Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter

Transkript

1

2 Torun Lian Alice Andersen Illustrert av Øyvind Torseter

3 Forfatteromtale: Torun Lian (født i 1956) er forfatter, dramatiker og filmregissør og har mottatt en lang rekke norske og utenlandske priser for sitt arbeid. Begge hennes bøker om Frida, Frida og Frida med hjertet i hånden, er blitt filmet. Bare skyer beveger stjernene er også blitt film, med Lian selv som regissør, og den fikk strålende kritikker. Det samme fikk filmatiseringen av Ikke naken, ikke kledt. Lian har en egen evne til å fange opp og vise unge jenters overgang til voksenverdenen med alt det fører med seg av følelser. De færreste vil kunne lese romanene hennes uten å måtte trekke på smilebåndet av ren gjenkjennelsesglede. Med slektsromanen Undrene i vår familie skrev Lian sin første bok for voksne.

4 Om boken: Alice er i midten. Eldre enn lillesøster og yngre enn storebror. Alice er ikke som de andre i familien. Hun snakker lavt og tenker mye. En dag blir hun innelåst i bilen fordi pappa ikke ser at hun er der. Alice Andersen handler om Alice Andersen. En helt vanlig og helt uvanlig 8-åring.

5 Noen dager våkner Alice Andersen og begynner øyeblikkelig å bekymre seg. Det er ikke noe som er galt. Det er ikke sånn at hun vet om en spesiell fare som lurer. Dagen ligner på andre dager, men likevel, hun bare føler på seg at det blir trøbbel. På sånne dager tenker Alice Andersen mange ganger gjennom alt hun kan komme ut for før hun går hjemmefra. Hun ser for seg at Iver i klassen ikke står utenfor nabooppgangen der han bor og venter på henne, så hun må gå alene til skolen for eksempel. Da kommer hun ikke til å være særlig tøff hvis hun møter en gjeng med kvisete ungdommer eller en fremmed dame som elsker å snakke med barn. Alice prøver hardt, men greier ikke å se for seg hvordan hun skal komme seg unna uten at de merker henne. Hun gir opp og ser i stedet lys levende for seg at hun, uten at hun kan hindre det, havner midt mellom to som plutselig har lyst til å slåss i et friminutt, og at de ikke skjønner at de slår løs på henne og ikke hverandre før det er for seint, og hun ligger der rett ut på asfalten. Besvimt. Men det har jo aldri skjedd, tenker Alice i det samme, så det er ikke særlig sannsynlig, selv om det er lett å se for seg. Det som er mer sannsynlig er at læreren har fått en sykdom, og at de får vikar. Og vikarer forstår aldri at Alice Andersen ikke har lyst til å sitte i par med en annen i klassen. Vikarer skal alltid ordne opp med de som ser ensomme ut. De skjønner ikke at noen liker å sitte for seg selv og alene. Alice Andersen kan greie å se for seg at læreren ikke har fått en sykdom også, men da tar det bare et sekund før hun ser for seg at han får for seg at de skal leke en sånn stå-i-ring-lek, siden det er fredag. De forferdelige lekene når en må holde hverandre i

6 hånda, tenker Alice. Hvem har funnet på dem? Alice aner jo aldri om hun skal holde de andre løst eller hardt eller hva som er midt imellom og passe. Hun lurer sånn på hvordan hun skal holde de andres hender at hun begynner å svette nervøst i sine egne. Og da greier hun ikke å tenke på annet enn om de merker hvordan det renner, og når de kommer til å si det høyt. Snart, tenker hun, snart. Og så kommer alle til å le, tenker hun. Og så vil ingen av dem holde meg i hånda, aldri mer, tenker hun. Den tanken gjør henne så svimmel at hun roter til alt. Hun kan finne på å gå i helt feil retning, eller hun snubler, eller hun husker plutselig ingenting og bare står der og er til hinder og får kjeft. Men det aller, aller verste er mimeleker. De nekter hun å være med på. Hun står bare ikke foran hele klassen og mimer at hun er en rose eller en sykepleier, eller en bil i fart. Alle i klassen og læreren vet at hvis det skal mimes, så gjør Iver det for Alice Andersen. Alice Andersen er for sjenert. Det har moren og faren til Alice forklart læreren både på telefon og ansikt til ansikt. Alice Andersen glemmer heller ikke at det i tillegg til alle farer hun kommer på, finnes farer selv en med god fantasi ikke har fantasi nok til å forestille seg. Det er de verste farene av alle. Men så gikk det jo bra. Alice har akkurat kommet hjem fra skolen. Hun har hengt skolesekken over stolen sånn som hun pleier. Hun har satt seg oppå sine egne hender på sengekanten, dingler med beina og tenker gjennom dagen. Den ble ikke verre enn vanlig, faktisk.

7 Iver sto utenfor oppgangen og ventet som dagen før og dagen før der igjen. De møtte ingen kvisete ungdommer eller voksne med snakketvang på skoleveien. Ingen begynte å slåss mens hun sto imellom. Læreren hadde ikke fått en sykdom og kom ikke på mimeleken, men leste fire kapitler fra en interessant bok om egypterne og pyramidene. Falsk alarm, tenker Alice, selv om jeg hadde det aller verste på følelsen da jeg våknet i dag morges. Kult, sukker hun fornøyd, reiser seg opp fra senga og går ut på kjøkkenet der hun vet at moren er.

8 Alice sitter på kjøkkenbenken og lurer på om moren ser henne i det hele tatt. Det aller beste med sommerferien er at den er lang, sier Alice for andre gang og med trykk på hver eneste stavelse. DET ALL ER BES TE MED SOM MER FER I EN ER AT DEN ER LANG. Men moren har visst ikke tenkt å svare uansett, for hun sitter ved kjøkkenbordet og skriver på et viktig brev til kommunen. Og at den er om sommeren, sier Alice. Moren reagerer ikke litt engang, enda Alice har på seg en nesten selvlysende, rosa genser, og i tillegg skjeler hun alt hun kan, som er en god del.

9 Når sommerferien begynner, tror du at den skal vare evig, sier Alice og holder blikket festet på nesetippen. Hun greier det enda så liten den nesa er.

10 Hvor i all verden? mumler moren. Men hun mumler ikke til Alice. Hun mumler til seg selv, for hun er bare opptatt av én ting, papirene som ligger spredt utover bordet rundt datamaskinen. Moren leter etter noe i dem som hun ikke finner. Hun gnir seg i hodet med alle fingrene så håret står rett opp av seg selv etterpå. Hun tar av seg de brillene hun trenger for å lese liten skrift. Hun tar dem på igjen. Og av. Hun fester dem oppe i bustehåret og slipper ut små, fortvilte lyder som betyr at hun tror hun aldri kommer til å finne igjen det hun leter etter. Innerst inne tror hun nok at det er et av de tre barna hennes, eller faren til de tre barna, som er mannen hennes, som har tatt det hun ikke finner og gjemt det med vilje. Men det er litt for frekt å si rett ut. Jeg vet at det er en god stund til sommerferien, men jeg gleder meg likevel, sier Alice og skjeler ikke lenger, men stikker hodet så langt fram hun greier og stirrer rett på moren for å se om det hjelper. Moren til Alice sukker tungt og sier, å nei, å nei, å nei. ER IKKE DET FINT? sier Alice tydelig og med ekstra mellomrom mellom hvert ord. Hva da? sier moren. At jeg gleder meg til noe i stedet for å grue meg til alt, sier Alice. Jo, sier moren, gir opp letingen etter det hun ikke finner, skyver brillene ned på nesa og hakker løs på bokstavene på datamaskinen igjen. Tikk, takk, takk, takk, tikk, tikk, takk, takk, tikk. Du synes jo alltid at jeg burde være litt gladere for ting, sier Alice. Ja, sier moren og hakker videre, enda fortere. Det virker som hun kom på noe som var tusen ganger