Susin Nielsen. Vi er molekyler. Oversatt av Tonje Røed

Transkript

1

2 Susin Nielsen Vi er molekyler Oversatt av Tonje Røed

3 Om forfatteren: Susin Nielsen startet sin karriere i TV-bransjen hvor hun skrev manus for kanadiske ungdomsserier. Etter hvert begynte hun å skrive ungdomsbøker. Bøkene hennes har vunnet mange priser. Hun bor i Vancouver i Canada sammen med familien sin og to veldig rampete katter.

4 Om boken: Tretten år gamle Stewart er genial, men sosialt analfabet. Fjorten år gamle Ashley er superpopulær, men ikke så skolesmart. Når Stewart og faren hans flytter sammen med Ashley og moren hennes, er de plutselig i samme familie. Stewart prøver å være 89.9 prosent lykkelig over forandringen, mens Ashley er 110 prosent forbanna. De er totale motsetninger, men har én ting felles: De er som alle andre laget av molekyler. «Det finnes mange fantastiske stemmer i ungdomslitteraturen, men Susin Nielsen klarer å gi oss TO i én bok. Det skal godt gjøres ikke å forelske deg i denne boka.» Phil Earle, forfatter

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde as, Oslo 2015 ISBN

6 Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7 Til Oskar Boy, Did Dad Og jeg som traff jackpot

8 meg en søster. Mer enn en bror. Jeg liker symmetri, og har forestilt meg at en søster ville gitt et perfekt kvadrat eller en «familiefirkant», med de to X-kromosomene som danner to sider og Y-ene resten. Når jeg maste på foreldrene mine, sa de: «Vi har jo allerede et perfekt barn, Stewart! Hvordan kunne vi fått noe bedre enn deg?» Og det var det jo vanskelig å være uenig i. En dag da jeg nettopp hadde fylt ti, overhørte jeg en samtale dem imellom. Jeg holdt på å bygge et stort legoromskip på rommet mitt. Jeg hadde fått romskipet i bursdagsgave, og jeg satte det sammen uten å se på oppskriften, for jeg har høy spatial intelligens. Mamma og pappa var i etasjen under, men jeg kunne høre stemmene deres tydelig gjennom luftekanalen. «Leonard,» sa mamma. «Kanskje Stewart endelig får ønsket sitt oppfylt.» Jeg la fra meg legoen og flyttet meg nærmere ventilen. «Jeg har ikke hatt mensen på to måneder. Jeg er blitt tjukk rundt livet. Jeg føler meg trøtt hele tiden» «Er du gravid?» hørte jeg pappa si. «Jeg tror det.» Jeg greide ikke la være. «Endelig!» ropte jeg ned i ventilen. «Beste bursdagsgaven noen gang!» Dagen etter gikk mamma til legen. Men det var ikke noen baby som vokste inni henne. Det var kreft. Den hadde startet i eggstokkene og spredd seg. Ett år og tre måneder senere var hun død.

9 Nå er jeg tretten, og jeg savner henne helt vanvittig, for hun var et godt menneske. Da jeg var sju, kjøpte pappa og jeg en kopp i bursdagsgave til henne som det stod VERDENS BESTE MAMMA på, og jeg trodde faktisk det bare fantes én sånn kopp i hele verden, og at den hadde blitt laget med tanke på henne. Jeg liker ikke så godt å snakke om året hun var syk. Eller året etter at hun døde. Pappa er også et godt menneske, og han gjorde sitt beste, og jeg prøver å være et godt menneske, så jeg gjorde mitt beste, jeg også. Men det var veldig vanskelig når vi manglet en tredjedel av familien. Vi hadde vært som en likesidet trekant. Mamma var fundamentet som holdt hele trekanten oppe. Da vi

10 mistet henne, falt de to sidene som var igjen, sammen. Vi var veldig, veldig triste. I en av de første timene med terapeuten min, Dr. Elizabeth Moscovich, sa hun at en del av oss alltid kom til å være trist, og at vi måtte lære oss å leve med det. Først tenkte jeg ikke at hun var noen særlig god terapeut, for hvis hun var det, hadde hun jo kunnet helbrede meg. Men etter en stund skjønte jeg at det var omvendt: Hun er en veldig god terapeut, for hun sier det som det er. Dr. Elizabeth Moscovich sier også at man kan være glad selv om man er trist, og det kan jo virke rart. Men det er sant. For eksempel kan jeg føle meg glad når pappa og jeg ser en kamp på Nat Bailey Stadion. Jeg føler meg glad når jeg knuser bestevennen min, Alistair, i Stratego. Og da pappa og jeg adopterte Schrödinger fra dyrebeskyttelsen i fjor, var jeg ikke bare glad; jeg var ekstatisk. Schrödinger kan selvfølgelig ikke på noen måte erstatte mamma. Han kan ikke ha fine samtaler; han kan ikke lage favorittkyllingretten min; han kan ikke kile meg på ryggen eller kysse panna mi om kvelden. Men han trenger meg, og jeg trenger ham. Han trenger at jeg gir ham mat og koser med ham og plukker opp bæsjen hans. Jeg trenger å snakke med ham, selv om han aldri svarer. Og jeg trenger at han sover ved hodet mitt om natta, for da kjenner jeg meg ikke så alene. Så da pappa et år etter at mamma døde begynte å være sammen med Caroline Anderson, forstod jeg det på mange måter. Caroline er pappas Schrödinger. Han trenger henne, og hun trenger ham. Det betyr ikke at han ikke er trist av og til, for det er han. Men det betyr at han ikke er trist hele tiden, og det er bra. Lenge var han triste-pappa døgnet rundt, og jeg var triste-stewart døgnet rundt, og sammen var vi trist ganger trist, og alt var bare et stort, svart hull av tristhet.