Pym Pettersons. skoleball

Transkript

1

2 Heidi Linde Pym Pettersons mislykka skoleball Gyldendal

3 Stor takk til elevene på Brandval skole som fant på denne tittelen og som foreslo at det burde komme en bok om Pym på et (mislykka) skoleball!

4 1 Om nye fregner, solas reise til jorda og om alt som forandrer seg Det var en varm fredag i midten av juni. Utenfor vinduet kvitra fuglene, og i blomsterbedene spratt det ut blomster i alle mulige farger og fasonger. Folk gikk og smilte til hverandre med nye fregner og korte skjørt, noen sykla, andre løp rundt i nye joggesko og alle var glade fordi sola skinte og fordi det snart var sommerferie. Det vil si, alle bortsett fra meg.

5 Denne fredagsettermiddagen satt jeg helt alene i halvmørket på rommet mitt i kjelleren med gardinene trukket for og grein. Ja, du hørte dessverre rett. Det er ikke særlig gøy å innrømme, men det var akkurat sånn det var: Jeg Pym Petterson snart 13 år, og med en åtte ukers sommerferie rett foran meg satt med hodet støtta i hendene og grein. Hvorfor? tenker du sikkert nå. Hadde jeg nettopp fått beskjed om at jeg led av en mystisk og kanskje uhelbredelig sykdom? Svaret er nei. (Heldigvis!) Hadde jeg kanskje snubla i mine egne føtter sånn at jeg hadde gått rett på snørra og nå satt med gips og krykker Nei. (Så klønete er jeg faktisk ikke!) Hadde jeg kanskje en kjæreste (æsj!) som plutselig hadde slått opp? Nei, nei og atter nei! Hvis du absolutt vil vite grunnen til at jeg satt der alene på rommet og grein, så er svaret dette: verdensrommet. Ja, du hørte rett igjen. Verdensrommet. Da jeg kom hjem fra skolen den ettermiddagen, hadde jeg fått mail fra Alex. Det var sånn det begynte. Alex er min svenske brevvenn. I vinter hadde han og klassen hans vært på besøk hos klassen min. Alex hadde bodd hjemme hos meg, og etterpå hadde vi holdt kontakten. Da Alex dro, tenkte jeg nesten at jeg var forelska i han. Men nå visste jeg bedre. Forelskelse var et idiotisk påfunn, dessuten hadde Alex i en mail forrige uke skrevet om en snygg tjej som hadde flyttet inn like ved

6 der han bodde. Det spilte ingen rolle for meg. Jeg skulle aldri få meg kjæreste. I mailen som kom i dag sto det heldigvis ingenting om snygga tjejer. Men det sto noe om verdensrommet. Eller rettere sagt om sola. Forresten, skrev Alex. Visste du at sola bruker 8 minutter og 20 sekunder på å nå ned til oss her på jorda? Jeg visste det. Jeg hadde lest det en gang i fjor eller kanskje forfjor, men jeg hadde ærlig talt ikke tenkt så mye over det. Men nå gjorde jeg det. Jeg snudde meg mot vinduet og kikka opp mot sola som gløda høyt der oppe, gul og sterk. Og da jeg begynte å tenke på at det jeg så her og nå, egentlig ikke skjedde nå, men hadde skjedd for flere minutter siden, var det akkurat som om jeg ble litt redd. Eller kanskje aller mest lei meg. Å se på sola var på en måte det samme som å se bakover i tid. Og plutselig fikk jeg en sånn sterk følelse av at ingenting av det vi ser er ekte. Som om alt bare forandrer seg, som om ingenting fortsetter å være sånn som det har vært. Jeg stirra på sola helt til det begynte å svi i øynene, og så begynte jeg å tenke på verdensrommet. På det der at det hele tida utvider seg. Universet vokser og vokser og forandrer seg hele tida, jeg visste jo at det var sånn. Så hvorfor skulle det plutselig få meg til å begynne å grine? Men det var det som skjedde. Jeg trakk for gardinene så sola ikke nådde inn til meg, og så la jeg hodet i hendene på skrivebordet mitt og grein som en unge.

7 Da døra inn til rommet mitt plutselig ble revet opp, skvatt jeg så voldsomt at jeg hoppa på stolen. Mat om fem minutter! ropte Sanna. Storesøstera mi sto i døra. Hun var allerede på vei til å snu seg og fortsette ut igjen, kanskje skulle hun bortom rommet til broren min også. Men så bråstansa hun og så plutselig skikkelig bekymra ut. Men Pym? utbrøt Sanna. Hva har skjedd? Det var et godt spørsmål. Hva hadde egentlig skjedd? Jo, du skjønner, jeg sitter her og griner fordi verdensrommet driver på og forandrer seg. Skulle jeg svare det? Søstera mi hadde ofte kalt meg stygge ting, sånn som frekk, dustete og innpåsliten. Og det var heller ikke få ganger hun hadde skreket til meg at jeg var helt fullstendig gæren. Da brukte mamma og pappa å forsvare meg. Men om jeg nå sa sannheten og svarte det med verdensrommet, tror jeg faktisk foreldrene mine også ville gitt henne rett: Jeg var gæren. Hva har skjedd, Pym? gjentok Sanna og tok et skritt inn i rommet. I det samme var det noe som flamma opp i meg, og jeg byksa opp fra stolen. Gå! skreik jeg. Kan du bare GÅ?! Sanna bråstansa midt på gulvet. Hun så skikkelig sjokkert på meg. Jeg brukte aldri å svare henne på den måten. Og jeg så for meg hvordan Sanna nå kom til å skrike tilbake til meg. Eller kanskje slå. Men det var ikke det som hendte. Sanna så bare rolig på meg mens hun nikka sakte. Så rygga hun mot døra og lista seg ut.

8 2 Om maur under huden, en slakta rev og om å se bedre ut enn Justin Så satt jeg der, da, helt alene på rommet og grein. Det var ganske stusslig, og plutselig slo det meg at den grininga kanskje kunne handle om noe mer enn bare verdensrommet. For det var ikke bare verdensrommet som dreiv på og forandra seg for tida. Det var alt mulig annet i livet mitt også! Sånn som det der at vi plutselig ikke skulle leke lenger. Tidligere den ettermiddagen hadde jeg vært på

9 idrettsplassen sammen med Sofia og Lukas og flere andre fra klassen. Vi hadde sykla ned dit etter skolen. Noen fra B-klassen hadde også kommet, og alt hadde blitt så merkelig. Og det merkeligste av alt var vel at jeg ikke helt klarte å forklare hvorfor det var merkelig. Dessuten virka det som om det bare var jeg som syntes ting var annerledes enn før. Vi lå på gresset og spiste is, snart var det sommerferie og alt burde være bra. Men det var ikke bra, i hvert fall ikke for meg. Jeg kjente meg urolig. Jeg klødde. Det var akkurat som om jeg hadde kroppen full av insekter som dreiv på og krøyp rundt under huden min. De andre babla i vei om skoleballet. Den store avslutningsfesten som skulle være for oss på sjuende trinn neste lørdag. Og det var liksom ikke måte på hvor innmari interessant de andre synes det var med det ballet. Jeg synes vi skal ha kåring av ballets dronning! sa Oda fra B-klassen. Med diger krone og sånn. Da må vi i så fall kåre ballets konge også, sa Jonas, ellers blir det diskriminering. Og så må vi få tak i en skikkelig diskokule til å henge i taket! sa Syver. Da kusina mi i Oslo hadde skoleball, var det noen som leide limousin til festen, sa Lukas. Kult! sa Julia. Jeg skal få onkel Nils Petter til å kjøre meg til ballet i mærsja! sa Oda. Mærsja? gjentok Sofia og så ut som et spørsmålstegn.

10 Oda himla med øynene. Mercedesen, sa hun. Mamma og jeg skal kjøpe kjole i helga, sa Julia. Og så skal jeg få låne pelskåpa til mormor og ha den over. Omar lo. Kommer til å bli grisevarmt med pels i juni, da! Samma det, sa Julia. Jeg la meg over på magen i gresset. Foran meg strevde en maur med å komme seg over et gresstrå. Pels? sa Eline. Det er faktisk dyremishandling! Julia fnyste. Den reven er uansett slakta for lengst, sa hun. Foran meg hadde mauren endelig klart å komme seg over gresstrået. Men så var det bare å fortsette å klatre over neste strå, og så neste og neste og neste. Det så vanvittig slitsomt ut, og jeg merka plutselig hvor utrolig synd jeg syntes på den mauren. Jeg har fått meg en sjukt fet dress, sa Jonas høyt. Jeg kommer til å se bedre ut enn Justin! Særlig, sa Marthe. Vent og se, da vel! gliste Jonas. Jeg kommer til å kjøre klassisk ballkjole, sa Oda. Pudderrosa chiffon. Jeg vred på meg i gresset. Det klødde på ryggen, og på magen og inni hendene. Jeg hadde hatt det sånn i flere uker nå. En slags uro eller kanskje rastløshet. Jeg visste liksom ikke hva jeg ville, bare hva jeg ikke ville. Og en av de tingene jeg ikke ville, var for eksempel å prate om ballkjoler. Hei, dere! sa jeg, og satte meg opp. Skal vi ta en runde boksen går?