BOMTIKK 1. Et kurs i å spille rock, trinn 1

Transkript

1 BOMTIKK 1 Et kurs i å spille rock, trinn 1

2 Utarbeidet av AKERSHUS MUSIKKRÅD, Fetveien 1E, 2007 Kjeller. Ide og tekst Øivind Nordal Jon G. Olsen Robert Skrolsvik Lillestrøm, mars 1989 Revidert av Roy Botten, Akershus musikkråd, våren Forord Dette er kurs 1 i en tretrinns kursserie i å spille pop/rock. Kursopplegget baserer seg på en nederlandsk modell. BOMTIKK for instruktører og veiledere er en direkte oversettelse og tilpasning av det nederlandske kurset, mens BOMTIKK er laget fra bunnen av i Norge. Ideene er i stor grad hentet fra den opplæringen som har skjedd i Nederland i 80-åra. Ny revidert versjon i BOMTIKK 1 bygger videre på innledningskurset BOMTIKK for instruktører og veiledere. BOMTIKK 1 tar utgangspunkt i at alle deltakerne har fått innledende kjennskap til sitt eget instrument fra en instruktør, eller har noe bakgrunn fra før. Dette kan de ha fått etter å ha gjennomført innledende BOMTIKK kurs, eller at man på egen hånd har prøvd seg fram litt. Vi ønsker deg velkommen til kurset, og håper at både lærere, kursbok og kurset for øvrig vil svare til dine forventninger. LYKKE TIL! Med vennlig hilsen AKERSHUS MUSIKKRÅD 2

3 Innholdsfortegnelse Forord Innholdsfortegnelse Kapittel 1 Musikkteori 1.1 Noteverdiene 1.2 Skalaer (Durskalaen, Kvintsirkelen, Mollskalaen, Parallelle tonearter, Intervaller) 1.3 Akkorder (Durtreklang/Molltreklang, Hovedtreklangene, Firklanger) Kapittel 2 Bass og trommer 2.1 Trommer 2.2 Bass Bass og trommer sammen!? Kapittel 3 Gitar 3. l Hvordan stemme gitaren 3.2 Akkorder 3.3 Bruk av plekter 3.4 Bruk av kvinter 3.5 Solospill og improvisasjon Kapittel 4 Blås 4.1 Spille melodilinjer 4.2 Spille "støt" Kapittel 5 Keyboard 5.1 Keyboard (Dominantseptim) 5.2 Spillemåter Kapittel 6 Sang 6.1 Vokalisten, den viktigste i bandet? 6.2 Syng med den stemmen du har 6.3 Synge i mikrofon Kapittel 7 12 takter blues 3

4 Kapittel 1: MUSIKKTEORI 1.1. Noteverdiene. En helnote varer fire slag Halvnote varer to slag Fjerdedelsnote varer et slag Åttendedelsnote varer et halvt slag Sekstendedelsnote varer et kvart slag Tilsvarende pause Tilsvarende pause Fjerdedelspause Åttendedelspause Sekstendedelspause Mellom G-nøkkelen og den første noten står det to tall, disse forteller hvor mange slag det er i takten; 2/4 forteller at det er to fjerdedeler mellom taktstrekene, eller to slag i takten, 3/4 forteller at det er tre fjerdedeler mellom taktstrekene, eller tre slag i takten. Denne taktarten får du sjelden brukt for i pop og rock. 4/4 forteller at det er fire fjerdedeler mellom taktstrekene, eller fire slag i takten. 4/4 kan også skrives C. Dette er den vanligste taktarten i pop og rock. 4

5 1.2. SKALAER. Durskalaen. En tonerekke fra C til C kalles en C-dur skala. Denne skalaen er satt sammen av et bestemt system av helnoter og halvnoter. Det er et helt tonetrinn mellom tonene C og D, D og E, F og G, G og A, A og H. Det er et halvt tonetrinn mellom tonene E og F, og H og C. En durskala består av 2 hele-, ett 1/2-, 3 hele-, og et 1/2 tonetrinn (2 1/2 pluss 3 1/2). Kjenner vi strukturen i en C-dur skala, er det enkelt å lage durskalaer på alle trinn. Hvis vi vil lage en G- dur skala blir det slik: For å få et system med 2 hele, ett 1/2, 3 hele og et 1/2 tonetrinn, må vi i G-dur skalaen heve den nest siste tonen, (ledetonen) et halvt trinn. Det gjør vi ved å sett et kryss (#) foran tonen F, den kaller vi da Fiss. Når et kryss(#) eller en b står foran en note, betyr det at tonen når det står kryss (#) skal heves et halvt trinn, og når det står b, skal senkes et halvt trinn. Enhver toneart har et vist antall faste fortegn. Hvis vi spiller i G-dur som har et kryss, og som vist for tonen F, betyr at hver gang tonen F oppstår, skal det spilles Fiss. For å slippe å sette et kryss hver gang tonen F kommer, noterer vi et kryss på plassen til tonen F fremst i notesystemet. 5

6 Kvintsirkelen. (Kvint = 5) For å få en oversikt over kryss og b toneartene, kan vi følge kvintsirkelen. Utgangspunktet er C, som ikke har noen fortegn. For hver femte tone (kvint) vi går oppover får vi et nytt kryss, for hver fjerde tone (kvart) vi går nedover fra C, får vi en ny b. Følger vi kvintsirkelen den veien klokka går kommer vi til tonen Fiss klokka 6. Denne tonen er den samme som Gess, og kan derfor omtydes til Gess. Følger vi da kvintsirkelen videre fra Gess, blir det en b mindre for hver kvint, inntil vi havner tilbake til utgangspunktet C. Velger vi å gå mot klokka, blir det en ny b etter hver fjerde tone, når vi når Gess klokka 6, omtydes denne til Fiss, og det blir et kryss mindre for hvert fjerde trinn. Mollskalaen Det finnes flere mollskalaer. Ren moll, harmonisk moll og melodisk moll. Men vi skal her bare konsentrere oss om ren moll. Skal vi finne den rene mollskalaen som ikke har noen fortegn, går vi 1 1/2 trinn ned fra tonen C. Da kommer vi til tonen A. Am kalles parallelltonearten til C-dur. Det kommer vi tilbake til. En ren mollskala består av 1 helt-, et 1/2-, 2 hele-, et 1/2-, og 2 hele tonetrinn. En ren mollskala ser da slik ut (1 1/2 pluss 2 1/2 pluss 2): 6

7 Parallelle tonearter. Enhver dur-toneart har sin parallelle moll-toneart og motsatt. Parallelle tonearter vil si de tonearter som har samme antall faste fortegn. En god regel er at når du vet dur-tonearten, teller du deg 1 1/2 trinn ned og du finner den parallelle molltonearten. Er du i moll, teller du deg 1 1/2 trinn opp. Her følger en tabell som viser de parallelle dur og moll-toneartene. C F Bb Eb (D#) Ab (G#) Db (C#) Gb (F#) H E A D G Am Dm Gm Cm Fm Bbm Ebm (D#m) G#m C#m F#m Hm Em Intervaller Intervall er avstanden mellom to toner. Det er: Vi skiller mellom to hovedgrupper intervaller. De rene intervallene og de store og små. De rene intervallene er prim, kvart, kvint og oktav. Store og små intervaller er sekunder, terser, rekster og septimer. De er store eller små, svært sjelden forstørret eller forminsket. 7

8 1.3. AKKORDER. En akkord er tre, fire eller flere toner som klinger samtidig. Består en akkord av tre toner kalles det en treklang, består en akkord av fire toner kalles den en firklang osv. Det finnes fire ulike treklanger. Stor treklang (dur), liten treklang (moll), forminsket treklang og forstørret treklang. De vanligste er dur og moll treklangene. Dur-treklang. En C-dur-treklang består av tonene C, E og G. Det er to hele trinn mellom C og E, og I 1/2 trinn mellom E og G. Moll-treklang. En C-moll treklang består av tonene C, Ess (D#) og G. Det er 1 1/2 trinn mellom C og Ess (D#), og 2 trinn mellom Ess (D#) og G. For å gjøre en dur-akkord om til en moll-akkord, senker vi tersen 1/2 trinn, fra to hele trinn til 11/2 trinn. Skal vi gjøre en moll-akkord om til en dur-akkord, hever vi tersen 1/2 trinn, fra 1 1/2 trinn til 2 trinn. Prøv å spill en dur- og en moll-treklang etter hverandre på en gitar eller et keyboard og hør forskjellen. Hovedtreklangene. Treklangene på 1., 4. og 5. trinn kalles hovedtreklangene både i dur og moll. I dur er alle hovedtreklangene store: I en moll er treklangene på 1. og 4. trinn små, og på 5. trinn stor: Prøv å spille disse to akkordrekkene og hør forskjellen. 8

9 Firklanger. For å få en firklang legger vi til en ekstra tone på treklangen. Det vanligste er den syvende tonen i skalaen, septimen. Som vi lærte under kapitlet om intervaller, kan septimintervallet være stor eller liten. En liten septim fra tonen C, er C - Bb. En stor septim fra tonen C, er C - H. Spill disse to intervallene og hør forskjell. Bruker vi den lille septimen i tilegg til en dur-treklang f.eks. i C-dur, får vi tonene C-E-G-13. Denne akkorden kalles en C7 akkord. Bruker vi den store septimen i tilegg til en durtreklang f.eks. i C-dur, får vi tonene C-E-G-H. Denne akkorden kalles en C-maj7 akkord (Maj kommer av det engelske ordet major, stor). Bruker vi den lille septimen i tilegg til en moll-treklang f.eks. i C-moll, får vi tonene C-Ess-G-Bb. Denne akkorden kalles en C-m7 akkord. Prøv å spill disse tre akkordene og hør forskjell. 9

10 KAPITTEL 2. BASS OG TROMMER. Bass og trommer utgjør det rytmiske grunnlaget i et band. Det rytmiske grunnlaget er viktig for å holde en låt sammen og drive den framover. Hvis en trommeslager og en bassist ikke klarer å spille sammen, går det utover samspillet i gruppa, det "swinger" ikke. En god regel er at høyrehånda til bassisten og høyrebeinet (basstromma) til trommeslageren spiller de samme rytmiske figurene, ved siden av at trommeslageren spiller 2 og 4 slaget i takten på skarptromma. Dette pleier som regel å skape en solid grunnrytme i bandet. Prøv å spille denne rytmen på bass og trommer. Finn en fritt valgt tone på bassen og spill denne rytmen sammen med basstromma. Når dette sitter, kan trommeslageren legge til 2 og 4 slaget på skarptromma. Når det gjelder notasjon av de to instrumentene gjøres det på følgende måte: 2.1 Trommer Trommer noteres vanligvis på en notelinje. Basstromma noteres mellom de to nederste notelinjene. Skarptromma noteres der tonen C ligger i et notesystem med F 7 -nøkkel. Tammene noteres der tonen E ligger i samme systemet. Hi-haten noteres i det øverste mellomrommet. Hvis vi skulle notere den rytmen dere allerede har spilt, vil det se slik ut: - En viktig regel er at bass og basstromma spiller den samme rytmiske figuren. - Skarptromma spiller nesten konsekvent på 2 og 4 slaget i 4/4 i rockemusikk. - Hi-haten varierer mellom 1/4-1/8 og 1/16. - Tammene blir sjelden brukt utover når det skal slåes opp, markere et "break", eller at det passer inn i en musikalsk sammenheng. 10

11 2.2. BASS. Bassen noteres i et notesystem med F-nøkkel foran, dvs at utgangspunktet for denne nøkkelen er tonen F. Skulle vi notere bass etter : G-nøkkel ville det by på mange problemer. De fleste tonene på bass ligger lavere enn enstrøken C, da ville vi bruke så mange hjelpestreker at det ville være umulig å lese basstemmen. Bassen stemmes som de fire laveste strengene på en gitar: G - D - A - E. Om vi skulle notere den rytmiske figuren dere spilte, i A-dur 4/4 takt i en F-nøkkel, vil det se slik ut: Bass og trommer sammen!? Det er mange måter å spille rock. Mange uttrykksformer kan kjennes igjen på grunnlag av det rytmiske. Her er eksempel på noen stilarter du helt sikkert vil møte. Bassen er notert i øverste linje, og trommene i nederste: 11

12 Det er mange måter å spille bass og trommer sammen på. Her ser vi at bassen og basstromma spiller nesten den samme rytmen. Bassen ligger mye på grunntonen i akkorden, og spiller en gjennomgangstone fra den ene akkorden til den andre. Når du skal fra C til Am, kan du legge inn H på 4 slaget i takten før Am, det samme gjør du i takten før F, da spiller G, og Fiss før G. Denne basslinja er tradisjonell, men god. Den beveger seg i motbevegelse til melodien. Den skaper dermed en spenning i forhold til melodien. Men den samme progresjonen (akkordrekkefølgen) kan vi også spille på en annen måte: Her er det en bass og trommefigur som er helt annerledes. Bassen og basstromma går ganske likt. Skarpen holder 2 og 4 slaget, mens hi-haten er ganske fri, her er det 1/8 markeringer. Ellers ser vi at tonevalget hos bassisten er ganske ulikt fra første eksempel. Bassisten spiller mere på harmoniene. Den første takten er C- dur, som består av tonene C, E og G. Neste er Am, som består av A, C og E. Slik kan du fortsette på egenhånd. 12

13 I motsetning til gitar og keyboard spilles det kun en og en tone på bass. Men disse tonene behøver nødvendigvis ikke være grunntonen i en akkord. Ofte kan bassisten spille et riff, en vamp eller du kan velge å spille på toner innenfor de harmoniene som spilles. Men det er alltid en god regel å holde seg i nærheten av grunntonen. I alle fall så lenge du spiller rock. 13

14 Kapittel 3. GITAR. I pop og rockesammenheng er musikken ofte bygd opp omkring gitaren. Mange låter er kjent for sine gitarriff (en tonekombinasjonsrytme) eller gitarsoloer. Vi skal her ta for oss noen grunnleggende elementer for gitarspill: 3.1. Hvordan stemme gitaren. Gitaren har 6 strenger som er stemt forskjellig. Strengene er stemt etter disse tonene: E-H-G- D- A- E. Den tynneste strengen kalles 1. streng osv. til den tykkeste som kalles 6. strengen. Det finnes flere hjelpemidler til å stemme gitaren: Stemmemaskin: viser om strengen er for lavt eller høyt stemt, Stemmefløyte: ved å blåse i fløyta får du fram tonehøydene til de ulike strengene. Det går også an å stemme gitaren ved hjelp av bare en tone. Vi foreslår at du bruker tonen A. Denne finner du på følgende måter: Stemmegaffel (A er 440 svingninger i sekundet) Summetonen i gamle analoge telefoner. Fra et piano eller keyboard. Ut fra tonen A kan du stemme gitaren slik: Stem den 5. strengen (nest tykkeste) slik at den klinger likt med tonen A. Sett venstre hånds pekefinger på 6. strengen i 5. bånd. Spill på 5. og 6. streng - stem 6. strengen til den klinger likt med 5. strengen. Flytt venstre pekefinger til 5. streng 5. bånd, spill på 4. og 5. streng - stem 4. strengen til den klinger likt med 5. strengen. Slik fortsetter du nedover. Vær oppmerksom på at du skal i 4. bånd på 3. strengen når du stemmer 2. strengen. Prikkene viser hvor du skal plassere venstre pekefinger. Gjør det til en regel at du alltid stemmer gitaren før du begynner å spille. 14

15 3.2. AKKORDER. Akkorder (eller grep) blir ofte notert ved å tegne opp gitarhalsen slik at vi kan markere med prikker hvor fingrene skal plasseres. Barre-akkorder er flyttbare akkorder. Du legger pekefingeren over alle strengene og holder E, eller A akkorden bak med lang-, ringe-, og lillefingeren. Her har vi har vi tegnet dem med pekefingeren i 1. bånd, da får vi akkordene F og Bb 15

16 Her er en oversikt som viser hvor på gitarhalsen du finner den ønskede akkorden ved hjelp av disse barregrepene. Skaff deg en greptabell, eller prøv deg fram og finn fram til akkorder selv BRUK AV PLEKTER. Til klassisk gitar og viser er det vanlig å spille fingerspill med neglene på høyre hånd. Dette forekommer også innen pop og rock, For eks. Mark Knoper i Dire Straits. Men langt de fleste rockegitarister bruker plekter. Plekter er som regel en liten plastbit, og kan fåes i ulike tykkelser. For å få "raspete" lyd brukes ofte et litt tynt/ mykt plekter. For å få "trøkk" og for å spille hurtig kan det være en fordel å bruke et tykt/hardt plekter. Brian May, gitarist i Queen, forteller at han ofte benytter en mynt for å få den lyden han vil ha. Plekteret holdes mellom tommel og pekefinger på høyre hånd. Pass på at du ikke strammer unødig i hånda og håndleddet når du holder plektret. Hvis du skal spille akkorder, beveger du hånda med plektret over strengene. Hastigheten på bevegelsene avhenger av rytmen i låta du spiller. Ved solo-/melodispill er det viktig å slå med plektret både opp og ned. Ved bare å slå ned vil du fort oppdage at du blir sliten, og du vil ikke kunne spille så hurtig som du ønsker. Start med å spille på en åpen streng. Utvid deretter dette til å spille på to åpne strenger osv. Bruk litt tid på å få dette til. Øv først langsomt, øk deretter hastigheten etter hvert som du behersker det. Senere kan du øve skalaer og riff. (Se avsnitt om solospill og improvisasjon) Det lønner seg alltid å "varme opp" med noen langsomme/rolige bevegelser før du "harver løs" Bruk av kvinter. I flere av stilartene innen pop og rock er gitarkompet basert på bruk av kvinter. Dette betyr at man spiller på bare to strenger av gangen, og at avstanden mellom de to tonene som kommer fram er en kvint. En E-dur vil da spilles slik: 6. streng skal være åpen. Plasser venstre pekefinger på 5. streng i 2. bånd. Slå deretter på 5. og 6. streng samtidig. For å få A-dur flytter du venstre pekefinger til 4.streng 2. bånd, og slår på 4. og 5. streng samtidig. For å få F-dur plasserer du venstre pekefinger på 6. streng i 1. bånd og ringefinger på 5. streng i 3. bånd. For å få Bb-dur flytter du fingrene til tilsvarende sted på 4. og 5. streng. 16

17 Slik kan du flytte kvintene på hele gripebrettet på samme måten som barre-akkorder. Når kvintene spilles slik, er det den dypeste tonen som er grunntonen. Den er den som forteller om det er A eller E osv. Kvintene kan spilles åpne uten at du demper strengene. Tonene vil da klinge lenge, noe som ikke alltid er like pent å høre på. En fin måte å dempe strengene på, og en tøff effekt, er å dempe strengene med høyre hånds håndbak. Dette gjøres ved at du legger håndbaken løst på strengene tett inntil strengestolen. Denne måten å dempe strengene på, kan også benyttes ved melodi- og solospill. Plekterbruk og spillemåte ellers er den samme Solospill og improvisasjon. Det første en sologitarist bør lære seg er femtoneskalaen, eller den pentatone skala. Under er det prikket inn de tonene vi bruker når vi spiller i A-dur. Begynn med 5. posisjons tonene. De er rammet inn. Lær deg dette bildet først inne i hodet, og få det siden ut i fingrene. Det betyr øving. Synes du det er vanskelig, er det fordi du bruker muskler i fingrene du aldri har brukt før. Å improvisere over femtoneskalaen er å spille disse tonene i den rekkefølge du selv kommer på i farten. Du kan for eks. få kompet til å spille en 12-takters rockelåt mens du improviserer. Spill rolig, la tonene klinge, lytt til tonene du spiller og hør hvordan disse passer i forhold til kompet. Du bør også lære deg å bli kjent med klangene. 17

18 For å spille raske toneskiftninger bruker vi to teknikker; å nappe og å hamre. Slå an en tone med høyre hånds pekefinger, og samtidig med venstre hånd i 3. bånd på H-strengen, samtidig med at du holder også på 2. bånd. Napp i strengen med venstre hånds finger i det du tar den vekk fra gripebrettet. Ved hammering går vi motsatt vei, vi slår an strengen med fingeren i 2. bånd, og banker neste finger ned i 3. bånd. En annen vanlig teknikk er å strekke strengen en halv tone opp. Vi får da en del "blåtoner" i tilegg til de tonene vi hadde i femtoneskalaen. Prøv dette i 12-taktskjemaet over. Smidighet og styrke i venstrehånda er viktig. Derfor bør du øve spesielt på dette. Jimi Hendrix la ofte tommelen over strengene fra oversiden av gitarhalsen, men dette er ikke særlig lurt om du skal vandre mellom tonene. Tommelen bør være plassert midt på gitarhalsens bakside slik at du kan nå 6. strengen med de fire fingrene du vanligvis spiller med. 18

19 Prøv denne øvelsen: Plasser lillefinger i 5. bånd, 1. streng ringefinger i 4. bånd, 1. streng langefinger i 3. bånd, 1. streng pekefinger i 2. bånd, I. streng Slå an en og en tone, og når du er ferdig med første streng, flyttes fingrene til 2. streng osv. Denne øvelsen kan du spille omvendt ved å begynne med pekefinger 2. bånd 6. streng osv. Øv på den måten at du spiller i ca. et minutt, og tar en liten pause. 20 til 30 minutters øving hver dag er bra. En fin måte å "krydre" solospillet på er å bruke flageoletter. Ved flageoletter holder vi fingertuppen forsiktig ned på strengen og lager et knutepunkt når vi setter strengen i svingninger. Her er en figur som viser hvor du finner de ulike flageolettonene på gitarhalsen. 19

20 Her følger noen eksempler på ulike måter å spille gitar. Det er de samme eksemplene som står oppført under bass og tromme kapitlet.: 20

21 21

22 Kapittel 4. BLÅS. Blåseinstrumentet har i det siste blitt mer og mer vanlig i pop og rockemusikk. De vanligste blåseinstrumentene i denne sammenheng er saksofon, trompet og trombone. De instrumentene utgjør tilsammen en selvstendig gruppe (blåsegruppe/blåseseksjon) i bandet. Det finnes mange måter å sette sammen en blåsegruppe, avhengig av hvilke instrumenter som er tilgjengelige, og hva en skal bruke dem til. Følgende eksempler viser sammensetninger som ofte blir brukt, og der instrumentene klinger godt sammen: 1. Blandet 1 Eb Alt sax 1 Bb Trompet 1 Trombone 2. Saxofoner 2 Eb Alt sax 1 Bb Tenor sax 1 Eb Baryton sax 3. Messingblåsere 2 Bb trompet 2 Trombone I pop og rock sammenheng har blåsegruppa to hovedfunksjoner: 1. Spille melodilinjer. Dette gjøres enten unisont (dvs, alle spiller det samme) eller i "blokk" (dvs. de spiller hver sin tone i akkorder som flytter seg sammen med melodien). 2. Spille "støt". Dette betyr at de spiller rytmiske bevegelser (ofte korte toner) som krydrer låten. Det kan ofte være vanskelig å få blåseinstrumentene til å stemme med de andre instrumentene i bandet. Bruk derfor god tid til å stemme, enten etter et keyboard eller en stemmemaskin. Blåseinstrumentene er akustiske, en får lyd i dem uten forsterking. Av og til kan lydnivået i et band være så høyt at det er nødvendig å forsterke opp blåserne. Dette gjøres ved hjelp av mikrofoner. Det beste er i første omgang å prøve å spille så lavt at dette ikke er nødvendig, med mindre blåserne gjør krav på spesielle effekter som krever forsterking. 22

23 Kapittel 5. KEYBOARD En keyboardists oppgave i et band er å dekke den harmoniske delen av musikkbildet. En keyboardist bør være sikker på bruken av akkorder, og lese besifring. Da vil en som regel ikke ha problemer med å bruke tangentene på en musikalsk hensiktmessig måte. Som vi har lært i teoridelen er en akkord en eller flere toner spilt sammen. Men det er selvfølgelig ikke det samme hvilke toner som spilles. Hvilke toner som skal spilles og hvor lenge symboliseres med besifring. Besifring står som regel over notebildet. I denne melodien finner vi fire akkorder. De er treklanger, det er ikke flere enn tre toner som spilles samtidig. Den første akkorden har symbolet C, og kalles en C-dur akkord. Som vi har vist i teorikapitlet består en C-dur akkord av tonene C - E - G. Men tonene i en C-dur akkord behøver ikke alltid spilles i denne rekkefølgen. De kan godt spilles E - G - C, eller G - C - E. En treklang kan spilles på tre ulike måter, eller i tre ulike omvendinger. Den andre akkorden i melodien er A-moll. Den noteres Am. Tonene i grunnstilling er A - C - E. Som vi har lært før er det tersen i akkorden som avgjør om det er en dur eller moll akkord vi spiller. Tersen i Am er C, og ser på klaviaturet slik ut: For at dette skulle bli en dur-akkord måtte vi heve tersen (C) et 1/2 trinn til Ciss, da ville det blitt en A-dur (A) akkord. Prøv nå selv å finn ut 1. og 2. omvending av Am-akkorden. De neste akkordene heter F og G. Prøv å finne ut hvilke toner disse akkordene består av, og spill de i grunnstilling, 1. og 2. omvending. 23

24 Dominant Septim. Den siste akkorden i eksemplet vårt er G. For å friske opp denne akkorden kan vi legge på en tone slik at vi får en firklang, det vanligste er septimen (den syvende tonen i skalaen), og akkorden heter da G7. For å finne septimen i en akkord, kan det være en grei regel å gå ut fra grunntonen, og telle seg syv toner opp fra denne. For å gjøre dette litt enklere kan en heller gå et helt trinn ned fra grunntonen for å finne septimen. For å finne ut hvor grunntonen i akkorden er, må vi finne ut i hvilken omvending akkorden er. I tilegg til grunnstilling, 1. og 2. omvending, har vi også 3. omvending med finklanger. G7 akkorden består av tonene i grunnstilling G - H - D - F. Prøv nå å finn fram til 1., 2. og 3. omvending av G7 akkorden. Utover dur, moll og septimakkordene finnes det mange akkorder. Det er mange måter å skaffe seg oversikt over akkorder på. Bla tilbake til teorikapitlet, lær deg kvintsirkelen, og spill alle akkordene i alle omvendinger. Lær deg parallelltoneartene til alle akkordene, og spill disse i alle omvendinger. Siden kan du lage septimakkorder. Som keyboardist vil du helt sikkert jobbe med dette i mange år. En annen mulighet for å skaffe seg oversikt over akkorder er å gå i en musikkforretning og kjøpe akkordskjemaer der de viktigste og mest brukte akkorder i pop og rock står Spillemåter På samme måte som vi har vist i gitar, bass og trommekapitlene, er det ulike måter å spille keyboards på også. 24

25 Kapittel 6. SANG Vokalisten den viktigste i bandet? Et band blir ofte identifisert gjennom vokalisten. Selv om vokalisten ikke er det musikalske sentrum i et band, verken skriver låter eller arrangerer, er det vokalistens stemme og utsende som blir bandets varemerke. Hva skal til for å bli en god rockevokalist: Tørre å stå foran de andre i bandet. Tørre å synge i en mikrofon. Tørre å stå på en scene ansikt til ansikt med et publikum. Tørre å avsløre din egen stemme. Vite at det du gjør er mer personlig enn det de andre i bandet gjør. Legge vekt på god tekstuttale. Synge rent. I begynnelsen av din karriere som rockevokalist er ikke stemmeprakten din det viktigste. Det viktigste er å tørre. Gjennom et sanganlegg, eller et PA anlegg vil stemmen din bli forsterket mange ganger, ved siden av klang og ekko vil du ofte ikke kjenne igjen stemmen din. Det er et spørsmål om å lære seg teknikk for å beherske det å synge på slike anlegg Syng med den stemmen du har! For mange rockevokalister er det ikke snakk om å ha en vakker stemme eller ikke, men en stemme som fungerer i den musikalske sammenhengen, eller innenfor musikksjangeren bandet spiller. Mange av rockens store vokalister har vært med på å skape musikalske utrykk omkring sin egen stemme. Bob Dylan, Tom Waits, Janis Joplin, Patti Smith, Allison Morisette og Johnny Rotten er eksempel på dette. For andre vokalister er det om å gjøre å beherske ulike sjangere. Vokalister innenfor det en kaller hardrock synger ganske ulikt de som synger innenfor soul eller pop/rock. Dette er måter å synge på en lærer seg ved å lytte og synge til ulike sjangre innenfor pop og rockemusikk. Bob Dylan synger ofte småsurt, han sprekker og fraserer seg fram til de "riktige" tonene. Han gjør det på sin personlige måte der stemmen fungerer i en musikalsk sammenheng der han selv har lagt premissene. Det er mange som ikke liker Bob Dylan, men skal en bedømme etter hans popularitet, er det mange som liker hans måte å løse musikalske problemer på. Det viktigste for en rockevokalist er å synge med den stemmen en har. Det er også viktig å føle seg hjemme innenfor den stilarten som bandet spiller. Skulle Sissel Kyrkjebø synge punk eller hardrock, er det ikke sikkert resultatet ville bli så vellykket. Det er også viktig at bandet tar hensyn til vokalisten. Mange band har tendens til å overspille vokalisten, både når det gjelder lyd og arrangering. Mange band spiller så høyt at en knapt nok hører tekst eller melodi. Poenget må være å spille slik at både tekst og melodi kommer fram, og heller "øse på" der det lar seg gjøre. Husk det er viktig å lære seg å spille dynamisk slik at tekst og melodi kommer fram. Mange band har en tendens til å spille for mye. Med det menes at de ulike instrumentalistene overspiller hverandre, og vokalisten kommer ikke fram. Bandet har et problem hva arrangering angår. Her er det spørsmål om å bygge opp musikken slik at alt kommer til sin rett uten å overspille hverandre. En av de viktigste forutsetningene for å bli en god vokalist er å lære seg å ta etter. Hør på vokalister som synger musikk du liker, og prøv å synge etter. På den måten utvikler du gehøret, og du lærer deg hvordan vokalister framfører sin musikk. Hør gjerne på vokalister som synger musikk du ikke liker også, på den måten lærer du noe om flere typer musikk som til slutt kan være med på å berike din helt personlige sangstil. 25

26 6.3. Synge i mikrofon. Mange er usikre på hvordan de skal synge i mikrofon, så her er det noen råd: 1. Du skal ikke være redd for mikrofonen, men heller ikke spise den opp. Det ideelle er å ha en avstand på 5 til 10 cm fra munn til mikrofon. En god regel er å strekke ut tommelen når du holder i mikrofonen, sett den mot haka og du har riktig avstand. 2. Mikrofonene som en vokalist bruker er som oftest retningsstyrt. Det er derfor viktig at du synger rett inni mikrofonen. Ikke på for lang avstand, eller for skrått, på den måten blir signalene svakere. 3. For vokalister som spiller et instrument ved siden av å synge, kan dette være et problem. De er ofte mer opptatt av å se på hva de spiller, følge akkordene, enn å synge inn i mikrofon. Dette kan medføre at sangen blir svak og ukonsentrert. For de som spiller og synger samtidig, er det viktig å trene seg opp til å klare begge deler. For mange vokalister er det vanskelig å synge uten å ha en gitar hengende rundt halsen til å holde seg fast i. 4. Du bør ikke brøle inn i en mikrofon, stemmen din blir da helt forvrengt. Men du skal heller ikke hviske. Du bør synge så høyt som det er naturlig for deg. Skal du synge dynamisk, variere sangstyrken, synge svakere eller sterkere, bør du også variere avstanden til mikrofonen. 5. En vokalists rolle i et band er ofte mer utfordrende og personlig enn for de som spiller et instrument. Det er viktig for deg som vokalist at du tør og har vilje til det som ofte er viktigst i en låt, å framføre tekst og melodi. For å kunne trenge gjennom en mur av lyd fra bandet, kreves det ikke bare at bandet tar hensyn til deg, men at du er i stand til å synge sammen med bandet. Enten du vil det eller ikke blir du som vokalist det visuelle midtpunkt, og ofte det musikalske midtpunkt i bandet. 26

27 Kapittel takter Blues. Den klassiske bluesformen består av fire pluss fire pluss fire takter, tilsammen l2 takter. Derav navnet 12- takter blues. Blues er en av byggesteinene i rock, og grunnlaget for det meste av moderne pop og rock. Det er særlig den formelle oppbyggingen som er det viktigste bidraget blusen har gitt. Antall takter, tekstlig og musikalsk form og harmonikk. Pop og rock skiller seg fra annen type musikk ved det at det går an å spille uten å være hverken teoretisk eller praktisk skolert. I dette kapitlet skal vi gi en kort innføring i ulike måter å spille blues på. Besetningen for å spille blues er minimum trommer, bass og gitar. I noen tilfeller med en keyboardist, eller i noen få tilfeller med blåsere og/eller kor. En 12-takter blues i A-dur ser slik ut:.41111p! En 12-takter blues består av 12 takter som du kan dele på tre linjer, 4 takter i hver. Hvis tonearten er A-dur, går de fire første taktene i A-dur, i den andre linja blir det 2 takter i D-dur, og de to neste i A-dur, og i den siste linja blir det 1 takt E-dur, 1 takt D-dur, 1 takt A-dur og 1 takt E-dur. Etter en generell gjennomgang av 12 takter blues, bør dere begynne med kompet først. Bass og trommer. Det er viktig at kompet "sitter", det er da lettere å legge på de andre instrumentene etter hvert. Trommeslageren kan f.eks. begynne med denne figuren: Legg merke til at basstromma er orientert rundt 1 og 3 slaget i takten, mens skarpen er orientert mot 2 og 4 slaget i takten. Bassisten kan begynne med å spille 1/8 på åpne strenger, da trenger han ikke konsentrere seg om annet enn å bruke hørehånda. Bassisten spiller derfor 1/8 på åpen A streng de fire første taktene, åpen D streng på de 2 neste, åpen A streng på de 2 neste, så 1 takt på åpen E-streng, 1 takt på åpen D-streng, 1 takt på åpen A- streng og til slutt 1 takt på åpen E-streng. Når du klarer å spille dette med åpne strenger, kan du få med deg venstrehånda. Sett pekefingeren på tonen A på femte bånd på E-strengen, i fire takter. Tonen D finner du i femte bånd på A-strengen, to takter. Så A i to takter. E kan du enten spille på åpen E-streng, eller i sjuende bånd på A-strengen, en takt. Finn fram til de tre siste taktene selv. 27

28 Gitaristen kan også spille på dette skjemaet på en enkel måte. På gitar må en ofte rasjonere grepene ganske mye, det er ikke alltid nødvendig å spille fulle akkorder. Her er et eksempel. Spill det samme som bassisten, men sett i tilegg til åpen A-streng pekefingeren på tonen E på D-strengen. Samme grepet kan spilles ved å sette pekefingeren på tonen A i femte bånd på E-strengen og lillefingeren på tonen E i sjuende hånd på A-strengen. Dette kalles et kvintgrep. Grepet mangler ters, tonen som bestemmer tonekjønnet, men er mye brukt i rock. Ved å bruke dette grepet kan du få en heavysound i gitaren. Når du har spilt A i fire takter, spiller du D ved å spille på åpen D-streng og flytter pekefingeren til tonen A på G-strengen, to takter. Så to takter A igjen. Prøv nå på egenhånd å finn fram til hvordan du skal spille de fire siste taktene ved hjelp av kvintgrep. Spill 1/8 som grunnrytme til disse grepene. Om det er en keyboardist i bandet, kan vedkommende også spille kvintgrep slik som gitaristen, men orienter det rytmiske rundt 1/4 deler. 28

29 Det er selvfølgelig mange måter å spille blues på. Med utgangspunkt i eksemplet fra bass/tromme kapitlet følger her 6 ulike eksempel på hvordan 12-takter blues kan spilles. 29

30 Vi håper at du har hatt utbytte av dette kurset, og at du fortsatt har lyst til å lære mer. Det er nå kanskje på tide å kontakte en lærer på instrumentet ditt, slik at du kan få lært deg mer instrumentalteknikk. Det er viktig å være klar over hva du til enhver tid gjør, og hva du ønsker å få til. Bruk tid til å bli godt kjent med instrumentet ditt, det vil du aldri angre på. Bruk også mye tid på å høre på andre grupper, både på plate og "live". Prøv å høre etter om du har lyst til å gjøre noe lignende, eller om du ikke liker det du hører - og i såfall hvorfor du ikke liker det. Etter hvert må du også prøve å øve mer selvstendig, men fortsatt like bevisst og effektivt som under kurset. Lykke til med det videre arbeidet! 30

31 Kurset BOMTIKK 1 er første heftet i et tre-trinns kursopplegg. Kursene er laget av AKERSHUS MUSIKKRÅD, etter en nederlandsk modell Hefte nr 1 er laget av Øivind Nordal, Robert Skrolsvik og Jon G. Olsen i Revidert av Roy Botten i Akershus Musikkråd har i mange år spesialisert seg på forskjellige opplæringstiltak i pop/rock. Vi har utarbeidet en serie på tre hefter; BOMTIKK 1, 2 og 3, og står også bak det innledende BOMTIKK-heftet for instruktører og veiledere. 31

32 32