Jessica Brody. Glemt. Oversatt av Heidi Sævareid

Transkript

1

2 Jessica Brody Glemt Oversatt av Heidi Sævareid

3 Til Bill Contardi en ekte actionhelt, (også kjent som agenten min)

4 Et hjerte som virkelig har elsket, glemmer aldri. Thomas Moore

5 0 VEKKET Bølgene slår mot kinnet mitt kaldt og nådeløst. Pisker mot ansiktet så jeg våkner. Fyller munnen min med smaken av salt og ensomhet. Jeg hoster voldsomt og åpner øynene. Så tar jeg inn verden rundt meg. Ser den for første gang. Det er ikke en verden jeg kjenner igjen. Jeg er omgitt av mørkeblått hav så langt jeg kan se. Et hav fullt av store, flytende objekter. Av metall. Som det jeg ligger på. Og så er det døde kropper. Like i nærheten av meg teller jeg tjue. To av dem er så nær at jeg kan ta på dem. Men det våger jeg ikke. De livløse ansiktene er frosset i skrekk. Øynene er tomme de stirrer inn i intetheten. Jeg trykker håndflaten mot tinningen og kjenner den

6 pulsere dumpt. Hodet mitt kjennes som om det er laget av stein. Alt er tungt og tregt det er som om jeg ser alt gjennom en skitten kameralinse. Jeg kniper øynene igjen. En time senere hører jeg stemmer. Da har det alt blitt natt. Stemmene skjærer gjennom mørket. Det tar evigheter før de når meg. Et lys bryter igjennom den tette tåken og blender meg. Ingen sier et ord da de drar meg opp av vannet. Det trenger de ikke. Det er lett å se på ansiktsuttrykkene deres at de ikke ventet å finne meg. De ventet ikke å finne noen. Det vil si ikke i live. Jeg blir pakket inn i et tykt, blått teppe og plassert på et hardt underlag av tre. Og så begynner spørsmålene å komme. Spørsmål som får hjernen min til å verke. «Hva heter du?» Om jeg bare visste. «Vet du hvor du er?» Jeg kikker oppover og ser ikke annet enn et hav av stjerner. De er ikke mye til hjelp. «Husker du at du gikk om bord i flyet?» Hjernen vrir seg så det gjør vondt, og det begynner å dunke i pannen igjen. Fly. Fly. Hva er et fly? Og så kommer det et spørsmål som vekker noe dypt inni meg. Som tenner en ørliten, fjern gnist et sted helt i de innerste krokene av hjernen. «Vet du hvilket år det er?»

7 «1609,» hvisker jeg, med en overbevisning uten feste i virkeligheten. Og så svimer jeg av.

8 DEL 1 FALLET

9 1 NY Den eneste dagen jeg husker, er dagen i dag. Alt jeg har, er oppvåkningen i havet. Resten er tomrom. Men jeg vet ikke hvor langt bakover det tomrommet strekker seg hvor mange år det dekker. Det er sånn det er med tomrom: noen ganger varer de kun et øyeblikk, andre ganger er de uendelige. Et tomrom kan sluke alt du er og har i et glimt av meningsløst hvitt. Ingenting blir igjen. Ingen minner. Ingen navn. Ingen ansikter. Hvert sekund som tikker forbi, er helt nytt. Hver følelse som pulserer gjennom meg er helt fremmed. Hver tanke jeg har i hjernen er helt annerledes enn noe jeg har tenkt før. Det eneste jeg kan håpe på, er et øyeblikk som

10 speiler et fjernt et. Et flyktig glimt av noe kjent. Noe som gjør meg til meg. Ellers kan jeg jo være hvem som helst. Det å glemme hvem du er er mye mer komplisert enn å simpelthen glemme hva du heter. Det får deg også til å glemme drømmene dine. Målene dine. Hva som gjør deg glad. Hva du håper du aldri vil måtte klare deg uten. Du må møte deg selv for første gang uten å være trygg på førsteinntrykket. Etter at redningsbåten klappet til kai, ble jeg tatt med hit. Til dette rommet. Menn og kvinner i hvite frakker flagrer inn og ut. De stikker spisse gjenstander inn i armen på meg. De gransker diagrammer og klør seg i hodet. De tester meg på alle mulige vis for å sjekke hvordan jeg reagerer. De vil at det skal være noe galt med meg. Men jeg forsikrer dem om at alt går bra. At jeg ikke har vondt noe sted. Omsider har tåken løftet. Jeg ser ting rundt meg skarpt og detaljert. Hodet føles ikke lenger som om det veier femti kilo. Faktisk føler jeg meg sterk. Handlekraftig. Utålmodig etter å komme meg opp av sengen. Ut fra dette rommet og alle de ukjente, kjemiske luktene. Men jeg får ikke lov. De insisterer på at jeg trenger mer tid. Etter de forvirrede ansiktene å dømme er jeg temmelig sikker på at det er de som trenger tid. Jeg får ikke spise ordentlig mat. I stedet får jeg næringsstoffer gjennom en slange i armen. De føres rett inn i blodåren, like over et tykt, hvitt plastarmbånd hvor