Legitimerende argumentasjon

Per Arne Rød Associate professor Bergen University College Legitimerende argumentasjon I Norge har antall barn med hjelp fra det kommunale barnevernet de siste 20 år økt betydelig mer enn økningen i antall barnevernsarbeidere. Sammen med økte krav til dokumentasjon og samarbeid med barn, foreldre og andre hjelpeinstanser, setter det større krav til den profesjonelle utøvelsen av barnevernsarbeidet. I den undersøkelsen det her refereres til, var hensikten å få nærmere kunnskap om hvordan profesjonens kunnskap viste seg i deres analyser av alvorlige barnevernssaker. Datainnsamlingen ble gjennomført som observasjon av diskusjoner mellom de faglig ansatte ved tre forskjellige barneverntjenester i en større by i Norge. Resultatene tyder på omfattende mangler i analyser og argumentasjon, mangler som internt og eksternt kan medføre undergraving av profesjonens legitimitet i enkeltsaker og mer generelt. Innledning Anne var en erfaren barnevernsarbeider. Siden hun i år 2001 fullførte sin norske sosionomutdanning, hadde hun i alle år jobbet i kommunens barnevernstjeneste. Selv om hun ikke på noen måte hadde utmerket seg som skribent i fagtidsskrifter eller som debattant på møter og seminarer, så hadde Anne et godt omdømme som en solid barnevernsarbeider. Saken Anne hadde skrevet til fylkesnemnda for sosiale saker, var et forslag om at to mindreårige barn burde flyttes i fosterhjem. Hun hadde i flere år vært i kontakt med familien, og det var i disse årene iverksatt ulike hjelpetiltak. Nå mente Anne at barnas utvikling måtte sikres ved at de flyttet fra sin mor og til et fosterhjem. Saken hadde flere ganger blitt drøftet på interne møter i barnevernstjenesten. Leder av barnevernstjenesten hadde jevnlig fått informasjon om sakens utvikling, og hun hadde støttet Annes konklusjon. I fylkesnemnda måtte Anne i flere timer forsvare barneverntjenestens forslag til vedtak. Mors advokat spurte på ulike måter hvilke vurderinger barnevernstjenesten hadde gjort i løpet av de årene de hadde hatt kontakt med familien. Anne fortalte om bekymringene barneverntjenesten hadde hatt for barna helt fra den første meldingen og fram til dags dato. Hun redegjorde også for hvilke tiltak de hadde satt i gang, men at de fortsatt var bekymret for barna. Advokaten var likevel ikke fornøyd. Han ville vite hvordan de hadde vurdert ressursene hos barna, hos mor og i nettverket, opp mot de bekymringene som Anne la frem. Anne forklarte gang på gang at de hele tiden hadde vært bekymret for barna, at hun hadde vært mye hjemme hos familien og at barneverntjenesten hadde satt i gang en rekke hjelpetiltak. Men advokaten var fortsatt ikke fornøyd med Annes svar han ville vite mer konkret hvilke vurderinger barnevernet hadde gjort i sine møter med familien, og hvordan de underveis hadde evaluert de tiltak som var satt inn. Med et oppgitt blikk mot fylkesnemndas leder håpet Anne at han skulle gripe inn og stoppe utspørringen. Men da fylkesnemndas leder grep ordet, var også han opptatt av hvilke analyser og oppsummeringer barnevernet hadde gjort underveis og ut fra det hvilket informasjonsgrunnlag de vektla i sine beslutninger. Anne opplevde situasjonen som uutholdelig: Hun hadde jo forklart på nytt og på nytt hvor bekymret de hadde vært for barna, og hvordan de hadde prøvd å hjelpe familien. Undersøkelsen, resultater fra den og refleksjoner om legitimerende argumentasjon, har sin bakgrunn blant annet i Anne-lignende situasjoner. Som sakkyndig medlem i fylkesnemnda 1

har det noen ganger vært ubehagelig å oppleve at både erfarne og nyutdannede barnevernsarbeidere lite har vært i stand til konkret å kunne beskrive hvilken informasjon og hvilke vurderinger de har lagt til grunn i den enkelte sak. Med det mener jeg hvordan de har forstått barnas og familiens situasjon, og hvordan de har vektlagt de ulike faktorene, slik at de har endt opp med det forslag til vedtak som fylkesnemnda har fått seg forelagt. I tillegg har en tidligere undersøkelse om barnevernets beslutninger i lys av kommunale ressurser (Rød 1998) ført til at jeg ville vite mer om hvordan barnevernet internt resonnerer og argumenterer seg frem i komplekse og alvorlige barnevernssaker. Nevnte undersøkelse konkluderte med at tjenestenes personalmessige og økonomiske ressurser hadde liten betydning for beslutningene. Derimot så det ut til at lederne ved den enkelte barnevernstjeneste hadde mye å si for beslutningene. Ved skifte av leder kunne det spores betydelige endringer i beslutningsmønstre, herunder hvor mye penger barnevernstjenesten brukte. Dessuten har det mer overordnede spørsmålet om barnevernets legitimitet vært utgangspunkt for den undersøkelsen jeg nå vil vise til. I et stadig åpnere samfunn, der brukere, samarbeidsparter, advokater og media er opptatt av hva barnevernet mener og gjør, er det viktig å finne ut om barnevernet er i stand til å møte denne typen utfordringer. Fra min synsvinkel har det utviklet seg en merkbar polarisering når barnevernssaker havner i media. Som oftest er starten et negativt oppslag om hvor dårlig arbeid barnevernet har gjort i en sak. Foreldre føler seg overkjørt og misforstått og stiller seg uforstående til inngripende tiltak. Barnevernet på sin side gir stort sett ingen kommentarer og viser til taushetsplikten, men behandler mediekjøret mer prinsipielt i sine fagblad. Innspillene fra barnevernet har mange ganger vært preget av oppgitte beskrivelser av manglende forståelse for barnevernets oppgaver hos foreldre, advokater og fylkesnemnda. Før barnevernet fatter sine beslutninger i komplekse saker, har de som oftest samlet mye informasjon om familien. Fra det omfattende informasjonstilfanget foretar de på ulikt vis en siling, ved at de trekker ut og med det definerer et kunnskapsgrunnlag som avgjørende for beslutningene. I lys av alle parter som på et eller annet vis har noe med saken å gjøre, er det av særlig interesse å kartlegge hvilke beslutningsmønstre som legges til grunn for avgjørelsene. Særlig er dette viktig i saker som på en avgjørende måte griper inn i barns og familiers liv. Og selv om det ut fra systematiserte erfaringer har vist seg at samarbeidsrelasjonen med brukerne er av avgjørende betydning for brukernes opplevelse av å få hjelp, jf. blant annet Uggerhøj (1997), samt at samarbeidskompetansen mer generelt er av avgjørende betydning, jf. NOU 2000: 12, så foregår en vesentlig del av beslutningsprosessen i barnevernet mellom kolleger i barnevernstjenesten. Denne undersøkelsen dreide seg om dette arbeidet - hvilke beslutningsmønstre og hvilken beslutningskultur som kan identifiseres. Problemstillingen ble formulert som følger: Hva vektlegger barnevernsarbeidere i sitt analysearbeid når de skal fatte beslutninger i alvorlige barnevernssaker? Metode Siden temaet for undersøkelsen var å få frem hvordan barnevernsarbeidere arbeidet seg frem mot beslutninger i alvorlige barnevernssaker, var det ønskelig å kunne se og høre hvordan dette arbeidet ble utført. Det ideelle ville vært å observere mange barnevernsarbeidere i mange saker, være til stede på alle de møter som foregår mellom barnevernsarbeidere, barn og 2

foreldre, samarbeidsparter og andre som har noe med sakene å gjøre. På den måten kunne en fått fram beslutningsmønstre ut fra et mangfoldig sakstilfang. Innenfor de rammene som undersøkelsen skulle foregå, var dette urealistisk å få til. Dessuten var fokus i undersøkelsen særlig rettet mot det som foregår innenfor selve barnevernstjenesten. Da barnevernsarbeidere på ulike vis samarbeider om beslutningene, var det viktig å være til stede i møter der beslutningene ble tatt. Derfor ble undersøkelsen lagt slik at de tilsatte ved den enkelte barnevernstjeneste skulle komme sammen og komme fram til de beslutninger de mente var de riktige. Siden det var uråd å følge over tid arbeidet med reelle saker, ble barnevernsarbeiderne presentert en omskrevet sak som hadde vært behandlet av fylkesnemnda. Bakgrunn for saken var en tradisjonell familiesituasjon der to barn bodde hjemme hos sine foreldre. Barnevernet hadde kjent familien i ett år. Saken ble presentert i form av 3,5 sider tekst. Etter at barnevernsarbeiderne hadde lest saken, fikk de se et videoopptak som illustrerte siste samtale mellom familien og barnevernstjenesten. Samtalen foregikk på barnevernsarbeiderens kontor og ble avsluttet ved at far i familien sa: Vi vil ikke ha mer med barnevernet å gjøre. Nå vil vi klare oss selv. Etter det forlot familien kontoret. På denne bakgrunn skulle barnevernsarbeiderne som deltok i undersøkelsen, fatte sine beslutninger. Tidsrammen var en dag. Samtalene mellom informantene, som var samlet på hvert sitt arbeidssted, ble tatt opp på video og på lydbånd. Til sammen 20 barnevernsarbeidere deltok i undersøkelsen. Siden undersøkelsen hadde fokus på beslutningsmønstre i barnevernstjenesten, ville det være interessant å se om det var samme mønstre i ulike barnevernstjenester. Derfor ble undersøkelsen foretatt ved tre barnevernstjenester. Og siden kommunale retningslinjer kan ha betydning for handlings- og beslutningsmønstre, ble det bestemt at tre barnevernstjenester innenfor samme by skulle utgjøre utvalget. De tre representerte tre befolkningsmessig like store bydeler. Derimot var det stor variasjon når det gjaldt antall barn under omsorg versus barn med hjelpetiltak. Dette kunne gi indikasjoner på at det var ulike beslutningskulturer i de tre bydelene, at befolkningsgrunnlaget var ulikt, eller at forskjellene hadde sitt grunnlag i tilfeldigheter. Da mye av hensikten med denne undersøkelsen var å få fram hvordan barnevernsarbeidere sorterer informasjon, argumenterer for sine standpunkt og danner sine beslutningsmønstre, ble det valgt å bruke et konstruktivistisk perspektiv. Internasjonalt har det foregått mange diskusjoner om hvorvidt vi mennesker observerer og analyserer eksisterende objektive realiteter, eller om våre begrep og kategorier er konstruksjoner som ikke primært har sin gyldighet i kraft av et antatt samsvar med en ekstern, uavhengig virkelighet (Börjesson 2003). Diskusjonene har ført til spørsmål om hva som, om noe, kan gjøre krav på objektivitet eller om en ender opp i en kunnskapsteoretisk relativisme. I de siste tiårene har teorier om betydningen av det språklige og symbolske grunnlaget for kunnskap og ideer, identitet, handling og sosial orden, gitt premisser for å diskutere problem rundt spenningen mellom konstruktivisme og realisme. Resultater I det følgende vil resultater fra undersøkelsen bli referert og kommentert. Det er først og fremst utvalgte praksismønstre som kan forbedres, og ikke det som allerede fungerer bra, som her blir beskrevet. 3

Gap mellom barnevernets faglige argumentasjon og beslutningene Et gjennomgående mønster fra undersøkelsen er at barnevernet mangler en tydelig sammenbinding mellom de tolkinger og vurderinger de gjør underveis, og de beslutninger de ender ut med. Argumentasjonen er teorifattig. Analysearbeidet mangler en gjennomgående beslutningsstruktur. Dette er å forstå slik at det settes mange ord på og understrekes bekymringer for barnas omsorgssituasjon, men det mangler begrep og argumentasjon som konkretiserer og viderefører konsekvenser av bekymringene. Helt på slutten av analyseprosessen, når hovedbeslutningene skal taes, ordsettes hva som skal gjøres og hvorfor. Men hele analyseprosessen av den omfattende mengde informasjon som foreligger, mangler en klar og tydelig struktur. I saker som så sterkt berører de gjeldende barn og familier, og der samfunnets sterkeste maktmiddel kan anvendes, må det være av avgjørende viktighet at grunnlaget for beslutningene, og vurderingene av disse, er tilgjengelige og synlige. Slik det nå fremstår, ser det ut som om barnevernet underveis i analyseprosessen bygger på et eget, innforstått kunnskapsgrunnlag, slik at ikke andre enn de selv kan vite hvilke vurderinger som legges til grunn, og hvilke konsekvenser dette i neste omgang medfører. Det vil alltid kunne argumenteres for at når en sak oversendes fylkesnemnda, så må det være gode begrunnelser for forslaget til vedtak. Det innebærer at barnevernet på tidspunktet for oversendelse må ha klar en argumentasjon som bygger opp under forslaget. Etter min mening er ikke dette godt nok. Dersom det mangler struktur i arbeidsprosessen underveis, vil det kunne stilles spørsmål om hvilke vurderinger som er gjort, mål med tiltak som er satt inn og vurderingene av disse. Erfaringsmessig er det en svært omfattende informasjonsmengde som barnevernet må håndtere i slike saker. En av de store utfordringene er å gjennomføre en bevisst og målrettet siling og tolking av informasjonen. Dersom ikke dette gjøres ut fra de oppgaver barnevernet er satt til å gjøre, så er faren stor for at det gjøres feilslutninger og iverksettes feil tiltak. Beslutninger som foretas underveis, må gjøres synlige. Dette er nødvendig for barnevernets egne behov i det pågående analysearbeidet. Men dessuten er en tydelig vurdering og vekting av informasjon avgjørende for å få til et tillitbyggende samarbeid med familie og andre. For mer generelt å trygge barnevernets legitimitet, er det også avgjørende at deres konstruksjon av virkeligheten for barna og familien kan forståes og følges gjennom sakens gang. En offentlig tjeneste som skal handle på vegne av samfunnet, som har stor makt, og som utøves av profesjonsutdannede aktører, må vise hva beslutningene bygger på, og hvilke observasjoner og opplysninger som har vært retningsgivende for sakens utvikling. Mangler begrep som kobler argumenter og beslutninger Barnevernsarbeiderne brukte nesten ikke begrep som fordi, derfor, på dette grunnlag, og lignende sammenbindingsord. Resultatet kan sees i sammenheng med det påviste gapet mellom faglig argumentasjon og beslutninger, men argumentasjonsmønsteret gir også grunnlag for å reise andre hypoteser. Informantene var selv overrasket over at de ikke brukte sammenbindingsordene, og de hadde ingen forklaring til det. Kan en av forklaringene være at barnevernsarbeidere er redde for å framstå med enkle årsaksforklaringer på komplekse problemer? Hypotesen kunne styrkes eller svekkes ved å følge argumentasjonen deres i andre situasjoner. I denne undersøkelsen er mønsteret at det en kan kalle kontorkultur, preges av mangel på begrep som binder argument og konklusjoner. Analysene domineres av svikt og mangler ved foreldrenes atferd Det er kanskje rimelig i en alvorlig barnevernssak at barnevernsarbeidere særlig fokuserer på svikt hos foreldrene. Andre undersøkelser har påvist lignende mønster, jf. Egelund og 4

Thomsen (2002). Ut fra begrepet omsorgssvikt tenker trolig de fleste på svikt i foreldrenes omsorg for sine barn, selv om omsorgssvikten også kan ha blitt gjennomført i regi av offentlige tiltak. Uansett må det i slike saker utføres en omfattende kartlegging, kategorisering og vekting av mangler og overlast i barnas daglige omsorgssituasjon. Når ett av mønstrene i barnevernets arbeidsprosess er det dominerende fokuset på foreldrenes svikt og mangler i den daglige omsorgen, kan det være viktig å reflektere bredere omkring konsekvensene av denne dominansen. En ekspertgruppe, nedsatt av Barne- og familiedepartementet, gjennomgikk hva som måtte tas med i vurderingsgrunnlaget i alvorlige barnevernssaker (Backe-Hansen, 2002). Denne gruppen kom blant annet til at ni nødvendige betingelser måtte gjennomgåes som del av vurderingsgrunnlaget. Ekspertgruppen vektlegger også forhold ved foreldrene, så som deres omsorgshistorie, personlige forutsetninger, forholdet mellom foreldrene, innlevelsesevne og sosiale nettverk. Men fire av de ni betingelsene som vektlegges, har utgangspunkt i det aktuelle barnet. Barnets fungering i ulike kontekster, dets mestringsstrategier, utviklingshistorie og sosiale nettverk må ha en helt sentral posisjon i vurderingene i alvorlige barnevernssaker. I denne undersøkelsen blir barnas situasjon og sårbarhet benevnt og vurdert flere ganger. Likevel er det gjennomgående foreldrenes atferd som dominerer drøftingene. Et så sterkt fokus på foreldresvikt hadde vært hensiktsmessig dersom analyse- og arbeidsprosessen konsekvent knyttet mangler ved foreldrene opp mot konsekvenser for barna. Dette blir bare i liten grad gjennomført. Derfor er det en fare for at små og store foreldremangler blir samlet i en argumentgryte som ingen har oversikt over hva inneholder. Barnevernets virkelighetsforståelser kan derfor i sterkere grad enn en systematisk barneorientert analyse ende opp med en overdreven svartmaling av foreldrenes omsorgsutøvelse. Egelund, Kvilhaug, Liebing og Östberg (2000) påpeker at undervisningen om barn i risikosituasjoner i svenske og danske profesjonsutdanninger er relativt entydig orientert mot foreldrenes avvikende livsførsel og overgrep mot barna. Andre risikofaktorer i barnas nære omgivelser, så som i skolen, gis lite oppmerksomhet. Om denne beskrivelsen også er dekkende for profesjonsutdanningen norske barnevernsarbeidere får, noe det er gode grunner for å anta, er grunnlaget for fokus på foreldreavvik forankret før praksisfeltet disiplinerer gjennom sine normer og verdier. En alternativ analyse kunne ta utgangspunkt i hva som går bra i familien. Ved først å konstruere virkelighetsbilder av hva som går bra, ville mulighetene trolig øke for å unngå svartmalingsfellen. Denne innfallsvinkelen kan begrunnes ut fra en av grunnpilarene i den norske barnevernstjenesteloven at barnevernet så langt som mulig skal støtte foreldrene med deres oppgaver som foreldre. Uansett vil dette arbeidet være svært krevende for barnevernet. Meldinger fra barnehage og skole, sosial- og helsetjenester og andre samarbeidsinstanser kommer først når noe går galdt eller vekker bekymring. Barnevernets siling og strukturering av informasjon vil derfor i stor grad være å tolke og sette inn i de riktige sammenhenger informasjon de har fått om familien gjennom andre. Belastnings- og bekymringsinformasjonen blir dominerende. Oppgaven for barnevernet blir derfor å ha nærhet nok til å forstå hva informasjonen de får innebærer, samtidig som de må ha avstand nok til å se hvilken betydning denne informasjonen har for barnets omsorgssituasjon. 5

Selve omsorgssvikten er mangelfullt synliggjort Beslutningen om å foreslå omsorgsovertakelse av barna framstår som en ingen-annen-utveikonklusjon. Foreldrenes psykiske vansker og rusmisbruk graderes ikke i forhold til hva som konstituerer eller fører til en ikke-akseptabel omsorgssituasjon. Det mangler klare beskrivelser av hva som utgjør selve omsorgssvikten, det vil si hva som gjør at disse barna med sine ressurser og sårbarhetsområder er i en situasjon ut over akseptabel omsorg. Konkret så mangler det en synliggjøring av omsorgssituasjonen ved å sette belastningene barna utsettes for og hvilke behov de derved trenger å få tilfredsstilt, opp mot ressursene hos barn, familie og nettverket for øvrig. Flere av informantene brukte uttrykk som: Barn skal ikke ha det slik som disse barna. Disse barna har lidd nok. Omsorgssvikten har sikkert foregått i mange år. Men forståelsen av beskrivelsene ble ikke konkretisert, verken av dem selv eller ved at andre i barnevernsgruppen ba om konkretiseringer. Derfor ble selve omsorgssvikten noe som informantene behandlet som innforstått at alle tilstedeværende på grunnlag av de drøftinger som ble foretatt, ville forstå hva det innebar. Faglige kilder trekkes ikke inn som støtte for beslutningene I løpet av hele undersøkelsen ble det bare én gang vist til faglitteratur. Referansen var til temaheftet Avgjørelse, angst, ansvar (Voll 1995). Ingen av informantene henviste til andre forskningsresultater eller stilte spørsmål om hvilke kunnskapskilder som kunne være relevante. I den kompliserte analyseprosessen, der ulike hensyn skal ivaretaes, kunne det forventes at barnevernet søkte støtte for sine valg og konklusjoner i faglige autoriteter. Med det mener jeg nyere forskning omkring barns behov og utvikling, faglitteratur om psykiske vansker og alkoholmisbruk hos foreldre, og hvilke konsekvenser dette har for barnas omsorgssituasjon. Resultatene tyder på at barnevernet mangler tradisjon for å bruke slike kilder som støtte eller problematisering av hypoteser og beslutninger. Hvis dette er tilfellet, kan det stilles spørsmål om barnevernets arbeidsprosess er i tråd med de intensjoner Stortinget har for et kvalitativt godt barnevern, jf. St.meld. nr. 40 (2001-2002). I Stortingsmeldingen heter det på side 151: Barnevernspersonell må kunne møte problemstillingar knytte til dei tyngste sakene i barnevernet, det vil sei ulike typar mishandlings- og omsorgssviktsaker. Slike saker krev kompetanse i å oppdage problema og i å ta vare på barna for å hindre ytterlegare mishandling eller omsorgssvikt. Dette inneber kompetanse i og forstå signal som kan tyde på at barna sin situasjon i heimen er uhaldbar. Kompetanse blir i samme dokument, side 151, beskrevet som teoretisk og metodisk kunnskap, praktiske dugleikar, og etikk og moral. Ut fra den nærmest totalt manglende kildebruk er det grunn til å stille spørsmål om barnevernets analyse- og beslutningspraksis baserer seg på anerkjent, ny kunnskap. Hvis det er slik at barnevernet likevel har den kunnskap som de kan få fra nyere forskning og empiriske studier, så er en praksis med manglende kildehenvisning lite forenlig med målsettingen om å gjøre tydelig grunnlaget for beslutningene. For nyutdannede barnevernsarbeidere vil en slik innforstått kunnskapspraksis være vanskelig å lære av. For den berørte familie og andre involverte vil det uuttalte kunnskapsgrunnlaget lett føre til usikkerhet, misforståelser og unødige konflikter. For å nå målet om å heve barnevernets 6

legitimitet vil kritisk og systematisk bruk av kilder være et av de viktigste virkemidlene. Kilder kan andre forholde seg til, og det kan redusere bildet av barnevernet som de hemmelige tjenester. Innholdet i sentrale begrep diskuteres ikke Det vil alltid være spørsmål om hvilke ord og uttrykk som har en nøkkelposisjon og som det derfor er særlig viktig fremstår entydig. I saken som danner utgangspunkt for denne undersøkelsen, er foreldrenes psykiske vansker og periodemisbruk av alkohol en del av informasjonen barnevernsarbeiderne må ta stilling til. Men som i andre saker er det også en betydelig mengde informasjon som er av mer bekymringsfri karakter. For å synliggjøre hva informantene sier og hvor det kunne vært behov for diskusjon og avklaringer av begrepsinnhold, refereres følgende uttalelser fra ulike informanter, men innenfor den samme barnevernstjenesten: Far har ingen innlevelsesevne. Far er veldig stolt, går på jobb hver dag. Bekymringen går jo på alkohol han lukter alkohol på møter med barnevernet. Far ser ikke behovene til barna og ønsker ikke å gå inn i det heller. Alt som foreldrene vil være med på frivillig, vil jo gagne ungene. For å dekke gapet mellom faglig argumentasjon og beslutningene er begrepsavklaringer ofte tvingende nødvendig. I barnevernssaker gjentaes sentrale begrep i sak etter sak. Dette kan føre til en høy grad av tro på at alle vet hva vi mener. Begrepet omsorg er eksempel på et slikt begrep, et begrep som en lett tar for gitt innholdet av, men som likevel kan forståes svært ulikt (Alvsvåg & Gjengedal, 2000). Utfordringen er at barns og voksnes tilsynelatende like atferdsmønstre kan ha svært ulike konsekvenser for barna og familien som helhet. Når det i et av de refererte eksemplene sies at far har ingen innlevelsesevne, så blir de helt nødvendige oppfølgingsspørsmålene: I forhold til hva? I hvilke sammenhenger og i hvilket omfang? Hvilke konsekvenser får dette for barna? Det er ingen av informantene som stiller spørsmål som vil føre til konkretiseringer av denne typen påstander. Det er lite rom for kontrafaktisk argumentasjon Selv om det ved alle de tre kontorene som deltok i undersøkelsen ble løftet fram spørsmål og konstateringer som gikk i en annen retning enn de endelige beslutningene, så hadde spørsmålene liten tyngde og førte i liten grad til støttekommentarer fra de andre barnevernsarbeiderne. Motargumentene fikk mer preg av pliktøvelser Vi må jo nesten se om det er noen tilløp til utviklingsmuligheter som en av informantene uttrykte det. Ett av kontorene hadde en arbeidsprosedyre der en barnevernsarbeider gjennom analyse- og beslutningsprosessen skulle ivareta foreldreinteressene hva foreldrene ønsket og hadde vektlagt. Det viste seg at det var vanskelig å holde fast på foreldreperspektivet, argumentene ble også raskt foreldrenegative for vedkommende barnevernsarbeider. Det var tilsynelatende vanskelig å tro på egne argumenter. Dette kan en se i sammenheng med den gjennomgående virkelighetsstrukturen i samtalene, med hovedorientering mot svikt og mangler hos foreldrene. Også oppsummeringen en av lederne gjorde, understreker det sterke fokus mot den ene, aksepterte beslutningen: Hvis vi oppsummerer nå, så er det ingen her som er i tvil om at disse ungene skal flyttes. Når en sak skal forelegges fylkesnemnda med forslag om omsorgsovertakelse, vil det være nødvendig at argumentene som taler for at barn fortsatt blir boende hjemme, er nøye gjennomgått, og at fordeler og ulemper er nøye vurdert. Beslutninger som konkluderer med at 7

barn skal flyttes eller at de skal bli boende hjemme, vil i begge tilfelle ha sine omkostninger. Det vil derfor alltid være argumenter som taler for et annet handlingsvalg enn det foretrukne. Det er en faglig forenkling av virkeligheten dersom ikke motargumentene settes ord på og aksepteres som reelle. Barnevernsarbeideres faglige autoritet vil også ha godt av at de er i stand til å vise hvordan de har vurdert andre beslutninger og tiltak enn det som det ble konkludert med. Ut fra erfaringen som sakkyndig medlem i fylkesnemnda er det min klare oppfatning at barnevernsarbeidere trenger å øve seg på denne argumentasjonen. Erfaringer fra tidligere saker benyttes i liten grad Et av de klare argumentasjonsmønstrene var et annet mangelmønster: Det ble nesten ikke vist til erfaringer fra saker som barnevernsarbeiderne hadde arbeidet med tidligere. Selv om problemene som familien i denne undersøkelsen omhandler er gjengangertema i barnevernssaker, så markerte ikke barnevernsarbeiderne erfaringer og likhetspunkt fra tidligere saker. Et unntak var barnevernsarbeideren som fra starten skulle ivareta foreldreperspektivet: Denne mannen kjenner jeg! Hun viste til hans stolthet som yrkesutøver og trakk paralleller til andre saker der fast arbeid var en stabiliserende kraft. Denne kunnskapen ble veid og vurdert av andre barnevernsarbeidere. Hva er det da som gjør at barnevernsarbeidere i svært liten grad argumenterer for at nye saker har likhetstrekk med saker de tidligere har arbeidet med? Særlig blir dette spørsmålet viktig når barnevernsarbeidere ofte selv understreker at kunnskapsutvikling først og fremst foregår gjennom erfaringer. Kan manglende beskrivelser av likhetstrekk skyldes en redsel for å framstå som faglig naiv, ved at andre kan tro at vedkommende barnevernsarbeider ikke har en mer kompleks analyse av en ny sak? Eller er det slik at det er en manglende kultur for å sette ord på likhetstrekk fra tidligere saker, da kunnskapen oppfattes som forstått av alle og derfor ikke trengs å uttrykkes? Sett i forhold til tidligere påpekninger av gap mellom faglige avveiinger og beslutninger, ser det ut som barnevernsarbeidere mangler tradisjon for å uttrykke likhetspunkter mellom saker de arbeider med. At læring blant annet skjer i mester svenn-situasjoner, vet vi en god del om (Lave & Wenger, 1998). Men ferdighetene som kan læres av andre og ofte mer erfarne kolleger, vil i barnevernsarbeid være kompliserte å forholde seg til dersom ikke vedkommende setter ord på hvilke erfaringer som har relevans i den konkrete sak det arbeides med. I mange tilfelle vil barnevernsarbeidere stå alene i møter med barn, familier og samarbeidsparter. Det er derfor av særlig betydning at overført kunnskap fra andre saker er forstått og håndtert ut fra hva som ikke er person- og situasjonsspesifikk, men mulig overførbar kunnskap. Konsekvenser for praksis Dersom barnevernets interne analyse- og beslutningsprosesser foregår etter lignende mønstre som i denne undersøkelsen, vil det være grunn til å spørre hvilke kvalitetskriterier barnevernet arbeider ut fra. Noen vil hevde at dersom de beslutninger og tiltak som iverksettes er ønsket av barn og familie, så er det en kvalitet god nok. Den manglende systematikk og argumentasjon i arbeidsprosessen kan i dette perspektivet begrunnes ut fra brukerinteresser og relasjonelle hensyn kunden vet best. Beslutningsarbeidet vil da bli sterkt tjenesteorientert i retning av et her-og-nå-orientert serviceorgan. Slike hensyn er viktige og må ha sin sentrale plass i beslutningsgrunnlaget, men kan ikke alene styre prosessen og beslutningene. Problem vil blant annet oppstå når det er interessekonflikt mellom barn og foreldre, og når barnevernet og familie har ulike vurderinger av hvilken hjelp som er til barnets beste. I slike situasjoner er det særlig viktig at barnevernets vurderinger, mål og evalueringer er tilgjengelige og tydelige. I dette arbeidet vil tiltaksplaner som samarbeidsverktøy være et hensiktsmessig hjelpemiddel. 8

Tiltaksplanen er å betrakte som en kontrakt mellom barnevernstjenesten og barnet om hvordan barneverntjenesten har tenkt å ivareta barnets behov (Rød, 2004). Tiltaksplanen bygger på en systematikk som er i tråd med den systematikk barnevernets undersøkelser vil kunne forbedres gjennom. På samme måte som tiltaksplaner blir et feilspor ved en instrumentell anvendelse, vil også systematikk og argumentasjon i undersøkelsesarbeidet måtte tilpasses de personer og livssituasjoner undersøkelsene omhandler. I praksis betyr dette at person- og kontekstkunnskap må være utgangspunkt i analysearbeidet, men at barnevernets vurderinger gjennomgående bør systematiseres ut fra de grunnleggende spørsmål: Hva er evalueringen av iverksatte tiltak og annen innsats? Hva er barnas særlige behov nå og framover? Hvilke tiltak kan nå målene? Hvilke omkostninger har de ulike tiltakene? Hva er realistiske tidsperspektiv for å nå målene? Analysen informantene i denne undersøkelsen gjennomførte, baserte seg på et utydelig kunnskapsgrunnlag. Avveiinger og vurderinger underveis bygde på innforstått kunnskap, mens det i minimal grad ble vist til teori og faglitteratur. Et nærliggende spørsmål er om slike mønstre har blitt institusjonalisert som tilpasninger til de drøftingene som foregår i fylkesnemnda. I fylkesnemnda har fylkesnemndsledere og advokater i stor grad vært opptatt av konkrete, kronologiske beskrivelser av hva som er blitt gjort i saken. En mer bevisst bruk av faglitteratur og nyere forskning fra barnevernets side kan på ulikt vis styrke analyse- og beslutningsgrunnlaget, samt styrke barnevernets selvbilde og legitimitet. En endring i analysearbeidet som her blir foreslått, kan oppfattes som merarbeid og tidkrevende. Noen vil innvende at barnevernet ikke har tid til mer omfattende analyser, ut fra lovbestemte tidsfrister og sterke forventninger til handling. På samme måte som bruk av tiltaksplaner har blitt møtt med bekymring for mer arbeid i en allerede krevende arbeidssituasjon, er det også et stort arbeidssparende potensial i en systematisk, faglig forankret analyseprosess. Et målrettet vurderingsarbeid styrkes og fokuseres gjennom en tydelig beslutningsorientering. Dette vil blant annet gi muligheter for å kunne avslutte undersøkelsene tidligere. Avsluttende kommentarer I dette kapitlet har jeg vektlagt å framstille barnevernstjenestens interne argumentasjons- og beslutningsmønstre i alvorlige barnevernssaker. Hensikten har vært å få fram hvordan virkelighetsbilder oppbygges, med vekt på konstruksjoner som det kan være gode grunner for å endre. Og selv om vi vet at både forhold ved klientene, relasjonen til barnevernsarbeiderne og forhold ved barnevernsarbeiderne har betydning for de beslutninger som blir tatt (DePanfilis & Scannapieco, 1994), så har denne undersøkelsen fokusert på barnevernsarbeideres drøftinger. Metoden som ble brukt har, som alle andre vitenskaplige metoder, sine feilkilder. Virkeligheten er alltid annerledes og mer sammensatt enn det en bestemt undersøkelse kan få fram. Argumentasjonsmønstrene ved de tre barneverntjenestene hadde samme struktur og framsto som svært like. Analysene deres mangler tradisjon for å nedfelle skriftlig beslutninger som gjøres underveis. Dette medfører at barnevernsarbeideren som skal skrive sak til fylkesnemnda, selv må gjennomføre fortolkingene av hva som var delbeslutningene og hva som var grunnlaget for dem. Dette gjør vedkommende dårlig forberedt til fylkesnemndas gjennomgang av saken. Ledere av barnevernstjenesten må ta et særlig ansvar for å sikre at vurderingene som barnevernet internt gjennomfører, blir systematisert og konkretisert, og har sin basis i et faglig og tilgjengelig kunnskapsgrunnlag. Legitimitet for forslag om dypt 9

inngripende tiltak oppnås først og fremst gjennom forståelig og systematisk oppbygd argumentasjon. Litteratur Alvsvåg, H. og Gjengedal, E. (2000): Omsorgstenkning. En innføring i Kari Martinsens forfatterskap. Bergen: Fagbokforlaget. Backe-Hansen, E. (red.) (2002): Vurderingsgrunnlaget i alvorlige barnevernssaker. Oslo: NOVA, Skriftserien 3/02. Börjesson, M. (2003): Diskurser och konstruktioner. En sorts metodbok. Lund: Studentlitteratur. DePanfilis, D. og Scannapieco, M. (1994): Assessing the safety of children at risk of maltreatment: decision-making models. Child Welfare, 73, 229-245. Egelund, T., Kvilhaug, A., Liebing, A. og Östberg, F. (2000): Social børneforsorg kundskab og professionalisering. Et komparativt studie af undervisningen om social børneforsorg i svensk socionomuddannelse og dansk socialrådgiveruddannelse. Stockholm: CUS-skrift 2000:2. Egelund, T. og Thomsen, S. (2002): Tærskler for anbringelse. En vignetundersøgelse om socialforvaltningernes vurderinger i undersøgelsessager. København: Socialforskningsinstituttet. Lave, J. og Wenger, E. (1998): Stuated learning. Legtimate peripheral participation. Cambridge University Press. Lov om barneverntjenester av 17.juli 1992. Munton,A.G.,Mooney, A. og Rowland, L. (1995): Deconstructing quality: a conceptual framework for the new paradigm in day care provision for the under eights. I Egelund og Sundell (2000), Til barnets beste. Undersøgelser af børn og familier En forskningsoversigt. København: Hans Reitzels Forlag. NOU 2000: 12 Barnevernet i Norge. Tilstandsvurderinger, nye perspektiver og forslag til reformer. Rød, P.A. (1998): Barnevernets beslutninger i lys av kommunale ressurser. Bergen: Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet, UIB, Rapportserien 2/1998. Rød, P.A. (2004): Tiltaksplaner i barnevernet. I Schjelderup, Omre og Marthinsen, Nye metoder i barnevernet mangfold og muligheter. Bergen: Fagbokforlaget. St.meld. nr. 40 (2001-2002) Om barne- og ungdomsvernet. Uggerhøj, L. (1997): Hjælp eller afhængighed? Aalborg: Aalborgs Universitetsforlag. Voll, Ingrid (1995): Avgjørelse, angst, ansvar barnevernsarbeideres vurdering av omsorgsovertakelse ved tvang. Bergen: Barnevernets Utviklingssenter på Vestlandet, UIB, Skriftserien 3/1995. 10