Regionalitet og regionalisering, Arendal

Transkript

1 Prosjektrapport nr. 20/2008 Regionalitet og regionalisering, Arendal Forfatter: Winfried Ellingsen

2

3 Prosjektrapport nr. 20/2008 Regionalitet og regionalisering, Arendal Winfried Ellingsen

4

5 Tittel Regionalitet og regionalisering, Arendal Forfattere Winfried Ellingsen Rapport Prosjektrapport nr. 20/2008 ISBN-nummer ISSN-nummer Trykkeri Edgar Høgfeldt, 4626 Kristiansand Pris Bestillingsinformasjon Utgiver Agderforskning Serviceboks 415, N-4604 Kristiansand Telefon Telefaks E-post Hjemmeside

6 Forord Dette arbeidsnotatet er en del av forskningsprosjektet Det nye regionale Norge: Byregioner eller landsdelsregioner? som inngår i Norges Forskningsråds program: Demokrati, styring og regionalitet. Forskningsprosjektet er et samarbeidsprosjekt mellom Agderforskning og IRIS. Denne casestudien inngår som en av flere casestudier av regionaliseringsprosessene i byregioner og landsdelsregioner i Norge. Siktemålet er at denne casestudien skal danne grunnlag for syntetiserende publikasjoner knyttet opp mot prosjektets hovedproblemstillinger og også utgjøre noe av det empiriske grunnlag for governance-delen av forskningsprosjektet. Casestudien baseres seg i stor grad på informasjon innsamlet gjennom personlige intervju og telefonintervju med representanter for offentlige og private instanser i Arendalsregionen. I tillegg benyttes tilgjengelig statistikk og nettbasert informasjon. Mange takk til de som stilte opp. Innholdet i denne casestudien er imidlertid forfatterens eget ansvar. Casestudien er gjennomført av Winfried Ellingsen. i

7 Innholdsfortegnelse FORORD... INNHOLDSFORTEGNELSE... I TABELLOVERSIKT... II FIGURLISTE... III SAMMENDRAG INNLEDNING FYSISKE OG MATERIELLE STRUKTURER I ARENDALSREGIONEN Regionavgrensning Næringsfordeling Handel Landskap og landformer Sentrale funksjoner Oppsummering av romlighet og materiell struktur HVERDAGSPRAKSIS I ARENDALSREGIONEN Arbeidspendling Avisleserpraksis Fotballseerpraksis PROFILERING AV ARENDALSREGIONEN INSTITUSJONALISERT PRAKSIS I ARENDALSREGIONEN Diskurser om regionalisering Samferdselspolitikk i Arendalsregionen Næringspolitikk i Arendalsregionen Arealpolitikk i Arendalsregionen Kulturpolitikk i Arendalsregionen KONKLUSJONER LITTERATURLISTE FOU INFORMASJON i

8 Tabelloversikt Tabell 1: Innbyggertall i Østre Agder kommuner Tabell 2: Folkemengde og areal i tettsteder. Kommune, 1. Januar Tabell 3: Tettsted, folkemengde, areal og innbyggertall pr. km Tabell 4: Tettsted, folkemengde, areal og innbyggertall pr. km2, antall Tabell 5: Tettsted, folkemengde, areal og innbyggertall pr. km2, prosent Tabell 6: Arbeidspendling Tabell 7: 3.2 Avisleserpraksis (husstandsdekning i prosent) Tabell 8: Politikkaktører innen samferdselsfeltet og deres romlige referanse Tabell 9: Vurdering av styrke til politikkaktørene innen samferdselsfeltet.. 30 Tabell 10: Grad av regional institusjonalisering innen samferdselsfeltet Tabell 11: Politikkaktører innen næringsfeltet og deres romlige referanse.. 37 Tabell 12: Vurdering av styrke til politikkaktørene innen næringsfeltet Tabell 13: Grad av regional institusjonalisering innen næringsfeltet Tabell 14: Politikkaktørene innen arealfeltet og deres romlige referanse Tabell 15: Vurdering av styrke til politikkaktørene innen arealfeltet Tabell 16: Grad av regional institusjonalisering innen arealfeltet Tabell 17: Politikkaktører innen kulturfeltet og deres romlige referanse Tabell 18: Vurdering av styrke til politikkaktørene innen kulturfeltet Tabell 19: Grad av regional institusjonalisering innen kulturfeltet ii

9 Figurliste Figur 1: Det dialektiske forholdet mellom objekter/konsepter og praksis... 7 Figur 2: Aust-Agder fylke... 9 Figur 3: Sør Norge, Sørlandet, Arendalsregionen og Agder/Telemark Figur 4: Kart over Østre Agder Figur 5: Sysselsatte per 4. kvartal etter arbeidsstedskommune og bostedskommune, Figur 6: Sysselsatte per 4. kvartal etter region og næring, Figur 7: Omsetning per innbygger i detaljhandel, iii

10 Sammendrag i

11 1 Innledning Siktemålet med forskningsrådsprosjektet Det nye regionale Norge: Byregioner eller landsdelsregioner? er å undersøke hvordan to pågående regionaliseringsprosesser, som på mange måter fremstår som motstridende, utfordrer etablerte modeller for demokratisk styring og regional utvikling. Hovedspørsmålet er: Representerer satsingen på å utvikle henholdsvis byregioner og landsdelsregioner konkurrerende svar på styringsutfordringer i det norske samfunnet, eller er de komplimenterende? Konkret vil vi undersøke utviklingen av landsdelsregioner og byregioner på Sørlandet, Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge. I første omgang vil vi undersøke generelle drivkrefter bak dannelsen av denne type regioner. Deretter vil vi undersøke hvordan ulike instanser, institusjoner og nettverk i sin romlige kontekst skaper en regionforståelse. Vi vil videre undersøke hvordan politikkutvikling og styring i disse regionene foregår innenfor samferdsel, næringsutvikling, kultur og romlig planlegging og videre i hvilken grad og hvordan disse regionale prosessene kobler forvaltningsnivåene. Denne casestudien av regionaliseringsprosessene i Arendalsregionen har som siktemål å få en forståelse av hvordan disse regionaliseringsprosessene foregår. Sammenhengen mellom den materielle romlige strukturen, hverdagspraksisens romlighet og politikkutformingens romlighet er sentrale aspekt som vil bli kartlagt og analysert. Problemstillingen om (og i hvilken grad) utforming og implementering av politikk innenfor områdene samferdsel, næring, kultur og arealplanlegging er et fenomen på kommunalt, byregionalt, fylkes eller landsdelsnivå er et hovedspørsmål i casestudien. Det dreier seg om i hvilken grad politikkutformingen innenfor de ulike områdene er et felleseie mellom mange aktører i en byregion eller om den tilhører en enkel kommune. Her tas det utgangspunkt i de aktørene som deltar i politikkutformingen, dvs. politikkaktørene, innenfor de ulike områdene, enten det er folkevalgte organer, interkommunale selskap, styringsnettverk, regional stat, interregionale organer, profesjonelle organisasjoner, virksomheter og frivillige organisasjoner. Med utgangspunkt i politikkaktørene kartlegges (a) deres romlighet, dvs. hvilket geografisk om- 1

12 råde de henter sin legitimitet fra, (b) deres styrke innenfor politikkfeltet i form av politisk makt, økonomiske og administrative ressurser, (c) aktørenes romlighet innenfor spesifikke politikkfelt innenfor det enkelte politikkområde og (d) politikkområdets institusjonaliseringsgrad (fra prosjektsamarbeid til virksomheter og myndigheter). Samlet sett gir denne undersøkelsen grunnlag for å drøfte både hvilke politikkområder som bidrar til utvikling av byregionen som et geografisk styringsnivå og hvilken type politikkaktør som er dominerende / trendsettere i denne utviklingen. Denne casestudien må også sees som en del av teoretiske så vel som politiskstrategiske trender og retninger. Strategier for lokal og regional utvikling har for eksempel de siste årene blitt stadig mer utfordret i forhold til grenser og myndighetsområder. Det blir fra både forskerhold og fra politisk hold stilt spørsmål ved de geografiske enhetenes gyldighet og anvendbarhet til å løse nye og gamle utfordringer. Denne situasjonen henger sammen med flere både ideologiske og strukturelle forhold. På et helt generelt plan kan vi si at globalisering forstått som tid-rom komprimering (Harvey 1989) at avstander minker er én kontekst for at strategier for regional utvikling går ut over tradisjonelle territorielle enheter. Dette betyr at geografiske grenser ikke forsvinner, men vi har å gjøre med stadig nye krav om reorganisering av for eksempel fylker, kommuner, regioners myndighetsområder, og en økende grad av kulturell og sosial pluralitet ved at her og der bindes mer sammen. Regionalitet og regiondannelse kan også sees som et samspill mellom endogene og eksogene drivkrefter og prosesser uten at det fremkommer tydelige årsak - virkning forhold, eller at vi opererer med tydelige innenfor og utenfor kategorier. Et slikt samspill kan tjene som et teoretisk utgangspunkt som fokuserer på det relasjonelle, det romlige og det kulturelle ved regionaliseringsprosesser. Et slikt perspektiv åpner også for at viktige relasjoner går på tvers av skala og geografiske skiller. De endogene drivkreftene kan slik ikke sees løsrevet fra de eksogene. Dette gjelder særlig i byregioner, da landsdelsregionene i stor grad er politiske og administrative konstruksjoner. Nettverks-, eller governance tilnærminger vi har sett i norske byregioner kan tjene som eksempler. Slike strukturer er av ulik karakter og styrke, blant annet med hensyn til regional referanse, om de er formelle eller uformelle eller om 2

13 de er private eller offentlige. Regional politikk, og styrken og drivkreftene i denne, kan derfor i mange tilfeller være vanskelig å gripe siden mange aktører innen ulike sektorer er regionale aktører, men med ulikt utgangspunkt og innen ulike strukturelle rammer (Bærenholdt 2002). Regionale aktører kan således gjerne være innvevd i transregionale og transnasjonale globale kontekster. Følgen er at til tross for at vi ikke forestiller oss regioner uten grenser, er grensene i flyt og de er motstridende (Hassner, 1997), nettopp som et resultat av økende tid-rom komprimering. Grensene og deres materielle og symbolske betydning er ikke autonome og evolusjonære prosesser. I stedet representerer de maktforhold og meningsdannelse assosiert med rom, velferd, demokrati og representasjon. Aktørene og organisasjonene involvert i denne prosessen befinner seg både innenfor og utenfor regionen. Derfor kan region forstås som nettverk av romlige sosiale relasjoner og diskurser som har ulike romlige forankringer og referanser. Dannelsen av byregioner og landsdelsregioner blir ofte satt i sammenheng med nasjonal disintegrasjon (Selstad 2004). Nasjonalstaten svekkes og nye regiondannelser kommer i stedet der nasjonal identitet betyr mindre, men hvor regional historie og tilhørighet betyr desto mer (ibid.). Selstad kaller dette for en ovenfra-og-ned regionalisering, som på mange måter kan klassifiseres under de eksogene drivkreftene. Til dette føyer Selstad det han ser som regionalisering nedenfra som innebærer regional integrasjon som en følge av større mobilitet, større geografisk rekkevidde, og som igjen henger sammen med mindre kostnader forbundet med forflytning og teknologiske endringer. Med andre ord henger en slik regionalisering nedenfra sammen med Harveys begrep om tid-rom komprimering. McGuirk (2007) viser imidlertid med eksempler fra Sydney, Australia, at Staten der har vært aktiv i byregionaliseringen, og at det ikke er snakk om en nasjonal disintegrasjon som svekker nasjonalstaten. Storbymeldingen i Norge oppfordrer også byer å ta et særlig ansvar for utviklingen regionalt. Regionaliseringen beskrevet over henger i stor grad sammen med hverdagsmobilitet og interaksjon, og hvordan en på best mulig måte kan finne politiske og administrative løsninger som kan håndtere økende grad av flyt og mobilitet på tvers av kommunegrenser. Denne mobiliteten er i dag omfattende i norske byregioner, og med til dels stor rekkevidde (Hidle m.fl. 2005). Den økonomiske geografien har imidlertid også vist at næringslivet er basert på 3

14 interaksjon i en regional kontekst, og hvor regionene ofte er beskrevet som funksjonelle regioner. Mye av denne teorien er basert på at økonomiske aktører har geografisk og kulturell forankring. I teorier som regionale næringsklynger (Porter 1998, 2000) og Nye industrielle rom (Scott 1988) vektlegges det at økonomisk vekst hos ulike foretak også kan forklares ut fra geografisk forankring, gjerne ut fra samlokalisering (klynge) med andre type virksomheter ved at samarbeid og stordriftsfordeler utnyttes til hvert enkelt foretaks beste. Slik sett kan også regioner sies å være konkurransedyktige ved at det dannes ulike regionalt baserte klynger. Det er imidlertid uklart hva Porter (1998, 2000) legger i sitt regionbegrep hva gjelder størrelse. Klyngebegrepet innebærer et dynamisk produksjonssystem med en viss geografisk konsentrasjon, men denne konsentrasjonens omfang og geografiske spredning er uklar i Porters teori. Et sentralt aspekt med alle regionaliseringsprosesser er spørsmålet om grenser og dannelse av disse. Dette gjelder generelt, men er blitt særlig problematisert der vi har å gjøre med globalisering og eksogene krefter. Gjennom flere år har det gått en faglig diskusjon om geografiske grenser og disses betydning. Diskusjonen har tatt utgangspunkt i blant annet prosessene som beskrevet over. Diskusjonen gjelder politiske, administrative og symbolske grenser, deres aktualitet, gyldighet, eksistens og betydning. Paasi (1991) har særlig påpekt grenser som sosialt konstruerte og som del av produksjonen og institusjonaliseringen av territorier. Dette fordi grensene også kan ha symbolsk, kulturell, historisk og religiøs mening for ulike samfunn og individer. Grensenes sosiale konstruksjon og betydning tilsier også at grensene kan ha mangetydighet, kan være sterke manifestasjoner av makt og de kan være av en skjør natur. Siden diskusjonen om globalisering tok til for fullt på tallet og Castells (1989) innførte begrepet space of flows har flytmetaforen blitt stadig mer anvendt innenfor studier av regionalisering, globale relasjoner og global kompleksitet (Urry 2000, 2003). Troen på grensenes gyldighet er blitt utfordret, og i stedet har vi fått et fokus på den grenseløse verden (Ohmae 1995). Newman og Paasi (1998) argumenterer imidlertid for at grenser og grenseforståelser fremdeles vil spille en vesentlig rolle for den politiske geografien og sosiologien. De viser til at det ikke alltid er like klart hva det de kaller retorikk om grenser egentlig omhandler. Dreier retorikken seg for eksempel om globalisering av globale institusjoner, global bevissthet eller utvikling av ulike former for nettverk som krysser tradisjonelle 4

15 grenser? Det er med andre ord nødvendig med kontekstuelle og empirisk forankrede studier av grensenes betydning for å gripe grensenes mangetydighet i ulike regionaliseringsprosesser (Newman og Paasi 1998, Paasi 2005b). Soja (2005) viser nettopp grensenes mangetydighet i henholdsvis regionale og metropole kontekster. Soja påpeker at det har skjedd en regional restrukturering av grensers funksjoner, og at denne restruktureringen ikke bare virker separerende, men også kontaktskapende. Grenser har altså en dobbeltsidig egenskap. Når det gjelder globaliserte byregioner strekker disse seg ut i verden, samtidig som verden er til stede i dem. Det er fremdeles en utbredt oppfatning av regioner som den konteksten hvor samfunnsprosesser foregår og selve regionen blir tatt for gitt. Istedenfor antagelsen om regioner som selvstendige aktører (romlig fetisjisme) eller som en naturlig kontekst eller passiv medium (container perspektivet) for samfunnsprosesser er det viktig å forstå regioner som sosiale konstruksjoner skapt av politiske, økonomiske, kulturelle og administrative praksis og diskurser, både eksogene og endogene (Paasi, 2001). Aksiomatisk følger vi Lefebvre (1990): (social) space is a (social) product I denne sosialkonstruktivistiske tilnærmingen blir regioner viktige virkemidler i utformingen av romlig styring, økonomi og kultur. En fremtredende forståelse av regioner går ut på at regioner aldri har vært helt avgrensete romlige enheter, men derimot er konstituert gjennom transregionalitet, dvs. at regioner er ikke-permanente sammenføyninger av institusjoner, objekter og praksis som er involvert i trans-lokale og transregionale prosesser (Brenner, 1998). Spesielt i det som karakteriseres som nettverks- og kunnskapssamfunn er regioner innbundet i nasjonale og supranasjonale enheter. Det er ikke mulig å forestille seg regioner uten grenser, men samtidig er grensene i flyt og motstridende (Hassner, 1997). Grensene og deres materielle og symbolske betydning er ikke autonome og evolusjonære prosesser men representerer maktforhold og meningsdannelse assosiert med rom, velferd, demokrati og representasjon. Aktørene og organisasjonene involvert i denne prosessen befinner seg både innenfor og utenfor regionen. Derfor kan region også forstås som nettverk av romlige sosiale relasjoner og diskurser. Denne diskrepansen mellom region forstått som et avgrenset territorium og region forstått som nettverk kommer til syne i dannelsen av byregioner så vel som landsdelsregioner. Regionbegrepet innebærer dermed et 5

16 spenningsforhold mellom grenser (administrative så vel som symbolske) og flyt (nettverk, mobilitet). Vi synes det er hensiktsmessig å være prosessorientert og fokusere på begrepene regionalitet og regionalisering. Det er viktig å skille mellom regionalitet (regionalism) og regionalisering (regionalisation). Regionalitet henviser til mer formelle prosesser og represents the body of ideas, values and concrete objectives that are aimed at creating, maintaining or modifying the provision of security and wealth, peace and development within a region; the urge of any set of actors to reorganize along a particular regional space (Schulz et al, 2001). Regionalisering derimot er den empiriske prosessen mot økt kooperasjon og integrering på ulike felt (kultur, næringsvirksomhet med mer) i en geografisk arena. I regionalitet som et teoretisk begrep og i regionaliseringsprosesser som observerbare fenomen ligger det en immateriell og en materiell dimensjon som i nyere teoribidrag gjerne forenes i praksisteori (Hidle 2004). En måte å se dette på er at romlige egenskaper som infrastruktur, distribuering av individer og arbeidsplasser og andre fysiske forhold vi kan kalle økologiske variabler er med på å strukturere interaksjon. Det er imidlertid den betydningen disse variablene har i konkrete praksiser og samhandlingsformer som utgjør regionalisering (Turner 1988). I dette ligger det en kompleks dynamikk som gjør at regioner i prinsippet er i en stadig dannelses- og reetableringsprosess hvor grenser utfordres i forhold til romlig styring, økonomi, kultur og identitet (Brenner 1998, Hassner 1997, Urry 2002, 2004). Fremveksten av byregioner i Norge basert på strukturendringer i befolkning, utdanning, servicetilbud, hverdagsliv med mer er et godt eksempel på denne dynamikken. Dannelser av landsdelsregioner involverer etter vår oppfatning færre aktørgrupper og en større grad av statlig styring. Det finnes flere ulike teoretiske tilnærminger til regionalisering. Hovedteoriene (neo-realisme, funksjonalisme, institusjonalisme og regionaløkonomisk integrasjon) tar alle utgangspunkt i Staten, men mangler den multi- 6

17 dimensjonalitet og pluralismen som kjennetegner nåværende regionaliseringer. Når vi har understreket den sosialt konstruerte karakter av regionalisering, innebærer det et fokus både på de materielle kreftene og på forståelsen av at that international reality is a social construction driven by collective understandings, including norms, that emerge from social interaction (Adler and Barnett, 1998: 10). Dekonstruksjonen av regionalisering gir mulighet til å analysere interessene og forståelsen til de aktører som deltar i formasjonsprosessen, både statlige og ikke-statlige, og ta hensyn til den historiske konteksten som danner et bakteppe for prosessene. I dette casestudiet står interaksjon/praksis, institusjonalisering, identifikasjon, det materielle og det konseptuelle aspektet som viktige elementer i analysen av regionaliseringsprosessene innenfor de ulike politikkfeltene. Dette kan skjematisk illustreres med følgende figur (etter Ellingsen, 2002): Figur 1: Det dialektiske forholdet mellom objekter/konsepter og praksis Institusjonalisert Praksis Hverdagspraksis Objekter Konsepter Figuren over viser til det dialektiske forholdet mellom ulike former for objekter, konsepter (ideer, ideologier) og praksis, hverdagspraksis og institusjonalisert praksis. Praksis er en observerbar dimensjon (pattern of conduct), mens objekter og konsepter representerer ressurser for atferd (pattern for conduct). I regionaliseringsprosesser baserer aktører seg på forestillinger, konsepter, ideologier og om hva som er det gode liv. Dette er gjeldende innenfor hverdagspraksis så vel som innenfor institusjonalisert praksis som 7

18 har med utvikling, det administrative og innenfor det som har med det fordelingsmessig fordelaktige. Den materielle dimensjonen (eksisterende befolkningskonsentrasjoner, naturlige og teknologiske forutsetninger med mer) inngår som referanseramme for praksiser og kan nedfelles i konseptutvikling. Denne casestudien er bygd opp med en gjennomgang av de romlige materielle strukturer i regionen i kapittel 2, deretter følger en gjennomgang av utvalgte tema innenfor hverdagspraksis i Arendalsregionen i kapittel 3. I kapittel 4 beskrives profileringen av regionen. Kapittel 5 gir innledningsvis en kort oversikt over ulike regionbetegnelser og deretter redegjøres det for den institusjonaliserte praksis knyttet til politikkutforming. Konklusjoner trekkes i kapittel 6 hvor også de teoretiske aspektene ved regionalisering vi har belyst i dette innledningskapitlet trekkes frem igjen. 8

19 2 Fysiske og materielle strukturer i Arendalsregionen Figur 2: Aust-Agder fylke 9

20 Figur 3: Sør Norge, Sørlandet, Arendalsregionen og Agder/Telemark n/vnd.ms-powerpoint Hentet fra en presentasjon av Kjell Sjursen som er kommuneleder i Arendal kommune. Det grønne sirkelen viser hvilke åtte kommuner som hører til Arendalsregionen. Disse kommunene er Risør, Grimstad, Arendal, Gjerstad, Vegårshei, Tvedestrand, Froland og Åmli. 10

21 2.1 Regionavgrensning Regionrådet i Arendalsregionen heter Østre Agder 2015 (tidligere 8K) og består ideelt sett av kommunene Risør, Grimstad, Arendal, Gjerstad, Vegårdshei, Tvedestrand, Froland og Åmli. Figur 4: Kart over Østre Agder Kilde: 11

22 Tabell 1: Innbyggertall i Østre Agder kommuner Innbyggertall 2002 Innbyggertall kommuner Risør Grimstad Arendal Gjerstad Vegårshei Tvedestrand Froland Åmli Kilde: SSB Tabell 2: Folkemengde og areal i tettsteder. Kommune, 1. Januar 2007 Folkemengde Areal km2 Kommune I kommunen I tettstestested % i tett- I kommunen I tett- % i tettsted Risør , ,36 1,74 Grimstad , ,7 4,85 Arendal , ,62 10,61 Gjerstad , ,1 0,34 Vegårshei , ,04 0,29 Tvedestrand , ,79 0,82 Froland , ,06 0,32 Åmli , ,11 0,1 Kilde: 12

23 Tabell 3: Tettsted, folkemengde, areal og innbyggertall pr. km2 Folkemengde Areal, km2 Tettsted Kommune I alt Fordelt på I alt Fordelt på Innb. pr. km 2 kommune kommune Risør Risør , Arendal i alt , Grimstad 64 0,12 Arendal , Grimstad Grimstad , Jortveit Grimstad 633 0, Fevik Grimstad , Tvedestrand Tvedestrand , Kilsund Arendal 705 1,1 641 Blakkestad Froland , Rykene i alt 650 0, Grimstad 11 0, Arendal 639 0,9 710 Åmli Åmli 594 1, Kongshamn Arendal 790 0, Gjerstad Gjerstad 303 0, Eikeland Gjerstad 412 0, Myra Vegårshei 579 1, Kilde: 13

24 Figur 5: Sysselsatte per 4. kvartal etter arbeidsstedskommune og bostedskommune,

25 Tabell 4: Tettsted, folkemengde, areal og innbyggertall pr. km2, antall Bosteds kommune Arbeidsplasskommune Risør Grimstad Arendal Gjerstad Vegårshei Tvedestrand Froland Åmli Risør Grimstad Arendal Gjerstad Vegårshei Tvedestrand Froland Åmli Tabell 5: Tettsted, folkemengde, areal og innbyggertall pr. km2, prosent Bosteds kommune Arbeidsplasskommune Risør Grimstad Arendal Gjerstad Vegårshei Tvedestrand Froland Åmli Prosent 75,63 0,7 10,75 4,43 1,15 7,02 0, Risør Grimstad 0,19 73, ,12 0,05 0,42 0,8 0,1 100 Arendal 0 8,7 87 0,13 0,14 1,95 1,72 1, Gjerstad 13,46 0,8 8,7 68,2 2 6,37 0,2 0,2 100 Vegårshei 5,28 1,44 17,54 1,8 56,12 12,5 0,72 4, Tvedestrand 6,38 1,84 22,55 0,98 1,54 65,65 0,51 0, Froland 0,34 6,77 52,46 0 0,39 0,73 38,46 0,8 100 Åmli 0,14 1,42 11,11 0 0,14 2,56 1,13 81, Kilde: 15

26 Regionavgrensning: 1. Agderforskning: Risør, Grimstad, Arendal, Gjerstad, Vegårshei, Tvedestrand, Froland og Åmli. 2. SSBs tettstedsavgrensning: Tettstedet Arendal har innbyggere fra Arendal kommune. Ellers ligger deler av Grimstad, Tvedestrand og Froland nært til Arendal. 3. Arbeidspendling: a) Om lag 50 % av de sysselsatte i Froland pendler til Arendal. b) Om lag ¼ av de sysselsatte i Grimstad pendler til Arendal. c) Om lag 1/5 del av de sysselsatte fra Tvedestrand og Vegårshei pendler til Arendal. d) 8,7 % av arbeidstakerne i Arendal jobber i Grimstad, 2 % i Tvedestrand kommune. 4. Konklusjon: Byregionens avgrensning er Risør, Grimstad, Arendal, Gjerstad, Vegårshei, Tvedestrand, Froland og Åmli. Risør, Gjerstad og Åmli representerer en ytre ring med lite innpendling til sentrale områder. Arendal og Grimstad utgjør kjernen i byregionen som kalles Østre Agder 2015 (samlet areal: km 2 ). Byregionen inkluderer også kommunene Risør, Gjerstad, Vegårshei, Tvedestrand, Froland og Åmli. Tett bebyggelse (bystrukturer) finnes i Arendal, Grimstad og Risør mens de andre kommunene er rurale kommuner med små tettsteder. Arendalsregionen berøres ikke av Storbymeldingen. 16

27 2.2 Næringsfordeling Figur 6: Sysselsatte per 4. kvartal etter region og næring,

28 2.3 Handel Figur 7: Omsetning per innbygger i detaljhandel, Landskap og landskapsformer Landskapet preges av skjærgården ved kysten. Innover landet mot nord er det skogkledde åser og vann. Setesdalen er hovedferdselsåre til høyfjellet og Hardangervidda. 2.5 Sentrale funksjoner (bygninger, knutepunkt etc.) Følgende sentrale funksjoner kjennetegner Arendal: Kunnskapsinstitusjoner o Kunnskapshavn i Barbu o Havforskningsinstituttet Flødevigen o Internasjonal skole 18

29 o UiA: sykepleier- og barnehageutdanning (flyttes til Grimstad) Helse o Arendal Sykehus Kultur o Aust-Agder kulturhistorisk senter o Arendal Kulturhus (sentralt med kommuneadministrasjon) o Klöckers hus (bymuseum) o Ibsenhuset (Grimstad) o FN-by o Hove- og Canal Street festival o Gallerier og kunsthåndverk i for eksempel Bomuldsfabriken Kunsthall o Arendal Trinity Church Handel o Kjøpesenter på Stoa (17 forretninger) o Maxis senter o Harebakken senter (25 forretninger) Administrasjon o Fylkesadministrasjon Aust-Agder o Fylkesmannen Aust-Agder o Statens veivesen region sør Transport og kommunikasjon o Arendal Havn o Gullknapp flyplass (taxiflygninger) o E-18 o Arendal jernbanestasjon (via Nelaug) 2.6 Oppsummering av romlighet av struktur Arendal og Grimstad utgjør duopolen i regionen, dog men en overvekt av Arendal befolkningsmessig, næringsmessig og i forhold til handelsstatistikken. Kommunene har i utgangspunkt ingen arealmessige begrensninger. Be- 19

30 byggelsen er tett på aksen Arendal Grimstad. Det er større innpendling fra Grimstad til Arendal enn omvendt. Med unntak av Tvedestrand som har en liten nedgang opprettholder eller øker kommunene befolkningen. Tett bebyggelse (bystrukturer) finnes i Arendal, Grimstad og Risør mens de andre kommunene er rurale kommuner med små tettsteder. Ut ifra pendlingstall representerer Risør, Gjerstad og Åmli en ytre ring med lite innpendling til sentrale områder. Dette tilsier at disse har en mer begrenset romlig integrasjon i regionens arbeidsmarked. Dette kan ha betydning for den politiske og institusjonelle organiseringen av regionen. 3 Hverdagspraksis i Arendalsregionen 3.1 Arbeidspendling Tabell 6: Arbeidspendling Arbeidsplasskommune Bosteds Risør Grimstad Arendal Gjerstad Vegårshei Tvedestrand Froland Åmli kommune Risør Grimstad Arendal Gjerstad Vegårshei Tvedestrand Froland Åmli Arbeidspendling er en viktig del av konstruksjonen av en funksjonell region. Tabellen viser tre forhold: 1. Arendal er regionens sentrum, både næringsmessig og befolkningsmessig. 20

31 2. Grimstad befester en sterk Nr.2 posisjon, det er en betydelig arbeidspendling fra Arendal til Grimstad. 3. Risør, Gjerstad og Åmli ligger i utkanten av den funksjonelle regionen. Det er noe mindre arbeidspendling fra Kristiansand til Grimstad (4,9 prosent av arbeidsstokken) og til Arendal (2,9 prosent). Den andre veien pendler 566 personer fra Arendal og 463 fra Grimstad til Kristiansand. 3.2 Avisleserpraksis Tabell 7: 3.2 Avisleserpraksis (husstandsdekning i prosent) Agder Grimstad Fædrelands Tvedestrands Aust - Agder Telemarks Husstandsdekning: posten Adressetidene vennen posten blad Setedølen avisa Risør 36 73,9 Grimstad 49,1 65,5 4,5 Arendal 74,1 Gjerstad 44,5 64,5 4,6 Vegårshei 64,3 64,7 4,5 Tvedestrand 59,6 71,5 Froland 69,6 Åmli 82,3 6,2 3,8 Agderposten har høy dekningsgrad i alle kommunene i regionen med mellom 36 % og 82 %. Enkelte lokalaviser har en betydelig dekningsgrad i enkelte kommuner over 60 % så som Aust-Agder blad, Tvedestrandsposten og Grimstad Adressetidende. Det er tydelig at både lokale og regionale aviser abonneres i mange husstander i Aust-Agder. 3.3 Fotballseerpraksis FK Arendal er i 2. Divisjon. 21

32 4 Profilering av Arendalsregionen Reiselivsprofilering Arendal kommune profilerer seg på kommunens hjemmeside (også på engelsk) og gjennom Friluftsrådet Sør, et interkommunalt fellesorgan. Friluftsrådets opprinnelse kan føres tilbake til det interkommunale samarbeidet i Nidarkretsen mot slutten av 80-tallet. Etter kommunesammenslåingen i 1992 sto man tilbake med to kommuner i Nidarkretsen, Arendal og Froland. De to kommunene har siden 1992 utgjort Arendalsregionens friluftsråd, med Arendal som vertskommune. Arendalsregionens friluftsråd ble avløst av Friluftsrådet Sør i 2002, i første omgang for en 2-årig prosjektperiode med Grimstad og Tvedestrand som nye medlemskommuner. Dagens medlemskommuner er: Arendal, Froland, Grimstad, Tvedestrand, Vegårshei og Åmli. 71 % av Aust-Agders befolkning bor i denne regionen ca innbyggere. Friluftslivets viktigste ressurs er land- og sjøarealer hvor man kan drive et aktivt friluftsliv. Friluftsrådet og medlemskommunene samarbeider for å sikre slike områder, bedre tilgjengeligheten og informasjonen, og sikre miljøstandarden og opplevelseskvalitetene. Aust-Agder fylkeskommune støtter Friluftsrådet Sør økonomisk. På Arendal.com sine nettsider er bare fire kommuner representert med Froland, Tvedestrand og Åmli i tillegg til Arendal. Det er derimot linker til de andre kommunene i Østre Agder. Ved siden av nyttig informasjon om overnatting, severdigheter og uteliv annonseres ukentlige aktiviteter for lokalbefolkningen (mer innlandsfokus) i store skogsområder og storslagen natur kun 15 minutter fra Arendal by. Hovedfokus er likevel på Arendal kommune (i hjertet av Sørlandet) og skjærgårdsopplevelser. På Arendal kommunens hjemmesider er det fokus på by (arkitektur, byliv) og skjærgård (spesielt øya Merdø). Tvedestrand har åpen turistkontor om sommeren og Arendal turistkontor informerer også om Froland og Åmli. Reiselivssatsing foregår også som felles utviklingsprosjekt i regi av Agderrådet og fylkeskommunene. Begrepene Sørlandet og Agderbyen er viktige elementer i denne markedsføringen. 22

33 Generell profilering Det er ingen spesifikt utviklingsselskap for regionen og således ingen spesifikk markedsføring utover reiseliv. Næringsklyngen NODE for eksempel inkluderer hele Agder og det er økt oppmerksomhet om profileringen av landsdelen. Fylkeskommunene samarbeider om felles markedsføring av landsdelen gjennom et oppdatert bransje- og bedriftsregister. Kulturprofileringen spiller på lokale og landsdelsregionale strenger. Østre Agder 2015 har ikke egne hjemmesider på nettet og byregionen vies lite omtale. 23

34 5 Institusjonalisert praksis i Arendalsregionen 5.1 Diskurser om regionalisering I 1999 kom Arendal, Grimstad, Risør, Gjerstad, Vegårshei, Tvedestrand, Froland og Åmli kommune sammen for å danne 8K med siktemålet om en bedre integrering av tjenestetilbudet og styrke og videreutvikle regionen gjennom konkrete samarbeidsprosjekter. I utgangspunktet var samarbeidet organisert som et tidsbegrenset prosjekt som så i 2006 ble avløst av Østre Agder 2015 som en felles arena for drøfting av felles strategier og satsingsområder med bl.a. fokus på regionale utfordringer innen kommunikasjon (samferdsel), næring og kultur. Initiativet til byregionen tok den tidligere ordføreren i Arendal, Alf Eivind Sjøstad, og utgangspunktet for prosjektet var sterk personpreget. Han ble betraktet som samlende og en legitim storebror. Det er flere grunner til at 8K aldri blev en suksess. Det er mye som tyder på at personer er viktige i etableringen av samarbeid over kommunegrenser. Ordførerne i Arendal, Grimstad og Åmli bidro sterkt til etableringen av 8K i sin tid, og når disse ga seg forsvant mye av entusiasmen og viljen til samarbeid. Argumentet fremført av Arendal kommune er at det kom ferske kandidater i ordførerposisjon i de fleste 8K-kommuner ved siste kommunevalg. Disse nye politikere hadde sin hyre full med å styre enkelkommunene og var svært lite villige å avse ansvar til et regionalt organ. Flere informanter påpekte at samarbeidet var i for stor grad rettet mot konkret tjenesteproduksjon som brakte store meningsforskjeller til syne. Argumentet er at man begynte i feil ende og det er nødvendig å avklare strategisk fokus før man kan ta opp konkrete saker. For eksempel skulle 8K ta over barnevern uten å komme overens med fylket om utstrekningen. Felles regnskapskontor og felles skatteinnkreving var opp til diskusjon uten at den politiske hestehandelen lyktes pga uenighet om hvor arbeidsplassene skulle lokaliseres. Mange mener at hvis Østre Agder skal være liv laga bør man begynne etter konstitueringen av de nye ordførere 1 Østre Agder 2015 er en typisk teknokratisk betegnelse som ikke fremmer tilhørighet skal signalisere den nærmere fremtid og et fokus fremover. 24

35 etter kommunevalget i 2007 å tenke strategisk regionalt. Selv om grunntanken var basert på en erkjennelse at disse kommunene utgjør en funksjonell bo- arbeidsmarkeds- og serviceregion (BAS-region), så reagerte de mindre kommunene også på en fortsatt flytting av arbeidsplasser og en sentralisering inn mot Grimstad og spesielt Arendal. Den funksjonelle BAS-regionen er nok en sannhet med modifikasjoner siden Risør, Gjerstad og Vegårshei ligger litt i utkanten bo- og arbeidsmarkedsmessig. Selve organiseringen av byregionen hadde også betydning for mangelen på integrasjon av de ulike kommunene. I 8K var bare de 8 ordførerne involvert og ordføreren i Arendal er tydelig på at Østre Agder må få en bedre politisk forankring i kommunestyrene sånn at alle politikere føler at de har et felles ansvar. Det viste seg å være vanskelig å få flertall i kommunestyrene. Det kan også stilles spørsmål ved om det er hensiktsmessig at storbyen er vertskommune for regionen, med formannskapet og sekretær. Dette begrunnes med at småkommunene tenker hovedsakelig på seg selv og har lite interesse i det regionale. Finansieringen av regionaliseringen var derimot uproblematisk ved at det beregnes 10 kr per innbygger per år, noe som tilsier at Arendal betaler mest til dette formålet (ca kr årlig). Det siste punktet som vanskeliggjorde samhold i byregionen 8K er konkurransen mellom Arendal og Grimstad. Arendal anklagetes for mangel på raushet som kom til overflaten ved diskusjonen om Campus Øst høgskoleutdanningen. Når to bykommuner kniver om næringsetablering og statlige etableringer settes samholdet på prøve. Holdningen om sunn konkurranse men samtidig å være villig å gi, spesielt til de mindre kommunene i regionen, ser ut til å overta. De fleste informanter synes heller ikke det er nødvendig med konsensus på alle fronter men tenderer til flertallsavgjørelser i byregionen. Det var flere argumenter ved siden av det funksjonelle som drivkrefter i byregiondannelsen. En hypotese er at ordføreren i Arendal etablerte byregionen for å samle ressursene i de kommunene mot en fylkessammenslåing, som denne gangen ikke var ønsket av befolkningen i Aust-Agder. Erkjennelsen av det regionale som en maktfaktor i EU var til stede men det var nok mer nære forhold som hadde størst innflytelse. Frykten for Kristiansand som dominerende storby og behovet for en bedre arbeidsfordeling mellom Kristiansand og Arendalsregionen (les fordeling av næringsetablering og arbeidsplasser) for å sikre og utvikle arbeidsplasser i øst var en viktig betingelse for etableringen. Det var også et ønske om å bli oppfattet av fylkeskommunen 25

36 som en tyngre aktør. Informantene fra Arendal kommune og fra Aust-Agder fylkeskommune gir uttrykk for at det ikke var en konkurransesituasjon mellom regionene, samtidig som det beklages at fylkeskommunen nesten var usynlig i forhold til byregionen. Fylkeskommunen anklager Arendal for ikke å ha vært den motoren som regionen trenger. Det er helt tydelig at etableringen av byregionen skjedde bl.a. som en posisjonering i forhold til Kristiansand, fylkeskommunen og omverden. Begrunnelsen for mer perifere kommuner er å komme midt i beslutningsprosessen for hele regionen gjennom deltakelse i regionsamarbeid. Kommunestyret i Grimstad vedtok i september 2007 med en stemme overvekt ikke å gå inn for et samarbeid østover, dvs. samarbeidsforumet Østre Agder Grimstad står dermed utenfor et regionalt samarbeid og hele regionprosjektet står i fare. Agderbyen er nærmest et skjellsord i Arendal og kommunen foreslår en fremtidig landsdelsregion med Vest-Agder og Telemark. Det er en viss ambivalens i forhold til landsdelsregion Sørlandet og Kristiansand som den dominerende kommunen i landsdelen. Dette kommer også til uttrykk i enkelte sektorområder. Aust-Agder fylke har tre regionråd. I tillegg til Østre Agder 2015 er dette Setesdal Regionråd, som er et forum for samarbeid om næringsutvikling og viktige felles saker for kommunene Bykle, Valle, Bygland, Evje og Hornnes. Og Knutepunkt Sør som omfatter Lillesand og Birkenes kommuner i Aust-Agder og Kristansand, Songdalen, Søgne, Vennesla og Iveland kommuner i Vest-Agder. Med to kommuner fra Aust-Agder tilknyttet Kristiansand understrekes ambivalensen. 5.2 Samferdselspolitikk i Arendalsregionen E-18 utbyggingen i Aust-Agder og spesielt strekningen Tvedestrand Arendal er et typisk eksempel hvordan den materielle verden (objektnivået) påvirker regionforståelsen. Samferdsel er den sektoren som egner seg best tematisk for å etablere samhold mellom kommuner fordi det bygger på sammenfallende interesser. Samferdsel er dermed en viktig del av regionaliseringsdebatten. Arendal setter regionalt fokus men det skjer i forhold til fyl- 2 Agderposten,

37 keskommunen og Statens veivesen, og ikke gjennom byregionen. Samarbeidet med fylkeskommunen ser ut å være problemfritt på dette området. Forståelsen av å stå sammen i forhold til statlige instanser (veivesenet) er til stede, ikke minst i forhold til prioriteringer inn mot NTP Veivesenet har også tatt et initiativ ovenfor byregioner fra Agderbyene til Buskerud for å komme frem til løsninger i forhold til byregioner. Dette er en mulighet for plansjefer å møtes og det ønskes utviklet slik at alle kommuner i Østre Agder deltar på dette nivået. Arendalspakken etablert av bystyret i Arendal som skulle se på transportsystemet rundt byen kjørte seg fast pga uenighet omkring bompengefinansiering, og det hadde kanskje for snever fokus på byproblemer. For denne delen finnes det Kollektivgruppen i Arendal som er et sentrumsopplegg hvor politiet, veivesenet, buss- og taxiselskaper møtes månedlig for å diskutere utfordringer i byen. En areal- og transportplan etter mønster fra Knutepunkt Sør som etterlyses fra mange hold skal skape en felles plattform for integreringen i byregionen. Utarbeidelsen av en samlet ATP for Østre Agder vil være en arena for samarbeid og engasjement også for mer perifere kommuner. Men det blir vel slik at de som ønsker å være med er det og de andre la være. Det er selvfølgelig lettere da å oppnå konsensus, men samtidig uforpliktende i forhold til Østre Agder regionen. E-18 utbyggingen vil ha konsekvenser for pendlingsmønsteret, enten i form av ytterligere arbeidsmarkedssentralisering som styrker verdiskapningen både i byene og i skattekommunene eller gjennom flytting av institusjoner for å få flere operative arbeidsmarkeder. I Froland har det vært aksept for at ting skjer i Arendal fordi kommunikasjon gjør det enklere å bo i kommunen når det er bare 15 minutter reisetid for 70 prosent av befolkningen i denne kommunen. Ved dags dato finnes det ikke noe arbeidsutvalg i byregionen for samferdsel. Dette gjelder også for de andre sektorene, selve nettverket for Østre Agder består kun av ordførere og rådmenn, men samarbeidet mellom kommuner er ofte knyttet til plansjef, teknisk sjef og lignende uten at dette er institusjonalisert. På samferdselsområdet er fylkeskommunen sentralt gjennom koordineringen av nettverket med kommuner og statlige enheter. Agderbyen trekkes frem i denne sammenhengen som en viktig arena og det mulighetsrommet E-18 utbyggingen vil ha for landsdelsregionen. I denne sammenhengen virker aksen Grimstad Arendal som for liten. Arendal kommune samarbeider med fylkeskommunen i forhold til stamveinettet, lufthavn Kjevik (med Kristiansand kommune), kollektivtransport og 27

38 sjøgående transport (med havnevesen). For øvrig er samferdsel, selv på riksveinettet, fokusert på kommunens egen behov. Rv 410 og Rv 420 derimot kan være mulige samarbeidsarenaer innenfor Østre Agder Her er en oversikt over de sentrale politikkutformingsaktørene og litt om deres virke: o Enkeltkommunene: Disse fungerer som høringsinstanser i forhold til initiativ fra fylke og stat. Disse har også ansvar for bygging og vedlikehold av kommunale veier. Deltar i ulike regionale fora der samferdsel er tema, for eksempel kollektivgruppen og i arbeid for enkeltprosjekter som for eksempel E-18 utbygging. o Aust-Agder fylkeskommune: Fylkeskommunen er initiativtaker og ansvarlig i forhold til areal- og transportplanarbeidet, samt til utforming og finansiering av kollektivtrafikk. Både politisk myndighet og administrativ instans med fylkesamferdselssjef og fylkesplansjef. Tar initiativ av overordnende og strategisk karakter. Talerør inn mot sentrale statlige myndigheter. Initiativtaker til felles planarbeid i E-18 utbyggingen mellom Arendal og Tvedestrand kommuner, Statens vegvesen og fylkeskommunen. o Agderrådet: Er et formelt samarbeidsråd opprettet av kommuner og fylkeskommunene samt LO og NHO i Vest- og Aust-Agder. Promoterer rask utbygging av stamveiene E18/E39/RV9, økt satsing på øvrige sentrale riksveier, utvikle Kristiansand havn som internasjonal intermodal havn, styrke Kjevik flyplass i nasjonal og internasjonal sammenheng og styrke jernbanens konkurransekraft herunder sammenkobling av Sørlandsbanen og Vestfoldbanen. Bedre Stamvei på Sørlandet er underlagt Agderrådet. Driften av prosjektet baseres på årlige budsjett og dekkes gjennom et spleiselag mellom Agderrådet, NHO Agder og Foreningen Sydspissen. o Statens vegvesen, distriktskontor: Tilhører Statens Vegvesen region Sør. Distriktskontor for Aust-Agder fylke er i Arendal. Har med vedlikehold og utbyggingssaker å gjøre. Er sentral i de større vegplanene i regionen. Står for høringer knyttet til vegprosjekter. Ser Agderbyen som et strategisk konsept. o Arendal havnevesen: Kommunal bedrift. Ivaretar forvaltningsmessige og administrative oppgaver av havne- og farvannsmessig art. 28

39 o Kollektivgruppen i Arendal som er et sentrumsopplegg hvor politiet, veivesenet, buss- og taxiselskaper møtes. I lista over har vi tatt med politikkaktører i form av organisasjoner og sammenslutninger, og vi har tatt med prosjekter. I disse prosjektene inngår også flere av de ulike organisasjonene som er tatt med i lista. Alle disse aktørene er i dag sentrale instanser for implementering av politikk innenfor dette feltet. De aller viktigste om vi holder prosjektene utenfor ser likevel ut til å være følgende: 1. Enkeltkommuner 2. Arendal kommune 3. Aust-Agder fylkeskommune 4. Agderrådet 5. Statens vegvesen, distriktskontor For å vurdere hvilken romlig forankring samferdselspolitikken har så ser vi på politikkaktørenes romlige referanse for sine prosjekter. I tabellen under har vi ikke bare tatt med organisasjonene, men også de ulike prosjektene og sammenslutningene over: Tabell 8: Politikkaktører innen samferdselsfeltet og deres romlige referanse Politikkaktør Kommunene Aust-Agder fylkeskommune Østre Agder 2015 Agderrådet Statens Vegvesen Regionkontor Sør, distriktskontor AA Havnevesen (KF) Kollektivgruppen i Arendal Bedre Stamvei på Sørlandet Romlig referanse Kommunene Hele Aust-Agder Arendal, Grimstad, Risør, Gjerstad, Vegårshei, Tvedestrand, Froland og Åmli (8 kommuner) Fylkene Aust-Agder og Vest-Agder Buskerud, Telemark, AA og VA. Aust- Agder fylke Arendal kommune Arendal kommune Fylkene Aust-Agder og Vest-Agder 29

40 Vi ser av tabellen at over at viktige samferdselsprosjekter og aktører har landsdelsperspektivet og det kommunale som sine romlige referanser. Det byregionale er begrenset til prosjektsamarbeid på bilateral basis med støtte fra fylkeskommunen.for å vurdere videre grad og styrken i den romlig forankring er det viktig å vurdere de ulike aktørenes egen styrke innenfor dette politikkfeltet. De ulike politikkaktørenes styrke innenfor samferdselsfeltet er vurdert etter politisk makt, økonomiske ressurser, administrative ressurser og type saker som de er involvert i: Tabell 9: Vurdering av styrke til politikkaktørene innen samferdselsfeltet Politikkaktør Aktørenes styrke Politisk Økonomiske Administrative Saker makt ressurser ressurser Kommunene Ja I liten grad I liten grad Først og fremst som deltaker i ulike regionale prosjekter. Kommunale veier, kollektivtrafikk. Høringsinstans. Aust-Agder fylkeskommune Ja Ja Ja Veiutbygging og kollektivtrafikk. Stamveier. Lyser ut anbud. Østre Agder Nei begrenset Nei Høringsinstans 2015 Agderrådet Nei I liten grad I liten grad Busslink. Promotering Statens Vegvesen, Ja Ja Ja I alle saker som vedrører regionkontor Arendal stamveger, riksve- ger og fylkesveger. Havnevesen Nei Ja Ja (5 årsverk) Eydehavn utbygging Kollektivgruppen Nei Nei Nei Diskusjonsforum for i Arendal samferdselsutfordringer Bedre Stamvei på Sørlandet Nei Ja (Agderrådet) i sentrum. Ja (Agderrådet) Promotering av viktige felles satsinger i landsdelen. Som det fremgår av tabellen over, så er ressursene innenfor feltet først og fremst hos de formelle organisasjonene. Vi ser også at det er samling om en rekke prosjekter med relativt tunge og bredt sammensatte aktører og som har betydelige ressurser, for eksempel E-18 utbyggingen og Kjevik flyplass. Vi 30

41 ser også at ressursene er svake på det byregionale nivå, men at Aust-Agder fylkeskommune er en aktiv og viktig aktør i både fylkeskommunale og landsdelsbaserte prosjekter. Videre er det ansatser til en sterkere regional forening om viktige samferdselsprosjekter, ikke minst gjennom Agderrådet. Ellers ligger politikkfeltets styrke først og fremst i alliansen mellom Arendal kommune, fylkeskommunale aktører og statlige aktører. På hvilket geografisk nivå kan vi da si vi finner den høyeste graden av institusjonalisert praksis innenfor dette feltet. Tabellen under antyder dette: Tabell 10: Grad av regional institusjonalisering innen samferdselsfeltet. Romlig kontekst Sørlandet Bedre Stamvei på Sørlandet Grad av institusjonalisering av politikkutforming - Samferdsel Liten Høy Prosjektsamarbeid Råd med Myndighet Samarbeidsutvalg myndighet Agderrådet Utbygging på Kjevik, E-18 Fylkesplan Innspill NTP Selskap med ansatte/budsj. Aust- Agder fyl- Byregionen Regionrådet Østre Agder 2015 Arendal Kollektivgruppen i Arendal Arendal havnevesen Prioriteringer av kommunale veier Enkeltkommuner E-18 Tvedestrand - Arendal 31

42 I tabellen over er E-18 utbygging et eksempel på prosjektsamarbeid som har lav institusjonaliseringsgrad, men er drevet fram av aktører med høy grad av institusjonalisering som kommunene, fylkeskommunen og Statens vegvesen. Tabellen over viser at samferdselsfeltet har en høy grad av institusjonalisering, og at det i tillegg har enkelte prosjekter og tiltak som er mindre institusjonalisert. Institusjonaliseringen ligger på flere nivå, men da særlig på kommune- og fylkesnivå, men også på landsdelsnivå på grunnlag av vurderinger om kortere reiser og en større integrering av bo- og arbeidsmarkedsregion i landsdelen, og da spesifikt i relasjon til Kristiansand. Hvordan forholder politikkaktørene seg til internasjonalisering? Samferdselspolitikk er i all hovedsak et regionalt anliggende. Arendal ser behovet for et utvidet tilbud fra Kjevik lufthavn ift reiseliv og arbeidsinnvandring av kvalifisert personell. Men også utbyggingen av Gullknapp flyplass settes i en internasjonal kontekst. Adkomstveien E-18 er et viktig element i denne sammenhengen. Utbyggingen av Eydehavn, som omtales i avsnittet om arealplanlegging, er viktig for det eksportrettete og internasjonalt rettete næringslivet. Hvordan forholder aktørene innenfor samferdselsfeltet seg til regionaliseringsdebatten? Samferdsel ses i både et videre og et snevrere perspektiv enn det byregionale. Oppmerksomheten er i stor grad rettet mot lokale forhold i Arendal, som ny adkomst fra Arendal sentrum til Stoa, tunnelforbindelse fra Øst-vesttunnelen til Songe/Krøgenes og tilknytning til E-18, heving av standard på veiforbindelsen til Tromøy. I et videre perspektiv fremheves E-18 utbyggingen, spesielt mot Tvedestrand, og mot Kjevik. Her er fylkeskommunen og Statens veivesen de tunge aktørene. Hvordan og eventuelt hvorfor bidrar aktørene innenfor samferdselsfeltet til dannelse av en Arendalsregion og en region Sørlandet? Deler av samferdselsfeltet i regionen er sterkt preget av internasjonalisering, og hvor aktørene ser globale og transnasjonale relasjoner som en vesentlig del av argumentasjonen for en styrking av satsingen innen feltet. I de mer større spørsmålene dreier utbedringen av transportløsninger seg i stor grad om å styrke landsdelen som en attraktiv bo- og arbeidsmarkedsregion og å 32