Marit Nicolaysen Svein og rotta går for gull. Illustrert av Per Dybvig

Transkript

1

2 Marit Nicolaysen Svein og rotta går for gull Illustrert av Per Dybvig

3 2000, 2012 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2012 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

4 1 Det var ingen god dag. Først ramla jeg på isen på vei til skolen. Jeg slo meg skikkelig, men det verste var at to gutter fra ungdomsskolen så det, og lo. Jeg kom meg på beina, og tenkte at jeg skulle hatt hale. Sånn som Halvorsen, rotta mi. Det er den som gjør at han er så god til å holde balansen. Mange syns rottehaler er ekle, men halen er omtrent det viktigste en rotte har. Alt vi mennesker har, er halebein. Jeg skjønner ikke vitsen med det. Det gjør bare fryktelig vondt når du detter. Da jeg kom til skolen, bestemte frøken at den dagen skulle vi sitte i grupper. Vi trakk lodd om hvem som skulle være på samme gruppe, og det var fortsatt ingen god dag.

5 Gjett hvem jeg fikk på gruppa mi? Tre jenter. Helt i orden hvis en av dem hadde vært Silje for eksempel. Men nei da. Silje kom ikke på min gruppe. Men det gjorde selvfølgelig Camilla. Camilla bryr seg med alt. Hun stikker huet ned i matboksen din og sier: Sjokoladepålegg nå igjen? Og Camilla sladrer til frøken hvis vi spiller fotball på plenen bak lærerværelset. Max, som satt på gruppa nærmest min, i en gruppe med bare gutter, la seg langflat over pulten og lo. Ikke overdriv, hveste jeg. Neste gang er det din tur! Gruppeoppgaven var å skrive dikt. Kjærlighetsdikt, Svein, ropte Max, og lo så han holdt

6 på å ramle av stolen. Nå må du slutte med det tullet, Max, sa frøken. Dere kan skrive dikt om hva som helst. Om fotball? spurte Dan, som spiller på laget mitt. Frøken nikket. Guttene i klassen er temmelig fotballgærne. Og nå snakket alle i munnen på hverandre. Hysj, sa frøken. Ro dere ned. Jeg sa at dere kunne skrive om hva som helst. Vær stille nå, og jobb! Tina og Monica begynte å skrive med en gang. Jeg så ned i boka mi. Tygde på blyanten. Du må skrive, sa Camilla. Pass på deg sjøl, sa jeg. Ser du ikke at jeg tenker? Ikke spark! sa hun og så surt på meg. Jeg sparker ikke. Er det ikke lov å riste litt på beina kanskje? Frøken gikk innom alle gruppene og spurte hvordan det gikk. Da hun kom til vår, sa Tina at hun hadde skrevet to dikt allerede. Jeg skriver dikt om en hest, sa Monica. Camilla skriver om et vortesvin, sa jeg. Gjør jeg ikke, sa hun og geipet. Hva skriver du om da, Svein? Frøken hadde satt seg på huk ved siden av meg. Jeg holdt handa over den blanke siden i boka mi. Jeg tenker, svarte jeg. Det gjelder å planlegge. En kan jo ikke bare skrive hva som helst. Frøken klappet meg på skulderen og sa at alle hadde hver sin måte å gjøre det på. Da timen var over, hadde jeg bare skrevet én linje. Camilla er et vortesvin. Frøken sa at leksa var å skrive minst ett dikt hver dag hele uka.

7 Mange av dere er jo allerede godt i gang, sa hun, og jeg har sett så mange fine dikt. Hadde jeg sittet på en annen gruppe, hadde jeg sikkert skrevet en haug allerede. Da hadde jeg kunnet konsentrere meg. Hva var det som rimte på Solskjær? Eller Giggs? Var det noe i det hele tatt som rimte på Yorke? Jeg spurte Dan i storefri. Aner ikke, sa han. Men Flo rimer på slo. Myggen rimer på styggen. Og Berg rimer på dverg. Skreiv du det? Nei, sa han. Jeg skreiv Hei sveis, Camilla feis. Dan er en god venn.

8 2 Da jeg kom hjem, la jeg meg på senga og koste med Halvorsen. Hva skal jeg skrive om, Hallis? Jeg strøyk han med en finger over snuta, og han stirret på meg med knappe-øynene sine. Så krøyp han opp til ansiktet mitt og stakk snuta inn i øret mitt. Gi deg, Hallis! Det kiler! Men han ga seg ikke. Rotter er veldig kloke. Kanskje han ville si meg noe? Kanskje han hadde et bra dikt eller to på lager? Jeg forsøkte å høre etter. Jeg syntes jeg hørte noe om Liverpool, som er yndlingslaget hans, men så pilte han fort inn under genseren min og la seg godt til rette oppå hjertet mitt.

9 Vi må ha sovna begge to. Plutselig hørte jeg stemmen til Magnus, lillebroren min. Jeg åpnet øynene, og der sto han, med den digre elefanten sin under armen. Det var ingen god dag, og det er ikke min skyld at jeg er sur når jeg våkner. Det var heller ikke jeg som begynte. Okei. Så sa jeg at elefanten til Magnus lukta vondt. Kanskje sa jeg at den lukta som 14 meter elefantbæsj. Jeg var jo ikke

10 helt våken. Jeg skal kvæle rotta di, sa han. Da våkna jeg i hvert fall. Jeg skal kvæle deg, sa jeg, og spratt opp mens jeg kjente klørne til Halvorsen bore seg inn i hjertet mitt. Han hang som en medalje og dingla inni genseren min da jeg langet ut etter Magnus. Magnus sprinta ut av rommet mens han slo etter meg med elefanten. Mamma! Svein sier han skal kvæle meg! Magnus begynte. Han sa han skulle kvæle Halvorsen! Jeg skal kvæle dere, freste mamma. Små tyranner er dere. Krangler bestandig. SLUTT! Dere gjør meg gal! Jeg var et rolig og sindig menneske helt til jeg fikk barn. Nå går jeg snart bananas! Det gjorde ikke særlig inntrykk. Alle i familien vår går bananas sånn cirka fem ganger om dagen. Det er helt normalt, liksom. Hvis jeg og Magnus ligger og koser på sofaen, roper jeg på muttern, og så tar hun bilde og setter inn i fotoalbumet. Bare så hun ikke skal glemme det. At det er mulig, liksom. Faren min, som sier at han egentlig er aggresjonshemma, mener familien er verdens beste bøllekurs. Her har jeg lært å brøle, sier han. Nå var han ikke hjemme. Men huset sto og dirra allikevel. Muttern smalt igjen én dør, og Magnus en annen. Jeg tok med meg Halvorsen ut. Sånne sofagriser som Halvorsen tåler ikke kulde noe særlig, men inne i armen på jakka mi hadde han det godt og varmt. Vi tok en tur bort på butikken.