Betrakninger om, og forslag til forandringer i notesystemet Jan Sverre Braathen
Notespråk Noteskrift er en lydskrift. Vi vil at den skal visualisere tonene og noteverdiene som en komposisjon består av. Toner opptrer en og en i en gitt rekkefølge som skalaer eller melodier, noen ganger i stigene rekkefølge, andre ganger i synkende rekkefølge. De opptrer oppå hverandre, og to eller flere og spilles samtidig. Dette kalles akkorder. På samme måte som alfabetet blir brukt til å sette sammen ord, setninger, avsnitt og kapitler, settes enkelttoner sammen til skalaer, akkorder, melodier og hele komposisjoner. Ville det ikke være naturlig at tonespråket visualiserer disse byggestenene eller ord om man vil likt hver gang de forekommer. En slik rettskrivning er fullstendig fraværende i dag. I noteskrift finnes det i tillegg til de løse fortegnenes dobbeltbetydning en regel som medfører at akkorder, skalaer og melodier opptrer i forskjellige forkledninger. Regelen sier at et løst fortegn kun trenger å opptre foran en gitt tone en gang innen en takt, for så å gjelde takten ut. Dette medfører altså at en gitt akkord, skala eller melodi visualiseres på flere forskjellige måter innen en toneart. Et annet problem er at regelen som sier at løse fortegn kun gjelder mellom to taktstreker ikke følges konsekvent. De løse fortegnene kryss, b og oppløsningstegn skrives inn i påfølgende takt for å minne oss om at vi har passert en taktstrek og at modulasjonen er slutt. Dette bidrar ytterlige til forvirringen. For å oppnå visuell konsistens i notespråket, må alle løse fortegn som indikerer modulasjon vekk fra toneart, og tilbake til toneart, skrives inn foran alle toner hver gang de gjelder. Vårt nye tegn skrives foran den tonen eller akkorden der modulasjonen opphører. Pausetegn er til forveksling lik notetegn. De opptrer over, under, foran og mellom noter. For at disse skal forårsake minst mulig forvirring bør de brukes sparsommelig. De må brukes når det er pause i alle stemmer samtidig, og ellers brukes bare når det er tvil om rytmikken. På samme måte som pausetegnene, forekommer tallene 1, 2, 3, 4, og 5 over, under, foran og mellom noter og kan forveksles med disse. De er der for å indikere fingersetting, og jeg anbefaler at de sløyfes. Tempoangivelser, dynamikk osv. opptrer i form av bokstaver, streker og ord innen notebildet. Jeg anbefaler at de flyttes til en egen linje adskilt fra resten av notene, slik at øyet ikke dras bort fra notebildet. Prikker og streker over notetegnene bør utelates, likeså dynamikk-tegn som disse < >. De vil lett kunne forveksles med notelinjer og hjelpelinjer. P.S I C. HP. E Bachs bok The true art of playing Keyboard instruments finnes fingersetninger for skalaer i alle tonearter, kromatiske skalaer osv. 2
Som vi vet, har noter vært det anvendte skriftlige språk for å formidle musikk gjennom minst 400 år, så å si uforandret. Men hvis vi sammenligner håndskrevne noter fra Bachs tid med trykte noter fra senere tid, vil vi oppdage at de løse fortegnene som Bach konsekvent skrev inn, er utelatt. Bach var en mann med dårlig tid, både når det gjaldt komposisjon og innøving av musikk. Hvorfor skulle han bruke tid på å skrive inn alle løse fortegn hvis det ikke var nødvendig. Svaret er at han ville spare tid ved å unngå misforståelser i notelesningen, noe som selvfølgelig er essensielt ved innøving av ny og ukjent musikk. Bach og hans musikere jobbet med nyskrevet musikk så å si hver dag. Jeg vil gjeninnføre prinsippet med å skrive inn alle løse fortegn I teksten., helt i Bachs ånd. I teksten under benevnes de hvite tagentene som ABCDEFGA osv. Teksten omhandler de 24 vanlige toneartene: en molltoneart og en durtoneart på hvert halvtonetrinn. Så til problemet med de løse fortegnenes doble-og tredoble betydning. Det finnes to løse fortegn med dobbelt betydning; kryss og b. Oppløsningstegnet har tre betydninger. For hvert av disse tegnene gjelder dette; I noen sammenhenger markerer de modulasjon vekk fra stykkets toneart, i andre sammenhenger markerer det samme tegnet modulasjon tilbake til stykkets toneart. I musikkens 24 tonearter finnes det kun to der de løse fortegnene er entydige. Det er C-dur og A-moll. I disse to toneartene vil kryss og b alltid bety modulasjon vekk fra stykkets toneart. Oppløsningstegnet indikerer alltid modulasjon tilbake til stykkets toneart. Vi kan si at Cdur og amoll har et toneartseget tegn. Dette tegnet er oppløsningtegnet. Denne entydigheten er det jeg tilstreber. For å oppnå den samme logikk i alle tonearter må vi si at kryss, b og oppløsningstegn kun indikerer modulasjon vekk fra stykkets toneart. Vi må så innføre et toneartseget tegn som gjelder i alle tonearter. Vi kan i prinsippet velge hvilket som helst tegn som skiller seg visuelt fra de andre tegnene i musikkens alfabet. Mitt forslag er å bruke en sammentrukket parantes (). Ved å innføre denne enkle regel, vil det bli lettere for musikere på alle nivåer, helt fra barnet på 5 år opp til profesjonelt nivå å innøve musikkstykker. Det nye toneartsegne tegnet 3
Filosofien bak JB systemet Hjernen fungerer slik at den i langtidsminnet har kapasitet til å lagre et ufattelig antall blokker med informasjon.i kortidsminnet er imidlertid kapasiteten forbausende lav. Dette merker vi godt hvis vi f.eks prøver å huske et nytt telefonnummer. En blokk med informasjon heter på engelsk a chunk. En chunk kan være et ansikt, sjakkbrikkenes plassering på brettet midt under et parti, en skala, melodi eller akkord på et noteark eller et ord i en bok. Når hjernen blir eksponert for en chunk et antall ganger, vil den lagres i langtidsminnet. Chunken vil så hentes fram igjen ved visuell gjenkjennelse. Denne gjenkjennelsesprosessen tar ca 0,8 sekunder. Hjernen vil ha problemer med å skille tvillinger fra hverandre fordi de er så å si visuelt identiske, men vi kan skille to mennesker fra hverandre, på tross av at hudfargen og hårfargen er den samme, at begge har to blå øyne, en munn, en nese, at de er like høye osv. På samme måten kan hjernen skille to ord fra hverandre, på tross av at de staves nesten likt. For å få notespråket til å fungere på samme måte, må hver akkord, skala og melodi, altså hver chunk med musikalsk informasjon gis sitt visuelle særpreg. Denne store fordelen oppnås ved å bruke J.B. systemet 4
Gammel kontra ny tegnsetting For å forklare bruken av tegnsetting enklest mulig, vil i teksten under + bety en halv tone opp, bety en halvtone ned, 0 betyr at den tonen spilles som er indikert av de faste fortegnene. Når det gjelder bruken av dobbelt kryss og dobbelt b, vil bruken være den samme i begge systemer. I krysstonearter indikerer dobbelt kryss at toner som har kryss som fast fortegn heves ytterligere en halv tone. I btonearter indikerer dobbelt b at toner som har b som fast fortegn senkes ytterligere en halv tone. x og bb er derfor utelatt i teksten under. Eksisterende tegnsetting A moll/cdur # = + b = = 0 Kryss-tonearter # = + # og = 0 b og = b-tonearter b = b og = 0 # og = + J.B tegnsetting For å eliminere den tredoble betydningen av, og den doble betydningen av # og b, foreslår jeg å innføre et toneartseget tegn som skal gjelde i alle tonearter. Det toneartsegne tegnet i Cdur og Amoll som er, vil fra nå av kun opptre i krysstonearter og indikere modulasjon en halvtone ned, og i btonearter en halvtone opp. Jeg foreslår å bruke () som det nye toneartsegne tegnet for alle tonearter. Dette tegnet skal representere 0, altså uforandret. Det vil virke slik som virker i Cdur og Amoll, men i alle tonearter. Cdur og Amoll # = + b = () = 0 Kryss-tonearter # = + b og = () = 0 b-tonearter b = # og = + () = 0 Nåværende system = 0 = + = # = 0 # = + b = 0 b = JB = + i btonearter = i krysstonearter # = + alltid b = alltid () = 0 alltid 5
Å skille mellom toneartsegene og toneartsfremmede toner. I det gamle systemet kan en toneartsfremmed tone i # tonearter indikeres med #, b, og x. I betonearter med #, b, og bb. Det løse fortegnet kan også være utelatt hvis den samme tonen har forekommet tidligere i den samme takten. I det gamle systemet kan en toneartsegen tone indikeres med # og i krysstonearter. I btonearter med b og.vi ser altså at det i det gamle systemet ikke finnes noe verktøy for å markere skillet mellom toneartsegene og toneartsfremmede toner. I J.B. systemet har vi dette verktøyet; det toneartsegene tegnet (). I J.B. systemet vil en toneartsfremmed tone alltid være indikert ved at den har et løst fortegn foran seg(#, b,, x eller bb). Toner uten fortegn eller med () foran vil alltid være toneartsegne. Konklusjon for det gamle systemet foran en note har tre ulike betydninger 1. At tonen spilles i henhold til de faste fortegnene 2.At tonen heves et halvt trinn. 3. At tonen senkes et halvt trinn b foran en note har to ulike betydninger 1. At tonen spilles i henhold til de faste fortegnene 2. At tonen senkes et halvt trinn # foran en note har to ulike betydninger. 1. At tonen spilles I henhold til de faste fortegnene. 2. At tonen heves et halvt trinn Konklusjon for JB systemet foran en note i # tonearter betyr alltid at tonen senkes et halvt trinn. foran en note i btonearter betyr alltid at tonen heves et halvt trinn. b foran en note betyr alltid at tonen senkes et halvt trinn. # foran en note betyr alltid at tonen heves et halvt trinn. () foran en note betyr alltid at tonen spilles I henhold til de faste fortegnene 6
Noteeksempler J.S. Bach klaverkonsert i Cdur. Peters forlag 7
Manglene løse fortegn er ført inn. erstattet med (). Som 2 men overflødige () er fjernet 8
Som 3 men fingesetting fjernet. Som 4 men overflødige pauser og uorginale dynnamikktegn og prikker er fjernet 9
J. S. Bach Goldbergvariasjoner Baerenreuter forlag 10
Toneartsegne fortegn er erstattet med (). Manglende løse fortegn er ført inn. 11
Som 2 men overflødige () er fjernet 12
Som 3 men overflødige pausetegn fjernet 13
J. S. Bach Goldbergvariasjoner Baerenreuter forlag 14
Toneartenes fortegn er erstattet med (). Manglende løse fortegn er ført inn 15
Som 2, men overflødige () er fjernet 16
Som 3 men unødvendige pausetegn er fjernet 17
Øverst: Gammelt system Midten: JB system Neders: JB system transponert til diss moll 18
Eksempler på bruk av løse fortegn i familen Bach I følge C. P. E Bachs bok må løse fortegn brukes slik at det kommer tydelig fram når modulasjonene inntreffer, og når de opphører. I J.S Bachs håndskrevene kopi av sonater og partitaer for solo fiolin ser vi tydelig hvordan bruk av løse fortegn ble praktisert. Som en kuriositet ser vi også at det var vanlig å notere gmoll med kun en b som fast fortegn. Eks. A Sonate i gmoll for solo fiolin. Eks. B Partita i Edur for solo fiolin. A 19
20 B