Alle nyanser av sinne

Transkript

1

2 MARI TVEITA STAGRIM Alle nyanser av sinne

3 hva kan jeg si uten at stemmen sprekker hva kan jeg be om uten at leppene skjelver hva kan jeg ønske uten at kjeven knaker Victoria Kielland

4 PATTEDYR OG FUGLER

5 Han hogger øksa i døra, gang på gang. Små, mørke sprekker. Sjalusien har vokst, kilende, kvalmende. Hodet roper, magen sier: Du må slutte med dette. Hjertet banker, hodet svimler, beina kiler. Sjalusien vokser i kroppen, fra magen og oppover i halsen, opp til drøvelen, der den legger seg på lur i vente på at noe avgjørende skal skje. Han slår øksa mot døra igjen, holder hardt rundt skaftet. Åpenheten? La oss snakke om det, vil alt ordne seg da? Disiplinen: Styr deg bort fra denne følelsen. Hele kroppen flommer over av sjalusi, splinter står ut av treverket i døra. Han hører henne, først var hun nær, men nå er hun lenger unna, kanskje oppe i annen etasje. Lufta er kald, han holder skaftet i den ene hånda og bladet i den andre, varmt og kaldt på en gang. Skal han gråte og si at han ikke klarer dette mer? Si: Jeg vil ligge med deg hele tida, og jeg vil ikke at du skal ligge med noen andre. Kilingen i magen tiltar, kroppen tar over, sjalusien tar over, men han prøver å holde den i sjakk. Vær rasjonell, du er steinbukk. Han står der med øksa i hånda, splintene stikker ut av døra, lufta er kald. Du klarer dette. Det er sammensatte følelser: sinne, uro og fortvilelse. En opplevelse av krenkelse. Vil hun meg vondt? Han strammer grepet rundt skaftet. Hvorfor gjør hun dette mot meg? En grunnleggende reaksjonsform som gjenfinnes hos pattedyr og fugler. Han hogger øksa mot døra, om og om igjen. Følelsene vokser og graver seg fram. Ut av kroppen, ut av krateret, og blir det synlig nå, så ødelegges alt. Han stopper for å høre etter, hun har slutta å skrike, og han lurer på hva han vil. Der med øksa. Han vil jo ikke

6 engang ha denne dama mer. Han står på trappa, det er blitt mørkt ute, og nå har han føkka det opp, føkka det opp noe skikkelig. Hva med lille Eva, hva med hybelleiligheten han leier? Hva med jobben der han har hatt det så bra? Og så kommer angsten for alt det andre tilbake. Da Line bare dro og han ble alene, det var da den kom, og alt bare velta seg rundt inni han. De tre skulle jo bli en familie og være sammen for alltid. Skulle de ikke det? Det hadde jo ikke skjedd noen store greier heller. Han hadde gitt bort nummeret sitt på byen, til ei dame, og det var det. Det hadde ikke skjedd noen ting før Line sto der med mobilen hans i hånda. Han våkna av at hun ropte et eller anna, han så at hun var svett og rød i ansiktet, men skjønte ikke hva det var. Han var kvalm og rar i kroppen etter kvelden før, Line skreik og ropte, og han skjønte jo at det var de meldingene fra hu dama, men at det skulle bety så mye, det skjønte han ikke. Han var bakfull, sliten, og så kom hun bare og skreik. Han dro på seg klærne og gikk ut i bilen, kjørte bort til pizzaen og satte seg der. Line hadde mobilen, så han fikk ikke ringt noen. Han var så jævlig sliten. Og der satt han da, venta på pizzaen utenfor, for han ble kvalm av osen inne på gatekjøkkenet. Så spiste han, og Kjetil kom forbi. De lo litt av greia. Sånn går det, og det går over, men ting gikk ikke over. Han kom hjem igjen, Line gråt og var sur. Hvor hadde han vært, og hvordan kunne han bare dra på den måten? Da han satte seg og prøvde å forklare alt, spurte Line om han ikke ville ha henne mer siden de aldri hadde sex og han bare stakk på den måten, og siden de aldri snakka om noe mer. Han prøvde å si alle de riktige tingene, men de virka ikke den dagen, og så var det plutselig slutt, han måtte finne seg et nytt sted å bo, for Line skulle bo her alene, og alt bare knuste inni han hele

7 tida. Han slipper øksa, øksehodet lager et dunk idet det treffer plankene i trappa. Han er svimmel, kroppen kjennes ikke som den pleier. Han ser på sprekkene i døra, og det er han som har gjort det. Han tenker på Eva som sover, eller som kanskje har våkna av alt bråket. Han tenker at de sikkert er redde, og derfor banker han hardt på døra, slår og slår, prøver å rope at det var ikke meninga, at de ikke skal være redde, han ville bare ikke at det skulle bli sånn. Følelsene tok overhånd. Som en forelskelse, kilende, kvalmende. Hjertet banker, vær rasjonell, du er steinbukk. Du klarer dette. Alle planene de hadde, og alle tingene de hadde gjort sammen. Turen til Mallorca, det store badehotellet de hadde bodd på. Baren der de tok seg en drink eller to mens Eva lekte i bassenget med de andre ungene. Han husker at Line ble sur da også. Da han tok det ekstra glasset med øl, men det var jo så billig. En kveld tok hun med Eva på rommet, og da han prøvde å låse seg inn, hadde hun dratt en masse greier foran døra. Hun kunne være sånn. Litt sur og vrien, men da la han bare armene rundt henne og hviska om den gangen de traff hverandre. På den festen, den sommeren som var så varm at de satt med beina i barnebassenget. Han hadde tenkt: For ei dame, allerede da, og så gikk det bare som det gikk. De snakka, han la armen over skuldrene hennes, så kyssa de. Og så var det fram og tilbake, hit og dit, for først visste ikke hun, og så visste ikke han, og det tok åtte måneder før de ble helt enige. Enige om at de skulle prøve. At de var ment for hverandre. Og idet han tenker den tanken: Ja, de var jo ment for hverandre, så

8 presser sinnet på igjen, og han tar opp øksa, tenker at et siste hogg kan jo ikke gjøre noe, og han slår til døra så hardt han kan, nå er det nesten sånn at han kan se inn i gangen. Han hører ingenting, men lener seg mot sprekkene, prøver å se om de står der inne, men han ser ikke nok, så han tar øksa og gyver løs igjen, og da hører han lyden fra politibilen, og så ser han blålyset, til slutt kommer bilen, og han skjønner at det er bare én ting å gjøre. Han slipper øksa med en gang, holder henda opp i været. Han er jo ikke gæren heller, han skjønner jo at det er slutt. Politifolka går ut av bilen og blir liksom stående der litt før de roper. Han sier han ikke har noe våpen, at det klikka litt, at det går bra nå, og da kommer de plutselig løpende, to menn overmanner han uten at de egentlig trenger å gjøre det, for han har jo ikke våpen, og han er ikke engang sint lenger. Han skjønte det jo selv, ganske fort, at dette her ville ikke gå. Dette her ble bare altfor mye, og han hadde vært dum. Han skjønte det allerede da han slapp øksa. Akkurat som en av de første gangene han sloss ordentlig på barneskolen, man bare veit at det er nok, men det banker i vei inni kroppen, og det verste av alt er å stoppe, men så er det jo det beste også, for da får man ikke like mye kjeft, og da ser man ikke de samme redde øynene til de som kommer for å hjelpe, så da slipper man alt det der. At folka gråter og holder han fast. Og så kommer det enda en politibil, det blinker i hele gata. Han ser skikkelser i vinduene i de andre byggene, men Line kommer ikke ut, og ikke Eva heller. Politifolka er helt greie, men strenge. Dette er jo en potensiell avissak, tenker han. Og så kjører de, fra Line og Eva. Den andre bilen ble igjen, og han veit jo hvor han

9 skal nå, han har allerede begynt å angre, men veit ikke om han kunne gjort noe annerledes, veit ikke om noe annet kunne ha hjulpet, ordene strekker ikke til, Line forstår ikke hva han sier, og det er egentlig ingenting som hjelper. De kjører innom sykehuset, blodet spruter inn i prøveglasset. Sykepleieren er rolig, men hun sier ikke så mye, og politifolka står ved sida av hele tida. Hun tror sikkert at han har fyllekjørt, men det har han jo ikke. Han vil ikke skade noen. Så dro de til stasjonen, han snakka masse om masse greier, med flere folk, og han husker ikke engang hva han snakka om, bare at han var rolig, og lei seg, og at han gråt for første gang på veldig, veldig lenge. Og så, etter en stund, måtte han inn på den cella, der satt han, så sov han litt, og så var det avhør og møte med advokat og lege, hun stilte mange spørsmål, og så var det inn igjen, de var egentlig helt greie alle sammen, advokaten sa: Du er jo en oppegående fyr, jeg skal prøve å få gjort det jeg kan, men det er jo alvorlig, og det er vanskelig, du vil nok kanskje få noen måneder betinget. Det spørs litt hvordan hun framstiller det, hva hun vil. Og så er det barnevernet, da, de er nok kanskje de vanskeligste i denne saken. De kommer til å si at du utsatte barnet for noe traumatisk, at de er nødt til å ta hensyn til barnet i denne saken. De vil si at du er et voksent menneske, og at du skulle ha lært, at du skulle klart å beherske deg. Han sitter i cella og alt snurrer bare rundt, alle følelsene velter opp, han blir kvalm, på et punkt kaster han nesten opp av alle følelsene og eksplosjonene som sprenger på og ødelegger alt. Han skulle kanskje ha sagt noe, selv om han tenkte at det ville ødelagt alt, men ordene har ligget bak der i hodet hele tida, ligget der og modnet seg, i

10 måneder og kanskje år, kanskje fra den første uka han og Line traff hverandre, da hun var så søt i den stripete kjolen, hun så så liten ut, de holdt hverandre i hendene på bussen første gang de møttes, og selv om det gikk galt ganske tidlig, så holdt han ord. Han svelget, igjen og igjen, og ordene lagra seg, som om hjernen memorerte dem, gjentok dem igjen og igjen. Hun vil aldri være helt min. Han skulle kanskje brukt den øksa på seg selv istedenfor døra til Line. Istedenfor å gjøre de to jentene sine redde. Han skulle brukt den øksa på seg selv, hogd til og blødd ut alle ordene, for det er jo godt det der, å blø ut alle ordene han skulle sagt, men som han aldri lærte å si, fordi. Fordi strukturen ikke tillot det? En grunnleggende reaksjonsform som gjenfinnes hos pattedyr og fugler. En sammensatt følelse: sinne, uro og fortvilelse. En opplevelse av krenkelse. Var det strukturen, eller var det han, eller var det foreldra som skulle lært han å snakke, eller var det den læreren som hele tida sa at han skulle klappe igjen, holde munn, være stille, for han snakka jo hele tida, og det var jo bare fordi han var glad, var det ikke det? Men han lukka munnen. Og ordene smelta inn i hjernen og inn i magen, og det beste var på en måte det med øksa. Det beste var å slå og slå, se flisene sprekke, se døra gi etter og alt bare bli knas og treverk, for da falt alt sammen og kunne på en måte bygges på nytt, og nå sitter han på cella, der alt er reint og fint og egentlig helt greit. Der er veggene trygge og kalde, gode, og der kan hun ikke nå han. Der er alt bra, akkurat nå.