Psykologiens dag 2011 Lars Smith Professor emeritus PSI Seniorforsker RBUP
Utgangspunkt: Barns følelsesrelaterte tilstander Hvorfor blir noen babyer glade, velbalanserte og medgjørlige barn, mens andre blir irritable, engstelige og følelsesmessig labile? Slike egenskaper er ofte til stede allerede i spedbarnsalderen og forklares gjerne ved å henvise til det vi kaller temperament.
Temperament Temperament blir ofte antatt å være et sett av arvelige personlighetstrekk som er til stede og stabile helt fra spedbarnsalderen av. Likevel tyder nyere teori og forskning på at de viktigste komponentene i temperament, og særlig de følelsesrelaterte tilstandene, er påvirkelige av tidlige erfaringer.
Utviklingspsykologisk teori Utviklingspsykologien har gjerne lagt vekt på barnets erfaringer innenfor familien, særlig foreldrenes omsorgsutøvelse. Man har antatt at foreldre-barn-forholdet i det første leveåret har en vesentlig innvirkning på utviklingen av følelsesrelaterte tilstander.
Hvordan skjer denne innvirkningen? Utviklingen av følelsesrelaterte tilstander antas å skje gjennom en endring i de biologiske prosessene som har å gjøre med emosjonell reaktivitet og emosjonsregulering. Disse prosessene kan omfatte genetisk aktivitet, fysiologiske og endokrine responser samt endringer i det nevrale nettverket.
Betydningen av sensitiv og responsiv omsorgsutøvelse Mange teoretiske formuleringer og empiriske studier støtter antakelsen om at sensitiv og responsiv omsorgsutøvelse fremmer organiseringen av spedbarnets fysiologiske systemer. Foreldres sensitivitet og responsivitet er generelt antatt å være vesentlig for utviklingen av optimal emosjonell reaktivitet og emosjonsregulering.
Er denne konseptualiseringen for enkel? Et utviklingsmessig utfall kan sjelden tilskrives én enkelt årsaksfaktor. Systemteoretisk sett er det samvirket over tid mellom miljømessige, atferdsmessige, nevrale og genetiske forhold som driver utviklingen fremover.
Probabilistisk epigenese Toveistrafikken mellom forskjellige analysenivåer har gitt opphav til en forståelsesform som kalles «probabilistisk epigenese». Man har erkjent at utviklingsmessige utfall er probabilistiske, i motsetning til predeterminerte. Det innebærer blant annet at selv individer med identisk genetisk konstitusjon (eneggede tvillinger) kan oppnå svært forskjellige utviklingsmessige resultater på grunnlag av samvirket med ulike livserfaringer.
Predeterminert og probabilistisk epigenese Predeterminert epigenese: Genetisk aktivitet strukturell modning funksjon, aktivitet eller opplevelse Probabilistisk epigenese: Genetisk aktivitet strukturell modning funksjon, aktivitet eller opplevelse
Predterminert epigenese: det sentrale dogmet Det sentrale dogmet innenfor det genetiske paradigmet: «Informasjonen» flyter bare én vei, fra genene til proteinstrukturen som genene bevirker. Formelen er: DNA RNA Protein
Genomet i lys av det sentrale dogmet Genomet blir antatt å være «innkapslet», uten mulighet til å bli påvirket av forhold på høyre nivåer i organismen. Genene inneholder en blåkopi eller overordnet plan for konstruksjonen og bestemmelsen av organismen.
Genene som utviklingens «uberørte drivkraft» Ifølge det sentrale dogmet blir genomet ikke sett på som en del av organismens utviklingssystem. Genomet er påvirket verken av andre forhold inne i cellene eller av omstendigheter utenfor cellene, så som hormoner eller signaler fra det ytre miljøet.
Det epigenetiske alternativet Genene kommer til uttrykk ved å respondere på indre og ytre generert stimulering. Genene virker på det laveste nivået i organiseringen av organismen, og kan ikke i seg selv fremskape ferdige trekk eller egenskaper hos individet.
Epigenetikken utfordrer den neo- Darwinistiske syntesen Genene er ikke bare stabile og uforanderlige, men skiftende og dynamiske og i konstant interaksjon med omgivelsene. Tilbakemelding fra miljøet bestemmer ikke bare det umiddelbare uttrykket til bestemte gener; feedback kan føre til at genene selv kan bli forandret - en mulighet som er i strid med det sentrale dogmet.
Epigenetisk evolusjonsteori 1. Det hender at det oppstår en ny aktivitet hos noen unge medlemmer i en populasjon. 2. Denne aktiviteten kan få større intensitet i senere generasjoner som blir eksponert for den samme miljømessige påvirkningen. 3. Etter noen generasjoner kan aktiviteten bli genetisk assimilert; den oppstår selv i fravær av den aktuelle miljøbetingelsen. Saunders (1984). I: Ho, & Saunders (red.) Beyond neo- Darwinism: An introduction to the new evolutionary paradigm. London: Academic Press.
Dyremodell Dyreforsøk tyder på at morsomsorg i de første leveukene bestemmer uttrykket til hundrevis av gener når avkommet har nådd voksen alder. For eksempel vil omsorgsfulle rottemødre aktivere flere gener hos avkommet enn mødre som ikke gir adekvat omsorg. Injeksjon av et antibiotisk stoff i hjernen på forsøksdyr fører til aktivering av gener, mens behandling med en α-aminosyre resulterer i deaktivering.
Gen-miljø korrelasjon Det genetiske bidraget til et barns følelsesrelaterte tilstander kan ha en sammenheng med omsorgsutøvelsen på grunn av korrelasjoner mellom gener og miljø (rge). Tre type rge: 1. Passive 2. Aktive 3. Fremkalte
Passive rge Passive rge finner sted når gener som deles av barnet og en av foreldrene (f.eks. mor), bidrar både til spedbarnets emosjonelle tilstander og til mors omsorgsutøvelse.
Aktive rge Aktive rge finner sted når barnets genetiske egenskaper bidrar til dets eget valg av miljøerfaringer. Denne formen blir mer vanlig etter hvert som barnet blir eldre.
Fremkalte rge Fremkalte rge finner sted når genetisk påvirkede egenskaper hos barnet, for eksempel følelsesrelaterte tilstander, utløser en spesifikk respons hos den voksne. Eksempel: Et barn som viser høy negativ reaktivitet og er vanskelig å roe, kan ha en mor eller far som lett blir overveldet eller frustrert, og som svarer med å være mer negativ eller invaderende, og dermed er mindre sensitiv i sin omsorgsutøvelse.
Passive og fremkalte rge kan noen ganger være vanskelig å skille Hvis et barn har en mor eller far med en genetisk betinget tendens i retning av ofte å ha negative følelsesrelaterte tilstander, og denne tendensen påvirker omsorgsutøvelsen, kan barnet ha den samme genetiske disposisjonen. Det kan øke sjansen for at barnet viser atferd som utløser negativ, insensitiv omsorgsatferd. Omsorgsutøvelsen trenger altså ikke nødvendigvis å ha en årsaksmessig innvirkning på barnets følelsesrelaterte tilstander.
Hypotesen om differensiell sårbarhet Hypotesen er en variant av G X E teori. Den går ut på at barn med en bestemt genotype er mer mottakelige overfor miljøpåvirkninger enn andre barn. Det gjelder uansett om miljøpåvirkningene virker som risikofaktorer eller beskyttende faktorer. Belsky et al. (2007). For better and for worse: Differential susceptibility to environmental influences. Association for Psychological Science, vol. 16.
Implikasjoner Spesifikke genotyper kan gjøre at noen barn vil vise økte negative effekter når de interagerer med risikofaktorer i omgivelsene, og at de samme barna vil vise økte positive effekter når de interagerer med beskyttende faktorer i miljøet. Barn som ikke har disse spesifikke genotypene vil være mindre påvirkelige, både i forhold til risiko og i forhold til beskyttende faktorer.
Betydningen av tidlig erfaring Det er rimelig å anta at delvis genetisk betingede følelsesrelaterte tilstander kan modifiseres av tidlige erfaringer, av den type som oppstår i forholdet mellom foreldre og barn. Denne prosessen kan finne sted via G X E mekanismer, der noen genotyper er mer sensitive eller mottakelige enn andre når det gjelder omsorgsutøvelse.
Dopamin og serotonin Dopamin og serotonin er de to mest undersøkte genene når man har sett på spedbarns atferd og utvikling i forhold til foreldres omsorgsutøvelse.
Dopamin Spedbarn som har den lange varianten av DRD4 genet, synes ikke å bli så lett stresset og virker mer aktive enn de som har den korte varianten av dette genet. Genet kan være relatert til utforskingsatferd alt før 1- årsalderen. Det er påvist en sammenheng mellom den lange varianten av DRD4 og opposisjonell atferd hos barn.
Serotonin Den korte allelen av serotonin-genet er forbundet med skyhet hos barn i skolealder. Barn som har den korte allelen er i førskolealder blitt vurdert av mødrene som mer sky eller tilbaketrukket, sammenlignet med dem som har minst en av de lange allelene.
Ingen enkelt genetisk faktor Funnene, som er i overensstemmelse med litteraturen basert på voksne individer, viser at disse genotypene spiller en rolle i mekanismen for emosjonsreaktivitet og emosjonsregulering. Forskningen innenfor multifaktoriell genetikk har imidlertid vært preget av blandete resultater og mange feilslåtte replikasjonsforsøk. Det er lite sannsynlig at én enkelt genetisk faktor kan forklare vesentlige deler av spedbarns plastisitet på et populasjonsnivå.
Virkningen av mødredepresjon Sammenlignet med andre spedbarn, vil babyer som har mødre med høyt nivå av depressive symptomer, ofte få mindre positiv tilbakemelding og redusert erfaring med varierte emosjonsuttrykk. Ofte må disse babyene streve hardere for å engasjere mødrene i samspillsituasjoner. Det trengs flere studier for å avklare nærmere hva som skyldes genetisk sårbarhet, uheldige prenatale forhold og foreldrenes omsorgsutøvelse. (jf. Goodman & Gotlib s modell).
Betydningen av foreldrekonflikt En mulighet er at spedbarnets problemer med emosjonsregulering kan føre til irritabilitet hos foreldrene, noe som igjen kan skape mer stress mellom foreldrene (fremkalt rge). En annen mulighet er at foreldre som har problemer med å regulere sine egne emosjoner, og derfor har et mer konfliktfylt forhold seg imellom, får barn med en genetisk betinget fysiologisk sårbarhet i forbindelse med foreldrekonflikt (passiv rge).
Foreldrekonflikt Mange studier har vist at forholdet mellom foreldre og barn over tid påvirker spedbarns følelsesmessige tilstander. Disse studiene har ennå ikke klargjort i hvilken grad omsorgsutøvelsen modifiserer barns fysiologiske mekanismer relatert til deres emosjonsuttrykk. Det er viktig å kaste lys over det genetiske bidraget til de aktuelle fysiologiske mekanismene.
Et forskningsprosjekt Forskningsprosjektet Liten i Norge (LiN). Studien er ledet av Vibeke Moe og Lars Smith, begge ved Nasjonalt kompetansenettverk for sped- og småbarns psykiske helse, RBUP Øst og Sør. Prosjektet er støttet av NFR. Over 1000 barn skal følges fra svangerskap til (foreløpig) 18-månedersalderen. Basert på informasjon som mødrene gir i svangerskapet, tar vi sikte på å ta inn cirka 85% i lav risiko og 15% i høy risiko. Vi benytter en screening-indeks basert på kumulativ risiko i mødrenes bakgrunn og svangerskap.
Screeningindeks i svangerskapet Lav risiko=0 Høy risiko=1 1. Mors utdanning >videregå. kun videregå. 2. Minoritetsstatus nei ja 3. Far til stede ja nei 4. Ønsket graviditet ja nei 5. Bekymring sv/fødsel 30 >30 6. Mors dep (EPDS) <10 10 7. Mors røyking i sv nei ja 8. Mors livsstress (PSI) <17 17 9. Mor alko (TWEAK) <2 2 10. Mor rusmidler nei ja 11. Mor/psykiatri 0-1 >1 12. Mor/barndomsoppl 0-1 >1
Ingen spesifikke a priori hypoteser I denne studien baserer vi oss ikke på noen spesifikke apriori genetiske hypoteser, bortsett fra at noen barn på grunn av sin genetiske konstitusjon har økt sårbarhet overfor negative effekter av risikobetonte miljøer, og samtidig med større sannsynlighet vil ha en spesiell fordel av å vokse opp i støttende miljøer. Vi vil anvende «state-of-the-art» genomskaleringsteknikker for å screene et stort antall sekvenser og kopi-antall varianter.
Differensiell sårbarhet i LiN I samarbeid med Institutt for medisinsk genetikk og molekylærbiologi ved Haukeland sykehus skal vi undersøke hypotesen om differensiell sårbarhet. Vi foretar genotyping av barna på basis av spyttprøver. Vi kartlegger sentrale miljøfaktorer som er relatert til foreldrestress, foreldrenes psykiske helse og relasjonserfaringer. Også mødrenes kosthold i svangerskapet og når de ammer blir kartlagt, i samarbeid med Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning. Viktige utfallsvariabler er barnas psykomotoriske utvikling, foreldre-barn samspillet, mulig sosial tilbaketrekning og barnas sosial-emosjonelle ferdigheter.
Sluttord I det nye holistiske perspektivet er det epigenetikken som medierer relasjonen mellom de psykososiale og biologiske realitetene. Epigenetikken er nøkkelen til å forstå hvordan barnet kan forme sin egen utvikling.