Barry Lyga. Game. Oversatt av Fartein Døvle Jonassen. Gyldendal

Transkript

1

2 Barry Lyga Game Oversatt av Fartein Døvle Jonassen Gyldendal

3 Til Kathy. Endelig.

4 Del én 3 spillere, 2 lag

5 Kapittel 1 Hun hadde skreket, men hun hadde ikke grått. Det var det han kom til å huske, tenkte han. Ikke fargen på håret eller øynene. Ikke hofteknekken eller leppebuen. Ingenting sånt. Ikke engang navnet. Hun hadde skreket. Skreket mot en likegyldig, stjernespekket himmel. De skrek bestandig. Alle skrek. Men hun hadde ikke grått. Ikke at gråt ville ha hjulpet. Han skulle drepe henne uansett, så det var det samme hva hun gjorde. Og likevel satt det igjen hos ham: ingen tårer. Ingen klynking. Kvinner gråt alltid. Det var deres siste, beste våpen. Det fikk kjærester til å be om unnskyldning og ektemenn til å holde rundt dem. Det fikk pappa til å legge i litt ekstra til kjolen til skoleballet. Hun skrek. Skrikingen var vakker. Men sant å si savnet han gråten. Senere, da han var ferdig, så han ned på henne. Den tidlige morgenen så tidlig at sola ennå ikke var oppe var varm, og en svak eim av motorolje hang i lufta. Nå som hun var taus og død og urørlig, kunne han ikke lenger huske hvorfor han hadde drept henne. I et kort øyeblikk lurte han på om det var rart, men han skjøv

6 straks tvilen til side. Hun var én av det som skulle bli mange. Det hadde vært andre, og det kom til å bli flere. Sittende på kne ved siden av henne trakk han en kort skarp kniv ut av sliren. Lot fingertuppene gli over henne et lite øyeblikk. Han bestemte seg for venstre hofte. Han begynte å skjære.

7 Kapittel 2 Den døende mannens navn var Vel, det hadde ikke noe å si. Ikke nå lenger. Navn var merkelapper på ting, visste morderen. Substantiver. Person, sted, ting, begrep akkurat som man lærte på skolen. Ser du denne tingen jeg drikker fra? Jeg gir den merkelappen «kopp», og hva så? Ser du denne tingen jeg dekker kroppen min med? Jeg gir den merkelappen «genser», og hva så? Ser du denne tingen som jeg har åpnet under den mørknende himmelen slik at det vakre månelyset slipper inn? Jeg gir den merkelappen «Jerome Herrington», og hva så? Morderen reiste seg og strakte på ryggen. Å bære tingen med merkelappen Jerome Herrington opp fem trapper hadde ikke vært lett; han var støl i kroppen. Heldigvis slapp han å bære tingen med merkelappen Jerome Herrington ned igjen. Tingens hode vred seg fra side til side mens øynene stirret rett ut i lufta, uten å blunke. Uten å blunke fordi de ikke hadde noe valg morderen hadde fjernet øyelokkene først. Alltid først. Veldig viktig. Morderen huket seg ned ved tingens hode og hvisket: «Vi er veldig nær nå. Veldig nær. Jeg har åpnet magen din, og jeg må si du er vakker i måneskinnet. Virkelig

8 nydelig.» Tingen med merkelappen Jerome Herrington sa ingenting ganske uhøflig, syntes morderen. Men likevel ble ikke morderen sint. Morderen visste hva sinne var, men hadde aldri opplevd det. Sinne var sløsing med tid og krefter. Sinne var unyttig. Sinne var merkelappen satt på en følelse som ikke var godt for noe. Kanskje tingen med merkelappen Jerome Herrington rett og slett ikke var i stand til å sette pris på sin egen skjønnhet. Morderen funderte litt på det før han strakte seg ned og løftet en blodsleip masse av innvoller ut av tingens åpne bukhule. Måneskinnet glinset i de blanke, grårøde kveilene. Tingen med merkelappen Jerome Herrington stønnet av dyp, vedvarende pine. Med stor anstrengelse løftet den hodet som for å prøve å unnslippe, knapt i stand til å holde hodet oppe. Tingen hikstet. Tårer strømmet nedover kinnene, og den prøvde å snakke. Morderen strålte. Tingen hørtes glad ut. Det var bra. «Nesten ferdig,» lovte morderen og slapp innvollene. I samme øyeblikk ga tingens hals etter og hodet falt. Dunk! sa det ene. Klask! sa det andre. Morderen trakk en liten, skarp kniv opp av støvelen. «Pannen, tenker jeg,» sa han, og begynte å skjære.

9 Kapittel 3 Billy Dent stirret på speilbildet sitt. Han dro ikke riktig kjensel på seg selv, men det var ikke noe nytt. Billy hadde nesten alltid sett en fremmed i speilet, helt siden barndommen. I begynnelsen hadde han hatet og fryktet den skikkelsen som så ut til å forfølge ham overalt, luske på ham i speil og butikkvinduer. Men etter hvert begynte Billy å forstå at det han så i speilet, var det andre mennesker oppfattet når de så på ham. Andre mennesker så liksom ikke den virkelige Billy. De så noe som lignet på dem selv. Noe som så menneskelig og dødelig ut. Noe som så ut som et bytte. Utenfra kom den kvernende, mekaniske lyden av en avfallspresse. Billy trakk gardinene til side og kikket ut. Tre etasjer nedenfor knuste en søppelbil kildesorterte bokser og flasker. Billy gliste. «Å, New York,» hvisket han. «Vi skal ha det så gøy.»

10 Del to 4 spillere, 3 lag