ALLEMANNSRETTEN Allmennhetens rett til opphold og ferdsel på annen manns eiendom

ALLEMANNSRETTEN Allmennhetens rett til opphold og ferdsel på annen manns eiendom - med særlig fokus på forholdene i strandsonen H-06 Kandidatnummer: 442 Veileder: Jon Gauslaa Leveringsfrist: 25. november 2006 Til sammen 17.451 ord 22.11.2006

Innholdsfortegnelse 1 INNLEDNING 1 1.1 Hovedproblemstilling 1 1.2 Nærmere om temaets bakgrunn og aktualitet 1 1.3 Metode 4 1.4 Avgrensninger 6 1.5 Oversikt over den videre fremstillingen 7 2 REGELVERKET 8 2.1 Bakgrunnen for og utviklingen av allemannsretten. 8 2.2 Privat eiendomsrett 9 2.3 Formålsparagrafen 11 2.4 Særlig om sondringen mellom innmark og utmark 12 2.5 Oversikt over allemannsrettene 15 2.6 Friluftslovens bruk av rettslige standarder 17 2.7 Utilbørlig fortrengsel 18 2.8 Sjikanøse stengsler 20 2.8.1 Fysiske hindringer 21 2.8.2 Privatiserende tiltak 21 2.8.3 Ulovlige skilt 23 2.8.4 Berettigede stengsler 23 2.8.5 Fjerning av sjikanøse stengsler 23 I

3 SKILLET MELLOM OPPHOLD OG FERDSEL 24 3.1 Innledning. Særlig om begrepet strandsonen 24 3.2 Ferdsel 26 3.2.1 Generelt 26 3.2.2 Nærmere om avgjørelsen i Rt. 2005 side 850 28 3.3 Opphold 30 3.3.1 Friluftslovens 8 om bading. 31 3.3.2 Rasting og telting 33 4 DOMSTOLENS AVGJØRELSER ETTER INNFØRINGEN AV FORMÅLSPARAGRAFEN 35 4.1 Nærmere om avgjørelsen Rt. 1998 side 1164 35 4.1.1 Oversikt over forhold som er klargjort gjennom dommen 36 4.1.2 Oppsummering 42 4.1.3 Oversikt over uavklarte spørsmål 43 4.2 Avgjørelsen avsagt av Sandefjord Tingrett 10. juni 2005 44 4.2.1 Forutsetning for videre drøftelser 44 4.2.2 Bading 45 4.2.3 Rasting og solbading 46 4.2.4 Oppsummering 46 4.3 Avgjørelsen fra Agder Lagmannsrett 12. mai 2006 47 4.3.1 Anvendelsen av friluftsloven 48 4.3.2 Bading 49 4.3.3 Rasting og solbading 50 4.3.4 Oppsummering 51 5 MYNDIGHETENES GREP FOR Å IVARETA ALLEMANNSRETTEN 51 5.1 Oversikt 51 5.2 Særlig om kyststiene 55 II

6 AVSLUTNING 57 6.1 Konkusjon 57 6.2 Den videre rettsutviklingen 59 7 LITTERATURLISTE 61 8 VEDLEGG A 8.1 Frykter fritt frem i strandsonen, artikkel fra Dagbladet 7.juni 2006. A 8.2 Ufremkommelig i strandsonen, artikkel fra Drammens Tidende 12.juni 2006. A 8.3 Strid i strandsonen, artikkel fra Drammens Tidende 30.juni 2006. A 8.4 Statlig øykjøp, artikkel fra Nordlys 12.september 2006. A 8.5 Kyststi-krangel ender i retten, artikkel fra Drammens Tidende 2.mai 2006. A III

1 INNLEDNING 1.1 Hovedproblemstilling Hovedproblemstillingen i denne avhandlingen er spørsmålet om hva som er innholdet i reglene for opphold og ferdsel i strandsonen som følge av dommen i Rt 1998 side 1164. Det er allemannsrettens innhold etter den siste utviklingen i rettspraksis som det skal redegjøres for, og tendensen i rettspraksis vil settes i sammenheng med myndighetenes prioritering av allmennhetens rettigheter. 1.2 Nærmere om temaets bakgrunn og aktualitet Allemannsretten er retten til å ferdes og til å oppholde seg på annen manns grunn, og dette rettsområdet har fått stor oppmerksomhet i de senere år. Dette gjelder spesielt for allmennhetens rettigheter i strandsonen. Privatiseringen av strandsonen har økt betydelig de siste årene, og som følge av dette er allemannsrettene blitt vanskeligere å utøve. Det er særlig langs Oslofjorden og på Sørlandet en har opplevd at eiere av strandtomter, gradvis begrenser den frie ferdselen i strandsonen ved hjelp av ulike former for stengsler. Synet på hva allmennheten har rett til å gjøre på annen manns eiendom er imidlertid i endring. Spesielt kan dette sees i forhold til hytteeiere og deres hytter, med tilliggende strandsoner. Allmennheten protesterer mer høylytt enn tidligere mot hytteeiere som kjøper hytter med strandområder som skal benyttes eksklusivt til eget bruk, og den virkning dette gir ved at allmennheten fortrenges fra stedet. 1

Som en bakgrunn for den videre fremstillingen, vil jeg nedenfor omtale noen saker som ble omtalt i media sist sommer som er illustrerende for oppgavens problemstilling, og som nettopp viser at det i økende grad tas til motmæle mot den tilsidesettelsen av allemannsretten som er en følge av privatiseringen av strandsonen. Dagbladet 7. juni 2006 omtaler på side 8 en sak fra Unholmen på Tjøme, hvor det ulovlig er bygget en særdeles stor brygge rett ut i havgapet. 1 Ordføreren i Tjøme inngikk en avtale om at brygga skulle få bli stående mot at allmennheten fikk tilgang når hytta ikke var bebodd. Eieren av brygga var imidlertid ikke interessert i å overholde denne avtalen. Saken gikk derfor tilbake til fylkesmannen, som påklaget at det var gitt dispensasjonen til å bygge brygga. Saken ble deretter overtatt av fylkesmannen i Østfold, fordi fylkesmannen i Vestfold allerede hadde uttalt seg om saken. Resultatet ble at utbygger fikk beholde brygga fordi saksbehandlingen tok så lang tid. Denne saken er et eksempel på hvordan allmennheten fortrenges fra attraktive strandområder. I dette tilfellet var det treg saksbehandling som gjorde utslaget. Gjeldende regelverk i plan- og bygningsloven setter grenser for slik utbygning, men lovens 7 gir kommunene dispensasjonsrett, slik at det likevel gis anledning til bygging i strandsonen i strid med allmennhetens interesser. Ordfører Per Hotvedt Nielsen i Tjøme sier i forbindelse med saken at kommunene er de beste til å bestemme i slike saker, fordi de kjenner situasjonen i sitt nærområde best. Saken har imidlertid et annet aspekt fordi den viser hvordan politikk får stor innvirkning på tolkning av regelverket, som igjen får for stor betydning når det gjelder kontroversielle temaer som allmennhetens rettigheter kontra grunneiers ønske om utbygging. 1 Se vedlegg nr 1 2

Under overskriften Ufremkommelig i strandsonen omtaler Drammens Tidende 12. juni 2006 på side 12 og 13, en sak som gjelder strandsoner i Åros i Røyken kommune og Hagasand i Sande kommune. 2 Artikkelen beskriver hvordan strandområdet i Røyken ser ut med nymalte brygger med inngjerdede, lukkede uteplasser i strandkanten. I Sande er det bygget gjerder og moloer. Det er også satt opp digre påler ute i vannet for å fortøye båter. Disse, i utgangspunktet, små tiltakene som hver enkelt hytteeier gjør, medfører at stengslene til sammen setter en massiv stopper for allmennhetens rett til fri adgang i strandsonen. Virkningen er at allmennheten får mindre tilgang til attraktive badeplasser, og at de må ligge som sild i tønne på de badeplassene som er i kommunens eie. Direktøren av Oslofjordens friluftsråd etterlyser i artikkelen en mer aktiv politikk på dette området, fordi problemene er store, og sjøen bør gjøres mer tilgjengelig for allmennheten. 30. juni 2006 omtaler Drammens Tidende på side 6 den såkalte Tyskerstranda i Hurum kommune. 3 Grunneier, som selv mener at hun ikke er negativ til at allmennheten benytter stranda, la i sommer ut en haug med planker på et svaberg i strandkanten. Plankehaugen skulle brennes på et senere tidspunkt. Haugen med planker skapte konflikt med de som benytter stranda til bading, og de skapte også vanskeligheter for en gutt som ønsket å fiske krabber fra svaberget. Fungerende rådmann sier i intervjuet at plankestabelen er lovlig siden den er på privat tomt. Plankestabelen hindrer imidlertid allmennheten i å utøve fritidsaktiviteter i strandsonen. Plankestabelen kan neppe sies å tjene grunneierens berettigete interesse etter friluftslovens 13. Den må derfor trolig kunne regnes som et sjikanøst stengsel i bestemmelsens forstand, jfr. punkt 2.8 hvor sjikanøse stengsler drøftes nærmere, slik at den vil kunne fjernes etter lovens 40. 2 Se vedlegg nr 2 3 Se vedlegg nr 3 3

Disse artiklene viser at konfliktene i strandsonen er aktuelt tema. I sommermånedene blir problemene mer synlig fordi den norske sommeren er så kort at tilstrømmingen til strandområdene blir svært stor. Det er derfor åpenbart at opphold og ferdsel i strandsonen kan bli en belastning for grunneiere i denne perioden. Samtidig er friluftsliv en prioritert oppgave for myndighetene, jfr. St. meld. nr. 39 (2000-2001) om friluftslivet. Hvilke rettigheter allmennheten har på annen manns eiendom er i ferd med å endres. Retten til å ferdes, og å oppholde seg i annen manns utmark er en annen nå enn den var for noen år siden. Bruken av strandsonen har endret seg og samtidig økt betraktelig. Dommen inntatt i Rt 1998 side 1164 er godt egnet til å belyse denne endringen, fordi den medførte en ny retning i synet på allmennhetens rettigheter. Senere avgjørelser viser dommens tyngde, ved at de går i samme retning. Det er nødvendig at forståelsen av allemannsretten endres i tråd med samfunnsutviklingen. I praktiske situasjoner, som ved spørsmålet om hvor nær en hytte man har rett til å bade eller om man står overfor et ulovlig skilt som er i strid med ferdselsretten, kan det være vanskelig å oppfatte hvor langt allemannsretten strekker seg. På denne bakgrunn er denne avhandlingen skrevet, og hensikten med den er å klargjøre hvor grensene for ferdsel og opphold går i dag. 1.3 Metode Allemannsrettene er i dag nærmere regulert i lov om friluftslivet 28. juni 1957 nr. 16 (heretter friluftsloven). Tidligere var reguleringen spredt i flere ulike lover, blant annet vassdragsloven for så vidt gjelder bading, og skogbruksloven for så vidt gjelder ferdsel, men det var også flere andre steder i lovverket man kunne finne forskjellige bestemmelser. Alle disse bestemmelsene ble samlet i friluftslivsloven, som hadde til hensikt å kodifisere det som ble ansett som gjeldende rett. Forarbeidene til friluftsloven er viktige for tolkningen av gjeldende rett på området. Selv om forarbeidene er forholdsvis gamle, og samfunnsutviklingen i flere henseende har løpt 4

fra dem, er de allikevel en retningslinje for lovtolkningen. Forarbeidene består av innstilling med utkast til Lov om friluftslivet m. v. fra Friluftskomiteen av 1950, Ot. prp. nr. 2 for 1957, Innst. O. XI for 1957, forhandlingene i Odelstinget for 1957 side 305-332 og forhandlingene i Lagtinget for 1957 side 103-111. Friluftsloven fikk en tilføyelse ved lov nr 37 i 1996, som består av formålsbestemmelsen i lovens 1. Forarbeidene til denne, Innst. O nr. 60 (1995-1996) og Ot. prp. nr. 27 (1995-1996) er således av nyere dato, og i tråd med dagens samfunnssyn, slik at disse derfor kan gis en større vekt ved lovtolkningen. Sammen med Miljøverndepartementets rundskriv T 6 / 97, som er en utdyping av bestemmelsene i tråd med dagens samfunnssyn, er disse av stor betydning når det gjelder utdyping av de enkelte bestemmelser. Som jeg vil komme nærmere tilbake til i avhandlingens kapittel 4 kan det synes som om formålsbestemmelsen og dennes forarbeider har hatt konkret betydning for tolkningen av flere av lovens bestemmelser. Foreløpig er det ikke mye rettspraksis på området. Siden 1938 har Høyesterett avsagt 68 dommer som i større eller mindre grad omhandler allemannsretten. Den rettspraksisen som foreligger omhandler imidlertid som oftest allemannsrett generelt uten å gå spesifikt inn på temaet ferdsel og bading i strandsonen, som er temaet for denne avhandlingen. I nyere tid er det imidlertid avsagt to dommer i Høyesterett som mer spesifikt har interesse for dette temaet, Rt. 1998 side 1164 og Rt. 2005 side 850 som er nærmere omtalt blant annet nedenfor i punkt 3.2.2 og i 4.1. Det finnes noe underrettspraksis som omhandler temaet og som vil være av interesse fordi problemstillingen ikke har vært forelagt Høyesterett ved så mange tilfeller. Se blant annet dommen inntatt i RG 1995 side 1184 og avgjørelsene i Ulrichsen-saken, som er omtalt blant annet i punkt 3.3.1. og i 4.2. Det foreligger også noe litteratur om emnet. Se blant annet Christian L. Jensen og Ivar Hole, Friluftsloven med kommentarer, Oslo 1958, Thor Falkanger, Tingsrett 5. utg. Oslo 2000 side 428-436, Arve Martin Bjørnvik, Allmennhetens frie ferdselsrett gir den adgang til ferdsel med ethvert formål, og kan den utnyttes kommersielt?, Det Juridiske Fakultet, 5

Skriftserie nr. 34, Tromsø 1997 og Ola Rygg, Rettigheter i strandsonen, i Lov og rett 1990 side 273 flg. Reelle hensyn er vurderingen av resultatets godhet. 4 På friluftslovens område spiller denne rettkildefaktoren en viktig rolle, fordi vurderingstemaene i stor grad er rettslige standarder. Et eksempel på dette er uttrykket rimelig avstand i friluftslovens 8. I vurderingen for hva som er rimelig avstand, skal det vurderes hva som gir et godt resultat både i forhold til allmennheten og grunneier. Reelle hensyn blir spesielt viktig på friluftslovens område fordi det er sparsomt med rettsavgjørelser. 1.4 Avgrensninger Temaet for denne avhandlingen er først og fremst retten til ferdsel og opphold i strandsonen. Dette er som nevnt innledningsvis en rettighet som tilkommer alle som måtte ønske å benytte den. Dette gjelder for øvrig for alle allemannsrettene, med unntak av de spesielle reglene som gjelder for plukking av molter i våre tre nordligste fylker, jfr. straffeloven 22. mai 1902 nr 10 400 annet ledd og finnmarksloven 17. juni 2005 nr. 85 23 første ledd bokstav a. Dette foreligger også visse begrensninger i fjellova 6. juni 1975 nr 29. Denne loven gjelder statsalmenningene, og etter lovens 2, ligger retten til allmenningsbruk til innbyggerne i den bygd eller grend som har vært innehaver av denne retten fra gammelt av. Disse reglene vil imidlertid ikke behandles videre på bakgrunn av avhandlingens tema. Med bakgrunn i at det i hovedsak fokuseres på strandsonen i avhandlingen vil det ikke bli foretatt noen drøftelser knyttet til allemannsretten på fjellet, selv om det er mange interessante problemstillinger i forhold til store hyttefelt som blir utbygd i fjellet. Det avgrenses også mot ferdsel med motor- og hestekjøretøy jfr. friluftslovens 4. Lovens 6 om ferdsel på sjøen og i vassdrag vil heller ikke omhandles. 4 Se om dette i Torstein Eckhoff, Rettskildelære, 5. utg. 2001 v/ Jan Helgesen side 371 flg. 6

De to sistnevnte avgrensningene er foretatt fordi temaene faller noe på siden av avhandlingens hovedtema. Allemannsretten er for øvrig en rettighet som ikke er særlig utbredt i andre land ellers i Europa. I Sverige har imidlertid allmennheten rett til fri ferdsel og bading fra annen manns eiendom. Rettigheten er imidlertid ikke knyttet opp mot skillet mellom innmark og utmark, men om utøvelse av rettigheten medfører skade. 5 På bakgrunn av at rettsområdet er forholdsvis spesielt for Norge, avgrenses det mot å redegjøre for hvordan problemstillingene knyttet til ferdsel og opphold i naturen er regulert i andre land, som Norge på andre områder sammenlignes med. 1.5 Oversikt over den videre fremstillingen Avhandlingen vil i fortsettelsen i hovedsak fokusere på friluftslovens 1, 1 a, 2, 3, 8, 9, 11 og 13. Disse bestemmelsene vil knyttes opp mot hovedproblemstillingen: spørsmålet om hva som er innholdet av reglene for opphold og ferdsel i strandsonen i kjølvannet av dommen i Rt. 1998 side 1164. Det vil i kapittel 2 bli redegjort for allemannsrettens bakgrunn og utviklingen av denne. Deretter vil privat eiendomsrett og formålsparagrafen bli omtalt. Videre gis det en redegjørelse for skillet mellom innmark og utmark, og en oversikt over allemannsrettene, og en utdyping av de rettslige standardene utilbørlig fortrengsel og sjikanøse stengsler. I kapittel 3 vil reglene om opphold og ferdsel bli redegjort for. I kapittel 4 drøftes aktuell rettspraksis. Dommen i Rt 1998 side 1164 vil her være et hovedtema. Sammen med de to avgjørelsene fra Sandefjord Tingrett 10. juni 2005 og 5 Se Ola Rygg, Rettigheter i strandsonen, Lov og Rett 1990 side 277 7

Agder Lagmannsrett 12. mai 2006 i den såkalte Ulrichsen saken, vil denne belyse dagens syn på innholdet av allemannsretten. I kapittel 5 gis en oversikt over myndighetenes grep for å ivareta allemannsretten. Herunder vil det også bli gitt en særskilt omtale av de såkalte kyststiene. Avhandlingen oppsummeres i kapittel 6 ved at det der er inntatt en vurdering av reglene for opphold og ferdsel i strandsonen, i lys av den nyeste rettspraksisen. 2 REGELVERKET 2.1 Bakgrunnen for og utviklingen av allemannsretten. Allmennheten har en eldgammel rett til å ferdes i dette landet. Så langt tilbake det er opplysninger har allmennheten i en viss utstrekning hatt rett til å ferdes på områder som er underlagt privat eiendomsrett. Disse reglene er basert på gammel sedvane og lovregler som knytter seg til bondesamfunnets behov for ferdsel på landet i næringsøyemed. De ble dannet på en tid da allmennhetens ferdsel i skog og mark ikke utgjorde noe inngrep av betydning i grunneiers rettigheter. Hovedformålet med reglene var å sikre at folk kom fram, hovedsakelig i forbindelse med sin næring. Bygdefolket måtte i dagliglivet, for å komme fram til skog, seter og vassdrag som de trengte til livsopphold, ofte passere over annen manns eiendom. Ferdselen som foregikk på denne tiden var av så beskjedent omfang at den mest sannsynlig ikke medførte noen større skade på privat eiendom eller hindret eierens bruk av grunnen. 6 6 Jfr. Utkast til lov om friluftslivet m. v. avgitt september 1954 av Friluftskomiteen side 3 8

Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 bolk VII innehold i kapittel 22-2 en bestemmelse om at ferdafolk i nødsfall kunne hogge til vøling av sine fargreier eller til brennefang om natten, mot erstatning til eieren. Dette tilsier at det fantes visse regler for rett til opphold og ferdsel på annen manns grunn så langt tilbake som på denne tiden. 7 Christian den 5tes Norske Lov (NL) av 1687 inneholdt ingen regel om allmennhetens ferdselsrett, men NL 6-14 handlet om hærverk og ulovlig beiting, og NL 6-17-27 tyvstraff for den som hugget i annen manns skog. Disse bestemmelsene må ha forutsatt at det til en viss grad var tillatt for allmennheten å ferdes på fremmed grunn. Bestemmelser i senere lover forutsetter også at det må ha eksistert en allmenn ferdselsrett. Se blant annet lov om jords fredning 16. mai 1860 39 og straffeloven 20. august 1842 kapittel 22 16. Sistnevnte bestemmelse er nå inntatt i 400 i gjeldende straffelov. Bestemmelsen forutsetter allmenn ferdselsrett, fordi det vil være umulig å sanke sopp, blomster, bær eller nøtter dersom ferdsel ikke er tillatt. Allemannsrettene har sin karakteristikk i begrepet uskyldig nyttesrett, det vil si en rett som er forutsatt å ikke skulle medføre inngrep i den private eiendomsrett. 8 2.2 Privat eiendomsrett Historisk sett var det naturretten som anså eiendomsretten som en grunnleggende menneskerettighet. Naturrettsfilosofen John Locke (1632-1704) hevdet at menneskene hadde medfødte rettigheter, og den fremste av disse var eiendomsretten. Locke anså den private eiendomsretten som en forutsetning for individets frihet. Prinsippet som på slutten av 1700-tallet ble avledet fra Lockes filosofi var: det som hver og en hadde tilegnet seg av 7 Jfr. Ot. prp nr 2 1957 side 3 8 Jfr. Utkast til lov om friluftslivet m.v. avgitt september 1954 av friluftskomiteen side 24 9

naturens rikdommer mens de befant seg i urtilstanden, tilhørte vedkommende med uinnskrenket rett. Dette prinsippet fikk stor betydning for synet på eiendomsretten, og det ble videreført i den franske revolusjonens erklæring om menneskenes og borgernes rettigheter fra august 1789. Det ble i denne vist til menneskets naturlige rett til privat eiendom, og eiendomsretten ble erklært som hellig og ukrenkelig, jfr. art 17. 9 For norsk retts vedkommende hadde Adler-Falsen i sitt grunnlovsutkast også en prinsipperklæring hvor mennesket hadde naturlige rettigheter, og eiendomsretten var en av disse. Denne ble imidlertid strøket av konstitusjonskomiteen på deres første møte, og grunnloven (grl.) inneholder derfor ingen slik prinsipperklæring. Den viktigste juridiske konsekvens av prinsippet om privat eiendomsrett er nedfelt i grl. 105, hvor det skal ytes erstatning til grunneier ved ekspropriasjon, men som ikke gir noen beskyttelse mot såkalte rådighetsinnskrenkninger. 10 I dag er privat eiendomsrett også beskyttet i artikkel 1 i første tilleggsprotokoll til Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen av 4. november 1950, som imidlertid åpner for at staten kan fastsette begrensninger i grunneiers rådighet av hensyn til allmennhetens interesser, slik at privat eiendomsrett kan bli gjenstand for rådighetsinnskrenkninger. Allemannsretten står i motsetning til retten til privat eiendom. Den innebærer en rådighetsinnskrenkning for grunneier med hensyn til å disponere fullstendig fritt over egen eiendom. Friluftskomiteen drøftet om det å lovfeste ferdselsretten ville medføre at grunneier ville få krav på erstatning. Med bakgrunn i litteratur fra Aschehoug, Morgenstierne, Castberg og Andenæs ble det fastslått at lovgivning til en viss grad kan 9 Jfr. Erik Anners, Den europeiske rettens historie 1983, side 191-193 10 Jfr. Johs. Andenæs, Statsforfatningen i Norge, 8. utg., 1998 side 370 flg. (særlig s. 377 flg.), jfr. også Andenæs, Statsforfatningen i Norge, 7. utg. 1994 side 443 og Erik Møse, Menneskerettigheter 2002, side 499 flg. 10

fastsette regler for alminnelig ferdselsrett uten å måtte yte erstatning til grunneier. 11 Det fremholdes imidlertid i Andenæs, Statsforfatningen i Norge, 2. utg. på side 272 at rådighetsinnskrenkningen ikke må være en maskert ekspropriasjon. Dette medfører at hvis staten ønsker en så stor del av grunneiers eiendom at det fremstår som en naturpark, skal det anses som ekspropriasjon og dermed ytes erstatning etter grl. 105 12. 2.3 Formålsparagrafen Ved en lovendring i 1996 fikk friluftsloven en ny bestemmelse i 1. Denne bestemmelsen lyder: Formålet med denne loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre almenhetens rett til ferdsel, opphold m.v. i naturen, slik at muligheten til å utøve friluftsliv som en helsefremmende, trivselskapende og miljøvennlig fritidsaktivitet bevares og fremmes. Bestemmelsen ble tatt inn i loven som følge av den økte interessen for allemannsretten og ønsket om å bevare denne som et gode for allmennheten. Miljøverndepartementet viste ved den foreslåtte formålsparagraf, som senere ble vedtatt, til at denne angir hovedfundamentet i friluftsloven, som er prinsippet om allemannsretten. Energi- og miljøkomiteen foreslo å utvide formålsparagrafen for å gi den en mer offensiv og fremtidsrettet ordlyd, og i den forbindelse ble ordet fremmes tilføyd i bestemmelsen. 13 Den foreslåtte bestemmelsen var ment å være omfattende, og den dekker både ivaretakelse og utøvelse av selve allemannsretten, og ivaretakelse og sikring av arealer for utøvelsen av 11 Jfr. Utkast til lov om friluftslivet m. v. avgitt september 1954 av Friluftslovkomiteen side 26 og 27 12 Jfr. Johs. Andenæs, Statsforfatningen i Norge, 8. utg., 1998 side 370 flg. (særlig s. 377 flg.) 13 Innst. O. nr. 60 (1995-1996) side 5 11

denne retten. Det understrekes i Miljøverndepartementets rundskriv T- 6 / 97 side 2 at formålsbestemmelsen skal danne grunnlaget for tolkning og anvendelse av friluftslovens bestemmelser i praksis. Det understrekes videre at det er det tradisjonelle og miljøvennlige friluftslivet det tas sikte på. 14 Formålsparagrafen ble enstemmig vedtatt, noe som understreker at allemannsretten og friluftslivet har en sterk stilling i Norge. Innføringen av formålsparagrafen har fått stor betydning for de rettsavgjørelsene som er avsagt etter 1996, jfr. den nærmere drøftelsen av dette i avhandlingens kapittel 4. Med denne bestemmelsen ble momentene som var gjenstand for tvist i de ulike sakene, vektlagt til fordel for allmennheten, hvilket ikke alltid skjedde tidligere. 2.4 Særlig om sondringen mellom innmark og utmark Sondringen mellom innmark og utmark har grunnleggende betydning for de rettigheter allmennheten har til ferdsel og opphold. Innmarks- og utmarksbegrepene er definert for friluftslovens vedkommende, jfr. friluftslovens 1 a. Dette har den virkning at dersom begrepene skal benyttes i tilknytning til andre lover, må de defineres særskilt etter vedkommende regelsett. Spørsmålet om et område er innmark eller utmark er egnet til å skape konflikter, fordi det knytter seg ulike rettigheter til de respektive områdene. Allemannsretten bading er egnet til å illustrere konflikten fordi det ikke er tillatt å bade fra annen manns innmark. Bader man, uten grunneiers tillatelse, fra hans innmark, er badingen i strid med friluftslovens bestemmelser. Allmennheten har svært få rettigheter i innmark, mens den er gitt betydelige rettigheter i utmark. Samtidig er det et økende behov for en mer tilgjengelig strandsone for allmennheten. I de største pressområdene i Sør-Norge vil derfor spørsmålet om man befinner seg i utmark eller innmark være viktig å få klarlagt. Dette spørsmålet er ofte sentralt når saker kommer opp for retten. 14 Jfr. Ot. prp. nr 27 (1995-96) side 15 og 18 12

Definisjonene av innmark og utmark i friluftsloven 1 a er utformet med bakgrunn i de hensyn som ligger til grunn for ferdselsretten og rettighetene som den er en forutsetning for. Bestemmelsen inneholder en rekke alternativer for hva som faller inn under alternativet innmark og som må utdypes for å fastsette grensene for deres anvendelse. Bestemmelsen i 1 a er ikke ment å være uttømmende. Som innmark regnes etter 1 a 1. punktum: gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått, kulturbeite og skogsplantefelt samt liknende område hvor almenhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker. Alternativet hustomt blir omtalt og vurdert flere steder i avhandlingen, blant annet i punkt 3.2.2. og 4.1.1.1., i tilknytning til ferdselsretten. Alternativet skogsplantefelt blir ansett som innmark så lenge trærne er små. Når trærne vokser til, er ikke behovet for å verne dem lenger tilstede og feltet kan da gå over til å regnes som utmark.. Sekkebestemmelsen liknende område er beregnet på å omfatte visse jord- og skogbruksstrekninger og områder som trengs for å frede hus og heim 15. De øvrige alternativene i første punktum er vanligvis ikke gjenstand for tvister, og blir derfor ikke utdypet videre. Alternativet i annet punktum om udyrkete mindre grunnstykker blir omtalt i punkt 4.1.1. Det siste innmarksalternativet gjelder område for industrielt eller annet særlig øyemed, og kan i stor grad sammenholdes med sekkebestemmelsen i 1. punktum. Hva som omfattes av alternativene kan variere fra sted til sted, og lokale forhold har vesentlig betydning for forståelsen av de ulike alternativene. Ordlyden i bestemmelsen er dynamisk, slik at meningsinnholdet kan endres med samfunnsutviklingen uten at det er nødvendig å endre bestemmelsen. Begrepet hustomt er et innmarksalternativ som er gjenstand for usikkerhet med hensyn til hvor grensene går. Hustomt får også anvendelse få fritidseiendommer. Hvor stort areal 15 Jfr. Ot. prp nr 2 1957 side 24 og Jensen og Hole, Friluftsloven med kommentarer side 30 13

som kan beregnes å utgjøre en hustomt, jfr. nedenfor i punkt 3.2 vil være ulikt om en befinner seg på en strandeiendom på Sørlandet eller en skogseiendom i Midt-Norge, som ikke kan sies å utgjøre noe pressområde. Det er nødvendig å klargjøre grensene for hustomten, fordi allmennhetens rettigheter øker betraktelig dersom man befinner seg utenfor denne, og dermed er i utmark. Et annet forhold som spiller inn er terrenget rundt huset. Et hus som har skogsterreng rundt, kan trenge mindre areal til privat område enn et hus som ligger i åpent landskap. Det kan også være at det går en sti forbi et hus i et skogsområde som i utgangspunktet vil bli betraktet som innmark, men som med bakgrunn i terrengforholdene blir ansett som utmark. Fritidseiendommer er som regel ubebodd store deler av året. Når eiendommen er ubebodd kan allmennheten, som utgangspunkt, passere nærmere hytta enn når den er bebodd. Synspunktet må imidlertid nyanseres dersom eiendommen er en opparbeidet strandeiendom, som det vil være utilbørlig å ferdes over. Det vil være annerledes å passere inntil en ubebodd hytte i fjellet som står på naturtomt. 16 Utmark er udyrket mark, som ikke er innmark, jfr. friluftslovens 1 a annet ledd. Begrepet utmark er definert negativt, og det må avgjøres hva som er innmark for å kunne fastslå om man befinner seg i innmark eller utmark. I realiteten er det vanskelig å vite hvor innmarken slutter og utmarken begynner. Sondringen mellom innmark og utmark ble utviklet under enkle jordbruksforhold langt tilbake i tid. Begrepene passer derfor ikke så godt for de mer kompliserte og mangesidige forholdene som råder i dag. Da friluftsloven ble utarbeidet, valgte man å beholde begrepene innmark og utmark på tross for dette, fordi man mente at begrepene var så godt innarbeidet hos folk. 17 16 Se mer om dette i DN-håndbok nr 14-2000 17 Jfr. utkast til lov om friluftslivet m.v. avgitt september 1954 av Friluftslovskomiteen side 51 14

2.5 Oversikt over allemannsrettene Innholdet i de viktigste allemannsrettene er i dag regulert i friluftsloven. Som fremholdt i punkt 1.3, ble alle de gamle sedvanene samlet i friluftsloven, slik at man kunne finne alle rettighetene på et sted i lovverket. Arbeidet ble startet av Friluftskomiteen i 1938. Denne skulle utrede og legge fram et lovforslag om allmennhetens rett til ferdsel i skog og mark, og avgrense denne retten mot grunneiers interesser. Friluftskomiteen skulle i sin utredning ha et særlig fokus på.. almenhetens rett til ferdsel og bading langs fjord og strand og mulighetene til å verne denne rett mot den stadig fremadskridende utparsellering og bebyggelse av strandkanten. Bakgrunnen for at Friluftskomiteen ble dannet, var et samfunn i endring hvor befolkningsveksten og industrialiseringen økte betydelig. Dette medførte at den delen av befolkningen, som ikke eide jord, fikk ordnede ferie- og fritidsforhold. Med dette kom den økte utfarten i skog og mark, og den uskyldige nyttesretten hadde dermed fått et betydelig større omfang enn det den hadde da sedvanen ble dannet lang tid tilbake. Denne utviklingen skapte interessekonflikter som tidligere tider ikke kjente. 18 Ved Ot. prp. 6 for 1937 ble det satt frem et forslag til lov om allmennhetens adgang til ferdsel og bading på strandstrekninger m.v. Denne inneholdt regler om ekspropriasjon av strandstrekning og annen fast eiendom til bruk for bading eller annet friluftsliv og regler om allmennhetens adgang til ferdsel og bading på privat grunn. Den delen av lovforslaget som omhandlet ferdsel og bading på strandstrekninger ble imidlertid ikke vedtatt. Både i Justiskomiteen og i Stortinget som helhet mente flertallet at grundigere undersøkelser og overveielser var nødvendige før endelige regler kunne lovfestes. Det ble derfor nedsatt en komité, som blant annet bestod av representanter for interesser som ble berørt av loven. 18 Jfr. utkast til lov om friluftslivet m.v. avgitt september 1954 av Friluftslovskomiteen side 3 15

Hensikten med en lovregulering var å yte rettferdighet både til grunneier og til friluftsfolket, slik at loven skulle bli en retningslinje som begge parter kunne godta. Allmennheten skulle sikres at områdene de kunne benytte ikke ble for innskrenket, samtidig som grunneier skulle sikres at allmennhetens ferdsel utgjorde minst mulig skade på grunnen. Komiteen fikk sitt arbeid avbrutt av krigen i 1940, men formann høyesterettsdommer Erik Solem arbeidet videre med lovforslaget, og i juli 1948 ble det siste av to utkast med motiver lagt fram. 19 Forslaget som ble vedtatt som lov, er en minimumsstandard for sedvaneretten den bygde på, og som var egnet til å brukes over hele landet. 20 De gamle ferdselsreglene til bondesamfunnet var en sedvane som hadde bakgrunn i nødvendig ferdsel, og bøndene benyttet hverandres utmark, og sedvanen hadde derfor et aspekt av gjensidighet. Når denne sedvanen nå skulle lovfestes til å gjelde allmennheten var det nødvendig at den ble strammet inn i forhold til den praksis som var vanlig bøndene i mellom, fordi hensynet bak ferdselen var endret og medførte et annet omfang. 21 Allemannsrettene som er regulert i friluftsloven er ferdsel og opphold med tilhørende friluftsaktiviteter. Denne rettigheten tilkommer alle, jfr. uttrykket enhver etter bestemmelsene i friluftsloven, uavhengig om de har tilhørighet til det aktuelle området eller ikke, og hvilken nasjonalitet de måtte ha. Bestemmelsene om ferdsel til fots i utmark er i 2, og annet ledd gjelder ferdsel med hest, kjelke tråsykkel eller lignende. Ferdsel i innmark reguleres av 3, og denne ferdselen er kun tillatt til fots. Likestilt med ferdsel til fots er skiløping. Det antas videre at bruk av sparkstøtting eller kjelke, også likestilles med ferdsel til fots, så lenge det ikke skader grunnen. 22 Hjemmelen for ferdsel med motorvogn og hestekjøretøy finnes i 4, mens 6 hjemler retten til ferdsel på sjøen og i vassdrag. Retten 19 Jfr. Jensen og Hole: Friluftsloven med kommentarer side 2 20 Jfr. Ot. prp. nr. 2 1957 side 31 hvor det drøftes hvor stor minsteavstanden til bebodd hus bør være i forhold til friluftslovens 9 21 Jfr. Ot. prp nr 2 1957 side 9 22 Se Jensen og Hole: Friluftsloven med kommentarer side 38 16

til landsetting og fortøying av båt reguleres i 7. Bestemmelsene om retten til opphold reguleres i 8 om bading, 9 om rasting og telting og 10 om friluftsmøte. 2.6 Friluftslovens bruk av rettslige standarder Friluftsloven benytter en del rettslige standarder i, som må tolkes for å fastlegge innholdet. Utgangspunktet for tolkningen er en naturlig språklig forståelse av de enkelte ord og uttrykk. Rettslige standarder forutsetter i tillegg at det brukes skjønn når de skal utdypes. Friluftsloven skal være så vid at det skal være mulig å bruke den over hele landet, på tross av at tålegrenser og praksis er forskjellig. Dette er, sammen med norsk lovgivningstradisjon, bakgrunnen for at friluftsloven ikke er detaljregulert med hensyn til for eksempel hvor mange meter rimelig avstand til bebodd hus er. Ola Rygg understreker i Lov og Rett 1990 side 273 flg. at det nettopp er på et område som friluftsloven det er nødvendig å benytte rettslige standarder. 23 Det fremholdes videre at det er vanskelig å tenke seg en lovgivning om allmennhetens rettigheter på annen manns eiendom hvor grensen mellom det tillatte og forbudte angis konkret. Generelle normer må komme som et tilleggsmoment ved vurderingen av hvilke rettigheter allmennheten har. Friluftslovens 11 inneholder en slik norm, fordi den understreker at ferdselen skal foregå hensynsfullt og med tilstrekkelig varsomhet til å hindre skade eller ulempe for grunneier eller andre. Når det skal vurderes om et opphold er til utilbørlig fortrengsel for grunneieren, jfr. friluftslovens 1 a, forutsettes det at denne er en alminnelig borger, med alminnelig sunn fornuft.. Det vektlegges i tillegg at det man forstår med den rettslige standarden, skal være i samsvar med den oppfatning majoriteten av befolkningen har. 23 Se Ola Rygg, Rettigheter i strandsonen, Lov og Rett 1990 side 273 flg. på side 273. 17

2.7 Utilbørlig fortrengsel Den rettslige standarden utilbørlig fortrengsel benyttes i en rekke av friluftslovens bestemmelser. Den benyttes også i friluftslovens 8 om bading, hvor den badende ikke skal være til utilbørlig fortrengsel for andre. Utilbørlig fortrengsel er et sterkt uttrykk, som forutsetter en sterk grad av urimelighet, som innebærer at det skal stilles strenge krav til hvilke situasjoner dette gjelder. Det er for eksempel ikke tilstrekkelig at grunneier irriterer seg over at allmennheten befinner seg på hans eiendom. For at vilkåret i bestemmelsen skal være oppfylt, må det dreie seg om en fortrengsel av grunneiers legitime interesser. Et eksempel på en legitim interesse er dersom en grunneier ønsker å bruke en del av sin utmark til å dyrke jordbær for å livnære seg, så har han naturligvis anledning til dette på tross av at allmennheten tidligere hadde ferdselsrett over området. Det grunneier ikke har rett til er derimot å ødelegge en sti i egen utmark, fordi han ikke lenger ønsker at allmennheten skal benytte den. I et slikt tilfelle ville hensikten åpenbart vært sjikanøs, og handlingen ville da være i strid med friluftslovens bestemmelser. Det er ikke tilstrekkelig at allmennhetens opphold hindrer en tenkt handling. Utilbørlig fortrengsel foreligger først når oppholdet faktisk er til sjenanse for en handling eier foretar i kraft av sin rett som eier. 24 Det er hans utøvelse av eierrettigheter som må bli fortrengt, ikke at han finner det ubehagelig at andre oppholder seg på hans grunn. I avgjørelsen inntatt i RG 1995 side 1184 ble standarden utilbørlig fortrengsel for eier utdypet av Agder Lagmannsrett. Saken gjaldt rett til ferdsel, bading og fiske fra annen manns eiendom. Strandlinjen tilhørte eiendommen som konflikten knyttet seg til, og sør i 24 Se mer om dette i DN-håndbok nr 14-2000 side 20 18

denne strandlinjen var det en holme som kalles Gullholmen. Bebyggelsen til grunneier ligger ca. 150 meter i luftlinje fra stedet allmennheten benyttet til bading og ferdsel. Stridens kjerne var stien som tre hytteeiere benyttet for å komme ned til sjøen, og steinene som de gikk over for å komme tørrskodd til holmen. Grunneier ønsket å hindre hytteeierne i å benytte stien, men fikk ikke medhold i herredsretten, fordi retten kom til at området hytteeierne benyttet var utmark. Vedkommendes anke ble avvist av lagmannsretten. Grunneier fikk etter dette sprengt bort deler av stien, planerte området og plantet bærbusker og frukttrær, samt at hun fikk satt opp gjerde. I tillegg hadde grunneier fått fjernet rekken av steiner som gjorde det mulig å gå tørrskodd ut til holmen. For hytteeierne medførte dette at atkomsten til sjøen ble vesentlig vanskeliggjort. Bygningsrådet i Farsund påla grunneier å tilbakeføre området så langt som mulig. Herredsretten stadfestet bygningsrådets vedtak, og ga samtidig hytteeierne medhold i retten til å ferdes, bade og fiske fra grunneiers eiendom, på samme sted som disse aktiviteter tidligere hadde blitt utøvet. Grunneier hevdet at opparbeidelsen av området var legitim og en utnyttelse av egen eiendom som gjorde at allmennhetens rettigheter måtte vike, samtidig som den førte til at området må anses som innmark. Lagmannsretten fant at grunneiers opparbeidelse av området var utført i sjikanøs hensikt, og med foretok derfor ingen drøftelse av om området var å anses som innmark eller utmark. Når en handling er utført i sjikanøs hensikt er den uansett rettsstridig, jfr. punkt 2.8. Grunneier hevdet videre at trafikken av fremmede hadde vært en stor belastning for henne og hennes familie, og at hun følte at dette fordrev henne fra stedet. Lagmannsretten ga ikke grunneieren medhold i denne anførselen. Retten kom til at passeringen ikke kunne være til stor sjenanse fordi stien bare var sporadisk brukt, og at brukerne ikke hadde opptrådt på en slik måte at det gav grunnlag for å forby ferdsel. Samtidig var avstanden til bebyggelsen så stor at den ikke ga mulighet for sjenanse i form av mye støy eller innsyn. Det ble understreket at eier i dette tilfellet hadde så lav tålegrense, at enhver bruk av 19

eiendommen fra allmennheten ville føles som et overtramp mot dem uansett omfang og varighet. I dag må spørsmålet om ferdsel er til utilbørlig fortrengsel for grunneieren også vurderes i lys av formålsparagrafen i 1 om at formålet med loven er å verne friluftslivets naturgrunnlag og sikre allmennheten rett til ferdsel, opphold mv. i naturen I Miljøverndepartementets rundskriv T 6 / 97 side 2 er det understreket at formålet skal legges til grunn ved tvil om hvordan loven skal forstås. For å avgjøre om noe vil være til utilbørlig fortrengsel for eieren, må ulempen for eieren videre vurderes opp mot den ferdselsrett som utøves i samsvar med friluftslovens 2 og 11, jfr. Rt.1998 side 1164, som blir omtalt nedenfor i punkt 4.1.1.3. Denne avgjørelsen som ble avsagt tre år etter dommen inntatt i RG 1995 side 1184 fra Agder Lagmannsrett, er den første Høyesterettsdommen som ble avsagt etter at formålsparagrafen ble inntatt i friluftsloven. En sammenligning mellom disse dommene hva angår kravet om avstand mellom stedet allmennheten ferdes og bygningene på eiendommene viser at i avgjørelsen fra 1995, før formålsparagrafen var 150 meter en avstand som ikke kunne sies å være til sjenanse, mens i dommen fra 1998, etter ny retningslinje fra departementene gjennom formålsparagrafen, var 65 meter en avstand som ikke kunne sies å være til sjenanse. Avstanden hvor allmennheten har rett til å ferdes forbi huset synes dermed å ha sunket betraktelig. Innholdet i den rettslige standarden utilbørlig fortrengsel vil utdypes nærmere i kapittel 4 nedenfor, i tilknytning til nyere rettspraksis. 2.8 Sjikanøse stengsler I norsk rett er det oppstilt et alminnelig prinsipp hvor det heter at det ikke er tillatt å utføre en handling dersom hensikten kun er å krenke en annens rettighet. Dette er den såkalte 20

sjikaneregelen. 25 Dette prinsippet er lovfestet i friluftsloven 13. 26 I denne bestemmelsen benyttes uttrykket sjikanøse stengsler. Definisjonen på sjikanøse stengsler er at det er en fysisk hindring som har til hensikt å stenge allmennheten ute fra et område de har lovlig adgang til. Det er mye konflikt mellom grunneier og allmennheten rundt ulike sjikanøse stengsler, jfr. omtalen av avisartiklene i punkt 1.1. Sjikanøse stengsler kan deles i tre typer: fysiske hindringer, privatiserende tiltak og ulovlige skilt. 2.8.1 Fysiske hindringer Fysiske hindringer kan blant annet være fysiske sperringer i form av gjerder eller lignende. Det kan imidlertid også være å ikke rydde opp etter tømmerhogst, slik at tømmeret sperrer for stien, eller å hensette ting på en sti slik at den ikke lenger er fremkommelig, for eksempel å parkere den gamle traktoren. I Ulrichsen-saken som omtales nærmere nedenfor i punkt 4.2, ble det lagt ut badebøyer og store steiner i sundet mellom fastlandet og Thorsholmen rett etter at Ulrichsen ble eier av eiendommen, hvilket må anses som konkrete eksempler på sjikanøse stengsler. Disse hadde ingen annen hensikt enn å hindre allmennheten i å kjøre båt gjennom sundet. 2.8.2 Privatiserende tiltak Som privatiserende tiltak kan blant annet anses utemøbler plassert i strandkanten, beplantning i fjellsprekker og bergskorter, blomsterkasser og blomsterurner plassert på 25 Jfr. Knophs oversikt over norsk rett 10. utgave, Rettssystemet, side 39 26 Jfr. Utkast til lov om friluftslivet avgitt september 1954 av Friluftslovskomiteen side 61 21

svaberg, anlegging av plen og utsetting av pyntegjenstander og skulpturer av ulikt slag. Felles for dem er at det er ting som har en psykologisk effekt som gjør at allmennheten ikke benytter seg av allemannsretten, jfr. Stortingsmelding nr 39 (2000-2001) side 4. Etter friluftslovens 40 jfr. 13 har kommunen rett til å kreve sjikanøse stengsler fjernet. Dette kan være vanskelig å få gjennomført for de ulike privatiserende tiltakene. Dersom kommunen krever at en grunneier skal fjerne utemøblene sine fra strandkanten, vil han likevel kunne sette disse ut igjen når de skal brukes. At møblene blir stående noe lenger enn de blir benyttet vil kunne skje, og i en del tilfeller vil nok utemøblene igjen kunne bli ansett som et sjikanøst stengsel. Slike tilfeller vil kommunen sjelden ha ressurser til å følge opp. Det er derfor nødvendig at grunneier er velvillig og følger opp vedtaket fra kommunen. Hyppige kontroller hos de aktuelle grunneierne kan være et virkemiddel i en periode, men ikke over lengre tid. Derfor vil slike stengsler være vanskelig å få bukt med. På den annen side vil folk oppfatte disse stengslene ulikt. For noen mennesker spiller det ingen rolle at området ser ut som det er privat, de vil passere uansett. Mens for andre vil en blomsterkasse på en brygge i strandkanten, føre til at de snur og går en annen vei. Spørsmålet blir da hvilken oppfatning som skal legges til grunn når det gjelder spørsmålet om man står overfor et sjikanøst stengsel. Er det oppfatningen til den som ikke tar hensyn til at et område er forsøkt privatisert med plassering av utemøbler i strandkanten, men som likevel går forbi, eller er det oppfatningen til den som kvier seg for å passere solstoler på annen manns grunn som skal veie tyngst? Allmenne hensyn taler for å legge den tilbakeholdnes oppfatning til grunn, fordi allemannsretten gjelder for alle, og da skal de fleste være komfortable med å benytte den. For grunneier får dette den virkning at han ikke har anledning til å sette ut bord og stoler, som er ment å stå permanent, i strandkanten. 22

2.8.3 Ulovlige skilt Ulovlige skilt er ulike innretninger med påskrift som for eksempel Privat strand, Privat vei, Parkering forbudt borttauing for eiers regning. Felles for disse er at de gir uttrykk for et generelt forbud. Skilt som indirekte forbyr allmennheten adgang, vil også rammes av bestemmelsen i friluftslovens 13. Et eksempel på dette kan være et skilt som lyder: Stranden kan kun benyttes av hyttefeltets beboere. Noen ganger kan det være skilt som er satt opp på vegg, men det er også eksempler på at det skrives privat strand direkte på svaberg med maling. Slike ulovlige skilt finnes det mange eksempler på. 2.8.4 Berettigede stengsler I hvilke tilfeller har grunneier rett til å ha stengsel jfr. friluftslovens 13? Skilt som er lovlige er ulike forbudsskilt, som er nødvendige for å hindre allmennheten i å ferdes over innmark eller for eksempel plantefelt. Vilkåret er at det tjener hans berettigete interesser og ikke er til utilbørlig fortrengsel for allmennhetens ferdsel. Vilkårene er kumulative slik at begge alternativene må være oppfylt for at bestemmelsen skal komme til anvendelse. Et stengsel tjener grunneiers berettigete interesser når det er et ledd i tradisjonell utnytting av eiendommen. Et eksempel på slik utnytting er en landbrukseiendom hvor det går kuer på beite. Bonden kan i dette tilfellet ha lovlige stengsler ut i sjøen for å hindre dyrene i å forlate beiteområdet og begi seg inn på uønsket grunn. Et slikt stengsel kan ikke sies å være til utilbørlig fortrengsel for allmennhetens ferdselsrett. 2.8.5 Fjerning av sjikanøse stengsler Stengsler som etter friluftslovens 13 anses som sjikanøse, kan av kommunen fjernes i medhold av friluftslovens 40. Stengsler som er godkjent etter plan- og bygningsloven, 23

omfattes ikke av denne regelen. Har kommunen gitt dispensasjon for eksempel til bygging av en brygge i strandsonen, 27 vil det ikke være hjemmel for å kreve riving av denne etter reglene i friluftsloven. Byggingen må være utført i strid med gitte tillatelser, for at friluftslovens bestemmelser skal komme til anvendelse. 3 SKILLET MELLOM OPPHOLD OG FERDSEL 3.1 Innledning. Særlig om begrepet strandsonen Av de ulike allemannsrettene er ferdsel den som er antatt å være minst tyngende for grunneier. Det er derfor viktig å skille mellom opphold og ferdsel, slik at man i områder det vil være urimelig å tillate opphold, likevel kan opprettholde retten til ferdsel. Retten til å ta opphold reguleres av friluftslovens 8 og 9. Opphold etter disse bestemmelsene dreier seg om opphold av lengre varighet. Korte stopp faller derimot utenom. Hvis man ønsker å sette seg ned for å hvile seg litt eller nyte utsikten når man er på tur, kan dette derfor ikke sees som et utslag av retten til opphold, men som en del av ferdselsretten 28. Selv om det i noen tilfeller bare blir retten til å ferdes til fots som kan tillates, kan dette være en rettighet som vil bety økt mulighet for allmennheten til å utøve friluftsliv, mens den ikke ville ha spesielt inngripende virkning for grunneier. Nedenfor vil jeg redegjøre noe nærmere for skillet mellom opphold og ferdsel, men først gis det en redegjørelse for begrepet strandsonen ettersom denne avhandlingen fokuserer særskilt på forholdene i denne sonen. 27 Se eksempel på dette fra Tjøme kommune, Dagbladet 7. juni 2006 side 8, punkt 1.2 foran og vedlegg 1. 28 Jfr. Jensen og Hole, Friluftsloven med kommentarer side 50 24

Strandsonen er land- og sjøområdet som ligger rundt strandlinjen. Spørsmålet er hvor langt denne sonen strekker seg. I en artikkel fra Lov og Rett i 1983 definerer Austenå strandsonen som området frå eiendomsgrensa mot fri sjø og inntil 100 meter inn på land. 29 Plan- og bygningsloven inneholder en bestemmelse i 17-2 om forbudet mot bygging og fradeling i 100-metersbeltet langs sjøen. Etter denne bestemmelsen er det ikke tillatt å gjøre vesentlige endringer innenfor denne sonen, men kommunen har dispensasjonsrett gjennom kommuneplanleggingen, jfr. plan- og bygningslovens kapittel VI, jfr. også lovens 7. I noen områder kan strandsonen utgjøre hele dette arealet. Det vil være på steder som er tilrettelagt for aktiviteter i strandsonen, som for eksempel bading, surfing og båtliv. I andre områder vil ikke selve strandsonen utgjøre et så stort areal. Dette gjelder for eksempel der bebyggelsen går nær sjøen, og områder i tilknytning til denne er opparbeidet med veier, lekeplasser og lignende, og hvor det da ikke er naturlig at strandsonen strekker seg noe særlig inn fra strandlinjen. Det er i Direktoratet for naturforvaltnings håndbok vist til at kommunen bør fastsette denne grensen gjennom arealplanleggingen. 30 29 Torgeir Austenå, Eiendomsrett til og disposisjonsrett over land og vann i strandsona, Lov og Rett 1983 side 3-18 30 Jfr. DN håndbok nr 14-2000 side 5 25

3.2 Ferdsel 3.2.1 Generelt Ferdsel er regnet som den av allemannsrettene som er minst tyngende for grunneier. Ferdsel er å gå, sykle eller å ri, jfr. friluftslovens 2 annet ledd, og er en forutsetning for å utøve rettigheter som å bade, sole seg og å raste. Ferdsel ved hjelp av motoriserte fremkomstmidler faller utenom, jfr. friluftslovens 4. Når man skal ferdes på annen manns grunn, skal man opptre i samsvar med aktsomhetsnormen i friluftslovens 11 første ledd, som understreker viktigheten av å være hensynsfull og ikke volde skade. I forarbeidene til friluftsloven fremla Lovkomiteen eksempler på hva som ble ansett å være dårlig ferdselskultur. 31 Blant annet å tråkke i dyrket mark, bryte gjerder, spenne ståltråd rundt trærne, brekke friske greiner eller topper av trær, ikke fjerne avfall etter seg og å uroe småfugl eller vilt unødig, var atferd som var utrykk for dårlig ferdselskultur, og derfor ikke ønskelig. All ferdsel er som utgangspunkt egnet til å skade naturen, og videre adgang til ferdsel gir mest sannsynlig også større skade. Ferdsel på sykkel eller på hesteryggen, er en ferdselsform som i større grad medfører slitasje på marken, og derfor oftere kan være til skade for grunneier. Adgangen til ferdsel kan også ha grunnlag i andre regler enn i friluftsloven. Disse blir omtalt nedenfor. Alders tids bruk er et ervervsgrunnlag som kan gi allmennheten en mer omfattende ferdselsrett enn den har etter friluftsloven. 32 Dersom noen benyttet en sti over annen manns grunn, kan de erverve ferdselsrett på tross av at eieren aldri har tillatt ferdselen. Vilkårene er imidlertid at bruken må ha foregått over lang tid, hatt en viss fasthet og intensitet, og at et flertall av bruksutøverne må ha vært i aktsom god tro med hensyn til at de har vært berettiget til den aktuelle bruken. 31 Jfr. Innst. O. side 31-32 32 Se Thor Falkanger, Fast eiendoms rettsforhold 1996, side 129 flg. 26