Regionalitet og regionalisering, Bodø

Prosjektrapport nr. 18/2008 Regionalitet og regionalisering, Bodø Forfatter: Knut Hidle

Prosjektrapport nr. 18/2008 Regionalitet og regionalisering, Bodø Knut Hidle

Tittel Forfattere Regionalitet og regionalisering, Bodø. Knut Hidle Rapport Prosjektrapport nr. 18/2008 ISBN-nummer ISSN-nummer 0808-5544 Trykkeri Edgar Høgfeldt, 4626 Kristiansand Pris Bestillingsinformasjon Utgiver Agderforskning Serviceboks 415, N-4604 Kristiansand Telefon 48 01 05 20 Telefaks 38 14 22 01 E-post post@agderforskning.no Hjemmeside http://www.agderforskning.no

Forord Denne prosjektrapporten er en del av forskningsprosjektet Det nye regionale Norge: Byregioner eller landsdelsregioner? som inngår i Norges Forskningsråds program: Demokrati, styring og regionalitet. Forskningsprosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Agderforskning og IRIS. Denne casestudien inngår som en av flere casestudier av regionaliseringsprosessene i byregioner og landsdelsregioner i Norge. Siktemålet er at denne casestudien skal danne grunnlag for syntetiserende publikasjoner knyttet opp mot prosjektets hovedproblemstillinger og også utgjøre noe av det empiriske grunnlag for governance-delen av forskningsprosjektet. Casestudien baseres seg i stor grad på informasjon innsamlet gjennom personlige intervju og telefonintervju med representanter for offentlige og private instanser i Bodøregionen. I tillegg benyttes tilgjengelig statistikk og nettbasert informasjon. Mange takk til de som stilte opp. Innholdet i denne casestudien er forfatterens eget ansvar. Casestudien er gjennomført av Knut Hidle.

Innholdsfortegnelse FORORD... I INNHOLDSFORTEGNELSE... I TABELLOVERSIKT... II FIGUROVERSIKT... II 1 INNLEDNING... 1 2 FYSISKE OG MATERIELLE STRUKTURER I NORDLAND OG BODØREGIONEN... 9 2.1 Regionavgrensing... 11 2.2 Næringsfordeling... 16 2.3 Landskap / Landskapsformer... 17 2.4 Sentrale funksjoner i Bodøregionen... 17 2.5 Handel... 18 2.6 Oppsummering av romlighet og struktur... 18 3 HVERDAGSPRAKSIS I BODØREGIONEN... 20 3.1 Arbeidspendling... 20 3.2 Avisleserpraksis... 20 3.3 Fotballseerpraksis... 20 4 PROFILERING AV BODØREGIONEN... 21 4.1 Reiselivsprofilering... 21 4.2 Generell profilering... 21 5 INSTITUSJONALISERT PRAKSIS I BODØREGIONEN... 23 5.1 Diskurser om regionalisering... 23 5.2 Samferdselspolitikk i Bodøregionen... 26 5.3 Næringspolitikk i Bodøregionen... 35 5.4 Arealpolitikk i Bodøregionen... 48 5.5 Kulturpolitikk i Bodøregionen... 54 6 KONKLUSJONER... 64 LITTERATURLISTE... 77 FOU INFORMASJON... 80

Tabelloversikt Tabell 1: Politikkaktører innen samferdselsfeltet og deres romlige referanse... 28 Tabell 2: Vurdering av styrke til politikkaktørene innen samferdselsfeltet.. 29 Tabell 3: Grad av regional institusjonalisering innen samferdselsfeltet... 32 Tabell 4: Politikkaktører innen næringsfeltet og deres romlige referanse... 38 Tabell 5: Vurdering av styrke til politikkaktørene innen næringsfeltet... 38 Tabell 6: Grad av regional institusjonalisering innen næringsfeltet... 45 Tabell 7: Politikkaktører innen arealpolitikken og deres romlige referanse. 49 Tabell 8: Vurdering av styrke til politikkaktørene innen arealpolitikken... 50 Tabell 9: Grad av regional institusjonalisering innen arealpolitikken... 52 Tabell 10: Politikkaktører innen kulturfeltet og deres romlige referanse... 56 Tabell 11: Vurdering av styrke til politikkaktørene innen kulturfeltet... 57 Tabell 12: Grad av regional institusjonalisering innen kulturfeltet... 60 Figuroversikt Figur 1: Det dialektiske forholdet mellom objekter/konsepter og praksis.... 7 ii

iii

1 Innledning Siktemålet med forskningsrådsprosjektet Det nye regionale Norge: Byregioner eller landsdelsregioner? er å undersøke hvordan to pågående regionaliseringsprosesser, som på mange måter fremstår som motstridende, utfordrer etablerte modeller for demokratisk styring og regional utvikling. Hovedspørsmålet er: Representerer satsingen på å utvikle henholdsvis byregioner og landsdelsregioner konkurrerende svar på styringsutfordringer i det norske samfunnet, eller er de komplimenterende? Konkret vil vi undersøke utviklingen av landsdelsregioner og byregioner på Sørlandet, Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge. I første omgang vil vi undersøke generelle drivkrefter bak dannelsen av denne type regioner. Deretter vil vi undersøke hvordan ulike instanser, institusjoner og nettverk i sin romlige kontekst skaper en regionforståelse. Vi vil videre undersøke hvordan politikkutvikling og styring i disse regionene foregår innenfor samferdsel, næringsutvikling, kultur og romlig planlegging og videre i hvilken grad og hvordan disse regionale prosessene kobler forvaltningsnivåene. Denne casestudien av regionaliseringsprosessene i Bodøregionen har som siktemål å få en forståelse av hvordan disse regionaliseringsprosessene foregår. Sammenhengen mellom den materielle romlige strukturen, hverdagspraksisens romlighet og politikkutformingens romlighet er sentrale aspekt som vil bli kartlagt og analysert. Problemstillingen om (og i hvilken grad) utforming og implementering av politikk innenfor områdene samferdsel, næring, kultur og arealplanlegging er et fenomen på kommunalt, byregionalt, fylkes eller landsdelsnivå er et hovedspørsmål i casestudien. Det dreier seg om i hvilken grad politikkutformingen innenfor de ulike områdene er et felleseie mellom mange aktører i en byregion eller om den tilhører en enkelt kommune. Her tas det utgangspunkt i de aktørene som deltar i politikkutformingen, dvs. politikkaktørene, innenfor de ulike områdene, enten det er folkevalgte organer, interkommunale selskap, styringsnettverk, regional stat, interregionale organer, profesjonelle organisasjoner, virksomheter og frivillige organisasjoner. Med utgangspunkt i politikkaktørene kartlegges (a) deres romlighet, dvs. hvilket geografisk område de henter sin legitimitet fra, (b) deres styrke innenfor politikkfeltet i 1

form av politisk makt, økonomiske og administrative ressurser, (c) aktørenes romlighet innenfor spesifikke politikkfelt innenfor det enkelte politikkområde og (d) politikkområdets institusjonaliseringsgrad (fra prosjektsamarbeid til virksomheter og myndigheter). Samlet sett gir denne undersøkelsen grunnlag for å drøfte både hvilke politikkområder som bidrar til utvikling av byregionen som et geografisk styringsnivå og hvilken type politikkaktør som er dominerende / trendsettere i denne utviklingen. Denne casestudien må også sees som en del av teoretiske så vel som politiskstrategiske trender og retninger. Strategier for lokal og regional utvikling har for eksempel de siste årene blitt stadig mer utfordret i forhold til grenser og myndighetsområder. Det blir fra både forskerhold og fra politisk hold stilt spørsmål ved de geografiske enhetenes gyldighet og anvendbarhet til å løse nye og gamle utfordringer. Denne situasjonen henger sammen med flere både ideologiske og strukturelle forhold. På et helt generelt plan kan vi si at globalisering forstått som tid-rom komprimering (Harvey 1989) at avstander minker er én kontekst for at strategier for regional utvikling går ut over tradisjonelle territorielle enheter. Dette betyr at geografiske grenser ikke forsvinner, men vi har å gjøre med stadig nye krav om reorganisering av for eksempel fylker, kommuner, regioners myndighetsområder, og en økende grad av kulturell og sosial pluralitet ved at her og der bindes mer sammen. Regionalitet og regiondannelse kan også sees som et samspill mellom endogene og eksogene drivkrefter og prosesser uten at det fremkommer tydelige årsak-virkning forhold, eller at vi opererer med tydelige innenfor og utenfor kategorier. Et slikt samspill kan tjene som et teoretisk utgangspunkt som fokuserer på det relasjonelle, det romlige og det kulturelle ved regionaliseringsprosesser. Et slikt perspektiv åpner også for at viktige relasjoner går på tvers av skala og geografiske skiller. De endogene drivkreftene kan slik ikke sees løsrevet fra de eksogene. Dette gjelder særlig i byregioner, da landsdelsregionene i stor grad er politiske og administrative konstruksjoner. Nettverks-, eller governance tilnærminger vi har sett i norske byregioner kan tjene som eksempler. Slike strukturer er av ulik karakter og styrke, blant annet med hensyn til regional referanse, om de er formelle eller uformelle eller om de er private eller offentlige. Regional politikk, og styrken og drivkreftene i 2

denne, kan derfor i mange tilfeller være vanskelig å gripe siden mange aktører innen ulike sektorer er regionale aktører, men med ulikt utgangspunkt og innen ulike strukturelle rammer (Bærenholdt 2002). Regionale aktører kan således gjerne være innvevd i transregionale og transnasjonale globale kontekster. Følgen er at til tross for at vi ikke forestiller oss regioner uten grenser, er grensene i flyt og de er motstridende (Hassner, 1997), nettopp som et resultat av økende tid-rom komprimering. Grensene og deres materielle og symbolske betydning er ikke autonome og evolusjonære prosesser. I stedet representerer de maktforhold og meningsdannelse assosiert med rom, velferd, demokrati og representasjon. Aktørene og organisasjonene involvert i denne prosessen befinner seg både innenfor og utenfor regionen. Derfor kan region forstås som nettverk av romlige sosiale relasjoner og diskurser som har ulike romlige forankringer og referanser. Dannelsen av byregioner og landsdelsregioner blir ofte satt i sammenheng med nasjonal disintegrasjon (Selstad 2004). Nasjonalstaten svekkes og nye regiondannelser kommer i stedet der nasjonal identitet betyr mindre, men hvor regional historie og tilhørighet betyr desto mer (ibid.). Selstad kaller dette for en ovenfra-og-ned regionalisering, som på mange måter kan klassifiseres under de eksogene drivkreftene. Til dette føyer Selstad det han ser som regionalisering nedenfra som innebærer regional integrasjon som en følge av større mobilitet, større geografisk rekkevidde, og som igjen henger sammen med mindre kostnader forbundet med forflytning og teknologiske endringer. Med andre ord henger en slik regionalisering nedenfra sammen med Harveys begrep om tid-rom komprimering. McGuirk (2007) viser imidlertid med eksempler fra Sydney, Australia, at Staten der har vært aktiv i byregionaliseringen, og at det ikke er snakk om en nasjonal disintegrasjon som svekker nasjonalstaten. Regionaliseringen beskrevet over henger i stor grad sammen med hverdagsmobilitet og interaksjon, og hvordan en på best mulig måte kan finne politiske og administrative løsninger som kan håndtere økende grad av flyt og mobilitet på tvers av kommunegrenser. Denne mobiliteten er i dag omfattende i norske byregioner, og med til dels stor rekkevidde (Hidle m.fl. 2005). Den økonomiske geografien har imidlertid også vist at næringslivet er basert på interaksjon i en regional kontekst, og hvor regionene ofte er beskrevet som funksjonelle regioner. Mye av denne teorien er basert på at økonomiske ak- 3

tører har geografisk og kulturell forankring. I teorier som regionale næringsklynger (Porter 1998, 2000) og Nye industrielle rom (Scott 1988) vektlegges det at økonomisk vekst hos ulike foretak også kan forklares ut fra geografisk forankring, gjerne ut fra samlokalisering (klynge) med andre type virksomheter ved at samarbeid og stordriftsfordeler utnyttes til hvert enkelt foretaks beste. Slik sett kan også regioner sies å være konkurransedyktige ved at det dannes ulike regionalt baserte klynger. Det er imidlertid uklart hva Porter (1998, 2000) legger i sitt regionbegrep hva gjelder størrelse. Klyngebegrepet innebærer et dynamisk produksjonssystem med en viss geografisk konsentrasjon, men denne konsentrasjonens omfang og geografiske spredning er uklar i Porters teori. Et sentralt aspekt med alle regionaliseringsprosesser er spørsmålet om grenser og dannelse av disse. Dette gjelder generelt, men er blitt særlig problematisert der vi har å gjøre med globalisering og eksogene krefter. Gjennom flere år har det gått en faglig diskusjon om geografiske grenser og disses betydning. Diskusjonen har tatt utgangspunkt i blant annet prosessene som beskrevet over. Diskusjonen gjelder politiske, administrative og symbolske grenser, deres aktualitet, gyldighet, eksistens og betydning. Paasi (1991) har særlig påpekt grenser som sosialt konstruerte og som del av produksjonen og institusjonaliseringen av territorier. Dette fordi grensene også kan ha symbolsk, kulturell, historisk og religiøs mening for ulike samfunn og individer. Grensenes sosiale konstruksjon og betydning tilsier også at grensene kan ha mangetydighet, kan være sterke manifestasjoner av makt og de kan være av en skjør natur. Siden diskusjonen om globalisering tok til for fullt på 1980- tallet og Castells (1989) innførte begrepet space of flows har flytmetaforen blitt stadig mer anvendt innenfor studier av regionalisering, globale relasjoner og global kompleksitet (Urry 2003). Troen på grensenes gyldighet er blitt utfordret, og i stedet har vi fått et fokus på den grenseløse verden. Newman og Paasi (1998) argumenterer imidlertid for at grenser og grenseforståelser fremdeles vil spille en vesentlig rolle for den politiske geografien og sosiologien. De viser til at det ikke alltid er like klart hva det de kaller retorikk om grenser egentlig omhandler. Dreier retorikken seg for eksempel om globalisering av globale institusjoner, global bevissthet eller utvikling av ulike former for nettverk som krysser tradisjonelle grenser? Det er med andre ord nødvendig med kontekstuelle og empirisk forankrede studier av grensenes betydning for å gripe grensenes mangetydighet i ulike regiona- 4

liseringsprosesser (Newman og Paasi 1998, Paasi 2005). Soja (2005) viser nettopp grensenes mangetydighet i henholdsvis regionale og metropole kontekster. Soja påpeker at det har skjedd en regional restrukturering av grensers funksjoner, og at denne restruktureringen ikke bare virker separerende, men også kontaktskapende. Grenser har altså en dobbeltsidig egenskap. Når det gjelder globaliserte byregioner strekker disse seg ut i verden, samtidig som verden er til stede i dem. Det er fremdeles en utbredt oppfatning av regioner som den konteksten hvor samfunnsprosesser foregår og selve regionen blir tatt for gitt. Istedenfor antagelsen om regioner som selvstendige aktører (romlig fetisjisme) eller som en naturlig kontekst eller passiv medium (container perspektivet) for samfunnsprosesser er det viktig å forstå regioner som sosiale konstruksjoner skapt av politiske, økonomiske, kulturelle og administrative praksis og diskurser, både eksogene og endogene (Paasi, 2001). Aksiomatisk følger vi Lefebvre (1990): (social) space is a (social) product I denne sosialkonstruktivistiske tilnærmingen blir regioner viktige virkemidler i utformingen av romlig styring, økonomi og kultur. En fremtredende forståelse av regioner går ut på at regioner aldri har vært helt avgrensete romlige enheter, men derimot er konstituert gjennom transregionalitet, dvs. at regioner er ikke-permanente sammenføyninger av institusjoner, objekter og praksis som er involvert i trans-lokale og transregionale prosesser (Brenner, 1998). Spesielt i det som karakteriseres som nettverks- og kunnskapssamfunn er regioner innbundet i nasjonale og supranasjonale enheter. Det er ikke mulig å forestille seg regioner uten grenser, men samtidig er grensene i flyt og motstridende (Hassner, 1997). Grensene og deres materielle og symbolske betydning er ikke autonome og evolusjonære prosesser men representerer maktforhold og meningsdannelse assosiert med rom, velferd, demokrati og representasjon. Aktørene og organisasjonene involvert i denne prosessen befinner seg både innenfor og utenfor regionen. Derfor kan region også forstås som nettverk av romlige sosiale relasjoner og diskurser. Denne diskrepansen mellom region forstått som et avgrenset territorium og region forstått som nettverk kommer til syne i dannelsen av byregioner så vel som landsdelsregioner. Regionbegrepet innebærer dermed et spenningsforhold mellom grenser (administrative så vel som symbolske) og 5

flyt (nettverk, mobilitet). Vi synes det er hensiktsmessig å være prosessorientert og fokusere på begrepene regionalitet og regionalisering. Det er viktig å skille mellom regionalitet (regionalism) og regionalisering (regionalisation). Regionalitet henviser til mer formelle prosesser og represents the body of ideas, values and concrete objectives that are aimed at creating, maintaining or modifying the provision of security and wealth, peace and development within a region; the urge of any set of actors to reorganize along a particular regional space (Schulz et al, 2001). Regionalisering derimot er den empiriske prosessen mot økt kooperasjon og integrering på ulike felt (kultur, næringsvirksomhet med mer) i en geografisk arena. I regionalitet som et teoretisk begrep og i regionaliseringsprosesser som observerbare fenomen ligger det en immateriell og en materiell dimensjon som i nyere teoribidrag gjerne forenes i praksisteori (Hidle 2004). En måte å se dette på er at romlige egenskaper som infrastruktur, distribuering av individer og arbeidsplasser og andre fysiske forhold vi kan kalle økologiske variabler er med på å strukturere interaksjon. Det er imidlertid den betydningen disse variablene har i konkrete praksiser og samhandlingsformer som utgjør regionalisering (Turner 1988). I dette ligger det en kompleks dynamikk som gjør at regioner i prinsippet er i en stadig dannelses- og reetableringsprosess hvor grenser utfordres i forhold til romlig styring, økonomi, kultur og identitet (Brenner 1998, Hassner 1997, Urry 2004). Fremveksten av byregioner i Norge basert på strukturendringer i befolkning, utdanning, servicetilbud, hverdagsliv med mer er et godt eksempel på denne dynamikken. Dannelser av landsdelsregioner involverer etter vår oppfatning færre aktørgrupper og en større grad av statlig styring. Det finnes flere ulike teoretiske tilnærminger til regionalisering. Hovedteoriene (neo-realisme, funksjonalisme, institusjonalisme og regionaløkonomisk integrasjon) tar alle utgangspunkt i Staten, men mangler den multidimensjonalitet og pluralismen som kjennetegner nåværende regionaliseringer. Når vi har understreket den sosialt konstruerte karakter av regionalisering, innebærer det et fokus både på de materielle kreftene og på forståelsen av at that international reality is a social construction driven by collective understandings, including norms, that emerge from social interaction (Adler and Barnett, 1998: 10). Dekonstruksjonen av regionalisering gir mulighet til å analysere interessene og forståelsen til de aktører som deltar i 6

formasjonsprosessen, både statlige og ikke-statlige, og ta hensyn til den historiske konteksten som danner et bakteppe for prosessene. I dette casestudiet står interaksjon/praksis, institusjonalisering, identifikasjon, det materielle og det konseptuelle aspektet som viktige elementer i analysen av regionaliseringsprosessene innenfor de ulike politikkfeltene. Dette kan skjematisk illustreres med følgende figur (etter Ellingsen, 2002): Institusjonalisert Praksis Hverdagspraksis Objekter Konsepter Figur 1: Det dialektiske forholdet mellom objekter/konsepter og praksis. Figuren over viser til det dialektiske forholdet mellom ulike former for objekter, konsepter (ideer, ideologier) og praksis, hverdagspraksis og institusjonalisert praksis. Praksis er en observerbar dimensjon (pattern of conduct), mens objekter og konsepter representerer ressurser for atferd (pattern for conduct). I regionaliseringsprosesser baserer aktører seg på forestillinger, konsepter, ideologier og om hva som er det gode liv. Dette er gjeldende innenfor hverdagspraksis så vel som innenfor institusjonalisert praksis som har med utvikling, det administrative og innenfor det som har med det fordelingsmessig fordelaktige. Den materielle dimensjonen (eksisterende befolkningskonsentrasjoner, naturlige og teknologiske forutsetninger med mer) inngår som referanseramme for praksiser og kan nedfelles i konseptutvikling. Denne casestudien er bygd opp med en gjennomgang av de romlige materielle strukturer i regionen i kapittel 2, deretter følger en gjennomgang av utvalgte tema innenfor hverdagspraksis i Bodøregionen i kapittel 3. I kapittel 4 beskrives profileringen av regionen. Kapittel 5 gir innledningsvis en kort oversikt over ulike regionbetegnelser og deretter redegjøres det for den insti- 7

tusjonaliserte praksis knyttet til politikkutforming. Konklusjoner trekkes i kapittel 6 hvor også de teoretiske aspektene ved regionalisering vi har belyst i dette innledningskapitlet trekkes frem igjen. 8

2 Fysiske og materielle strukturer i Nordland og Bodøregionen Nordland er i dag inndelt i 44 kommuner. For det meste er dette kystkommuner, delvis øykommuner og enkelte innlandskommuner. I det følgende skal vi gi en beskrivelse av den materielle struktur, med vekt på regionavgrensning, folketall, næringsfordeling og landskap i Bodøregionen. Kartet på neste side viser hele Nordland fylke med lokaliserte tettsteder definert ut fra SSB sin tettstedsdefinisjon. 9

10

2.1 Regionavgrensing SSB sin tettstedsavgrensning for Bodø utgjør Gildeskår, Beiarn og Skjerstad. Fra 1. januar 2005 ble Skjerstad slått sammen med Bodø. Den såkalte arbeidspendlingsregionen utgjør følgende kommuner: Innbyggere 2002 Innbyggere 2007 10 kommuner i 2002 og 9 kommuner i 2007: 74792 76155 Bodø 41760 45575 Meløy 6830 6663 Gildeskål 2276 2081 Beiarn 1257 1148 Saltdal 4863 4688 Fauske 9627 9465 Skjerstad (t.o.m. 2004) 1080 Sørfold 2278 2084 Steigen 2889 2680 Hamarøy 1932 1771 Totalt i denne regionen bor det 76155 mennesker, hvor Bodø er den suverent største med sine vel 45000 innbyggere. Kommunene i tabellen over utgjør ved siden av å være en såkalt arbeidspendlingsregion også kommunene som inngår i Salten Regionråd som vi skal komme tilbake til siden. Fra 2002 til 2007 har folketallet i samtlige kommuner, bortsett fra Bodø, gått tilbake. Regionen som helhet har imidlertid hatt en økning i folketallet, men den har altså kommet Bodø til del. Kartet under viser disse kommunenes relative plassering i forhold til hverandre, og hvor Bodø og Fauske peker seg ut med de største tettstedene. 11

Folkemengde Areal, km 2 Tettsted Kommune I alt Fordelt på kommune I alt Fordelt på kommune Innb./km 2 Bodø Bodø 35618 14,62 2436 Løding Bodø 2929 1,63 1797 Løpsmarka Bodø 2302 0,78 2951 Ørnes Meløy 1565 1,67 889 Glomfjord Meløy 1178 1,35 873 Reipå Meløy 310 0,53 585 Inndyr Gildeskål 658 0,85 774 Sørarnøy Gildeskål 205 0,66 311 Rognan Saltdal 2498 2,82 886 Røkland Saltdal 473 0,99 478 Sulitjelma Fauske 481 0,75 641 Fauske Fauske 5901 4,61 1280 Strømsnes Fauske 474 0,79 600 Røsvik Sørfold 209 0,52 402 Straumen Sørfold 819 0,83 987 Oppeid Hamarøy 497 0,77 645 Misvær Bodø 241 0,45 536 12

Folkemengde Areal Km2 Kommune I kommunen I tettsted % i tettsted I kommunen I tettsted % i tettsted Bodø 45575 41090 90,6 1392 17,48 1,26 Meløy 6663 3053 46 873 3,64 0,42 Gildeskål 2081 863 41,7 662 1,51 0,23 Beiarn 1148 1222 Saltdal 4688 2971 64 2215 3,81 0,17 Fauske 9465 6856 74,1 1210 6,15 0,51 Sørfold 2084 1028 51,5 1636 1,35 0,08 Steigen 2680 1007 Hamarøy 1771 497 28,1 1031 0,77 0,07 Som det fremgår av tabellene over bor langt de fleste i regionen i tettsted, men hvor befolkningstettheten ikke overraskende er høyest i Bodø. Figuren under og de to neste tabellene viser sysselsatte pr. 4 kvartal 2006, etter arbeidskommune og bostedskommune med utgangspunkt i Saltenregionen. 13

14

Arbeidsplasskommune Bostedskommue: Bodø Meløy Gildeskål Beiarn Saltdal Fauske Sørfold Steigen Hamarøy Bodø 22291 41 45 25 43 104 8 10 8 Meløy 148 2699 16 2 1 5 0 0 1 Gildeskål 143 67 683 0 1 2 0 0 1 Beiarn 82 8 5 389 14 3 0 0 0 Saltdal 143 8 4 4 1864 119 5 0 0 Fauske 601 24 7 5 71 3095 218 1 4 Sørfold 72 3 1 1 11 146 615 3 7 Steigen 101 2 1 1 2 3 2 970 43 Hamarøy 39 2 1 0 0 2 1 17 647 Arbeidsplasskommune Bostedskommue: Bodø Meløy Gildeskål Beiarn Saltdal Fauske Sørfold Steigen Hamarøy Prosent Bodø 98,7 0,2 0,2 0,1 0,2 0,5 0,0 0,0 0,0 100 % Meløy 5,2 94,0 0,6 0,1 0,0 0,2 0,0 0,0 0,0 100 % Gildeskål 15,9 7,5 76,1 0,0 0,1 0,2 0,0 0,0 0,1 100 % Beiarn 16,4 1,6 1,0 77,6 2,8 0,6 0,0 0,0 0,0 100 % Saltdal 6,7 0,4 0,2 0,2 86,8 5,5 0,2 0,0 0,0 100 % Fauske 14,9 0,6 0,2 0,1 1,8 76,9 5,4 0,0 0,1 100 % Sørfold 8,4 0,3 0,1 0,1 1,3 17,0 71,6 0,3 0,8 100 % Steigen 9,0 0,2 0,1 0,1 0,2 0,3 0,2 86,2 3,8 100 % Hamarøy 5,5 0,3 0,1 0,0 0,0 0,3 0,1 2,4 91,3 100 % Figuren og tabellene over viser at det er en relativt begrenset pendling over kommunegrensene i regionen. Det er i kommunene Gildeskål, Beiarn og Fauske at den relative innpendlingen til Bodø er størst. Med tallene over lagt til grunn kan vi si følgende som en foreløpig regionavgrensning: 1. Bodø, Meløy, Gildeskål, Beiarn, Saltdal, Fauske, Sørfold, Steigen og Hamarøy inngår i Salten Regionråd. 2. Arbeidspendling: a) Om lag 1/6 del av de sysselsatte i Gildeskål, Beiarn og Fauske pendler til Bodø. b) 0,5 % av de sysselsatte fra Bodø pendler til Fauske, 0,2 % til Meløy, Gildeskål og Saltdal. 15

c) Ut fra arbeidspendling kan vi ikke si at regionen har et sterkt element av å skulle være en felles bo- og arbeidsmarkedsregion. 3. Konklusjon: Byregionen kan vi likevel si er Bodø, Meløy, Gildeskål, Beiarn, Saltdal, Fauske, Sørfold, Steigen og Hamarøy. Denne regioninndelingen skal vi komme tilbake til i de neste kapitlene. 2.2 Næringsfordeling Figuren over gir en oversikt over antall sysselsatte etter kommune og næring. Vi ser at tjenesteytende næringer, samt helse og sosialtjenester representerer mange antall sysselsatte i alle kommunene i regionen, med unn- 16

tak av enkelte, som for eksempel Saltdal som har et sterkt innslag av ansatte innen sekundærnæringer. Vi ser også at undervisning sysselsetter en stor andel i Bodø og Fauske. 2.3 Landskap / Landskapsformer Landskapet preges av fjell, fjorder og øyer. Fra vest mot øst stiger relieffet betydelig. Regionen gjennomskjæres av en rekke større fjorder, slik som Skjerdstadfjorden og Sørfolda. 2.4 Sentrale funksjoner i Bodøregionen I regionen, og da særlig i Bodø, er det lokalisert en rekke sentrale funksjoner med særlig regional betydning. Vi kan nevne følgende: Fylkesadministrasjon i Bodø Nordlandssykehuset i Bodø Somatisk (sentrum) Psykiatrisk (Rønvik) Høgskolen i Bodø Kunnskapsparken i Bodø Nordlandsforskning Fylkesmannen i Nordland Statens Vegvesen Bodø kulturhus (regionalt for Salten-regionen) Bodø lufthavn Nordland kultursenter Bodø havn Bodø Glimt Kjøpesenteret City Nord Kjøpesenteret Koch i Glasshuset 17

2.5 Handel Figuren over viser omsetning pr. innbygger i detaljhandel, etter region. Vi ser til dels store forskjeller mellom kommunene i regionen, og hvor Bodø og Fauske er de med klart høyest omsetning. Dette indikerer at Bodø og Fauske er to regionsentre med hensyn til handel. Ut fra tallene for Bodø og Fauske kan vi forvente at mye av handelen i nabokommunene til disse to går til henholdsvis Fauske og Bodø. Tallene i figuren over indikerer likevel tendensen vi har sett med hensyn til arbeidspendling at vi har å gjøre med en region som ikke er utpreget funksjonelt integrert da vi ser at omsetning pr innbygger er relativt høy i flere av kommunene i regionen. 2.6 Oppsummering av romlighet og struktur I Nordland fylke er det i dag syv regionråd som dekker hele fylket. Salten Regionråd dekker de 9 kommunene Sørfold, Saltdal, Beiarn, Gildeskål, Steigen, Fauske, Hamarøy, Bodø og Meløy. Landskapet i denne regionen preges av fjell, fjorder og øyer. Fra vest mot øst stiger relieffet betydelig. Regionen gjennomskjæres av en rekke større fjorder, slik som Skjerdstadfjorden og Sørfolda. Bodø er den klart mest dominerende kommunen i denne regionen målt etter folketall (45575), med Fauske og Meløy som nr. 2 og 3 med henholdsvis ca 9500 og 6600 innbyggere. Over 90% av innbyggerne i Bodø 18

kommune bor i tettsted. Bodø og Fauske er handelssentrum i regionen, hvor Bodø har høyeste omsetning pr. innbygger. Bodø kommune har flest sysselsatte innenfor tjenesteytende næringer og helse- og sosialtjenester. Det er ikke en veldig stor innpendling til Bodø sammenlignet med andre større byregioner i Norge, men innpendlingen er prosentvis ganske jevnt fordelt mellom de ulike kommunene, og størst fra de nærmeste kommunene. Tallmessig er Fauske absolutt størst. Fauske er også den kommunen hvor folk i Bodø hyppigst arbeidspendler til, men det er likevel bare snakk om 0,5% av de yrkesaktive i Bodø som gjør det, mot 14,9% i Fauske som pendler andre vegen. Ellers er det en betydelig pendling mellom Sørfold og Fauske. Bodø er også den kommunen med klart flest regionale funksjoner knyttet til seg. Vi har altså å gjøre med en region som er sterkt integrert som en bo-, service og arbeidsmarkedsregion, og at denne er klart sterkest integrert blant de kommunene som grenser til Bodø slik som Gildeskål, Beiarn og Fauske. I sistnevnte kommune har togforbindelsen mellom Bodø og Fauske mye å si for det høye pendlertallet. 19

3 Hverdagspraksis i Bodøregionen 3.1 Arbeidspendling Som vist i kapittel 2 over er regionen bare delvis integrert som en bo- og arbeidsmarkedsregion, i alle fall om vi legger Salten-regionen til grunn. Figurene og tabellene fra forrige kapittel viser at det er en relativt begrenset arbeidspendling over kommunegrensene i regionen. Det er i kommunene Gildeskål, Beiarn og Fauske at den relative innpendlingen til Bodø er størst. 3.2 Avisleserpraksis Tabellen under viser at vurdert ut fra avisleserpraksis er regionen, i motsetning til arbeidspendling og delvis handel, mer integrert. Avisa Nordland har over 50% dekningsgrad i alle kommunene, også i de kommunene der Saltenposten har rundt 50% dekning. Husstandsdekning: Avisa Nordland Saltenposten Fiskeribladet Fremover Bodø 65,1 13,2 Meløy 51,9 Gildeskål 69,6 3 Beiarn 63,1 45,9 Saltdal 59,6 50,2 Fauske 57,5 55,2 Sørfold 53,3 49 Steigen 65,7 4,1 Hamarøy 59,8 4,5 3.3 Fotballseerpraksis Fotballklubben Bodø Glimt har ikke registre for salg av sesongkort, men klubben oppgir at de fleste supporterne kommer fra Bodø og Fauske. 20

4 Profilering av Bodøregionen 4.1 Reiselivsprofilering Destinasjon Bodø A/S er det organ som systematisk profilerer Bodø-regionen som reiselivsmål. Det heter seg i presentasjonen av selskapet at målet er å utvikle og markedsføre Bodø med omland som kultur-, turist-, konferanseog arrangementssted. Det er med andre ord Bodø kommune som står i sentrum, men hvor det i tillegg er et regionalt fokus hvor særskilte destinasjoner inngår i profileringen som for eksempel Saltstraumen (Bodø), Kjerringøy (del av Bodø kommune siden 1964) og Svartisen foruten en rekke andre steder og lokaliteter i Bodø. Selskapet drives av Bodø kommune og lokale reiselivsbedrifter. Visit Nordland er et annet destinasjonsselskap, men som ulikt Destinasjon Bodø har hele Nordland som sitt profileringsområde. Visit Nordland er en del av Visit Norway. I tillegg er det egne destinasjonsselskaper/kontorer for Helgeland, Hamarøy ( Reiseliv i Hamsuns Rike ), Mo i Rana ( Polarsirkelen Reiseliv ), Helgelandskysten, Narvik, Vesterålen, Lofoten og Meløy. Disse markedsfører alle sine ulike deler av Bodø-regionen og av Nordland. Det har vært arbeidet med et felles destinasjonsselskap for Salten, men dette har strandet. Det sies at lokale interesser har gått foran de regionale som en årsak til at dette arbeidet foreløpig ikke ha lykkes, og særlig er det Bodø kommune det her siktes til. 4.2 Generell profilering Som nevnt over har det vært initiativ til et felles destinasjonsselskap for Salten, men dette har ikke lykkes. I dag er det ikke noe arbeid i denne retning, men flere aktører markedsfører og profilerer likevel regionen utover det å være en reiselivsdestinasjon. Gjennom ulike tiltak 21