LANDET BAK DØRA. 1. Treet som ikke ville gå. Vi bor på grensa mellom fantasi og virkelighet. I et hus så midt på som det er mulig å

Transkript

1

2 LANDET BAK DØRA 1. Treet som ikke ville gå Vi bor på grensa mellom fantasi og virkelighet. I et hus så midt på som det er mulig å komme. Går du ut gjennom inngangsdøra, er folk folk, biler er biler og hus er hus. Går du ut bakdøra, kan hva som helst skje med deg. Og tro meg hva som helst skjer! En av de første tingene vi gjorde da vi flyttet inn var å male «FARE! ELEKTRISK UTSTYR!» på bakdøra slik at ingen skulle spasere ut gjennom den ved et uhell. Når vi har gjester, holder vi bakdøra låst. Det er best slik. «Vi» er foreldrene mine og jeg. Og «jeg» er Marcus. De fleste voksne vil ha en stor dose virkelighet og i beste fall en bitteliten klype fantasi. Men mamma og pappa er ikke som andre voksne. De vil ha en like stor dose av hver. Derfor har vi flyttet hit. Pappa sier at vi var heldige som fikk tak i dette huset, for det er ikke ofte et slikt hus er til salgs. Folk flest vet ikke engang at slike hus finnes. Det visste ikke vi heller, og det var bare flaks at vi fikk vite det. Slik hendte det: En av mammas gamle tanter kjenner en gammel sjømann som ble fortalt av en araber på bussen at tannlegen hans hadde hørt av en takknemlig pasient at et slikt hus fantes. Jeg tror det var slik det var. Iallfall gikk mamma mye til tannlegen på den tiden. Så mye som ingen har gått til tannlegen før henne. Og det til tross for at mamma har de flotteste tennene jeg har sett. Kanskje var det tannlegebesøkene som gjorde at foreldrene mine begynte å krangle. For det er dyrt å gå til tannlegen, spesielt om man bare gjør det for moro skyld.

3 Noe var det iallfall som skjedde. For de var gode venner før. Det er de ikke nå. Dama som bodde her før oss fru Trulsen døde av hjerteattakk mens hun sov. De sa iallfall megleren (det er han som solgte oss huset). Men jeg tror ikke noe på det. Jeg tror hun ble spist av en forhistorisk kjempefugl, for jeg fant to store fjær under senga mi, og det var ikke strutsefjær, for jeg slo opp i fugleboka og sjekket. Huset ligger ved en stor skog, og når vinden blåser utenfor, skraper og slår greinene mot veggene. Spesielt mot veggen der bakdøra er. Da høres det ut som om noen vil inn. Og det stemmer. Trærne vil inn. Blir det for ille må mamma ut og kjefte på dem. Etterpå holder de gjerne fred en halvtimes tid, før de begynner på nytt. Dunk-dunk, skrap-skrap. En gang slapp mamma inn et lite grantre. Mest for å være snill, men også fordi hun hadde dårlig samvittighet etter å ha truet det med ei motorsag. Før treet fikk krysse dørstokken ble røttene skrubbet med såpe og vann, løse barnåler ristet av og tre fire av de tjukkeste greinene klippet (noe treet bare syntes var deilig). Slik ble det mulig å skvise det inn gjennom døra. Mens mamma, pappa og treet så på et hageprogram på tv, dro jeg frem tegneblokka mi for å lage en skisse av treet. Det var lettere tenkt enn gjort. For når treet ble opphisset, fòr greinene hit og dit. En gang spratt det opp og ropte: «Den smørblomsten der kjenner jeg godt!» «Jaså?» sa mamma og pappa. «Eller kanskje det var broren hans,» måtte treet innrømme. «Blomster er temmelig like.» «Akkurat,» sa mamma og pappa. Ettersom kvelden gikk, drakk treet store mengder springvann og ble i veldig godt humør.

4 Da vi slo av tv-en for å køye, ville det ikke gå. «Takk for besøket, men nå må du nok forlate oss,» sa pappa. Treet trommet noen kvister mot armlenet på sofaen og spurte om det ikke begynte «et program om regnskogen i Amazonas» på en annen kanal. «Nei, nå er det slutt,» gjespet pappa. «I morgen er det atter en dag.» Treet lente seg bakover i sofaen og la to røtter i kors. «Har dere kjøpt juletre? Hvis ikke, kan det hende at jeg kjenner noen.» Pappa reiste seg. «Det er mange måneder til jul,» sa han. «Ja, men det er lurt å avtale ting i forveien,» forklarte treet, «så blir man ikke stående opprådd på selve dagen.» Pappa begynte å slukke lysene. «Å, vi skal nok finne på noe, når den tid kommer.» «Tror du jeg kan få en halv bøtte vann til?» spurte treet. «Jeg er fortsatt litt tørr i den ene rota.» «Du har alt drukket femten liter,» sa pappa. «Vi er trøtte og vil legge oss. Vær så snill å gå.» «Dere er ikke særlig gjestfrie,» sa treet. «Jo, men alt med måte,» sa pappa. Mens pappa og treet pratet, hadde mamma hentet to par arbeidshansker. Hun trakk på seg et par og ga det andre til pappa. «Vi må nok bære det ut,» sa mamma. «Vi må vel det,» sukket pappa. «Akkurat som med morfar på nyttårsaften. Vi burde vært mer forsiktige med vannet.» Men å bære ut grantreet skulle vise seg å bli mye vanskeligere enn å bære ut morfar.

5 Treet var slett ikke samarbeidsvillig. Det klamret seg til golvplankene mens det tryglet potteplantene om hjelp. («Planter i alle land, foren dere!» skreik det.) Men potteplantene var ikke skapt i fantasien, så de holdt seg i ro der de var. Da mamma og pappa endelig hadde fått ut treet, var ansiktene deres fulle av rifter og håret var fullt av sevje. Og enda gjensto det å fange tre dusin med barnåler som treet hadde gitt slipp på. Som små meitemarker ålet de seg i alle retninger. «Til jul blir det plasttre,» sa pappa mellom sammenbitte tenner.