede hjertet hennes slo sine siste slag, så mye krefter lå det i dem. Hun hutret. Var det slik dødsrikets kalde stillhet føltes? Ingen stjerner, ingen måne, ikke et gjenskinn av noe som helst i skogen. På bakken var snøen hard og glatt. Mørket gjorde trærne usynlige, bortsett fra de hviteste delene av bjørkestammene, der dagslyset holdt seg i live om natten. Lyden av hennes egen pust kunne nok høres over stillheten. Men hun hadde sluttet å løpe nå, bare smøg seg sakte og famlende, prøvde å være like lydløs som resten av verden. Lå det en redning i det? Om ingen kunne høre henne, så forsvant hun kanskje for den som fulgte etter henne i mørket. Derfor stanset hun til sist helt opp og bare lyttet. Var hun foran eller bak? Ingen lyder kunne gi svar på det spørsmålet. Altså hadde forfølgeren stanset også, sto stille eller snek seg fra tre til tre, nå og da nølende med de kjølige, skjelvende fingrene sine rundt stammene for å holde seg fast, før den smale skikkelsen smøg seg videre, hele tiden lyttende som henne, med et blikk som strevde med å se i mørket, kanskje rett ved, kanskje bak neste stamme, lydløst pustende, skjelvende av opphisselse, dette underlige raseriet som ikke skyldtes vanlig sinne, men kan hende redsel eller galskap. Var udyret der? Ble hun sett? Visste forfølgeren hvor de befant seg i skogen? Hun hadde mistet retningssansen selv. Hvordan skulle hun finne tilbake til stien? Hun ble stående lenge og lytte. Fortsatt ingen lyder. Tenk om hun var alene. Fikk hun

7 slippe unna? Gikk det an å håpe på det? Hva hadde forfølgeren sagt? Noe fra en bok. Under evighetens synsvinkel. Hvor kom den tanken fra? Hadde hun lest det et sted? Hun leste bøker, noe folk som henne vanligvis ikke gjorde. Men dette hadde hun vel ikke lest før? Likevel forsto hun at under evighetens synsvinkel var menneskene ikke annet enn maur. Hadde dette blitt sagt for å trøste, for å forklare, for å unnskylde djevelskapen? «Frihet består i å forstå hvem man er.» Så hadde det blitt sagt noe på latin. Det var da hun hadde klart å vri seg ut av grepet og sparke, treffe nederst i magen, og så gi et hardt slag mot hodet med boken hun hadde lest i da angrepsmannen kom inn til henne. Mens han fortsatt gispet etter pusten, hadde hun smettet ut gjennom gluggen i tømmerveggen og sluppet seg ned på bakken, hun hadde fulgt krøtterleden bakom huset innover mellom trærne til hun mistet den og gikk seg vill. Et sted måtte den være. Kunne hun bare finne igjen stien. Der var det brått noe. En kvist som knakk under foten til den som fulgte etter henne, eller bare et vindpust som beveget en grein? Hun torde ikke å røre seg og ble stående lenge og lytte etter flere lyder og tegn på bevegelse mellom trærne. Hun kunne ikke løpe før hun fikk orientert seg på en eller annen måte, før hun var sikker på at hun løp vekk fra og ikke imot den som var etter henne. Hun kastet på hodet, vendte seg frem og tilbake der hun sto. Kjente at håret, fuktig av sludd, falt tungt tilbake mot ryggen hennes hver gang hun snudde seg brått. Hun skalv på hendene, leppene dirret. Så hørte

8 hun noe på nytt og snudde seg mot lyden. Noe ørlite og mørkt nede i snøen ved et grantre. Var det en kongle? Hadde den falt fra treet av seg selv, eller hadde forfølgeren kastet den mot henne? Hun rørte seg ikke. Ingenting annet rørte seg. Noen så på henne fra et sted i skogen, det var hun sikker på nå, kjente det på seg, et urolig blikk. Men hvor? Skjelvingen ble sterkere. Det kjentes som om hun holdt på å falle fra hverandre. Det var stillheten som gjorde dette med henne. Den trengte seg inn gjennom huden hennes med tilintetgjørende kraft. Så var det en lyd der igjen. Kom den fra en annen kant? Var forfølgeren kommet nærmere? Beveget noen seg rundt henne i en sirkel? «Skal De ikke komme og ta meg?» hylte hun. Hun vurderte om hun skulle kaste boken som hun fremdeles bar på, ut i mørket etter ham, men ble stående og hikste før hun fortsatte langt roligere, nesten hviskende: «Kan De ikke bare få det overstått?» På nytt den lyden. En kvist som knakk? «Overstått?» sa noen plutselig. Hun snudde seg mot stemmen og gispet. «Vil det være over med dette?» Tonefallet var spinkelt, barnslig. «De kan gi Dem med det samme,» sa hun skjelvende og uten overbevisning. «Det kan ta slutt nå.» «Kan det?» Det hørtes ut som om stemmen lette etter sannheten i det hun sa, men ikke fant den. Ingen av dem trodde virkelig på det. Og så kjente hun hånden rundt halsen. Hun skrek og forsøkte å vri seg løs, men den andre armen hadde fått tak om livet hennes og holdt henne fanget. Det var mer

9 kraft i grepet enn i stemmen. Så flyttet hånden seg fra halsen til munnen for å stanse skriket, som om den som holdt henne, ble advart av trykket som bygde seg opp i brystet. Hun kastet hodet til siden og fikk munnen løs fra grepet, men skrek ikke, slapp bare ut luften fra lungene, som et taust geværskudd. «De andre,» sa hun med tung pust. «De andre?» Hånden senket seg og løsnet taket uten å fri henne helt. «Skal De ta dem også?» Ikke noe svar. «De andre vet ingenting. Dem kan De la være i fred. Ikke start dette. De vil virkelig ikke starte dette. Hvor vil det i så fall ende?» «Ingenting ender. Ingenting ender og ingenting begynner, alt bare er, og vi må gjøre det vi skal gjøre.» «Nei,» sa hun. «Dette er ikke noe De må gjøre. På samme måte som De ikke måtte gjøre det som skjedde den gangen. Det var et valg De kunne avstått fra å ta.» «Var det?» Med dette spørsmålet slapp armen tak i henne og ga henne et puff slik at hun skled i snøen og falt ned på bakken foran føttene til mannen som sto over henne uvirkelig og truende i nattemørket. «Hvordan kunne jeg avstå da? Hvordan kan jeg avstå nå?» Var det mulig at hun hørte en trist klang i stemmen? Hun så en arm løfte seg over hodet til skikkelsen. Han holdt noe i hånden.

10 Andre dag