Christian Hambro adm.dir. Kari Kveseth direktør Strategi

3URVMHNWLQVWLWXWWSROLWLNNVDPPHQGUDJ,6%1 2VORMXQLIHEUXDU

)RURUG I perioden 1993-95 gjennomførte Forskningsrådet 3URVMHNWLQVWLWXWWSROLWLNNBakgrunnen for prosjektet var det strategiske ansvar for instituttsektoren rådet fikk i vedtektene, og de mange uavklarte spørsmålene i forhold til forskningsinstituttene som ble reist i St. melding nr. 36, (1992-93) Forskning for fellesskapet. Kirke-, utdannings- og forsknings-departementet ba ved igangsettingen av prosjektet om at finansieringsspørsmålene fikk prioritet. Det foreligger tre rapporter fra prosjektet. I hver rapport er det laget sammendrag med konklusjoner og anbefalinger som er vedtatt av rådets hovedstyre. Anbefalingene i rapportene fra 3URVMHNWLQVWLWXWWSROLWLNN er for det første råd til regjeringen i spørsmål som står sentralt i instituttpolitikken, som statlig finansiering og sektorens organisering. For det andre er det fastsatt hovedprinsipper for Forskningsrådets egen politikk. I den interne organisering i forhold til instituttsektoren, er det et grunnleggende prinsipp at områdestyrene har oppfølgingsansvar for sine respektive institutter, og av anbefalingene framgår det hva områdestyrene må følge opp på sine respektive områder. Prosjektet har vært organisert som en intern arbeidsgruppe ledet av Strategiområdet, der alle områdene var representert. I tillegg til denne brede interne forankringen, har prosjektgruppen hatt regelmessige og svært nyttige drøftinger med en ekstern referansegruppe. Forskningsrådet har i dette prosjektet hatt løpende og svært fruktbar kontakt med Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Videre har de sentrale instituttpolitiske spørsmål i flere omganger vært drøftet både med berørte fagdepartementer og de aktuelle forskningsinstitutter. Disse drøftingene har hatt stor betydning for prosjektet. Prosjektet har kunnet støtte seg på kunnskap og kompetanse fra mange hold. Det er særlig grunn til å framheve den hjelp og støtte prosjektet har hatt fra miljøet ved Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU), som har arbeidet på dette feltet i mange år. Ved avslutningen av prosjektet, ba hovedstyret om at relevante institusjoner og miljøer ble informert om hovedinnholdet i Forskningsrådet instituttpolitikk. Den foreliggende sammendragsrapporten tar sikte på å fylle dette informasjonsbehovet. Konklusjoner og anbefalinger i de tre rapportene gjengis, uten tilhørende begrunnelse eller drøfting. Med dette er Forskningsrådets 3URVMHNWLQVWLWXWWSROLWLNN avsluttet. Det understrekes imidlertid at områdene vil ha som en viktig oppgave å iverksette politikken overfor instituttene. Forskningsrådet vil således også i tiden fremover vie forskningsinstituttene stor oppmerksomhet. I 2. opplag er listen over institutter som omfattes av 5HWQLQJVOLQMHUIRUVWDWOLJILQDQVLHULQJDY IRUVNQLQJVLQVWLWXWWHU, oppdatert pr. 01.01.1999. Christian Hambro adm.dir. Kari Kveseth direktør Strategi 2

,QQOHGQLQJ Norges forskningsråd "skal ha et strategisk ansvar for forskningsinstituttsektoren i Norge" (vedtektene). Ansvaret ble understreket i St.meld. 36 (1992-93) )RUVNQLQJIRUIHOOHVVNDSHW, der flere uavklarte spørsmål omkring forskningsinstituttene ble overlatt Forskningsrådet for vurdering. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet fulgte opp forskningsmeldingen på dette området ved en henvendelse i juni 1993, og ba Forskningsrådet særlig gi arbeidet med finansieringssystemet i instituttsektoren høy prioritet. Dette dannet bakgrunnen for at Norges forskningsråd i perioden 1993-1995 gjennomførte 3URVMHNWLQVWLWXWWSROLWLNN. I de retningslinjene som ble fastlagt for prosjektet, het det at siktemålet var å legge grunnlag for en nasjonal og helhetlig instituttpolitikk. I tillegg til råd rettet til regjeringen i instituttpolitikkspørsmål, skulle prosjektet også legge grunnlag for forskningsrådets egen politikk i forhold til instituttsektoren. Retningslinjene omfattet grunnbevilgninger og finansieringsstruktur, evaluering av institutter, struktur og rettslig status, samarbeid og mobilitet, de regionale forskningsinstituttenes plass i FoU-systemet, og senter- og randsonestrukturen ved universitetene og de vitenskapelige høgskolene. Retningslinjene (de reviderte) framgår av rapport nr. 3, vedlegg 2. Prosjektet ble organisert som en intern arbeidsgruppe, ledet av Strategi, der alle områdene var representert. Også en ekstern referansegruppe har vært knyttet til prosjektet. Arbeidsgruppen har rapportert til strategidirektøren. 3URVMHNWLQVWLWXWWSROLWLNN har jevnlig vært drøftet i Forskningsrådets direktørgruppe. I løpet av prosjektperioden har det vært nært samarbeid med Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning (det nåværende Norsk institutt for studier av forskning og utdanning, NIFU). Utredningen,QVWLWXWWHQHVLQQWHNWVVLWXDVMRQPHGKRYHGYHNWSnJUXQQILQDQVLHULQJHQble laget på oppdrag fra prosjektet (vedlagt rapport nr. 1). Også rapport 13/94, 6HQWUHRJUDQGVRQH LQVWLWXVMRQHUYHGQRUVNHXQLYHUVLWHWHURJYLWHQVNDSHOLJHK JVNROHU, er et resultat av Prosjekt instituttpolitikk, likeledes 6HQWUHRJUDQGVRQHLQVWLWXVMRQHUYHGVWDWOLJHK JVNROHU, U-notat 6/94. Prosjektet har trukket veksler på Utredningsinstituttets mangeårige studier av instituttsektoren, blant annet,qvwlwxwwvhnwruhqpdqjirogrjxwylnolqj (rapport 5/94). Som et ledd i den videre oppmerksomhet Forskningsrådet retter mot dette feltet, vil NIFU i 1996 på oppdrag utgi en instituttpublikasjon, der en blant annet vil gå nærmere inn på den norske instituttsektoren i internasjonalt perspektiv og instituttevalueringer. I løpet av prosjektperioden har det vært løpende kontakt med Forskningsavdelingen i KUF. Departementet vedtok, etter drøfting i regjeringen, 5HWQLQJVOLQMHUIRUVWDWOLJILQDQVLHULQJDY IRUVNQLQJVLQVWLWXWWHU, som i det vesentlige er basert på anbefalingene i rapport nr. 1. Departementet har videre fastlagt hvilke institutter retningslinjene skal gjelde for. Retningslinjene og liste over de aktuelle institutter er vedlagt denne sammendragsrapporten (vedlegg 1 og 2). 3

De sentrale spørsmål i instituttpolitikken har vært drøftet med berørte departementer og institutter. Disse kontaktene har hatt stor betydning for utformingen av instituttpolitikken i Norges forskningsråd. Prosjektet har resultert i tre rapporter; nr. 1: 2PVWDWOLJILQDQVLHULQJDYIRUVNQLQJVLQVWLWXWWHU (mars 1994), nr. 2: (YDOXHULQJRJILQDQVLHULQJ3ULQVLSSHUIRUnUVUDSSRUWHULQJPnOWDOO JUXQQEHYLOJQLQJRJHNVWHUQHYDOXHULQJ(desember 1994), og nr. 3: 6WUDWHJLIRULQVLWXWWVHNWRUHQ 0nOVWUXNWXURUJDQLVHULQJ (september 1995). Alle rapportene har hatt en omfattende behandling i Forskningsrådets organer. Hovedstyrets endelige vedtak er blant annet basert på uttalelser fra rådets seks områdestyrer. Anbefalingene, slik de framgår av rapportene, er vedtatt av hovedstyret. Anbefalingene vil ligge til grunn for den videre oppfølgingen av instituttpolitikken. Områdestyrene har oppfølgingsansvar for sine respektive grupper av institutter. Hovedstyret har bedt områdestyrene rapportere om implementeringen av den vedtatte politikken sommeren 1996. Hovedstyret har videre vedtatt å foreta en mer samlet vurdering etter noen år, anslagsvis i 1998. +RYHGSXQNWHUNRQNOXVMRQHURJDQEHIDOLQJHU Instituttpolitikken består av tre hovedelementer: finansiering, evaluering og organisering. Disse tre elementene kan ikke sees isolert, men er nært forbundet med hverandre. Denne oppfatningen preger også rapportene - de bygger suksessivt på hverandre, og må forstås i sammenheng. For lesere av denne sammendragsrapporten som ønsker å slå tilbake i rapportene for en mer fyllestgjørende framstilling for de respektive emner, er det i tilknytning til hver hovedoverskrift laget henvisninger til de mest relevante stedene i de tre rapportene. Hovedstyret sluttet seg til anbefalingene i rapportene 1 og 2. I rapport nr. 3, som omfattet et større spekter av saker, vedtok hovedstyret kortfattede, punktvise anbefalinger for ulike delområder i instituttpolitikken. Disse er gjengitt ordrett (kursiv). $YJUHQVLQJ (Jf. nr. 1, kap. 4.1 og nr. 3, kap. 2 og 5.3.) Med instituttsektor menes vanligvis forskningsutførende enheter som ikke er en del av universitet- og høgskolesektoren, og som heller ikke er en del av næringslivet. Sektoren består ialt av omkring 240 forskningsutførende enheter (1993). Dette omfatter både institutter der forskning er hovedaktivitet og institusjoner med FoU, dvs. at FoU utgjør en mindre del av virksomheten. De anbefalingene som er vedtatt på grunnlag av instituttpolitikkprosjektet, er rettet mot forskningsinstitutter der forskning er hovedaktivitet, dvs. utgjør minst omkring halvparten av virksomheten, og som i tillegg mottar statlig grunnfinansiering i en eller annen form. 4

5HWQLQJVOLQMHUIRUVWDWOLJILQDQVLHULQJDYIRUVNQLQJVLQVWLWXWWHU som KUF har vedtatt etter drøfting i regjeringen, omfatter primært disse instituttene. Etter råd fra Norges forskningsråd, og i samråd med de berørte fagdepartementer, vedtok KUF hvilke institutter retningslinjene skulle gjelde for. Disse omfattet i 1995 61 enheter (jf. vedlegg 2)..YDOLWHWXWE\WWHRJUHOHYDQV (Jf. nr. 1, kap. 4.2 og nr. 3, kap 4.) Retningslinjene fra KUF og anbefalingene fra Norges forskningsråd gir rammen omkring en helhetlig instituttpolitikk. Formålet er å fremme overordnede mål som kvalitet, relevans og utbytte i forskning. Instituttpolitikken må være helhetlig, men må samtidig gis et tilstrekkelig romslig innhold, slik at institutt- og sektorspesifikke behov kan imøtekommes på en tilbørlig måte. Forskningsmeldingen fra 1993 la vekt på økt samarbeid mellom FoU-institusjoner. Mobilitet, integrasjon og sammenslåing var ledd i en politikk for å styrke forskningsinstituttenes faglige virksomhet. Dette følges opp i Forskningsrådets strategiske plan. Disse dokumentene legger premisser i forhold til hva som er Forskningsrådets mål for instituttene. Forskningsrådets oppgave er å bidra til å utvikle forskningsinstitutter som leverer kvalitativt god og brukerorientert forskning. Målet er formulert slik:)ruvnqlqjvlqvwlwxwwhqhvndoy UH HIIHNWLYHNRQNXUUDQVHG\NWLJHRSSGUDJVLQVWLWXVMRQHUPHGK \IDJOLJNYDOLWHWJRG NRQRPL Q GYHQGLJNDSDVLWHWRJLQWHJUHUWLGHWQDVMRQDOH)R8V\VWHPHW,QVWLWXWWHQHPnVDPDUEHLGH DNWLYWPHGDQGUHLQVWLWXWWHUXQLYHUVLWHWHURJK \VNROHUQ ULQJVOLYRJIRUYDOWQLQJ *UXQQEHYLOJQLQJHURJILQDQVLHULQJVVWUXNWXU (Jf. nr. 1, kap. 3.2 og 4.3-4.9, nr. 2, kap. 5, og nr. 3, kap. 5.4. Se også Retningslinjer for statlig finansiering av forskningsinstitutter, vedlegg 1, pkt. 6.) 7UHGHOWILQDQVLHULQJVVWUXNWXU Grunnmønsteret i statlig finansiering av forskningsinstitutter er fastlagt gjennom de retningslinjene KUF har vedtatt. Retningslinjene bygger på råd fra Norges forskningsråd. slik at Forskningsrådets strategi for finansiering faller innen den rammen departementet har trukket opp. Forskningsrådet har videreutviklet modellen med en tredelt finansieringsstruktur: JUXQQ EHYLOJQLQJVWUDWHJLVNHLQVWLWXWWSURJUDPPHUog SURVMHNWEHYLOJQLQJHU, der grunnbevilgning og instituttprogram til sammen utgjør instituttets EDVLVEHYLOJQLQJ. Grunnbevilgning og instituttprogrambevilgning skal ivareta behov for forskning og langsiktig kompetanseoppbygging på særskilte områder og forskningsfaglig kvalitet. I tillegg kommer prosjektbevilgninger som skal sikre nærhet til brukere og anvendte problemstillinger. Basisbevilgningene bør være stabile for en lengre periode. Størrelsesforholdet mellom de to delene av basisbevilgningen, grunnbevilgning og bevilgning til strategisk instituttprogram, vil kunne variere. Basisbevilgningens størrelse og sammensetning bør være basert på regelemessig evaluering, og skal brukes til forskning. Statlige bevilgninger til andre oppgaver, som 5

rådgiving, forvaltning, nasjonale arkiver og samlinger, bør ikke inngå i det enkelte institutts basis-bevilgning, men gis som øremerkede bevilgninger. Basisbevilgningen skal ikke nyttes til å subsidiere oppdragsprosjekter, men skjermes for langsiktige formål. Det grunnleggende prinsipp er at prosjekter skal være fullfinansierte, basert på instituttets reelle direkte og indirekte kostnader. *UXQQEHYLOJQLQJ Grunnbevilgningen bør gå til formål som er sentrale for instituttets forskningsvirksomhet, såsom langsiktig kompetanseutvikling, faglig fornyelse, rekruttering, forskning innen instituttets kjerneaktiviteter, vitenskapelig utstyr, publisering, formidling og deltakelse i nettverk. Grunn-bevilgningen skal ikke gå til administrasjon, ut over den relative andel denne bevilgningen utgjør av instituttets totale aktiviteter (indirekte kostnader). Grunnbevilgningen bør som hovedregel gis som stabile rammetilskudd (rundsumsbevilgning) for seks år, med mulighet for justering etter tre år. Det enkelte institutts samlede omsetning er en lite egnet størrelse som beregningsgrunnlag for et institutts grunnbevilgning. I stedet anbefales det at fastsetting av det enkelte institutts grunnbevilgning tar utgangspunkt i såvel kvantitative størrelser (indikatorer) og kvalitative vurderinger (faglige evalueringer). Forskningsrådet, eventuelt i samråd med det aktuelle departement, bør komme fram til hvor mange forskerårsverk det vil legge til grunn for fastsetting av grunnbevilgningen til hvert institutt. Dette normerte antallet fastsettes for perioder som faller sammen med evalueringsintervallene. Det bør videre fastsettes en norm for hvor stor grunnbevilgningen bør være pr. forskerårsverk i faste kroner. Produktet av antall normerte forskerårsverk og bidrag pr. årsverk i faste kroner gir grunnlaget for grunnbevilgningen til det enkelte instituttet for påfølgende evalueringsperiode, med mulighet for justering etter tre år. 6WUDWHJLVNHLQVWLWXWWSURJUDPPHU De strategiske instituttprogrammene, som er en del av basisbevilgningen til det enkelte institutt, bør primært utformes av de aktuelle instituttene, og utvikles i dialog med Forskningsrådet, departementer og andre brukere. Strategiske instituttprogrammer bør bidra til å utvikle spiss-kompetanse som har betydning for brukerne innen særskilte områder, og bør normalt ha en komponent av doktorgradsutdanning. I forhold til grunnbevilgningen er strategiske institutt-programmer mer tematisk begrenset, tidsavgrenset og har en sterkere fokusering på resultater. For Forskningsrådet er instituttprogrammene et strategisk redskap, blant annet med sikte på arbeidsdeling mellom FoU-institusjoner, og for bygging av nasjonale og internasjonale nettverk, herunder samarbeid mellom forskningsinstitutter og universiteter/vitenskapelige høyskoler. /DQJVLNWLJILQDQVLHULQJ Basisbevilgningen (grunnbevilgning og strategisk instituttprogram til sammen) er et hovedvirkemiddel for å ivareta kvalitet i instituttforskningen. De aktivitetene som omfattes av basisbevilgningen, bør utgjøre minst 20 prosent av kostnadene for de normerte forskerårsverkene. Lavere andeler kan gjøre det vanskelig å imøtekomme behovet for faglig vedlikehold og kompetanseutvikling i forskerstaben. En for stor basisbevilgningsandel kan svekke instituttets karakter av oppdragsinstitutt. 6

Både departement, forskningsråd og instituttene er selv ansvarlige for å bidra til finansiering av den langsiktige forskningen ved de enkelte institutter. Instituttene bør bidra til disse formålene gjennom anvendelse av overskudd fra driften. Forskningsrådet har et særlig ansvar for kvalitet i forskning, og ønsker å bidra til at instituttenes basisbevilgninger har en tilstrekkelig størrelse. Dette kan skje ved refordeling av basismidler, eller ved bruk av strategiske satsinger som alternativ til bevilgninger til enkeltprosjekter, vesentlig via forskningsrådsprogrammer. Forskningsrådet har vedtatt følgende: )RUQRHQLQVWLWXWWHUE UEDVLVEHYLOJQLQJHQWUROLJ NHV'HWWHPnYXUGHUHVQ UPHUHDYGH HQNHOWHRPUnGHVW\UHULVDPUnGPHGEHU UWHIDJGHSDUWHPHQWHUHYHQWXHOWPHGVLNWHSn UHIRUGHOLQJDYEDVLVPLGOHU)RUVNQLQJVUnGHWNDQELGUDWLOn NHEDVLVWLOGHOLQJHQHWLOHQNHOWH LQVWLWXWWHUYHGEUXNDYVWUDWHJLVNHLQVWLWXWWSURJUDPPHUVRPDOWHUQDWLYWLOEHYLOJQLQJHUWLO HQNHOWSURVMHNWHU NWEUXNDYGHQQHEHYLOJQLQJVIRUPHQNDQY UHDNWXHOOIRU)RUVNQLQJVUnGHW RJE URJVnYXUGHUHVDYGHSDUWHPHQWHUVRP\WHUEHYLOJQLQJHUWLOIRUVNQLQJVLQVWLWXWWHU.DQDOLVHULQJDYEDVLVEHYLOJQLQJHU I rapport nr. 1 er det drøftet tre mulige hovedalternativer for kanalisering av basisbevilgninger: 1) Samling av basisbevilgninger i KUF som kanaliserer bevilgningene til instituttene gjennom Forskningsrådet, 2) sektordepartementene kanaliserer basisbevilgningene til Forskningsrådet som fordeler og tildeler bevilgninger til de instituttene de respektive sektordepartementene har basisbevilgningsansvar for, 3) basisbevilgninger gis direkte fra departement til institutt, etter at Forskningsrådets råd og vurderinger er innhentet. Etter en samlet vurdering anbefalte Forskningsrådet alternativ 2 fordi denne modellen best kombinerer hensynet til samordning og sektoransvar i instituttpolitikken. Denne løsningen gir også Forskningsrådet økt mulighet til å realisere de oppgaver det har fått tildelt overfor instituttsektoren. I de statlige retningslinjene KUF har vedtatt, tas det ikke stillling til kanaliseringsspørsmålet, annet enn at retningslinjene skal omfatte alle institutter, uavhengig av hvordan basisbevilgningen kanaliseres. Forskningsrådets strategiske ansvar omfatter både institutter som mottar basismidler over rådets budsjett, og institutter som mottar disse bevilgningene direkte fra et departement. For denne siste gruppen av institutter, vil Forskningsrådet gi råd og anbefalinger om basisbevilgninger og andre strategisk viktige spørsmål. Slike ordninger er etablert i forhold til en del av de aktuelle departementene (YDOXHULQJ (Jf. nr. 1, kap. 4.4 og nr. 2, kap 6.) 5HJHOPHVVLJHHNVWHUQHHYDOXHULQJHU Forskningsrådet har lagt til grunn at instituttene bør HYDOXHUHVregelmessig med seks års intervaller. Evalueringen skal gjøres av et eksternt utvalg, og bestå av personer med vitenskapelig kompetanse, brukerkompetanse og evalueringskompetanse. Evalueringene skal omfatte instituttets totale virksomhet med sikte på å kartlegge kvalitet og relevans i forskning og annen faglig virksomhet, instituttets rolle i det nasjonale forskningssystemet, og instituttets rolle som oppdragsforskningsinstitutt, det vil si dets evne til å betjene 7

sine brukere. Med dette utgangspunkt bør evalueringene klarlegge status og peke på forbedringspotensiale for instituttets virksomhet når det gjelder: A. Kvalitet, relevans, effektivitet, fleksibilitet og kompetanseutvikling. B. Ledelse, styring, organisasjon og økonomi. C. Brukernes vurdering av instituttets gjennomføring av oppdragsvirksomheten. En nærmere spesifisering av evalueringskriteriene vil utvikles tematisk og faglig i forhold til de ulike deler av instituttsektoren innen rammen av overordnete retningslinjene for evaluering. Dette gjøres av de ulike områdestyrene. Evalueringen skal være et hjelpemiddel for både forskningsråd, departement og institutt. Resultatet av en evaluering skal ha betydning for basisbevilgningen til instituttet. Forskningsrådet har gått inn for at en positiv evaluering skal gi finansiell gevinst for instituttet, eventuelt at det unngår nedskjæringer. Som hovedregel bør en negativ evaluering føre til reduserte bevilgninger. Framtidige basisbevilgninger bør imidlertid ikke bare baseres på de resultater som er oppnådd tidligere. Resultatene av evalueringene må følges av en vurdering av det potensiale instituttet besitter, og dets evne og vilje til å følge opp anbefalingene i forhold til den videre virksomheten. En vurdering av behovet for å utvikle instituttet i forhold til det felt instituttet arbeider på, vil naturligvis også være viktig i denne sammenheng. Forskningsrådet bør bekoste evalueringen for de instituttene rådet har grunnbevilgningsansvar for. De øvrige evalueringene betales i hvert enkelt tilfelle av det departement som gir grunnbevilgning. cuoljrssi OJLQJ Et institutts årsrapport er et viktig element i den regulære kontakten med forskningsråd og departement. Den årlige rapporteringen skal gi en presentasjon av virksomheten med vekt på resultater. Årsrapporten bør videre inneholde en egenvurdering, planer for kommende periode, og opplysninger om endringer i rammebetingelser som kan ha betydning for driften kommende år. Årsrapportene må inneholde de opplysninger som er nødvendige for å utarbeide måltall for instituttene. Måltall er et redskap for å vurdere instituttets utvikling, og for å sammenlikne virksomheten mellom ulike institutter. Dette redskapet bør benyttes av såvel forskningsråd, departement og instituttet selv. Måltallene skal gi informasjon om instituttets forutsetninger for å utføre kvalitativt god og brukerorientert forskning og utviklingsarbeid, og resultater av driften må komme til uttrykk i form av vitenskapelig produksjon og formidling, og brukerrettet oppdragsvirksomhet mot næringsliv og forvaltning. Måltallene er et grunnlag for vurdering - ikke selve vurderingen.,qvwlwxwwvhnwruhqvvwuxnwxu (Jf. nr. 3, kap. 2.1, 5.1, 5.5, 5.6 og 5.7, og nr. 1, kap. 3.3 og 4.9.),QVWLWXWWVHNWRUHQVVW UUHOVH Det samlede FoU-volumet i instituttsektoren er resultat av mange enkeltbeslutninger om bruk av FoU. Fordelingen av de samlete FoU-aktivitetene på ulike sektorer kan bare i begrenset grad styres gjennom sentrale, politiske beslutninger. Ved vurdering av instituttsektorens 8

størrelse, må hovedfokus rettes mot resultatene av virksomheten ved de enkelte instituttene. På enkelte områder kan det være aktuelt å vurdere balansen i volumet av FoU-innsatsen i instituttsektoren i forhold til universitets- og høgskolesektoren og næringslivets FoUvirksomhet. På denne bakgrunn har hovedstyret bedt RPUnGHVW\UHQHYXUGHUHLQVWLWXWWVHNWRUHQV VW UUHOVHSnVLQHUHVSHNWLYHRPUnGHU'HWE UV UOLJWDVKHQV\QWLOEDODQVHQLIRUKROGWLO WLOVYDUHQGH)R8DNWLYLWHWHULXQLYHUVLWHWVRJK JVNROHVHNWRUHQRJQ ULQJVOLYHW9XUGHULQJHQ YLONXQQHKDEHW\GQLQJIRU)RUVNQLQJVUnGHWVSULRULWHULQJHU,QVWLWXWWVWUXNWXU I forskningsmeldingen fra 1993 ga regjeringen uttrykk for ønske om å skape faglig sterkere og mer robuste enheter i instituttsektoren. Forskningsrådet deler denne oppfatningen. Hovedargumentene for reorganisering av institutter er faglige, som hensyn til tverrfaglighet, fleksibilitet, mobilitet og effektivitet. )RUVNQLQJVUnGHWYLOVW WWHRSSRPDUEHLGHWPHGnVNDSHVWHUNHRJIDJOLJUREXVWHHQKHWHUL LQVWLWXWWVHNWRUHQ+RYHGKHQVLNWHQHU NWNYDOLWHWRJUHOHYDQVLLQVWLWXWWHQHVYLUNVRPKHWRJn NH HYQHQWLORPVWLOOLQJRJIOHNVLELOLWHW'HWVHWWHVLNNHHQDEVROXWWQHGUHJUHQVHIRUKYDVRPE U Y UHHWLQVWLWXWWVVW UUHOVH6PnLQVWLWXWWHUHULPLGOHUWLGVnUEDUH)RUVNQLQJVUnGHWYLOELGUD NRQVWUXNWLYWWLODWLQVWLWXWWHQHInUWLOVWUHNNHOLJVW UUHOVHWLOIUHGVVWLOOHQGH NRQRPLRJ DGPLQLVWUDWLYHUHVVXUVHU,QVWLWXWWHUVRPRPIDWWHVDYUHWQLQJVOLQMHUIRUVWDWOLJILQDQVLHULQJ Det er KUF som vedtar hvilke institutter som skal omfattes av de statlige retningslinjene for finansering, etter råd fra Forskningsrådet og i samråd med berørte departementer. Antall institutter som omfattes av retningslinjene for statlig finansiering, vil ikke være konstant over tid. Noen institutter vil komme til, mens andre av forskjellige grunner vil falle utenfor. Målsettingen er å forenkle instituttsektoren. Departementer, Storting og Forskningsråd bør derfor være varsom med å gi basisbevilgninger til nye institutter. Når dette spørsmålet blir aktuelt, må det behandles grundig i de ansvarlige organer. )RUVNQLQJVUnGHWWDUVLNWHSnnI OJHHQUHVWULNWLYOLQMHYHGHWDEOHULQJDYQ\HLQVWLWXWWHUYHG KMHOSDYVWDWOLJHPLGOHU$QEHIDOLQJRPEDVLVEHYLOJQLQJWLOQ\HLQVWLWXWWHUVNDOIRU )RUVNQLQJVUnGHWVGHOJRGNMHQQHVDYKRYHGVW\UHW De aktuelle instituttene, vedtatt av KUF i 1995 etter anbefaling fra Norges forskningsråd, framgår av vedlegg 2. Forskningsrådet vil legge en egen prosedyre til grunn for rådets behandling av hvorvidt "nye" institutter bør omfattes av retningslinjene, og om "gamle" institutter bør utgå. 5HWWVOLJVWDWXV Retningslinjene for statlig finansiering gjelder for alle typer av institutter, uavhengig av selskapsform. Forskningsrådet har imidlertid anbefalt at de instituttene som fortsatt er statlige, bør få en annen formell tilknytning til forvaltningen. Ut fra hensyn til økonomistyring og fleksibilitet, og for å etablere den nødvendige kritiske distanse mellom institutt og departement, bør instituttene som hovedregel ikke være en del av statsforvaltningen. Instituttets ledelse og styre skal være reelt og formelt ansvarlige for driften, ikke eierdepartementet og statsråden. 9

Den oppmykingen av statsforvaltningen som har funnet sted, gir imidlertid større mulighet for tilpasning at ulike typer virksomheter i statlig regi. For de institutter der omgjøring av den statlige tilknytningsformen er uaktuelt, bør det gis særskilte fullmakter. For alle institutter som mottar statlige bevilgninger, er det imidlertid et hovedpoeng at den avgjørende påvirkning skjer ved budsjettvedtak og bevilgninger, og i mindre grad via formelle styringsforhold. 'HQUHWWVOLJHUDPPHQRPLQVWLWXWWHWVYLUNVRPKHWPnY UHWLOSDVVHWLQVWLWXWWHWVRSSJDYHU)RU )RUVNQLQJVUnGHWHUGHWYLNWLJDWRUJDQLVDVMRQVRJWLONQ\WQLQJVIRUPLYDUHWDUKHQV\QHWWLOGH RYHURUGQHWHPnOHQHIRULQVWLWXWWSROLWLNNHQVOLNDWLQVWLWXWWHQHVLNUHVHQIULRJXDYKHQJLJ VWLOOLQJ )RUVNQLQJVLQVWLWXWWHUVRPIRUWVDWWHUHQGHODYIRUYDOWQLQJHQE UVRPKRYHGUHJHORUJDQLVHUHV VRPVHOYVWHQGLJHMXULGLVNHHQKHWHU,QVWLWXWWHUGHUGHWWHDYXOLNHJUXQQHUHUPLQGUHDNWXHOW E URPGDQQHVWLOIRUYDOWQLQJVRUJDQHUPHGV UVNLOWHIXOOPDNWHUWLOSDVVHWLQVWLWXWWHQHV YLUNVRPKHW'HLQVWLWXWWHQHVRPIRUEOLUVWDWOLJHPnInHJQHVW\UHUPHGYLGHIXOOPDNWHURJ UHHOOHRJIRUPHOOHVW\ULQJVPXOLJKHWHU 9DOJDYVHOVNDSVIRUPE ULNNHY UHDYJM UHQGHIRUVW UUHOVHQSnVWDWHQVRJ)RUVNQLQJVUnGHWV EHYLOJQLQJHU 6DPDUEHLGRJPRELOLWHW (Jf. nr. 3, kap. 3, 5.2 og 5.10.) 6DPDUEHLGPHGXQLYHUVLWHWHURJK JVNROHU Også forskningsinstituttenes virksomhet er basert på godt fungerende universiteter og vitenskapelig høgskoler. Forskningsrådet ønsker å stimulere økonomisk til et nærmere samarbeid mellom ulike institusjoner når det gjelder forskerutdanning. 'HWHUHQKRYHGRSSJDYHLIRUKROGWLOKHOHGHWQRUVNH)R8V\VWHPHWDWXQLYHUVLWHWHQHEHYDUHU VLQSRVLVMRQVRPNMHUQHLQVWLWXVMRQHUIRUIRUVNQLQJRJIRUVNHUXWGDQQLQJ8QLYHUVLWHWHQHV JUXQQEXGVMHWWHUPnKROGHHWIRUVYDUOLJQLYnRJLNNHLIRUVWRUJUDGJM UHVDYKHQJLJDY HJHQLQQWMHQLQJSnHWRSSGUDJVPDUNHG)RUVNQLQJVUnGHWPnVHWLODWXQLYHUVLWHWHQHRJGH YLWHQVNDSHOLJHK \VNROHQHInUWLOI UVOHUDYPLGOHUWLOIULRJVWUDWHJLVNJUXQQIRUVNQLQJ 'HWIRUPDOLVHUWHVDPDUEHLGHWPHOORPLQVWLWXWWHURJXQLYHUVLWHWHUK \VNROHUE UE\JJHVXW +RYHGP QVWHUHWPnLVW UUHJUDGXWYLNOHVWLODWXQLYHUVLWHWHUK \VNROHURJLQVWLWXWWHUHUVDP DUEHLGVSDUWQHUHPHUHQQNRQNXUUHQWHU,WLOOHJJWLOIRUVNQLQJE UVDPDUEHLGHWRJVnNXQQH RPIDWWHXWVW\UXQGHUYLVQLQJRJIRUVNHUXWGDQQLQJEODQWDQQHWYHGYHLOHGQLQJDYVWLSHQGLDWHU )RUVNQLQJVUnGHWWDUVLNWHSnnVWLPXOHUHWLOGHWWHYHGEUXNDY NRQRPLVNHLQFHQWLYHU 0RELOLWHW Mobilitet i instituttsektoren er viktig både i forhold til brukere og i forhold til andre FoUmiljøer. Økt samhandling mellom institutter og universitetsmiljøer vil kunne berike flere miljøer. I denne sammenheng er det viktig at flere forskere har tilhørighet i begge de to FoUsektorene. Forskningsrådet ønsker å stimulere til at kunnskap og kompetanse spres til næringsliv og forvaltning. )RUVNQLQJVUnGHWYLOVWLPXOHUHWLO NWPRELOLWHWPHOORP8R+VHNWRURJLQVWLWXWWVHNWRUPHG VLNWHSnnXWQ\WWHQDVMRQHQVVDPOHGH)R8NRPSHWDQVHEHGUH )RUVNQLQJVUnGHWYLOVWLPXOHUHWLO NWPRELOLWHWLQQHQGHOHUDYLQVWLWXWWVHNWRUHQYHVHQWOLJ Q ULQJVOLYVRULHQWHUW)R80nOHWPnY UHnXWQ\WWHODQGHWV)R8UHVVXUVHUWLO NWYHUGL 10

VNDSLQJLQ ULQJVOLYHW2JVnLIRUKROGWLORIIHQWOLJUHWWHGHLQVWLWXWWHUE UPRELOLWHWYXUGHUHV VRPHWYLUNHPLGGHOIRUEHGUHnWDLEUXN)R8EDVHUWNXQQVNDSSnHQPHUV\VWHPDWLVHUWPnWH 5HJLRQDOHIRUVNQLQJVLQVWLWXWWHU (Jf. nr. 3, kap. 5.8.) De regionale forskningsinstituttene har beveget seg bort fra det som var det faglige utgangspunkt - regionale næringslivsbehov - og likner nå mer på nasjonale, samfunnsorienterte instituttmiljøer. Uviklingen er forståelig, ikke minst sett i lys av det økonomiske fundament for regionalt basert FoU-virksomhet. En regional avgrensing av et forskningsinstitutt er også i utgangspunktet anstrengt - regionale kunnskapsbehov er ikke prinsipielt forskjellige fra andre kunnskapsbehov. Det kan heller ikke settes opp skiller mellom nasjonal og regional forskning. Det regionale perspektiv for disse instituttene må likevel ikke tapes av syne. Det er naturlig å vurdere de enkelte instituttenes utvikling i forhold til regionale særpreg og kompetansebehov, og i forhold til virksomheten ved den aktuelle statlige høgskolen. 'HUHJLRQDOHLQVWLWXWWHQHHUHQGHODYGHWQDVMRQDOHIRUVNQLQJVXWI UHQGHV\VWHPRJRPIDWWHV VRPDQGUHLQVWLWXWWHUDYGHYHGWDWWHUHWQLQJVOLQMHQHIRUVWDWOLJILQDQVLHULQJ(WYLNWLJ IRUPnOHUnLYDUHWDUHJLRQDOH)R8EHKRYEnGHLQ ULQJVOLYRJRIIHQWOLJVHNWRU'HQQH RSSJDYHQNDQGHOVJM UHVYHGHJHQ)R8YLUNVRPKHWGHOVLVDPDUEHLGPHGDQGUH)R8 LQVWLWXVMRQHU,LQVWLWXWWHQHVIDJOLJHXWYLNOLQJPnGHWOHJJHVYHNWSnVDPDUEHLGHWPHG VWDWOLJHK JVNROHU)RUVNQLQJVUnGHW QVNHULNNHnELGUDWLOnE\JJHGHUHJLRQDOHLQVWLWXWWHQH XWVRPQDVMRQDOHWHNQLVNLQGXVWULHOOHLQVWLWXWWHUPHQYLONXQQHELGUDWLODWLQVWLWXWWHQHI\OOHU HQUROOHLIRUKROGWLONXQQVNDSVRJWHNQRORJLVSUHGQLQJ,QVWLWXWWHQHE UVDWVHV\VWHPDWLVNSnNRPSHWDQVHKHYLQJPHGVLNWHSnIDJOLJQLYnKHYLQJ 6RPHWOHGGLGHWWHDUEHLGHWE UGHUHJLRQDOHLQVWLWXWWHQHKDHWQ UWRJO SHQGHVDPDUEHLG PHGDQGUH)R8LQVWLWXVMRQHU,IRUKROGWLOXQLYHUVLWHWHURJYLWHQVNDSHOLJHK \VNROHUHUGHW V UOLJDNWXHOWPHGVDPDUEHLGRPUHNUXWWHULQJRJIRUVNHURSSO ULQJ6 UOLJIRUGHPLQVWH LQVWLWXWWHQHYLO)RUVNQLQJVUnGHWYXUGHUHRPGLVVHE UVOnVVDPPHQHOOHUVDPORNDOLVHUHVPHG DQGUH)R8LQVWLWXVMRQHU 6HQWUHRJUDQGVRQHLQVWLWXVMRQHU (Jf. nr. 3, kap. 3.3 og 5.3. Se også rapport 13/94 fra Utredningsinstituttet/NIFU.) Forskningsrådets ansvar for grunnbevilgninger, direkte eller som råd til et fagdepartement, er avgrenset til forskningsinstitutter som omfattes av retningslinjene for statlig finansiering. I tilknytning til universiteter og høyskoler er det etablert flere sentre, midlertidige satsinger m.v., gjerne benevnt som randsoneinstitusjoner. Forskningsrådet har ikke et varig finansieringsansvar for enheter som er en del av et universitet eller en høgskole. Eventuell støtte fra Forskningsrådet til denne type institusjoner kan gis som en tidsbegrenset, strategisk satsing, men ikke som en varig grunnbevilgning. )RUVNQLQJVUnGHWVILQDQVLHOOHELVWDQGWLOVHQWUHPLGOHUWLGLJHVDWVLQJHUPYWLONQ\WWHW XQLYHUVLWHWHURJK \VNROHUYLOY UHWLGVEHJUHQVHWRJVNMHLQ UIRUVWnHOVHPHGPRULQVWLWXVMRQ )RUVNQLQJVUnGHWVNDOLNNHKDHWYDULJILQDQVLHULQJVDQVYDUIRUVOLNHHWDEOHULQJHU6W WWHNDQ JLVLIRUPDYVWUDWHJLVNHSURJUDPVDWVLQJHU 11

)RUVNQLQJVUnGHWRJLQVWLWXWWHQH (Jf. nr. 1, kap. 2 og 3.4, nr. 2, kap. 3 og 4 og nr. 3, kap. 5.9.) $GPLQLVWUDWLYRJIDJOLJWLORUGQLQJ Forskningsrådets strategiske ansvar overfor instituttsektoren innebærer et oppfølgingsansvar overfor enkeltinstitutter. Hovedstyret har valgt å delegere dette ansvaret til de ulike områdene, men ved at samordning og koordinering skjer etter overordnede retningslinjer. Hovedprinsippet for fordeling av institutter er at det området som er største finansielle bidragsyter til det aktuelle instituttet, får basisbevilgningsansvaret. Forskningsrådets områder har ansvar for institutter etter følgende hovedmønster:,qvwlwxwwjuxssh Teknisk-industrielle institutter Miljø- og utviklingsinstitutter Primærnæringsinstitutter Kultur- og samfunnsfaglige institutter Regionale institutter Medisinske og helsefaglige institutter 2PUnGHIRUDQNULQJL)RUVNQLQJVUnGHW Naturvitenskap og teknologi i samarbeid med Industri og energi Miljø og utvikling Bioproduksjon og foredling Kultur og samfunn Kultur og samfunn Medisin og helse Oversikten over institutter innen de enkelte grupper framgår av vedlegg. Oversikten gjelder institutter som omfattes av de retningslinjer for statlig finansiering KUF har vedtatt (1995). Forskningsrådet yter også bevilgninger til andre enheter i instituttsektoren. Blant annet gjelder dette bransjeforskningsinstitutter, vesentlig gjennom områdene Industri og energi og Bioproduksjon og foredling. 6 UVNLOWHDQEHIDOLQJHUIRUJUXSSHUDYLQVWLWXWWHU Forskningsrådet har vedtatt noen anbefalinger rettet mot enkelte grupper av institutter. Disse gjengis i det følgende: Teknisk-industrielle institutter NWHEHYLOJQLQJHUWLOGHWHNQLVNLQGXVWULHOOHLQVWLWXWWHQHNDQY UHDNWXHOWGHUVRPGHWRWDOH EHYLOJQLQJHQHWLOQ ULQJVUHWWHW)R8 NHV%ODQWDQQHWJMHQQRPGHEUXNHUVW\UWHSURJUDPPHQH E UHQLVDPDUEHLGPHGQ ULQJVOLYHWIRUWVDWWV NHnXWYLNOHHQNHOWHSURVMHNWHUVRPJLU LQVWLWXWWHQHPXOLJKHWWLOnIRUQ\HVLQNRPSHWDQVH 7HNQLVNLQGXVWULHOOHRJDQGUHQ ULQJVRULHQWHUWHLQVWLWXWWHUE UNRQWLQXHUOLJYXUGHUHVLQ RUJDQLVDVMRQPHGVLNWHSnnVNLOOHXWDNWLYLWHWHUVRPNDQNRPPHUVLDOLVHUHV Primærnæringsinstitutter,QQHQSULP UQ ULQJVLQVWLWXWWHQHHUGHWV UOLJDNWXHOWnInHQNODUHUHDYJUHQVLQJPHOORP EHYLOJQLQJHUWLOIRUVNQLQJVIRUPnORJEHYLOJQLQJHUWLOIRUYDOWQLQJVRSSJDYHURJDQGUHIRUPnO RJnVNDSHOLNHYHUGLJHNRQNXUUDQVHYLONnUPHOORPLQVWLWXWWHQH )RUVNQLQJVUnGHW QVNHUnVSLOOHHQDNWLYRJNRQVWUXNWLYUROOHLGHWYLGHUHDUEHLGHWPHGHQ UHRUJDQLVHULQJHQDYODQGEUXNHWVLQVWLWXWWVHNWRU 12

Medisin- og helseinstitutter 'HWDQEHIDOHVDWILQDQVLHULQJHQDYGHKHOVHRULHQWHUWHLQVWLWXWWHQHNRPPHULVDPVYDUPHGGH YHGWDWWHUHWQLQJVOLQMHQHRJDWYLONnUHQHIRULQVWLWXWWHQHEOLUPHUOLNHYHUGLJH )RUVNQLQJVUnGHWYLOVW WWHRSSRPRJELGUDWLOHQUHRUJDQLVHULQJDY)RUVYDUHWVPHGLVLQVNHRJ KHOVHRULHQWHUWHIRUVNQLQJVPLOM HU Miljø og utviklingsinstitutter )RUVNQLQJVUnGHWYLOLGHWLOIHOOHUGHWWHHUDNWXHOWILQDQVLHUHGHXQLYHUVLWHWVWLONQ\WWHGH VHQWUHQHIRUPLOM RJXWYLNOLQJVRPWLGVEHJUHQVHGHVWUDWHJLVNHSURJUDPVDWVLQJHULNNHLIRUP DYYDULJHEDVLVEHYLOJQLQJHU Kultur- og samfunnsfaglige institutter )RUNXOWXURJVDPIXQQVLQVWLWXWWHQHYLO)RUVNQLQJVUnGHWYLGHUHI UHDUEHLGHWPHGnVNDSH VW UUHRJIDJOLJVWHUNHUHPLOM HU %DVLVEHYLOJQLQJHQHWLONXOWXURJVDPIXQQVLQVWLWXWWHQHYDULHUHUVWHUNW)RUVNQLQJVUnGHWYLO YXUGHUHWLOWDNIRUn NHEDVLVEHYLOJQLQJHQHWLOHQNHOWHLQVWLWXWWHUYHGRPIRUGHOLQJDY EDVLVPLGOHURJHYHQWXHOWYHGEUXNDYPLGOHUVRPHOOHUVNDQDOLVHUHVWLOLQVWLWXWWHQHLQQHQ UDPPHQDYDQGUHYLUNHPLGOHU Bransjeforskningsinstitutter 'HUVRPGHUHVSHNWLYHEUDQVMHQH QVNHUGHWYLO)RUVNQLQJVUnGHWNXQQHGHOWDLHQGLDORJRPHW Q UPHUHIDJOLJVDPDUEHLGHYHQWXHOWLQWHJUHULQJPHOORPEUDQVMHIRUVNQLQJVLQVWLWXWWHQHRJ HQNHOWHWHNQLVNLQGXVWULHOOHLQVWLWXWWHUHYHQWXHOWSULP UQ ULQJVLQVWLWXWWHU (VEDLEGG 1 - Retningslinjer for statlig finansiering av forskningsinstitutter er eget "trykk") 13