Oversatt av Nina Aspen, MNO

Transkript

1

2 Oversatt av Nina Aspen, MNO

3 Originalens tittel: Thirteen Reasons Why 2010 Jay Asher This edition published by arrangement with Razorbill, a division of Penguin Young Readers Group, a member of Penguin Group (USA) Inc., and Ia Atterholm Agency. Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2010 Elektronisk utgave 2015 Første versjon, 2015 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim Omslagsdesign: Christian Fuenfhausen Omslagsfoto: Getty Images/Ryan McVay Repro: RenessanseMedia AS, Asker Oversatt av: Nina Aspen, MNO ISBN Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

4

5 Til Joan Marie

6 «Unnskyld?» gjentar hun. «Hvor fort vil du at den skal komme fram?» Jeg gnir to fingre hardt over venstre øyebryn. Det dunker voldsomt. «Det er ikke så farlig,» sier jeg. Ekspeditøren tar imot pakken. Den samme skoesken som sto på verandaen min for under et døgn siden, pakket inn på nytt i en brun papirpose, forseglet med gjennomsiktig pakketeip, nøyaktig slik jeg mottok den. Men adressert til en annen nå. Neste navn på listen til Hannah Baker. «13,» mumler jeg. Så blir jeg irritert på meg selv for å ha bemerket det. «Unnskyld?» Jeg rister på hodet. «Hvor mye blir det?» Hun plasserer esken på en vekt og skriver noe på tastaturet. Jeg setter kaffekoppen fra bensinstasjonen på disken og kaster et flyktig blikk på skjermen. Jeg drar et par sedler opp av lommeboka, graver noen mynter ut av lomma og legger pengene på disken. «Jeg tror ikke kaffen har begynt å virke ennå,» sier hun. «Du mangler en dollar.»

7 Jeg gir henne en dollar til, gnir deretter søvnen ut av øynene. Kaffen er lunken da jeg tar en slurk, og den er vanskelig å svelge. Men jeg er nødt til å våkne på en eller annen måte. Eller kanskje ikke. Kanskje det er like godt å slumre seg gjennom dagen. Kanskje det er eneste måten i dag. «Den bør komme fram i morgen,» sier hun. «Kanskje i overmorgen.» Så slenger hun pakken oppi en tralle bak seg. Jeg burde ha ventet til etter skolen. Jeg burde ha latt Jenny få fred en dag til. Men hun fortjener det ikke. Når hun kommer hjem i morgen eller i overmorgen, vil det ligge en pakke på trappa hennes. Hvis moren eller faren eller noen andre finner den først, vil den kanskje ligge på senga hennes. Og hun vil bli spent. Jeg var spent. En pakke uten returadresse? Hadde avsenderen glemt det, eller var det gjort med overlegg? Kanskje den var fra en hemmelig beundrer? «Vil du ha kvittering?» spør postekspeditøren. Jeg rister på hodet. En liten printer skriver den likevel ut. Jeg ser at hun river over den taggete kanten og kaster den i søppelbøtta. Det er bare ett postkontor i byen. Jeg lurer på om det

8 er den samme ekspeditøren som har hjulpet de andre personene på listen, de som fikk denne pakken før meg. Beholdt de kvitteringen som en slags pervers suvenir? Gjemte den i undertøyskuffen? Hengte den opp på korktavla? Jeg holder på å spørre om å få kvitteringen likevel. Jeg holder på å si: «Unnskyld, men kan jeg få den likevel?» Som et minne. Men hvis jeg ville ha et minne, kunne jeg ha laget kopi av kassettene eller tatt vare på kartet. Men jeg vil ikke høre på de kassettene en gang til, selv om stemmen hennes aldri kommer til å bli borte. Og husene, gatene og skolen vil alltid være der for å minne meg på alt sammen. Det er ute av min kontroll nå. Pakken er på vei. Jeg går ut av postkontoret, uten kvittering. Hodet mitt banker fremdeles der inne bak venstre øyebryn. Det smaker surt hver gang jeg svelger, og jo nærmere skolen jeg kommer, desto nærmere er jeg å bryte sammen. Jeg har lyst til å bryte sammen. Jeg har lyst til å falle om akkurat der på fortauet og så hale meg inn i eføyen. For like bortenfor eføyen gjør fortauet en sving langs utsiden av skolens parkeringsplass. Det skjærer tvers over plenen på forsiden av skolen og inn i

9 hovedbygningen. Det viser vei gjennom inngangsdøra og svinger inn i vestibylen som bukter seg mellom rekker av garderobeskap og klasserom på begge sider, og når endelig fram til den åpne døra inn til første time. Foran i rommet, vendt mot elevene, vil pulten til Mr. Porter stå. Han vil være den siste som mottar en pakke uten returadresse. Og midt i rommet, én pult til venstre, vil pulten til Hannah Baker stå. Tom.

10 I GÅR ÉN TIME ETTER SKOLETID En pakke på størrelse med en skoeske er plassert skrått opp mot ytterdøra. I ytterdøra vår er det en liten sprekk som man kan dytte post inn gjennom, men alt som er tykkere enn et såpestykke, blir lagt igjen utenfor. En håndskrift skrevet ned i all hast viser at pakken er adressert til Clay Jensen, så jeg løfter den opp og går inn. Jeg tar pakken med meg ut på kjøkkenet og legger den på benken. Jeg drar opp roteskuffen og tar ut en saks. Så lar jeg bladet på saksa gli hele veien rundt pakken og løfter av lokket på esken. Oppi skoesken er det et sammenrullet rør med bobleplast. Jeg ruller det opp, og der finner jeg seks løse kassetter. Hver av kassettene er merket med et mørkeblått tall øverst i høyre hjørne, antagelig malt med neglelakk. Hver side har et eget tall. 1 og 2 på første kassett, 3 og 4 på neste, 5 og 6, og så videre. På siste kassett står tallet 13 på den ene siden, men ingenting på baksiden. Hvem ville sendt meg en skoeske full av kassetter? Ingen hører på kassetter lenger. Har jeg kassettspiller,