Tidligere utgitt: Skinndød. Krim, 2010 (Gyldendal Norsk Forlag AS) Fantomsmerte. Krim, 2011 (Gyldendal Norsk Forlag AS)

Størrelse: px

Begynne med side:

Download "Tidligere utgitt: Skinndød. Krim, 2010 (Gyldendal Norsk Forlag AS) Fantomsmerte. Krim, 2011 (Gyldendal Norsk Forlag AS)"

Sturla Ødegård
6 år siden
Visninger:

3 Tidligere utgitt: Skinndød. Krim, 2010 Fantomsmerte. Krim, 2011 Blodtåke. Krim, 2013 Den onde arven. Ungdomsbok, 2013 Våpenskjold. Krim, 2014 Banesår. Krim, 2015

6 2017 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Handverk Kåre Martens Sats: akzidenz as Dag Brekke ISBN: Kagge Forlag AS Tordenskiolds gate Oslo

7 1. «NERVØS?» Vakten i Nedre Romerike Tingrett så på meg med et forsiktig smil. Jeg sluttet å vri på de fuktige fingrene mine. «Er det så tydelig?» spurte jeg. Vakten smilte litt bredere. Hun hadde sittet ved siden av meg i et kvarter, minst, men det var først nå jeg så at tennene hennes var gule. «Er det første gang du skal vitne?» «Ja.» «Spesiell sak,» sa hun. «Ja,» sa jeg. Det var ikke mye jeg hadde sagt om det som skjedde. Politiet hadde selvfølgelig avhørt meg med en gang etterpå, men jeg hadde sagt nei til alle som hadde bedt om å få et intervju. Jeg hadde ikke hatt lyst til å være på TV eller radio, eller si noe til folk jeg ikke kjente. Nå hadde jeg ikke noe valg lenger. Jeg hadde prøvd å forberede meg så godt jeg kunne, men alt jeg visste om rettssaker, hadde jeg fra Netflix, og noe sa meg at virkeligheten var litt annerledes, i hvert fall i Norge. Det var en av grunnene til at jeg ikke hadde sovet så mye de siste nettene. Usikkerheten, og alle minnene jeg nå ville bli nødt til å gjenoppleve på nytt. Det gikk i døren framfor meg. En mann i uniform gjorde

8 en «bli med meg»-bevegelse med hodet. Jeg trakk pusten dypt og reiste meg. Så på vakten. «Da var det deg,» sa hun og ga meg et oppmuntrende smil. Jeg rettet litt på buksebena, kneppet igjen dressjakken og dro så vidt i de litt for korte skjorteermene. «Da var det meg,» sa jeg. Jeg lurte på om jeg ville være i stand til å fortelle alt, på hvor ærlig jeg ville klare å være. Men jeg håpet at alle hjemme på Fredheim, at folk i resten av Norge også, ville få en bedre forståelse av hva som hadde skjedd i bygda vår de kalde, våte oktoberdagene sist høst. Mannen i uniform førte meg inn gjennom en bred dør, inn i et stort rom. Akkurat dette var som på TV; ansikter som snudde seg mot meg, en plutselig, forventningsfull stillhet som snart ble avløst av mumling. Jeg fant et punkt foran meg og stirret på det, glad for at jeg hadde noen meter å gå fram til vitneboksen. Lyden av skritt ga meg også noe å fokusere på. Jeg løftet blikket og fikk øye på mamma, så at hun hadde det vondt, at hun prøvde å ikke la noen av de vonde ordene jeg hadde hørt på vei inn i tingretten i dag tidlig, prege henne. Jeg tok plass i vitneboksen og snudde meg mot salen. Først nå gikk det opp for meg hvor mange mennesker som hadde kommet for å høre på meg. Rommet var kanskje på størrelse med en halv håndballbane, men det var folk overalt, på alle rader. Noen sto, til og med, helt bakerst. Først fikk jeg ikke øye på noen, jeg så bare hodene deres, men det hjalp å sette seg. Trekke pusten. Da så jeg journalistene, PC-skjermene, jeg så politiførstebetjent

9 Yngve Mork ved siden av rektor Brakstad, Kaiss og Fredrik satt også der, sammen med noen flere jeg kjente fra skolen. Så trengte en stemme igjennom, og jeg skjønte at jeg ble bedt om å fortelle retten hva jeg het. Jeg vred hodet mot fagdommeren og de to meddommerne. «Even Tollefsen,» sa jeg og kremtet så vidt jeg m åtte lene meg fram mot en mikrofon for at lyden skulle nå ut til alle. «Hvor gammel er du, Even?» «18.» Jeg registrerte bare retningen spørsmålene kom fra, ikke personen som stilte dem. Alt jeg tenkte på, var at jeg måtte svare så godt jeg kunne, og på ett spørsmål av gangen. Så ville det snart være over. Eller ville det det? Jeg hadde lest et sted at hvis man bare bestemte seg for å leve videre, så ville livet også vende tilbake. Jeg skjønte bare ikke hvordan vi skulle klare det. Jeg ble bedt om å fortelle retten hvor jeg bodde og hva jeg gjorde. Jeg sa at jeg bodde i Granholtveien, på Fredheim, og at jeg fremdeles gikk på skolen. «På Fredheim videregående?» «Stemmer.» «Og så er du sønnen til Susanne Tollefsen.» «Ja. Tobias er lillebroren min. Faren min, Jimmy, døde da jeg var liten.» Jeg visste ikke så mye om advokaten som spurte, annet enn at hun het Håkonsen til etternavn. Hun var kort og slank, så nesten ut som en mann i sin svarte, tettsittende dress. Hun tok en slurk av glasset med vann foran seg. Jeg

10 var fristet til å gjøre det samme; det kom smattelyder fra munnen når jeg snakket. Så måtte jeg sverge på å fortelle sannheten. Jeg gjorde det og svelget hardt etterpå. «Mari Lindgren,» sa advokaten deretter. «Kan du fortelle retten hva slags forhold du hadde til henne?» Jeg trakk pusten og tenkte på hvordan jeg hadde hatt det da jeg våknet den morgenen. Allerede da hadde en del av meg visst at noe var galt, at noe jævlig kom til å skje. Jeg hadde kjent det i hele kroppen. «Hun var kjæresten min», sa jeg. «Vi hadde vært sammen en stund.» «Men hun var ikke kjæresten din den 17. oktober i fjor, var hun vel?» Jeg ristet på hodet. «For rettsreferatets skyld er det viktig at du svarer på spørsmålet,» sa advokaten. «Eh, nei,» sa jeg. Sannheten var at Mari hadde slått opp med meg to dager tidligere. Hun hadde sendt meg en tekstmelding midt under andre omgang av kampen mellom Chelsea og Leicester, der det sto: Even, du er en veldig fin fyr, men vi kan ikke være sammen lenger. Sorry. Det var alt. Jeg hadde prøvd å få en forklaring, men hun svarte meg aldri verken når jeg ringte eller sendte henne meldinger. Når jeg dro hjem til henne, var hun et annet sted. Jeg fant henne heller ikke på skolen den mandagen, 17. oktober. Jeg prøvde å snakke med moren hennes, men hun sa bare at

Like dokumenter

Omslagsdesign: Trygve Skogrand Passion & Prose Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as

2013 Kagge Forlag AS Omslagsdesign: Trygve Skogrand Passion & Prose Layout/ebok: Dag Brekke akzidenz as ISBN: 978-82-489-1470-9 Kagge Forlag AS Stortingsg. 12 0161 Oslo www.kagge.no Det er grytidlig morgen