Hjemløs kunnskap. Marit Rismark og Jorun M. Stenøien

Hjemløs kunnskap Marit Rismark og Jorun M. Stenøien Raske omstillinger og økt mobilitet i arbeidslivet aktualiserer betydningen av å forstå hvilke kunnskapsressurser fagfolk bærer med seg. Debatten om hvordan arbeidsmiljø med kompetente fagfolk kan opprettholdes og utvikles, handler i stor grad om hvordan kunnskapsressurser kan omsettes til handling og praktisk resultat. I denne artikkelen drøfter vi hvordan kunnskap verdsettes som ressurs i to ulike arbeidsfellesskap: sykepleiere og håndverkere. I våre studier av sykepleiere og håndverkere har vi vært opptatt av hvordan kunnskap deles innad i et arbeidsfellesskap. Vi har undersøkt hvordan ny kunnskap og faglige oppfatninger mottas og integreres i det daglige arbeidet. Dersom en arbeidstaker har ny kunnskap innen et arbeidsområde, kan miljøet enten se det nye som et verdifullt potensial for å forbedre og utvikle praksis (Rismark & Stenøien, 2004a), mens det i andre sammenhenger er mangel på interesse når ny eller annerledes kunnskap introduseres (Rismark & Stenøien, 2006). Denne vurderingen av kunnskap som mer eller mindre verdifull, gjenspeiles i arbeidsfellesskapets meningsskaping. Når arbeidstakere engasjerer seg i felles meningsskaping, blir også kunnskapens kulturelle forankring synlig. Marit Rismark Forskningsenheten Voksne i livslang læring (VILL), NTNU marit.rismark @svt.ntnu.no Jorun M. Stenøien Forskningsenheten Voksne i livslang læring (ViLL), NTNU jorun.stenoien @svt.ntnu.no Hjemløshet og meningsskaping Det å ha et «hjem» viser til det å ha en tilhørighet eller forankring til noe eller noen. Opplevelsen av å ha et hjem eller å mangle det å være «hjemløs» er, sett fra et forskningsmessig kulturperspektiv, viktig for menneskers selvbilde og identitetsskaping (Gullestad, 1996; Horsdal, 1999). Å bruke et begrep som hjemløs om kunnskap innebærer å forstå kunnskap som kulturelt skapt og forankret. Det vil si at kunnskap, hverdagslig så vel som teoretisk og praktisk, trenger en forankring og en tilhørighet til noe eller noen dersom den skal gi mening. HJEMLØS KUNNSKAP MARIT RISMARK OG JORUN M. STENØIEN 25

Denne artikkelen om hjemløs kunnskap handler altså ikke om menneskers mulige hjemløshet. Oppmerksomheten rettes i stedet mot yrkesutøveres oppfatning av hvordan deres fag skal utøves: Hvordan trekkes ny kunnskap inn i utvikling av rutiner og arbeidsoppgaver? Gjenspeiler slike prosesser en åpenhet for ulike ideer og tankemåter? Kunnskap gjennom meningsskaping Diskusjonene i fortsettelsen av hvordan kunnskap skapes og deles gjennom meningsskaping, bygger på det sosiokulturelle bidraget om å overskride kunnskap som et individuelt anliggende. Kunnskap er i stedet å betrakte som en sosialt distribuert fellesressurs (Bateson, 1972). I den sosiokulturelle konteksten som aktører og fellesskap opererer innenfor, er vi her opptatt av å tydeliggjøre sosiale, historiske og kulturelle forhold som er med på å forme hvordan kunnskap verdsettes. Deltakelse i et arbeidsfellesskap handler om å forhandle og dele kunnskap og mening i en dynamikk der kunnskap gjøres tilgjengelig via muligheter for å delta. Det er snakk om individenes evne til å «initiere» aktivitet overfor fellesskapet, og fellesskapets evne til å «invitere» individene til aktivitet (Billett, Barker, & Hernon- Tinning, 2004). De sosiale, historiske og kulturelle forutsetningene for verdsetting av kunnskap ligger både innenfor og utenfor praksisfellesskapet. Forutsetningene virker ikke hver for seg, men i et samspill er de bestemmende for hvordan kunnskap blir verdsatt. Når arbeidsfellesskapet forståes som en kunnskapskontekst, blir dynamikk mellom aktører og forutsetninger knyttet til fellesskapet et vesentlig fundament for å kunne dele og konstruere kunnskap. Et kulturperspektiv åpner for å gripe komplekse forhold i tilknytning til kulturelle likheter og forskjeller, endring og kontinuitet i moderne samfunn (Nilsen, 2000). Felles ideer, vurderinger og tankemønster som deles av medlemmer i et gitt sosialt fellesskap, reflekterer både en felles, delt bevissthet og den enkeltes fortolkning og bruk av fellesgodset: Att se på mänskligt liv i kulturelle termer är för många av oss en fråga om en betoning av kollektivt medvetande och av de kommunikationer som bär upp det. Men den finns inte bara inne i huvudet på människor. Kultur omfattar därmed gemensamma kunskaper, värderingar, erfarenheter och sammanhållande tankemönster. (Hannerz, Liljström, & Löfgren, 1982, s. 10) I lys av dette synet på kultur kan vi se nærmere på fellesskapet og de kommunikative aspektene, uten å miste aktørene av syne (Nilsen, 2000). Ifølge Bauman (2000) handler kultur like mye om å skape som om å bevare. Den etablerte kulturen må forstås som preget av en ambivalens i forhold til å 26 FOU I PRAKSIS NR. 2 2007

beholde eller endre det eksisterende. Dette er en ambivalens som ikke lar seg løse eller fjerne (op.cit.). I slike prosesser blir også verdsetting av kunnskap en del av meningsskapingen. Spørsmålet er hvordan prosesser rundt fortolkning og forhandling av fellesgods kan virke inkluderende og integrerende for ulike former for kunnskap. De fleste kulturelle fellesskap i dag utfordres med hensyn til forandring og videreføring, og det gjør at den kulturelle situasjonen preges av «kulturell kompleksitet» (Hannerz, 1992). Dermed blir ideer og tankemåter sentrale for å forstå hvordan meningsskapende prosesser i kulturelle fellesskap kan forklare hvordan oppfatninger og forståelser varierer. I sammenheng med verdsetting av kunnskap i arbeidsfellesskapet er det vesentlig hvor mye toleranse og ulikhet som eksisterer for ulike ideer og tankemåter. På bakgrunn av dette kan kunnskap betraktes som et kulturelt fenomen. Vi ønsker med denne artikkelen å bidra til å tydeliggjøre hvordan verdsetting av kunnskap kommer til uttrykk innenfor en slik ramme. Vi er opptatt av å gripe og forstå de ulike uttrykkene, nyansene, mekanismene og prosessene som er knyttet til verdsettingen av kunnskap, og vi ønsker å vise at det å verdsette kunnskap er en form for meningsskaping. To case om verdsetting av kunnskap I perioden 2003 2005 gjennomførte vi en studie av møtet mellom nyansatte, polske sykepleiere og arbeidsfellesskapet på norske sykehjem. Prosjektet, som var finansiert av Utenriksdepartementet (UD), var en casestudie om hvordan et multikulturelt arbeidsfellesskap forstod og fordelte daglige arbeidsoppgaver (Rismark & Stenøien, 2006). De polske sykepleierne ble rekruttert via Aetat til sykehjem som manglet kvalifisert arbeidskraft. De skandinaviske instituttene ved to universiteter i Polen arrangerte tre- eller firemåneders intensivkurs i norsk for sykepleierne før avreise til Norge. Vi fulgte disse polske sykepleierne over en periode. Vi observerte deler av norskopplæringen i Polen, og vi observerte og intervjuet polske sykepleiere og norske helsearbeidere som arbeidet sammen ved norske sykehjem. Våre funn baserer seg på usystematiske observasjoner ved to sykehjemsavdelinger og til sammen 24 intervju. I perioden 2002 2006 studerte vi kunnskap og samarbeid blant håndverkere i kulturminneforvaltning (Eggen, Rismark, & Stenøien, 2006). Som partner i EU-prosjektet Celebration of Crafts observerte vi gjennom tre uker hvordan håndverkere jobbet med vern og bevaring av gammel trehusbebyggelse på tre verdenskulturarvsteder: Røros, Tallinn og Vilnius. Vi samlet datamateriale i form av feltnotater, og vi gjennomførte ti intervjuer med håndverkere, arkitekter, konservatorer og andre involverte i kulturminneforvaltningen. HJEMLØS KUNNSKAP 27 MARIT RISMARK OG JORUN M. STENØIEN

Analysene av de to settene datamateriale kan beskrives som et samspill mellom forskere, datamaterialet og teori. Forskningstilnærmingen er inspirert av Grounded Theory, og funnene som presenteres, er forankret i et datamateriale som ble samlet inn i «real-life» situasjoner med relevans for de forskningsspørsmålene som var valgt (Gasson, 2004). Diskusjonene videre i denne artikkelen baserer seg på felles analyser av de to settene datamateriale. I denne prosessen har begrepet «verdsetting av kunnskap» fungert som felles analyseenhet for de to casene. I kvalitativ forskning kan forskernes subjektive oppfatninger om det aktuelle fenomenet farge hvilke data som samles inn og de analytiske prosessene som forskningen medfører. I våre analyser av verdsetting av kunnskap har teoretiske antakelser om meningsskaping i et fellesskap fungert som et utgangspunkt og som en korrigering av subjektivitet i utviklingen av kategorier. En slik forankring i litteratur motvirker ensidighet i tolkningen av datamaterialet ved at forskernes forståelse for alternative innfallsvinkler til fenomenet også inkluderes i analyseprosessen (Morrow, 2005). I arbeidet med analysene har vi pendlet mellom transkribert tekst og teoretiske antakelser om meningsskaping som kulturelt forankret. Gjennom analyser har vi utviklet kategorier som beskriver ulike mønster for verdsetting av kunnskap i de to fellesskapene. Former for verdsetting Studien av polske sykepleiere og deres møte med norske arbeidsplasser aktualiserer en rekke forhold om verdsetting og «hjemløshet». Det samme er tilfellet med studien av restaureringshåndverkere. Når polske sykepleiere jobber i norske helseinstitusjoner, er dette blant annet et møte mellom polsk og norsk fagkultur. Det handler om å bruke kunnskap og erfaring som er ervervet i en annen kunnskapskulturell sammenheng. Dette kan vi kalle kunnskap på nytt sted. Restaureringshåndverkere jobber på sin side i et felt der kunnskap og tradisjoner med utspring i eldre kunnskapskulturer skal gjenskapes og omsettes inn i vår tid. Deres arbeid, som gjøres i krysningen mellom dagens byggeskikk og tidligere tradisjoner, kan vi kalle kunnskap i ny tid. Dette er to svært ulike fagområder, og grunnlaget for å se på disse to feltene, er at både eksemplet med sykepleierne og eksemplet med restaureringshåndverkerne tydelig aktualiserer verdsetting av kunnskap. Begge eksemplene handler om kunnskap, behov for kunnskap og omsetting av kunnskap, som må oppdages, transformeres og gis mening i en ny sammenheng. 28 FOU I PRAKSIS NR. 2 2007

Kunnskap på nytt sted Økende arbeidsmobilitet i samfunnet medfører at kunnskap kommer til anvendelse i nye sammenhenger. På overnasjonalt plan er det intensjoner om at arbeidsmobilitet skal føre til likeverd og kunnskapsutveksling. Spørsmålet er hva som skjer når kunnskap med opprinnelse i en gitt kulturell setting rekontekstualiseres i en ny kulturell setting, altså som kunnskap på nytt sted. Møter mellom mennesker fra samme fagprofesjon og virksomhetsområde blir kunnskapskulturelt interessant når personer fra én kultur møter en etablert virksomhet i en fremmed kultur, slik tilfellet var for de polske sykepleiernes møte med norsk helsevesen. For de polske sykepleierne var dette et møte med et samkjørt arbeidsfellesskap som hadde etablert sin praksis. Vi har betraktet de polske sykepleiernes inntreden i de etablerte arbeidsfellesskapene som fagkulturelle møter. Analysene viser at det etablerte og kunnskapsavhengige arbeidsfellesskapet ikke aktivt søkte etter ny og annerledes kunnskap som kunne bidra til å videreutvikle den faglige praksisen (Rismark & Stenøien, 2004b, 2006). Grunnideen syntes å være at praksis var fastlagt og stabil. Den eksisterende arbeidskulturen dominerte, og nykommernes erfaringer og fagkompetanse ble dermed ikke uten videre etterspurt av arbeidsfellesskapet. Stort sett spilte nykommere en beskjeden rolle i utformingen av det daglige arbeidet. På denne måten var situasjonen til de polske sykepleierne sammenfallende med det nykommere ofte opplever i møtet med arbeidsfellesskap; deres prosjekt er gjerne å finne en funksjon i fellesskapet (Cope, Cutherbertson, & Stoddart, 2000; Rismark & Sitter 2003; Rismark & Stenøien, 2006). Det var likevel interesse for polakkenes kompetanse som sykepleiere, men da først og fremst ut fra fellesskapets forståelse av oppfatninger, rutiner og praksiser. Forventningen var at de nye skulle gå inn i omsorgsgivende og helsefaglige oppgaver slik disse ble oppfattet og praktisert i det eksisterende arbeidsfellesskapet. Polakkene skulle justeres inn mot etablerte prioriteringer og fastlagte rutiner. De kulturelle forskjellene var imidlertid åpenbare, noe som medførte at de polske sykepleierne hadde behov for å rekontekstualisere den kunnskapen de brakte med seg. Et eksempel på dette er forskjellen mellom de to fagkulturene når det gjelder ideen om «total omsorg». En norsk forståelse av total omsorg var at man skulle dekke pasientens/beboerens medisinske og fysiske behov, og også imøtekomme sosiale behov. En norsk helsearbeider fortalte at de polske sykepleierne ikke delte denne omsorgsforståelsen: Polske sykepleiere er ikke vant med ideen om total omsorg. De kan utføre sykepleie og gi medisinsk pleie, men de følger ikke opp viktige sosiale forhold, som det å sørge for at pasienten får klippet håret. HJEMLØS KUNNSKAP 29 MARIT RISMARK OG JORUN M. STENØIEN

De polske sykepleierne ble oppfattet som å være mindre opptatt av å dekke bredden av behov ved avdelingen. Hovedvekten ble lagt på rutiner og fysisk-medisinske oppgaver. For de polske sykepleierne betød total omsorg at en helsearbeider har ansvar for alle sider av enkeltpasienters fysisk-medisinske behov. Det eksisterte dermed ulike forståelser om hva sykepleie er, og hvordan profesjonen skal utøves. De polske sykepleierne kom fra en praksis der de opptrådte som eneste helsearbeider overfor enkeltpasienter. I Norge møtte de en helt annen praksis. Her skulle grupper av helsearbeidere samarbeide om å fordele og utføre oppgaver. I en slik situasjon kan helsearbeiderne forhandle mening når de samarbeider om å utføre felles oppgaver. Slik sett lå forholdene til rette for at fellesskapet kunne invitere de polske nykommerne inn i arbeidsoppgavene, samtidig som den enkelte kunne engasjere seg i virksomheten. Samtidig ble det utfordrende for nykommerne å finne ut av «[ ] what to do, how to do it, who is to do it and when to do it» (Rismark & Stenøien, 2004b). Polakkene kom fra en praksis der de hadde aktive roller. Likevel inntok de relativt passive tilpasningsroller; de gled inn og gjorde oppgaver der de oppfattet at det var behov. Møtet mellom de to fagkulturene førte i liten grad til at alternativ kunnskap, forståelser og utførelse ble innarbeidet i eksisterende praksis. Fellesskapet var ikke i stand til å trekke ut potensialer som kunne ligge i nykommernes solide medisinske utdanning og praksis, og som kunne komme til nytte dersom eksisterende praksis skulle utvikles eller ble utfordret til omstilling og forbedring. Denne illustrasjonen av møtet mellom ulike fagkulturer viser at læring og kunnskapsutveksling forutsetter en gjensidighet. Det ligger et potensial for kunnskapsutveksling og kunnskapsutvikling i møtet mellom sykepleiere med ulik bakgrunn og arbeidserfaringer. Det etablerte praksisfellesskapet hadde en felles forståelse om at oppgaver skulle fordeles og utføres i et samarbeid. På dette området var det muligheter for et forhandlingsrom ved at nykommerne var forventet å delta i og utforme det daglige samarbeidet. I og med at nykommerne inntok en relativt passiv rolle når det gjaldt å engasjere seg i utforming av samarbeidet, kom de i en situasjon der de gjorde sykepleieoppgaver uten å forhandle om sin egen og andres roller i dette. I dette møtet mellom fagkulturer var situasjonen inviterende i forhold til å kunne forhandle mening gjennom utforming av samarbeid. Den enkelte nykommer syntes imidlertid ikke å engasjere seg spesielt i dette. Fellesskapet var seg heller ikke bevisst at nykommerne kunne representere potensial for noe nytt. Det øvrige personalet var mest opptatt av at de polske sykepleierne skulle ha «riktig» kunnskap og kompetanse det vil si i samsvar med den etablerte. Nykommernes kompetanse ble ikke ansett som drivkraft eller som potensial for forandringer. De ulike fagkulturene eksisterte dermed side om side, uten at de på noen måte ble sidestilt. Potensialet for kunn- 30 FOU I PRAKSIS NR. 2 2007

skapsutveksling og en kulturell hybridisering av arbeidsfellesskapet ble ikke forløst. Den etablerte kulturens manglende bevissthet om muligheten for å endre det eksisterende, kom til uttrykk i verdsettingen av nykommerne. På den ene siden ble nykommerne verdsatt fordi de kunne fylle fagstillinger. På den andre siden ble nykommernes ideer og framgangsmåter i liten grad etterspurt og verdsatt. Og til tross for at det lå muligheter til å forhandle mening i den daglige praksis, ble det ikke aktivt invitert til å diskutere forståelsen og utøvelsen av sykepleiepraksisen. Organisasjonskulturer som den vi har beskrevet ovenfor, kan komme til å bli preget av gjenskaping og videreføring av det eksisterende, uten at fornyelse er et aktivt element i utforming av arbeidspraksis. Dette er paradoksalt, sett i lys av at slike arbeidsmiljø stadig blir utsatt for press, forventninger og krav til omstillinger og tilpasning. De har med andre ord behov for endringskompetanse og åpenhet overfor nye ideer og måter å løse oppgaver på. Kunnskap i ny tid Det andre eksemplet omhandler håndverkere som jobber med kulturminnevern. I det moderne samfunnet har gamle kunnskaps- og ferdighetstradisjoner blitt brutt, praksiser er forlatt og glemt. I stedet er nye håndverkspraksiser og dekontekstualiserte skolebaserte læringsformer utviklet. Men i dagens restaureringsarbeid kreves andre ferdigheter enn det den moderne håndverker er opplært i. I forbindelse med bevaring av kulturminner er det nødvendig å gjenskape håndverkstradisjoner, samtidig som denne kunnskapen skal møte en ny samtid og rekontekstualiseres inn i den. Restaureringshåndverkeres arbeidspraksis var gjennomgående preget av åpenhet, de søkte stadig etter ny kunnskap. Selv om arbeidet handlet om å ivareta og bevare det eksisterende og videreføre tradisjonell kunnskap, var håndverkerne opptatt av å innlemme mange alternativer og løsningsforslag i prosesser mot å fatte beslutninger om framgangsmåter (Rismark & Stenøien, 2004a). Én håndverker sa det slik: Det kan jo være greit å ha noen å diskutere problemløsninger med. Det er alltid greit å ha flere syn før man bestemmer seg. Hvis det er bare én som skal bestemme, så har man lært seg en måte, så gjør man det, så ser man ikke noe annet. Det finnes ikke én måte eller én form. I håndverkernes arbeidshverdag er det et kontinuerlig behov for nye tilnærminger, framgangsmåter osv. I søken etter mangfold oppfattet håndverkerne at udiskutable løsninger ikke finnes. Utvikling og forming av praksis var en kontinuerlig, pågående prosess. Det å bringe fram alternativer ble oppfattet som en måte å sikre kvali- HJEMLØS KUNNSKAP 31 MARIT RISMARK OG JORUN M. STENØIEN

teten i arbeidet. Denne typen kunnskapsorientering kan synes noe overraskende når en tar i betraktning at arbeidet handler om istandsetting og gjenskaping av gjenstander i tråd med tradisjon og gamle arbeidsteknikker. Man kunne tenke seg at spesialisten eller mesteren har en fasit for framgangsmåten. I alle fall kunne man forvente at når håndverkerne var interessert i ny kunnskap, ville interessen primært handle om å lære seg gamle teknikker. En håndverker beskrev imidlertid dette arbeidsfellesskapets framgangsmåt slik: Når vi begynner med en jobb, går vi og ser på huset. Vi forsøker å gå bakover i historien. Kanskje har 1015 ulike personer arbeidet på huset. Vi kan se det på tømmeret, vi kan se mønsteret. Vi kan se at gode, gjennomsnittlige eller dårlige håndverkere har jobbet på den samme bygningen. Noe (tømmer) har en jevn avslutning, og andre er mer ujevn. Ferdighetene var ulike blant håndverkerne. Det er interessant for oss håndverkere å se variasjonene i selve bygningen. Pussingen har blitt utført av en som ikke har gjort dette før. Disse håndverkerne kunne lese og finne mening i et mangfold av merker og mønstre på bygningen, skapt gjennom husets livstid. For håndverkeren var det ikke entydig gitt hvilke deler av historien som skulle gjenskapes. Situasjonen var heller den at de skulle reetablere gammel kunnskap og tradisjon, samtidig som denne skulle brukes i et skjæringspunkt mellom fortid, nåtid og framtid. Arbeidet krevde med andre ord noe mer enn å gjenskape et bredt spekter av gamle tradisjoner og praksiskunnskap. Løsningene var på ingen måte gitt, og den enkelte håndverker var aktivt med i å utforme alternative tilnærminger. Blant håndverkerne var samarbeid et omdreiningspunkt for kunnskapsutveksling og kunnskapsutvikling. Det gjaldt både samarbeid om konkrete og enkle oppgaver, og i problemløsningsprosesser som krevde refleksjon. Selv i åpenbare opplæringssituasjoner med nykommer og mester ble nye oppfatninger og løsningsforslag ønsket velkommen av erfarne fagfolk. Disse restaureringshåndverkerne var bevisst på at de opererte i et spenningsfelt mellom teoretisk og handlingsbåren kunnskap. Håndverkerne utformer og utvikler sin virksomhet i tråd med en praktisk kunnskapstradisjon. Ifølge Tempte (1982) er det en vanlig misforståelse at håndverk kun er kroppsarbeid, og at tankearbeidet er mindre komplisert i håndverk enn i mer teoretisk og abstrakt arbeid. Å utøve håndverk involverer imidlertid et praktisk intellekt. Håndverkerens praksis består av en serie handlinger med mange stillingstakinger og beslutninger, som krever stor mental kapasitet. Håndverkeren må se for seg hele prosessen og produktet før han går i gang med et arbeid, og dette krever kompleks intellektuell tankegang. Mens forberedelsesfasen tillater og fordrer usikkerhet, tillates ikke usikkerhet i 32 FOU I PRAKSIS NR. 2 2007

handlingen. Arbeidet kan ikke gjøres om igjen til forskjell fra en teoretisk skisse. Praksis utformes ved hjelp av det praktiske intellektet, men den er ikke teorifri. Blant restaureringsarbeiderne ble kunnskap verdsatt; det hersket en felles oppfatning om at det var viktig å søke etter ny kunnskap. Gjennom samarbeid og dialog foregikk møte og distribusjon av ideer og handlinger. Det kunne dreie seg om felles refleksjon og vurderinger i valg av verktøy, og vurdering av alternative framgangsmåter basert på fortolkninger av mønster og merker på bygningen. Gjennom dialogen ble det mulig å innlemme ulike oppfatninger og handlingsmåter. De var seg bevisst at deres kunnskap befinner seg i skjæringspunktet mellom fortid, nåtid og framtid, mellom etablerte løsninger og ny kunnskap, og mellom teoretisk og praktisk kunnskap. Teoretisk kunnskap kan formuleres fordi den ikke er avhengig av handlingen. Slik kunnskap kan dermed lettere oppfattes som umiddelbart verbaliserbar. Men hvordan skal man snakke om kunnskap som opptrer uløselig knyttet til praksis, verktøy osv.? Det byr på utfordringer å skulle forstå prosesser knyttet til hvordan mening gjøres tilgjengelig, og hvordan den deles i et fellesskap. Kunnskap i fellesskap De to casene i denne artikkelen synliggjør ulike mønster for verdsetting av kunnskap. Mens håndverkerne betraktet sin praksisutvikling som uløselig knyttet til samhandlingen i fellesskapet, var sykepleiepraksisen mindre bevisst koplinger mellom kunnskapsutvikling, fellesskap og samarbeid. Håndverkerne var utviklingsorienterte i sin praksis, med en utprøvende tilnærming til arbeidsoppgaver og i sin forståelse av kunnskap. De arbeidet på objekter som aktualiserte kunnskapsanvendelse i et skjæringspunkt mellom fortid, nåtid og framtid. Ved sykehjemmene framstod også fagkompetansen som viktig, men det var i liten grad interesse for eller aktiv utprøving av nye eller alternative framgangsmåter. De polske sykepleierne var i en situasjon der det var viktig å rekontekstualisere egen kunnskap for å gjøre den relevant i jobbsituasjonen. Ideen om at de fremmede sykepleierne enkelt kunne passes inn i eksisterende struktur og praksis, gjenspeiler en oppfatning om at tilpasning av kunnskap til nytt sted kan være relativt ukomplisert og kan gjøres gjennom mindre justeringer av nykommeres kunnskap og kompetanse. I dette ligger det en statisk og lite kultursensitiv kunnskapsforståelse som ikke er særlig bevisst på muligheten for at også sykepleie preges av sterkt praktisk og kontekstavhengig kunnskap. Det dreier seg ikke om allmenngyldig og frikoplet kunnskap som kan operere uavhengig av tid og sted. HJEMLØS KUNNSKAP 33 MARIT RISMARK OG JORUN M. STENØIEN

De kontrasterende funnene gir ulike bilder av hvordan kunnskap tilskrives mening ut fra den sammenhengen den brukes i. Kunnskap tilpasses alltid i forhold til en ny meningskontekst. Kunnskap er uløselig knyttet sammen med den meningskonteksten den er vokst fram i eller er tilpasset til. Deltakere med bakgrunn fra ulike fagkulturer eller med ulike erfaringsbakgrunner bærer med seg ulike forståelser av faget, og ulik fagpraksis. Mulighetene for gjensidig utveksling og ny utvikling ligger i fellesskapets evne til å ta ut potensialet som ligger i spenningsfeltet mellom den etablerte praksis og ny kunnskap. Gjennom samhandling kan ulike tilnærminger og forståelser møtes, og derigjennom kan ny praksis utvikles. Samtidig som samarbeid var et felles trekk ved de to praksisene, ble samarbeid tillagt ulik betydning. Som et utgangspunkt kan samarbeid betraktes som en faglig møteplass der fagkulturer kan utfolde ulike kunnskapsforståelser. Gjennom dette blir verdsetting av ny kunnskap også uløselig knyttet til arbeidsfellesskapet. Dersom fellesskapet ikke framstår som åpent for kunnskapsutvikling, har dette innvirkning på mulighetene for rekontekstualisering, og det tilsier ikke at ny kunnskap verdsettes. De to eksemplene illustrerer ulike sider ved fellesskapets dynamikk. De er grunnleggende forskjellige med hensyn til hvordan fellesskapet framstår som møteplass for verdsetting av kunnskap. Helsepersonellet hadde grunnleggende ideer og forestillinger om yrkesutøvelse, men disse var ikke distribuert og delt i hele arbeidsfellesskapet. Håndverkerne hadde i større grad et fellesskap på idéplanet, der de delte grunnleggende forestillinger om betydningen av ny kunnskap for å opprettholde og videreutvikle praksis, noe som i dette tilfellet innebar en bevissthet om betydningen av mangfold. Relasjonene mellom kunnskap, fellesskap og samarbeid er ulike i de to casene. Dette representerer et spenningsfelt hvor verdsetting av ny kunnskap og eksisterende kunnskap kommer til uttrykk og formes i et samspill. Dette er sentrale innsikter når man skal forstå arbeidsfellesskap som læringsmiljø. Verdsetting av kunnskap Våre problematiseringer rundt kunnskap på nytt sted og kunnskap i ny tid gjenspeiler fenomener ved vårt moderne samfunn, som kjennetegnes av institusjonell dekontekstualisering og separasjon mellom tid og rom (Giddens, 1992). Slike separasjoner får konsekvenser for vår forståelse av kunnskap. Ifølge Molander (1996) eksisterer to ulike kunnskapstradisjoner side om side i vår moderne verden. Én tradisjon er basert på den vitenskapeliggjorte kunnskapen. Det er et regime hvor det formuleres hypoteser, og hvor man søker mot å utvikle generell kunnskap, uavhengig av tid og sted en dekontekstualisert og individualisert kunnskap. Den andre tradisjonen er opptatt av den praktiske kunnskapen (görande-kunnskapen) som har hand- 34 FOU I PRAKSIS NR. 2 2007

lingen som referanseramme (op.cit.). Dette dreier seg om en kontekstualisert kunnskapsform som bygger på at all kunnskap ikke er formulert, men kommer til uttrykk i handlinger og ulike avtrykk etter handling. Kunnskap på nytt sted eller i ny tid aktualiserer verdsettingsspørsmålet. I dag tas kunnskap ut av sin sammenheng og forflyttes i tid og rom, for så å skulle omsettes og gis mening i nye sammenhenger. Disse nye sammenhengene er det vi med Hannerz (1992) terminologi kan beskrive som nye meningskontekster. Han hevder at det alltid vil skje en tillemping av kunnskap i forhold til en ny meningskontekst. Dersom kunnskap skal innlemmes i en ny meningskontekst, kan man anta at det skjer i et spenningsfelt av kryssende forventninger og behov. En bevisstgjøring rundt verdsetting av kunnskap i arbeidsfellesskapene kan bidra til at kunnskap forankres, får tilhørighet og beriker, slik at den ikke forblir «hjemløs». Fokus på verdsetting av kunnskap kan skape toleranse, slik at ny og annerledes kunnskap kan bidra til å videreutvikle kompetente fagkulturer og kompetente arbeidsfellesskap. Litteratur Bateson, G. (1972). Steps to an ecology of mind. London: Intertext Books. Bauman, Z. (2000). Culture as praxis. London: Sage Publications Ltd. Billett, S., Barker, M., & Hernon-Tinning, B. (2004). Participatory practice at work. Pedagogy, Culture and Society, 12(2), 233 258. Cope, P., Cutherbertson, P., & Stoddart, B. (2000). Situated learning in the practice placement. Journal of Advanced Nursing, 31(4), 850 856. Eggen, T., Rismark, M., & Stenøien, J. M. (2006). Celebration of craft. Upublisert prosjektrapport. Røros: Røros kommune. Gasson, S. (2004). Rigor in grounded theory research: An interpretive perspective on generating theory from qualitative field studies. I M. E. Whitman & A. B. Woszczynski (red.), The handbook of information system research (s. 79 102). Hershey, PA: Idea Group. Giddens, A. (1992). The Consequences of modernity. Cambridge: Polity Press. Gullestad, M. (1996). Hverdagsfilosofer. Ledelse, organisasjon og styring. Oslo: Universitetsforlaget. Hannerz, U. (1992). Cultural complexity. Studies in the social organization of meaning. New York: Columbia University Press. Hannerz, U., Liljström, R., & Löfgren, O. (red.). (1982). Kultur och medvetande: en tvärvetenskaplig analys. Stockholm: Akademilitteratur. Horsdal, M. (1999). Livets fortællinger en bog om livshistorier og identitet. København: Borgens Forlag. Molander, B. (1996). Kunskap i handling. Gøteborg: Daidalos AB. Morrow, S. L. (2005). Quality and trustworthiness in qualitative research in counselling psychology. Journal of Counselling Psychology, 52(1), 250 260. HJEMLØS KUNNSKAP 35 MARIT RISMARK OG JORUN M. STENØIEN

Nilsen, R. D. (2000). Livet i barnehagen. En etnografisk studie av sosialiseringsprosessen. Dr.polit.-avhandling. Trondheim: Pedagogisk institutt, Fakultet for samfunnsvitenskap og teknologiledelse, NTNU. Rismark, M., & Sitter, S. (2003). Workplaces as learning environments: Interaction between newcomer and work community. Scandinavian Journal of Educational Research, 5, 495 510. Rismark, M., & Stenøien, J. M. (2004a). Knowledge and cooperation in craftsmanship within built heritage. Paper presentert på Celebration of Craft s 3rd partnermeeting, Tallin, 16. 18. september 2004. Rismark, M., & Stenøien, J. M. (2004b). Workplace participation: the construction of shared responsibilities. Paper presentert på CSP (Sentre for the Study of Professions) conference Professionalism, Trust and Competence. The First CSP Conference in the Study of Professions, Oslo, juni 2004. Rismark, M., & Stenøien, J. M. (2006). Non-learning in multicultural work communities? I E. Antonacopoulou, P. Jarvis, B. Elkjær, V. Andersen, & S. Høyrup (red.), Living, learning, and working. Mapping the terrain of working life learning in the Nordic countries (s. 219 233). New York: Palgrave Macmillan. Tempte, T. (1982). Arbetets ära. Om hantverk, arbete, några rekonstruerade verktyg och maskiner. Stockholm: Arbetslivscentrum. 36 FOU I PRAKSIS NR. 2 2007