Da fikk jeg en ide for så å si hva om vi fikk dem til å forandre seg, vil du slippe oss inn med tankene på at forbannelsen vil heves etter på?

Transkript

1 Hvor skal vi egentlig Selena? Jeg begynner å bli sliten her bak. jeg snakket til store søsteren min Selena hun snur lett på hodet sitt for så å si du sa til meg at du ville tegne noe storslagent Anora, vel nå er det ikke langt igjen, vi skal bare rundt her. Vi rundet over en ås og nedenfor så vi ruiner, intakte ruiner av en eld gammel by. Jeg gispet til av synet som var til å gispe av, marmor det var grunnsteinen for hele byen som omtrent var bare slott og palasser, jeg tok opp tegneboken min og begynte å tegne. Spirene som stakk opp mot himmelen, kuplene som skinte i solen, statuene som så ut til å se ut som drager, som var på vei til å fly opp mot himmelen. Gatene var ikke bare av marmor, det var også fargete steiner der som skapte et bilde om noe som en gang hadde vært, det var enhjørninger, drager, alver og demoner. Noen kjempet, noen danset, noen bare sto og sang en sang. Da jeg var ferdig å tegne spurte storesøster om jeg ville bli med ned og gå litt i gatene der. Jeg nikket med hodet mitt, både jeg og store søster er ganske nysgjerrige av oss og kan ikke la være å utforske et sted. Vi kom ned foran bymuren og på veien inn sto det med ett en mann foran oss, han hadde en svart kappe på seg og ellers var hans klær lilla, han hadde en fin kontur slik en mann burde ha. Han så oss to for så å si hva er det dere to piker har tenkt å gjøre? Jeg svarte vi vil bare se litt mer av denne vakre byen. Han smilte for så å si den er forbannet, det er ikke lurt å gå inn. Da så jeg bort på store søsteren min for så å si hørte du det Selena, endelig kan du kanskje øve litt mer på å oppheve forbannelser, som er din evne i familien. Mannen smilte bredt akkurat da for så å si det ville vært fantastisk, da ville jeg slippe å stå foran porten å hindre folk i å gå inn i denne byen. Selena lukket øynene sine for så å si ja, byen er forhekset men det er en forhekselse som innbyggerne selv må oppheve ved å ikke være grådige mer, tenke på andre enn seg selv. Mannen ble litt trist da for så å si det kommer ikke til å skje, jeg må vokte denne byen for evig tid, ingenting vitrer, ingenting vil skje, hvorfor måtte jeg være her den skjebnefulle dagen. Da fikk jeg en ide for så å si hva om vi fikk dem til å forandre seg, vil du slippe oss inn med tankene på at forbannelsen vil heves etter på? Mannen så litt underlig på meg for så å si ok, men dere må ut igjen før solen går ned. Ellers blir dere fanget der inne, slik er forbannelsens virkning på dem som kommer til byen. Jeg nikket med hodet og sa det er fire timer til det skjer, det burde være nok. Så da vi hadde kommet inn sa storesøster hva er det du har tenkt til å gjøre lillesøster. Da sa jeg du sa at de måtte tenke på andre enn på seg selv, jeg har tenkt å begynne å gråte og skrike, det pleier alltid å få de handelsreisende til å tenke på andre enn seg selv og slutte å være grådig. Storesøster smilte bredt og vi gikk til midten av byen. Der jeg lot som om jeg falt og knakk et bein og begynte å vræle og gråte.

2 Så var det mange som tittet forferdet ut, så kom dem løpende fra alle bygninger for å se Hva det var som hadde skjedd og alle tankene deres om grådighet for egen vinning forsvant. Det ble bevist da en av dem sa kan vi hjelpe dere med noe eller, hva skal vi gjøre. Så var det mange flere stemmer som stemte i. Plutselig hørte vi en lyd og storesøster sa til meg forbannelsen er hevet, du kan kutte ut skuespillet nå lillesøster, det der må du lære meg så jeg kan få de handelsreisende til å kutte ut å bare tenke på seg selv og penger. Jeg smilte og reiste meg opp, da lo alle menneskene for så at en av dem sa jeg føler det, forbannelsen er hevet, men hvorfor, hvorfor er den hevet? Da sa jeg til alle sammen fordi den kun ville bli opphevet hvis dere fikk noe annet å tenke på enn deres grådighet, for det er en forbannelse som kan vare evig hvis ikke hjertene blir åpnet for noe annet. Da lo alle sammen og de begynte å gløde og fare opp mot himmelen. Etter litt kom mannen som hadde stått foran porten inn til oss. For så å si hvem av dere var det som fikk forbannelsen opphevet jeg må belønne den piken. Jeg svarte jeg sa jo jeg hadde en ide, for den eneste måten å få andre til å vike fra det de holder på med, er å åpne deres hjerter for noe nytt, som medfølelse for en som har det vondt. Mannen lo da for så å si du er dyktig unge pike, men gjorde du dette for egen vinning eller ville du hjelpe dem som var her inne fra begynnelsen av. Jeg så på ham for så å si begge deler, jeg ville inn hit å beundre byen. Men samtidig da følte jeg at de som var her må ha lidt nok og jeg ville hjelpe dem. Så forandret mannen seg og klærne ble helt svarte ærlighet, kjærlighet, du er jammen meg en underlig ung pike, svar meg riktig på neste spørsmål så slipper du kanskje å få en forbannelse. Jeg så forskrekket på ham og han nikket med hodet og sa ja, det var jeg som kastet forbannelsen over byen, men byen holdt meg fanget for det, så svar på dette spørsmål. Hva ville du ha gjort hvis du hadde valget, tatt til deg en forbannelse for å redde mange andre? Da svarte jeg jeg ville vært redd, men jeg vil ikke at andre skal lide, så jeg ville ha tatt til meg forbannelsen bare for å holde de andre trygge. Jeg hørte skrik de kom fra mannen og flammer sto ut fra ham og røyken for mot meg. Jeg ble redd men visste at min søster kunne bli rammet hvis jeg vek fra dette, det ville jeg ikke. Men så dyttet storesøster til meg slik at jeg fløy mot vest et stykke. Så traff røyken henne og jeg ropte forskrekket opp og løp mot henne. Hun så på meg for så å si mamma og pappa ville ha sett på meg som en som sviktet, hvis jeg lot deg gjenomgå for noe, du er mer verdt for dem enn det jeg er for dem. Så begynte hun å forandres mannen hveste sint, for så å si feil søster, det er feil søster. Jeg begynte å gråte, jeg begynte å skrike, hjertet mitt ble fylt opp av sorg. Jeg kunne ikke vandre alene hjem, ikke uten min søster, for det er tydelig at hun har fått samme lekse som meg, du er ikke mer verdt for oss enn det din søster er.

3 Så ropte jeg inn til henne du er ikke mindre verdt for dem, dem er like glad i oss begge to. Det vet jeg nå, fordi jeg har hørt det samme fra dem, at du er mer verdt for dem enn det jeg er for dem, jeg har også hørt det fra dem, de ville bare ikke at noen av oss skulle skades. Da ble det tent en gnist i henne røyken ble til tåke, så reiste hun seg opp for så å si. tusen takk lillesøster, jeg trengte å høre det der, det føles befriende. Da ble mannen enda mer rasende og røyken forsvant helt. Så sa han til henne tåkepike, tåkepike hvordan har du tenkt å redde din søster. Du er knyttet til tåken fra nå av og til den dagen du klarer å redde henne. Så grep han tak i meg og vi forsvant i et lysglimt. Da jeg ikke så mer lys omkring oss, så jeg at vi var oppe i et av de mange tårnene. Mannen lo da for så å si det finnes ingen vei ned, hvis du da ikke lærer deg å fly. Du kan vandre omkring så mye du vil, men alt du vil finne er kun det som er her oppe. Så forsvant han i et lysglimt og jeg var alene igjen. Jeg gikk ut på broen og så ned og så hvor høyt oppe vi var. Nedenfor var det tåke, overalt der nede var det tåke. I mitt hjerte sa jeg søster, søster håper vi klarer å knekke denne forbannelsen med. Jeg var lei meg, jeg følte at alt var min feil at jeg skulle ikke latt min søster redde meg på den måten, vi skulle ikke ha latt oss lure av den trollmannen. Jeg satt der en ganske god stund til jeg begynte å føle meg rastløs og begynte å vandre omkring der oppe, det gikk mange dager og mange netter, før trollmannen kom på besøkt til meg, fordi han kjedet seg. hvorfor er det egentlig slik at du kaster forbannelser på folk egentlig herr trollmann? Han svarte fordi jeg må, jeg er mer knyttet til denne byen, enn det man kunne tro. Byen må ha en forbannelse for å kunne være så vakker som den er og ikke forvitre til å bli et ekte ruin, det vil den ikke, jeg er på en måtte en slags hund for den. For de som hever den forrige forbannelsen på ta på seg en ny forbannelse. Jeg ble lei meg for så å si det må være fælt, så hvis ingen andre skal havne under en annen forbannelse så må man kutte over båndet som du har til byen. Trollmannen nikket med hodet sitt. Da lo jeg for så å si hvis vi bare hadde visst det. Trollmannen smilte også over det for så at han plutselig fikk smerter. Jeg ropte da opp stopp by, stopp vær så snill, jeg vil deg ikke noe vondt, snakk med meg. Så kom det en stemme som sa men vil ikke alle meg vondt, vil ikke alle se meg forvitre. Jeg svarte nei, jeg vil ikke det, du er for skjønn til det. Så kom det en skimring i luften og en vakker kvinne kom frem. Hun smilte til meg for så å si jeg er byens ånd, da trollmannen kastet den første forbannelsen påvirket den meg, jeg ble evig. Det er derfor han lever og gir meg nye forbannelser når de gamle blir hevet. Jeg så på henne for så å si jeg liker ikke dette, folk lider når de er under forbannelser.

4 Men jeg har en kraft slik som min søster, hun kan oppheve forbannelser, hvis de ikke er knyttet til et bestemt folk som de selv må oppheve. Da sa kvinnen stemmer det? Jeg nikket med hodet for så å si ikke tro at tåken er hans verk, det er min søsters. Trollmannen så ned for så å si det stemmer, alt skulle egentlig bare være røyk, ikke noe annet, men den andre piken gjorde det om, i stedet for røyk ble det tåke. Kvinnen så på ham for så å si det er overraskende. Jeg forsatte min kraft er mer slik at jeg bevarer ting, holder på en by sin skjønnhet. Da sa kvinnen jeg lar din søster gå, hvis du gir litt av din kraft til min by, jeg vil ikke at den skal forvitre, derfor holder jeg på de forheksete. Jeg smilte for så å si jeg må til byens senter, slik at kraften når til overalt i byen din. Hun tok meg i armene sine og førte oss dit med kraften sin. Der begynte jeg på å skape en stor kule som skulle forbli der for evig. Jeg tok mer og mer av kreftene mine for at det skulle rekke overalt i byen hennes. Når jeg til slutt var ferdig var jeg helt utslitt og lå der og pustet tungt. Så førte kvinnen meg opp til en av kuplene der jeg fikk sove ut. Plutselig fikk jeg et glimt av noe jeg ikke visste fra før. Men med et sa jeg du er min egentlige mor, jeg så nettopp jeg bli til her inne i byen. Kvinnen sa da Moria, er du min datter Moria? Jeg følte at det stemte og nikket med hodet mitt. Da ga hun meg en klem for så å si da må du bare bli, min datter. Plutselig kom han som jeg hadde vokst opp og som jeg trodde var min far opp på balkongen utenfor hun har visst oppdaget sine røtter, det var trist. Sov for alltid du lille pike av Soria Moria kvist. Jeg følte da at jeg ble trukket inn i søvnens rike. Hørte moren min skrike, før jeg stirret omkring meg inne i drømmen. Jeg var i en ny by, ganske lik den jeg hadde vært i, jeg hørte stemmer under meg For jeg sto på en balkong, jeg snudde meg og en kvinne sa plutselig er det noe de ønsker prinsesse, jeg kan gjøre det du må ennå stå på balkongen i ennå en time, så folket kan se dem. Jeg ristet på hodet og snudde meg igjen og så utover byen. Jeg så og så til jeg var overbevist om at jeg kunne tegne det uten så mye å måtte se på den igjen. Plutselig hørte jeg en stemme som sa Moria, Moria vend tilbake til oss, vend tilbake. Så ble jeg rykket og kroppen falt nedover mot plassen foran palasset, og kvinnen ropte forskrekket opp, prinsesse Moria, prinsesse Moria. Så traff jeg med baken først på plassen nedenunder. Før alt ble svart og jeg vendte tilbake til moren min og Selena.

5 Selena så litt underlig ut og jeg påpekte det da sa hun, det er fordi jeg er borte fra tåken min. Jeg er den piken som mange har skrevet om og avbildet på bilder og slik, jeg er tåkepiken. Da sa jeg jeg er prinsesse Moria av denne byen, jeg så meg selv falle nedover og treffe plassen under palasset med baken først. Da lo mamma for så å si det stemmer, jeg var dronningen den gangen, denne byen blomstret og ble kalt for Soria Moria byen, det var hovedstaden i landet, før en trollmann ble rasende på kongen og sverget at vi skulle få lide, de verste smerter. Først gikk det utover deg, han brukte magien sin til å kaste deg ned fra balkongen. For så at du ble slukt av byen, jeg var den siste men jeg stilte et ultimatum til trollmannen. Han måtte gjøre meg til byens sjel. Hun sukket, jeg ga mamma en klem. Så kom han igjen, han som hadde tatt vare på meg og Selena, fra da vi var små. Så sa han jeg nekter å la den forhekselse jeg kastet over denne byen forsvinne. Ingen skal få dette landet til å blomstre igjen, dette sverget jeg da jeg drepte kongen. Da vokste noe i meg jeg kastet en energi ball rett mot ham. Han hoppet til side og jeg kastet en ny en mot ham. Han hoppet til side og bort fra den også. Så sa jeg jeg prinsesse Moria befaler deg trollmann i mitt navn, forbli i ditt fengsel, fra nå av og til evig tid, til den dagen du blir kjent som den verste fiende som mange kan få. Ingen skal nevne ditt navn, men din tittel vil de frykte, du mørkeste. Han hylte forskrekket til, for så på nytt og hyle da han ble slengt tilbake til fjellet der han var fanget, for lenge, lenge siden, da verdenen ble født og skaperen skapte ham og alle de andre. På den andre siden av det store vannet. Så ga mamma meg en klem og en ny sol skinte over landet vårt. Vi så landet våkne fra en lang og tung søvn. Den vred litt på seg og tåkepiken dro inn i skogene sine. Folk vendte hjem og alle snakket om at trolldommen endelig var brutt.