Tema: Samfunnsvitere og humanister - før og nå

TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2 2012 SAMFUNNSVITEREN Tema: Samfunnsvitere og humanister - før og nå TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012 Side 1

REDAKTØR: GUNN KVALSVIK Gunn Kvalsvik humanister og samfunnsvitarar - FØR OG NO På slutten av 1980-talet tok eg mine fyrste akademiske steg. Min nye identitet førte til at eg fekk eit tilhøyre til eit fag som den gong var ukjent. Sosialantropologar og samfunnsvitarar var det nemleg ikkje så mange av då. Eg hadde difor eit svare strev med å forklare kva eg heldt på med då eg til dømes deltok i familieselskap heime på øya mi, til stor forlysting frå onklar og tanter. Ein treng vel ikkje utdanning for å forstå korleis menneske handlar og er, sa dei. Den gongen var vi ei relativt lita gruppe, men berre nokre år seinare eksploderte talet på universitetsutdanna. Sysselsetjingspolitikken gjorde at billige fag som samfunnsvitskaplege- og humanistiske fag vart opne, og dermed fekk vi store studentkull. Studentvolumet gjorde at det ikkje lenger var vanleg å drikke øl med forelesarane eller kjenne alle på kullet. Då mi niese på 2000-talet valde å studere eit samfunnsfag, var også tona i mi familie heilt annleis. Ein ny æra var i kjømda. Dette temanummeret handlar om samfunnsvitarar og humanistar si historie ved universitetet og i samfunnet vårt. Målet er å seie noko om disiplinane sin framvekst, utvidinga av fagtilbod og nye universitet og fram til dagens kunnskapssamfunn, der høgare utdanning er eit naturleg val for stadig fleire. Store linjer, men viktige endringar i korleis vi tenkjer, lever og prioriterer. Mykje har skjedd sidan midten av 1800-talet då Norges første sosiolog og samfunnsvitar, Eilert Sundt, vigde sitt liv til å studere det han skildra som det lågare folkeliv si historie. Eit eige samfunnsvitskapeleg fakultet vart likevel ikkje etablert før i 1962. Nesten hundre år etter det humanistisk fakultetet, som såg dagens lys i allereie i 1861. Det er fleire røyster som guidar oss gjennom temaet samfunnsvitarar og humanistar før og no. Vi har snakka med statsvitaren Tore Hansen ved Universitetet i Oslo. Han har vore medredaktør i universitetets 200-årsverk. Gjennom å lese historia til riksarkivar Ivar Fonnes kan ein få eit innblikk i utviklinga både i akademia og samfunnet. Petter Aaslestad, professor i nordisk litteraturvitskap ved NTNU i Trondheim, har 30 års fartstid i universitetsverda og er styreleder i Nasjonalt organ for kvalitet i utdanninga (NOKUT). Frå sitt ståsted har han fylgt verda tett på. NIFU-forskaren Agnete Vabø fortel at nytteaspektet ved utdanninga er blitt farga sterkare dei seinare åra. Har du ingen interesse av slike historier, kan kanskje artikkelen om korleis du kan selje deg som samfunnsvitar vere av interesse. Her får du i tillegg korte faktaboksar som rådgjev deg i ulike prosessar. God lesing! Samfunnsviteren er organ for Samfunnsviterne Redaktør: Gunn Kvalsvik Redaksjonsråd: Gunn Kvalsvik, Solveig Vivill Vinsrygg, Nessim Ghouas, Adelheid Mortensen Huuse, Kristin Haugan, Knut Aarbakke og Torun Høgvold Enstad. Grafisk Utforming: Gunn Kvalsvik Opplag: 9400 Ansvarlig utgiver: Samfunnsviterne Trykk: 07-gruppen Utgave - materiellfrist - distribusjon 01/12-02. mars - uke 12 (mars) 02/12-01. jun - uke 25 (juni) 03/12-03.september - uke 38 (september) 04/12-09. november - uke 48 (desember) Annonseformat og priser: Format - Pris (farger/sort-hvitt) 1/1 side kr 10 500 (kr 5000) h 240 mm x br 180 mm 1/2 side kr 6000 (kr 5000) h 180 mm x br 120 mm 1/4 side kr 3500 (kr 2500) h 60 mm x br 180 mm 1/1 bakside kr 15 000 NB! Kun farger h 180 mm x br 200 mm Henvendelser om annonsering og Samfunnsviteren for øvrig rettes til sekretariatet, tlf 22 03 19 06/ post@samfunnsviterne.no Samfunnsviterne, Kr. Augusts gate 9, 0164 OSLO Telefon: 22 03 19 00 Telefaks: 22 03 19 01 www. samfunnsviterne.no Side 2 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012

INNHOLD 06 12 TEMA: Samfunnsvitere og humanister - før og nå Hallo Samfunnsviter 04 Knuts hjørne 05 Studiene gav et spennende yrkesliv 06 Høydepunkter i vår akademiske historie 09 Ambisjoner, drømmer og mål 10 Nyttige valg 12 Boktips 15 Globalisering 16 Opptatt av yrkesrelevans 19 Sammenheng mellom høyrere utdanning og foreldrenes utdanning 21 16 Aktuelt Arbeidsgivers tilretteleggingsplikt 22 Hvordan selge deg som samfunnsviter 24 Stadig økende andel med høyere utdanning 28 24 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012 Side 3

HALLO SAMFUNNSVITER Fra sin jobb ved Universitetet i Tromsø har Marcus Buck betraktet utviklingen blant studenter en del år, vi har spurt han om han ser noen bevegelser og trender som er verdt å dele. Hva er din faglige bakgrunn? Jeg er Cand. mag med Sammenlignende politikk, spansk og sosiologi fra UiB, og deretter hovedfag i sammenlignende politikk fra UiB og doktorgrad i statsvitenskap fra UiT. Hvor jobber du nå? Jeg jobber vanligvis ved Institutt for sosiologi, statsvitenskap og samfunnsplanlegging ved Universitetet i Tromsø. For tiden er jeg imidlertid på forskningstermin ved Instituto de Iberoamérica ved Universitetet i Salamanca. Var det et klart valg for deg å jobbe i en utdanningsinstitusjon? Nei, det var helt tilfeldig. Jeg hadde jobbet som vikar i Postverket under hele studietiden frem til et utvekslingsopphold ved Universitet Autónoma de Barcelona 1990-91. Da jeg kom tilbake, søkte jeg jobb som undervisningsassistent og vitenskapelig assistent ved Institutt for sammenlignende politikk. Tilbakemeldingene fra studentene og de ansatte var entydige: Jeg burde fortsette med undervisning. Spesielt i problemfag som metode viste det seg at jeg hadde en for meg ukjent evne til formidling. At jeg havnet i Tromsø er konas fortjeneste. Hun fikk jobb der og fikk på forespørsel vite at de var i beit for en metodelærer. Siden tidlig på nittitallet har vi opplevd det som mange omtaler som en utdanningsrevolusjon. Hvordan oppleves dette fra der du jobber? Utdanningrevolusjonen innebærer at mange studenter ser høyere utdanning som en rettighet og ikke som et kall. Det er på den ene siden bra for samfunnet, men skaper noen ganger problemer når vi for eksempel prøver å formidle til studentene at strykprosenten på vårt obligatoriske metodekurs over tid bør ligge på rundt 15-20% og at dette er til deres eget beste. Senker vi kravene, er det i siste instans studentene selv som taper på det. Har utdannelse fått en annen mening enn det hadde tidligere, statusmessig? Helt klart. Mens utdanning før i tiden - frem til midten av 1970-tallet - var en måte folk kunne klatre sosialt på, har den i dag ingen spesiell status. I Norge merker vi ikke de store effektene av dette ennå, men i Spania, hvor jeg befinner meg nå, er det vanlig at folk med mastergrad/doktorgrad tjener 1000 euro i måneden (de kalles mileuristas ) og ikke har den minste mulighet til å etablere seg med familie og bolig. En konsekvens av dette er at den store sosialdemokratiske alliansen mellom blåsnipp- og hvitsnippsarbeidere i Europa er i ferd med å forvitre. Arbeider dere ved universitetet aktivt mot å tilpasse utdanning mer til arbeidslivet? Ja. Dette kommer først og fremst til uttrykk gjennom vår store portefølje av etter- og videreutdanningstilbud, både på bachelor- og masternivå. Opplever du stor forskjell på studenter før og nå? Kunnskapsmessig er studentene nå generelt mer oppdatert enn de var før. På den andre siden har vi nå langt flere studenter som ikke kan skrive. Noe er galt med norskfaget i læreplanen i grunnskolen og videregående skole. Dette oppleves som en alvorlig funksjonshemming, i samfunnsfag og humaniora er språket nemlig vårt absolutt viktigste arbeidsredskap. Studentene får ikke uttelling for sine kunnskaper på grunn av manglende evne til skriftlig fremstilling. Side 4 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012

Verdensøkonomien snur(rer) Knuts hjørne En spennende tid! Illustrasjon: Hanne Stenli. Vår tid er spennende! Aldri før har samfunnsutviklingen skjedd så fort på så mange områder, og aldri før har vi hatt så mye kunnskap, så mange verktøy til å forstå, analysere, lære og videreutvikle oss selv og samfunnet. Framtida er så nær og uendelig, og de som analyserer trender og utviklingstrekk spår at framtida er virtuell og teknologisk, at verden blir grenseløs, beslutningene kunnskapsbaserte og arbeidstakerne superspesialiserte, tverrfaglige, fleksible, tilpasningsdyktige og innovative. Arbeidsmarkedet vil etterspørre samarbeidskompetanse og evne til å jobbe i virtuelle nettverk og virksomheter. Samtidig er det fortsatt sånn at vi må få minst 2,1 barn hver for å opprettholde den demografiske balansen, og arbeidskraftsbehovet innebærer at både småbarnsforeldre og arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne får plass. Kanskje blir nettopp balanse og avveining mellom ulike behov og interesser et kjernespørsmål framover. Alle tidsepoker har sine kriser og dilemmaer og sine egne redningsmenn og løsninger. Hvem skal redde verden i framtida? Det ropes varsku om realfagsunderskuddet i mange land, men ingeniørene kan uansett ikke gi oss løsningene alene. Utfordringene innenfor klima og ressursforvaltning, finanskrise og nedgangstider, konflikter mellom kulturer og religioner og de demografiske endringene viser at vår tids utfordringer ikke kan løses med soloprestasjoner. Én dimensjon og ett fags metoder og verktøy vil verken være tilstrekkelig til å forstå kompleksiteten i problemene eller potensialet for løsning. Vår tilpasningsdyktighet vil avhenge av at vi finner nye samarbeidsformer på tvers av fag, sektorer, kulturer, religioner og språk. Nye muligheter og innovative løsninger vil oppstå om vi klarer å skape allianser og partnerskap mellom forskning og utdanning, næringsliv og offentlig sektor. Samarbeid må skje like naturlig på tvers av landegrensene som mellom nasjonale aktører. I det interdisiplinære samspillet på tvers av tradisjonelle skillelinjer kan vi finne nye løsninger og skape spennende synergier. Samfunnsvitere og humanister vil i økende grad spille en nøkkelrolle i den kunnskapsbaserte verdiskapningen, i tjenesteinnovasjon og fornuftig ressursforvaltning. Vi har verktøyene for å forstå årsaker og effekter, sammenhenger og kontekster, dynamikk og prosesser. Dette er en helt nødvendig dimensjon i det flerfaglige samarbeidet. Med økt utdanningsnivå øker samfunnets kapasitet for tilegnelse og anvendelse av kunnskap. Vi forventer stadig mer av forskningen, av beslutningstakerne og av forvaltningen. Vi beveger oss også stadig lenger inn i en virtuell arena både for kunnskapsdeling, informasjonsutveksling, samarbeid og handel. Vi vil derfor se en økende etterspørsel etter arbeidstakere som kan forstå og bruke forskning og som kan formidle essensiell kunnskap til beslutningstakere. På denne måten kan samfunnsvitere og humanister få en viktig bindeleddsfunksjon mellom aktørene og en helt avgjørende formidlerrolle. Samfunnsviternes medlemmer representerer et verdifullt mylder av fagkombinasjoner. Hovedstyret er opptatt av at også Samfunnsviterne som forening skal være i utvikling og være innovativ i sin strategi og oppgaveløsning. Styret har derfor nedsatt en strategigruppe som er i full gang med å utarbeide forslag til ny strategisk plan for foreningen slik at vi enda bedre enn i dag kan synliggjøre og posisjonere den samfunnsvitenskapelige og humanistiske kompetansen. Jeg er stolt av å være samfunnsviter og gleder meg til alle de mulighetene som ligger foran oss! TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012 Side 5

samfunnsvitere og humanister - før og nå Et akademisk liv gjennom 40 år: Studiene gav et spennende yrkesliv I 1970 tok Ivar Fonnes sitt hovedfag i historie. Han husker ikke mer enn rundt tjue personer ved Det historiske institutt som avla en hovedfagseksamen det året. I dag uteksamineres det hundrevis i semesteret, og Fonnes, han har inntatt riksarkivarstolen. Tekst: Gunn Kvalsvik I den første e-posten i intervjuprosessen understreker Fonnes at han tviler på om han er rett mann til å si noe om utviklingen av fagene våre de siste årene fordi han har hatt et karriereløp som ikke akkurat er A4. Et lite blikk på CV-en hans forteller det motsatte. Han har nemlig rett profil for å si noe om utviklingen av samfunnsvitere og humanister. Født i 1944, ferdig utdannet på -70 tallet, og med bakgrunn både fra universitet, privat og offentlig sektor. Veien blir til når man går Fonnes sier ja til å bli intervjuet, inviterer til sitt kontor, og et par uker senere blir jeg ført inn på et moderne kontor i et bygg ved kanten av Sognsvann i Oslo. Kontoret har kunst på veggene, røde designstoler og utsikt mot skogen. Bak ett ryddig skrivebord sitter Ivar Fonnes med et skarpt og intenst blikk. - Det var ikke noe mål at jeg skulle havne akkurat her, sier riksarkivar Fonnes med et kledelig beskjedent smil. - Det bare ble sånn. Universitetskarrieren til Fonnes startet med russisk, som han tok ved Forsvarets russiskkurs. Han oppdaget imidlertid at han var mer opptatt av historie, og tok dette som sitt andre fag ved Universitetet i Oslo, der han også etter hvert tok hovedfag. - Det var mest menn i forelesningssalen, og ikke minst var det få kvinnelige ansatte, sier Fonnes. - Men forandringen var på gang, og i løpet av årene jeg tilbrakte ved universitetet kom det stadig flere kvinner både som forskere og studenter. Planen for hvorfor riksarkivaren valgte historie den gangen var uklar og ullen. Motivasjonen var imidlertid klar; han likte historie som fag og synes det var spennende å tenke systemer. - Læreryrket var, da som nå, en naturlig yrkesvei for historikere. Men mange av mine kullkamerater ble også rekruttert til Universitetet i Tromsø eller høgskoler, som den gang var under oppstart, sier Fonnes. Ivar Fonnes forlot imidlertid ikke Universitet i Oslo. Han ble i 12 år. Hans interesse for data og systematisering av større menger, gjorde at han var Mange som utdannet seg på 1960 og -70 tallet ble værende i utdanningssystemet. Og gjerne på et høyere nivå dersom en tok et hovedfag. Ivar Fonnes en stor ressurs og etter hvert også en pioner i oppbyggingen av universitetets datasatsing innen humaniora. 1970 tallet politisk venstreradikalisme Mannen som innehar en av de mest sentrale jobbene innen historiefaget, peker på stolen i hjørnet og spør om jeg vet hvem som engang satt i den. Ivar Fonnes (født 1944) er riksarkivar i Norge. Han er utdannet Cand. philol. ved Universitetet i Oslo med hovedfag i historie. Fonnes ble ansatt som leder for riksarkivets EDB-avdeling i 1983. Før dette jobbet han ved Universitetet i Oslo som EDB-konsulent, amanuensis og førsteamanuensis. I 1990 ble han utnevnt til avdelingsdirektør og leder for en av riksarkivets storavdelinger. Kilde: ssb.no Side 6 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012

samfunnsvitere og humanister - før og nå Studentene var politiske både i Norge og i utlandet på 1960- og 1970-tallet. I Spania våget studentene seg ut på gatene for første gang på lenge for å protestere mot Francos fascist-regime. I Frankrike organiserte studenter og arbeidere generalstreik. I Tyskland protesterte studentene mot det manglende oppgjøret med nazifortiden. I USA skjøt borgerrettighetsbevegelsen for alvor fart. Dette bildet er fra en studentdemonstrasjon ved Columbia s Hamilton Hall. Han humrer og forteller at den faktisk tilhørte Henrik Wergeland, den første norske arkivaren. Ja, vi snakker om DEN Wergeland. Etter mange år ved universitetet ble Fonnes tilbudt en stilling ved Riksarkivaren. Fonnes hadde da førsteamanuensistittel, fått etablert en egen datalinje ved HF-fakultetet, funnet sin sti basert på kombinasjonskompetanse og til og med fått sin egen vitenskapelige assistent. - Den gangen var det ikke så vanlig med doktorgrader, forteller han. - De ansatte fikk titler når stillinger ble ledige, og det politiske venstreradikale klimaet gjorde at status heller ble tonet ned enn fremhevet. Han skildrer en epoke med lave sko der det ble sett på som politisk ukorrekt å snakke om at en ønsket å gjøre karriere. Både humanister og samfunnsvitere flest smilte ofte av realistene, som var mindre politisk bevisste. Siden Fonnes ikke var forsker i vanlig forstand, ble han en outsider og følte etter hvert at det ble litt trått og kjedelig. - Jeg ble regelrett headhuntet hit og fikk en lederstilling. Det var kombinasjonen historiker og datakyndig som ble tatt frem som interessant, reflekterer han høyt. - Jeg trivdes godt hos Riksarkivaren fra dag én. Her har jeg fått jobbe med historie som jeg synes er spennende, og i tillegg har jeg fått utløp for min hang til å systematisere og å dele kunnskap. Utdannings-boom og arbeidsplasser Det er naturlig å snakke om flere runder utdannings-boomer i Norge. Den første etter andre verdenskrig, så en ny bølge på 1970-tallet, den Fonnes er en del av, og så den største på 1990-tallet. Som Fonnes historie forteller, ble mange som utdannet seg på 1960- og 1970-tallet værende i utdanningssystemet, og da gjerne på et høyere nivå dersom en tok et hovedfag. Da neste utdanningsbølge kom på 1990-tallet, var bildet litt annerledes, siden utdanningsinstitusjonene allerede var bemannet og stort sett ferdig etablerte. Denne gangen var det forvaltningen som fikk rekruttere. Dette skjedde også hos Riksarkivaren, som i løpet av de siste 20 årene har doblet antall ansatte. De fleste er historikere. - Jeg er stolt av norsk forvaltning og TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012 Side 7

samfunnsvitere og humanister - før og nå glad jeg er en del av den, understreker Fonnes, som også er tydelig på at han ikke mener forvaltningen har vokst for mye. - Forvaltningen i Norge er preget av å være ordentlig og ryddig, og med rom for kreativitet. I tillegg har vi en forvaltning som tilbyr Riksarkivaren spennende og viktige arbeidsplasser, som faglig sett er svært stimulerende. Hvordan det fungerer i det private, vet Riksarkivaren også litt om: - Jeg prøvde meg i det private næringslivet et par års tid, forteller han. Lønnsmessig var det lukrativt, men faglig var det ikke noe for meg. Fokus på kortsiktige resultater og profitt passer ikke med mitt behov for å jobbe systematisk mot langsiktige mål. Jeg søkte meg derfor tilbake til min gamle jobb, og til sammen har jeg nå blitt her i snart 30 år, de siste seks som riksarkivar og leder for 300 ansatte. Status, politikk og tilpassing Fonnes mener ikke akademikerstatusen har forandret seg merkbart gjennom de 40 årene han har tilhørt faget. Den Studenter ved universitetene. 1853-1998. politiske linjen var imidlertid annerledes da enn nå. - Studentene var helt klart mer politiske tidligere. Særlig på 1970-tallet var det 68-generasjonen som dominerte med radikale holdninger. Intellektuelle deltok da som nå i det offentlige ordskiftet, men det var selvsagt mange færre enn i dag siden volumet var mye lavere, understreker arkivaren. Så kom jappetida på 1980-talet, som gjorde at økonomifag og prestisjefag ble viktigere. Dette førte kanskje til noe mindre søknader på myke fag, men 1990-tallets åpning kompenserte for dette. En annen tendens er at universitetene i større grad tenker. I denne tradisjonen finner en et nytt fagvalg ved universitetet, en 60 poengs enhet innen arkivarutdanning. En av inspiratorene og igangsetterne er nettopp Fonnes. - Jeg så at det manglet en link mellom faget historie og arkivarkompetanse og tok dette opp med universitetet. Etter litt frem og tilbake ble studiet en realitet, og etter det jeg vet, er det også et ganske populært fag, sier han stolt. Allrounder med tro på fremtiden Selv om Fonnes er historiker og stolt av det, er han en mann med mange hatter. Navnet han setter på seg selv er en allrounder. - Jeg er mer en breddemann enn en historiker som går detaljert ned i materien. Min metodiske interesse er nærmere statsvitenskapens og sosiologien, ler han. Fonnes har gjennom sitt virke i ulike stillinger hos Riksarkivaren fått være med på en historisk reise. I 1998 startet for alvor digitaliseringen hos Riksarkivaren. Litt etter litt har materialet blitt gjort tilgjengelig på nettet for et større publikum. Mange valg har blitt tatt når det gjelder hva som skal fortelles og hvordan det skal fortelles. Fonnes legger ut om fremtidens prosjekter med stor entusiasme, han snakker om viktigheten av å arkivere og å dele. Om hvordan slektsgranskingshobbyen har ført til stor interesse for deler av arkivet og hvordan de skal møte fremtidens digitale tidsalder. Og så snakker han om ønsket om å skape dialog med folket for på den måten å utvide og supplere materialet. Om to år fyller Ivar Fonnes 70 år, og planen er at han skal gå av med pensjon. Hans råd som humanist med samfunnsvitenskapelige tilbøyeligheter til de som står foran et utdanningsvalg, er at de må være realistiske på hva utdanning kan brukes til. - Selv om jeg opplever at mange unge er mer rasjonelle og målrettede enn det jeg var, tror jeg endel flyter gjennom et utdanningsforløp uten å være klar over hva som kommer i andre enden. Dette er kanskje særlig viktig i dag når en har så mange valg, avslutter han. Kilde: ssb.no Side 8 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012

samfunnsvitere og humanister - før og nå Høydepunkter i vår akademiske historie 1811: Universitetet blir grunnlagt av Kong Fredrik VI. Det første i Norge får navnet Det Kongelige Frederiks Universitet, på latin Universitas Regia Fredericiana. 1813: Undervisingen starter i leide lokaler. Det er fire fakulteter, sju professorer og atten studenter. 1861: Det humanistiske fakultet var først en del av Det filosofiske fakultet, ett av Universitetet i Oslos fire opprinnelige fakulteter. I 1861 ble Det filosofiske fakultet delt i Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet og Det historisk-filosofiske fakultet. 1873: Armauer Hansen oppdager leprabasillen og setter Bergen på vitenskapens verdenskart. 1882: Norges første kvinnelige student, Ida Cecilie Thoresen, blir immatrikulert. 1910: NTH åpner 15. september. 1918: Det første moderne værvarselet ble sendt ut fra Bergen. Mannen bak denne suksesshistorien var Vilhelm Bjerknes. 1943: Okkupasjonsmakten aksjonerer mot universitetet. 650 mannlige studenter blir deporterte. 1946: Med stortingsvedtaket 9. april var Universitetet i Bergen formelt opprettet. Lov om Universitetet i Bergen trådte i kraft 30. august 1946. 1947: Statens Lånekasse for studerende ungdom blir opprettet. Høyere utdanning blir tilgjengelig for flere. 1960: Kleppekomiteen utreder den videre utbyggingen av universiteter og høgskoler i Norge. 1962: De første bygningene i et utvidet campus ved UiO blir tatt i bruk. De store barnekullene fra etterkrigstiden strømmer til et moderne og mangfoldig masseuniversitet. 1963: Det samfunnsvitenskapelige fakuletet blir etablert ved Universitetet i Oslo. 1968: Universitetet i Trondheim (UNIT) blir opprettet, som en administrativ overbygning over NTH, Lærerhøgskolen, og museet og biblioteket ved Videnskabsselskabet. Høgskolene og museet fortsatte å fungere som relativt autonome institusjoner fram til vedtaket om NTNU i 1995. 1968: Stortinget vedtar å opprette et universitet i Tromsø. 1969: Ragnar Frisch får Nobelprisen i økonomi, og Odd Hassel får Nobelprisen i kjemi. 1982: Kvinner er i flertall blant studentene. 1993: Universitetet i Oslo får sin første kvinnelige rektor, Lucy Smith. Hun er også Norges første universitetetsrektor. 1996: Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet ble opprettet etter en sammenslåing av Norges Tekniske Høgskole (NTH), Den Allmennvitenskapelige Høgskolen (AVH), Vitenskapsmuseet (VM), Det medisinske fakultet (DMF), Kunstakademiet i Trondheim og Musikkonservatoriet i Trondheim. 2003: Universitetene innfører Kvalitetsreformen og gradsstrukturen. Undervisningsopplegget og eksamensformene blir endret. 2010: Nesten 28 prosent har høyere utdanning i Norge. 60 prosent av studentene er kvinner. 2011: 250 456 studenter i Norge Kilde: Høydepunktene fra vår akademiske historie er hentet fra universitetenes hjemmesider, samt wikipedia. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012 Side 9

samfunnsvitere og humanister - før og nå Student anno 2012: Ambisjoner, drømmer og mål Hvordan er det å være samfunnsviter- eller humaniststudent i dag? Og hvordan ser de som er under utdanning, på status og utsikter fremover? Annette Egeberg (22) står midt i løpet. Tekst og foto: Gunn Kvalsvik Annette Egeberg (22) myser mot den skarpe sola. Øynene hennes har ikke sett mye sol og dagslys de siste ukene, derfor blir forslag om et utekafeintervju godt mottatt. Om to dager har nemlig Egeberg innlevering av sin bacheloroppgave i sosiologi. - Jeg er dessverre perfeksjonist og tar det sikkert for alvorlig, sier hun, mens hun ser på folkene som surrer rundt henne i lette sommerkjoler og sandaler. Selv er hun ikledd jeans og langarmet skjorte, og håret er knyttet opp i en stram knute. Det var kaldere da hun gikk til lesesalen klokka 0800. Utdanningspress? Til tross for at sosiologistudenten kommer fra gård og har foreldre uten utdanning, var hun tidlig klar over at hun ville studere. Allerede på ungdomsskolen ble hun fascinert av samfunnsvitenskap, og da hun i løpet av videregående landet på sosiologi, spurte hun veilederen hva han trodde om dette studievalget. - Jeg kommer fra en familie der utdanning ikke er et vanlig livsvalg, og jeg måtte derfor finne ut av studielandsskapet selv. Derfor søkte jeg råd hos veilederen ved videregående skole. Han mente det måtte være et godt valg siden det ville gi meg kompetanse til å bli en god husøkonom, ler sosiologistudenten. - Husøkonom! Heldigvis hadde jeg googlet frem kunnskap på nettet og etter et startår i Paris, starta jeg ved institutt for sosiologi ved Universitetet i Oslo, forteller hun. I Oslo deler Egeberg leilighet med en venninne, bare ti minutter unna Blindern. Praktisk, siden også store deler av hennes sosiale liv er knyttet til ulike aktiviteter på universitetet. - Jeg er aktiv i samfunnsvitenskapelig fakultetsforening samt i arbeidslivsgruppa på sosiologistudiet. Gjennom disse vervene har jeg fått mange av mine gode venner! Jeg liker å være med å bidra til fagutviklingen, sier hun. - Hva gjør dere i arbeidslivsgruppen? - Mye. I det siste har vi blant annet besøkt potensielle arbeidsplasser, som politiet, UDI og Utdanningsetaten for å snakke om bruken av sosiologifaget. Vi har blitt skikkelig godt mottatt, sier hun entusiastisk. Hvor stas er det med sosiologi og samfunnsvitenskap? På 1990-tallet strømmet det store studentkull inn på de ulike fagene på samfunnsvitenskapelig- og humanistisk fakultet. Grunnen var at arbeidsledigheten var høy og universitetene ble et sted å skjule ledigheten. Studieplasser som var billigst ble dermed åpne og hadde ikke karakterkrav. I dag er situasjonen litt annerledes. Også samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag stiller relativt høye karakterkrav for å komme inn, likevel er ikke statusen skyhøy. Annette Egeberg mener det skyldes at det for mange er uklart hva en faktisk blir når en studerer et fag som sosiologi, og at de innledende eksamenene skremmer folk bort på grunn av sin utydelighet. - Det var mange flere i forelesningssalen da jeg startet på faget. Mange falt av etter innledende fag med begrunnelse i at det virket for abstrakt. At de ikke helt så hvordan de kunne oversette kunnskapen til et yrke, forklarer hun. - Hvordan mener du faget rangeres i forhold til andre universitetets- og høgskoletilbud? - Jeg tror det er vanlig å tenke at det ikke er direkte yrkesrelatert og at det er tryggere å søke seg inn på fag på BI, medisin, juss eller yrkesrelaterte fag ved høgskolen. Det er tydelig når jeg snakker med særlig gutter at de ikke helt ser nytten. I mitt kull er det faktisk bare fem eller seks gutter, sier hun. For å brande faget bedre har Annette og de andre i arbeidslivgruppa invitert inn flinke foredragsholdere som har sosiologi som fagbakgrunn til å fortelle hvordan deres yrkesforløp har blitt. - Det var særlig inspirerende å høre Trond Blindheim fortelle hvordan han bruker sin utdannelse. Men vi har også hatt inn flere som jobber i offentlig sek- Flest menn fullfører innenfor realfag Om lag 30 prosent av alle menn som fullførte en universitets- og høgskoleutdanning i 2010/11, fullførte innenfor naturvitenskapelige fag, håndverksfag og tekniske fag også kalt realfag. Kun 8 prosent av kvinnene fullførte innenfor samme fagfelt. Kilde: SSB Side 10 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012

samfunnsvitere og humanister - før og nå -Selv om jeg vet det kommer til å bli stramt i begynnelsen er jeg overbevist om at utdanning vil lønne seg på sikt. Og ikke minst håper jeg virkelig det vil føre til at jeg får en jobb som er spennende og givende, sier Annette Egeberg. tor som har fortalt om sine spennende arbeidssteder, sier Egeberg. Fremtidsdrømmer Mai er og blir eksamenstid. Tusenvis av norske studenter leser, skriver og jobber mot klokken. Det er nå det gjelder! Fremtiden blir bestemt av en B eller en D. - Jeg opplever at de fleste som studerer tar det virkelig på alvor. At de har en plan om hvor de vil senere og hva som skal til for å komme dit. Tidligere på året er det imidlertid mer normale dager, og mange jobber ved siden av studiene for å klare seg økonomisk, forklarer sosiologistudenten. Selv har hun allerede 180 000 gjeldskroner og regner med å ende opp med omlag en halv million før hun er ferdig. For Annette Egeberg er en utdanning uansett verdt det selv om det for mange handler om å starte arbeidslivet, etablering og eventuelt barn med et ganske stort lån. Hvordan er jobbmulighetene? Valgene etter en bachelor er mange. Veldig mange. Egeberg føler hun står ved et veiskille. Vet ikke om hun skal gå videre på sosiologi eller BI. Om hun skal dyrke interessen for menneskerettigheter eller organisasjonspsykologi? Skal hun gå videre og ta en master må hun ha karakterene i orden. BI krever en B, mens sosiologi ved Universitetet i Oslo sist semester hadde C som inntakskrav. Hun tror hun har karakterer til å kunne velge. - Er du sikker på at du vil få en relevant jobb? - Jeg er ikke så redd for at jeg ikke skal få jobb uansett hva jeg velger. I alle fall på sikt. Innerst inne tror jeg en kombinasjon med BI kan være smart, men jeg har alltid drømt om å jobbe med menneskerettigheter og gjerne innenfor FN. Da tror jeg kanskje en master innenfor det temaet er lurt, sier hun ettertenksomt. Annette Egeberg ser på klokken og starter å pakke ned focacciaen som bare er halvspist. Vår avtalte time er over. - Jeg tar med meg resten til lesesalen. sier hun med et smil. - Om to dager er det min tur å svinse i sommertøy, men nå må jeg tilbake til oppgaven. Antall kvinnelige og mannlige studenter i perioden 1974 til 2004. Tall i 1000. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012 Side 11

samfunnsvitere og humanister - før og nå Utdanningsperspektivet før og nå: Nyttige valg - Nytteaspektet ved utdanningen er blitt betonet sterkere de senere årene, sier Agnete Vabø, sosiolog og stedfortredende forskningsleder ved NIFU, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning. Tekst: Anne Synnøve Simensen Bologna-prosessen har bidratt til å modifisere strukturen og endret mye av det faglige, forklarer sosiologien. Hun understreker at for HF- og SV- fagene har den fjernet mye av fagdisiplinenes kontroll av innhold i studiene. Organisering av tverrgående studieprogram og modulisering av studieemner åpner for større grad av tverrfaglighet. I følge Vabø er likevel ikke disse endringene en ubetinget suksess. - Bachelor- og Masterstudenter har fått en stram struktur. Studentene skal helst ha et semester i utlandet. Selv om Erasmusstipendet er lukrativt, er det mange som ikke benytter seg av det. Man kan også stille spørsmålet om det kan være forstyrrende med et utenlandsopphold i et bachelorløp som allerede er stramt strukturert? sier hun. Ulike dannelsesideal - Utdanningsfeltet er preget av spenninger mellom ulike dannelsesideal, mellom «nytte» og «danning». Hvis man ser på spenningsforholdet mellom «danning» og «nytte» i utdanningen, er det liten tvil om at nytteaspektet har blitt betonet sterkere de senere årene. Dannelsesutvalget mente at mye er gått tapt som følge av nedkorting av studietiden, sier Vabø. Til tross for at flere studenter oppholder seg utenlands i en periode av studieløpet, er det i midlertidig få som skaffer seg jobb i utlandet etter at de er ferdigstudert. - Av studentene som har fått eksamen fra lærersteder i Norge er det bare mellom to og tre prosent som flytter til utlandet etterpå. Av de som fullfører hele utdanningen i utlandet er det i midlertidig ca. en av fem som arbeider i utlandet, opplyser hun. Praksis populært og problematisk Ønsket om å kombinere internasjonal erfaring med praksis i arbeidslivet er også en ny trend, i følge Vabø. - I Norden finnes flere eksempler på at humanistiske og samfunnsvitenskapelige fakultet har introdusert ulike former for samarbeid med arbeidslivet og inkludert muligheten for praksis som en del av sin institusjonspolitikk og strategi. Praksis på Masternivå er for eksempel etterspurt blant studentene. Ved Universitetet i København har alle studenter i humaniora i prinsippet muligheten ved at 30 frivillige studiepoeng kan brukes til praksis. I Norge skjer dette først og fremst ved NTNU og UiO, mens vi ser lite av det i Bergen, sier Vabø. Å organisere en praksisperiode er imidlertidig ikke uproblematisk. Om NIFU - Fra ulike hold som NHO og Norgesuniversitet har man snakket varmt om arbeidslivsrelevans og betydningen av praksis i akademisk utdanning. Det er midlertidig en komplisert sak å få i stand. Hvor skal det skje? Når? Hvem skal organisere det? Prosjektet HiP (Humanister i praksis) i Trondheim har fått i stand en ordning med tre ukers praksis, men det er ikke mye. Man kan spørre om det i blant kan overstyre de faglige krav fra universitetet, sier hun. Nettverksorientert arbeidsliv Blant de nyutklekkede akademikere er tradisjonelle karriereveier fremdeles gjeldende og viktige. Humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag har alltid vært relevant for arbeidslivet som stillinger i offentlig forvaltning læreryrket og museums- og kulturforvaltning. I dag finnes imidlertidig flere muligheter for de NIFU er et uavhengig samfunnsvitenskapelig forskningsinstitutt, organisert som en frittstående, selveiende og allmennyttig stiftelse. Forskningsområdene omfatter hele det kunnskapspolitiske området - fra grunnopplæring, via høyere utdanning til forskning, innovasjon og kompetanseutvikling i arbeidslivet. De har nasjonalt ansvar for produksjon, analyse og formidling av statistikk og indikatorer for det samlede norske FoU- og innovasjonssystemet. NIFU utgir årlig FoU-statistikk for de nordiske land, og produserer statistikk om avlagte doktorgrader og doktorgradsstudenter i Norden og Baltikum. Se: http://www.nifu.no/norway/sitepages/person.aspx?id=818 for mer informasjon Side 12 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012

samfunnsvitere og humanister - før og nå nyutdannede, i følge Vabø. - Et eksempel er konsulentselskapene som har vokst fram. Flere driver med utredning og analyse, som er en voksende del av arbeidsmarkedet. Før var den humanistiske utdanningen gjerne en tradisjonell lærerutdanning og/eller utdanning til museumssektoren, mens i dag jobber mange i informasjon, media- og konsulentselskap, reklameog webdesign. Studenter fra de «nye» estetiske fag, som media, går til nye og kreative industrier, for eksempel webdesign, sier hun. Mye har skjedd på utdanningsfronten siden disse studentene hadde gymnastikk på slutten av 1800-talet. Foto: UiO. Studentene går ut i et arbeidsliv som er mer nettverksorientert: - Uttrykket kognitiv kapitalisme (journ. anm: en økonomi som baserer seg på skapelsen og utvekslingen av viten, kultur, tegn, sosialitet og innovasjon) er viktig for å forstå de nye strukturene. Men offentlig sektor, skole etc., er likevel fortsatt viktig, påpeker Vabø. - Hvordan er arbeidsmarkedet for samfunnsvitere og humanister? - I Norge har samfunnsvitere tradisjonelt tatt relativt stor plass og absorberes gjerne av offentlige sektor så vel som konsulentbransjen og kommunikasjon. Arbeidsmarkedet for humanister er heller ikke veldig dårlig, men annerledes. Våre undersøkelser viser at kandidatene bruker lenger tid på å finne relevant og fast stilling, sier hun. - Ved HF-fakultetet er det fremdeles mange som velger de estetiske fagene som for eksempel litteraturhistorie og kunsthistorie. Den estetiske retningen som begynte på 90-tallet, står fortsatt sterkt. I år opplever de estetiske fagene imidlertidig en nedgang i søknadene, i følge Vabø. - Flere velger bort disse fagene. Samtidig ser vi at flere har søkt seg inn på teknologiske fag i år, sier hun. Flere tar mer høyere utdanning En annen trend fra de siste årene er at flere gjennomfører Masterstudier. NIFUs undersøkelser tyder på at ca. 80 prosent av de som tar Bachelor vil ta en Master. -Flere som tar høyere utdanning bidrar til en devaluering av utdanningens verdi. Mer utdanning må tas for å oppnå samme verdi. Tydeligst kommer dette til utrykk ved at flere tar Master. Vi ser også en tendens til at flere tar to Mastere nå enn før. Flere avlegger Dannelsesutvalget for høyere utdanning ble i mai 2007 nedsatt på det man kan kalle «privat» initiativ fra Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen og Høgskolen i Bodø. Utvalget setter fokus på akademisk dannelse, etisk og vitenskapelig standard, universiteter og høyskolers grunnverdier, samt deres ansvar for samfunnsbygging og demokratisk dannelse. Utvalget ble ledet av professor Inga Bostad, som også er prorektor ved Universitetet i Oslo. I tillegg har dannelsesutvalget bestått av viserektor også PhD-graden, og mange av dem går ut i vanlige stillinger, utenfor forskningssektoren, sier Vabø. Internasjonalt pågår det for tiden en debatt om relevansen av PhD utdanningen for andre sektorer i arbeidslivet og hvilke generelle kvalifikasjoner doktorgradskandidater bør få med seg i løpet av studietiden. -Noe annet som er nytt er at det er ikke lenger bare siviløkonomier som Berit Rokne (UiB), Terje André Arnøy fra Norsk Studentunion, stortingsrepresentant Odd Einar Dørum og professorene Bernt Hagtvet (UiO), Anders Lindseth (HBO), LarsLøvlie (UiO) og Roger Strand (UiB). Professor Inga Bostad. Foto: UiO. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012 Side 13

har hegemoniet på lederutdanning. Nå tilbys en rekke ulike lederutdanninger ved universiteter og høyskoler, BI, utdanningsindustrien, HiO, helseledelse, skoleledelse m.m. forteller hun. Global orientering En viktig endring er at det er en mer global orientering blant studenter i dag. - Vi har de siste årene opplevd at den økte globaliseringen har preget fagene, med EU-studier, studier som «Gender Development», ulike former for bistandsarbeid, helse - miljø- og utviklingsstudier. HF- og SV-fakultetet utdanner ikke lenger bare til den nasjonale velferdsstatens sektorer og yrker. Nye program som Master of Peace and Conflict studies er dukket opp, i tillegg til programmer innen miljø- og ressursfag m.m. Mange av disse programmene tiltrekker seg utenlandske studenter, ikke minst afrikanske og asiatiske studenter på kvoteprogrammet. En annen og nyere trend er nye og tverrgående tema, som miljøorienterte fag, samfunnssikkerhet, sikkerhet og risikostyring, kjønnsstudier, innovasjons- og entreprenørfag, sier hun. -Hva tror du vil prege utviklingen fremover? - I tråd med økende grad av samordninger internasjonalt mellom land og regioner, slik som i EU og på nordisk nivå, utvikles flere studieprogram i samarbeid mellom institusjoner i ulike land, avslutter Vabø. Prosessen bak vårt første universitet I 1772 stiftet Ove Gjerløw Meyer Norske Selskab i København. Klubben bestod av 100 studenter. Det fortelles at de samlet seg hver dag, hadde livlige taler, sanger og diskusjoner, diktresitasjoner, improvisasjoner og relativt jevne inntak av punsj. De så på seg selv som kulturkonservative, klassisister og Holbergdyrkere. Mennene sto sentralt i den voksende norsk-patriotiske bevegelsen mot slutten av 1700-tallet. I 1813 ble denne klubben oppløst etter at kampen om etet norsk universitet ble vunnet. Kilde: Wikipedia. Eilif Peterssen: «En aften i Det norske Selskab», malt i 1892. Mannen med hevet glass forestiller Johan Herman Wessel; personen med rød jakke er Johan Nordahl Brun. Bak Wessel står vertinnen, madam Juehl. Side 14 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012

Universitetet i Oslo - En historie i bilder Universitetet i Oslo - en historie i bilder, gir glimt av 200 års mangfoldig historie ved Norges eldste universitet. Gjennom utvalgte bilder fortelles det om en helhet, men først og fremst om et mangfold. Universitetet handler om mennesker, om dannelse og om kunnskap i samspill med samfunnet. Studenter, forskere og en lang rekke kategorier av ansatte yter alle sitt særlige bidrag til universitets fellesskap. Universitetet er summen av felles symboler, bygninger, fag, aktiviteter, hendelser og tradisjoner. Bildene er valgt for å gi et innblikk i dette mangfoldet. Forlag: Akademia Annerledestenkerne Boken tar for seg mennesker som hadde mot til å utfordre etablerte oppfatninger og tenke radikalt annerledes - og som derfor kom til å stå bak mange av de viktigste vitenskapelige fremskrittene. Annerledestenkerne tilbyr en fascinerende reise i kreativitetens historie. Boken presenterer mennesker som hadde mot til å utfordre etablerte oppfatninger - og som derfor kom til å stå bak mange av de viktigste vitenskaplige fremskrittene. Leseren blir kjent med mange av disse historiske personene; hvordan de tenkte (også før de kom frem til løsningen) og hvilke kamper de måtte kjempe mot den etablerte kunnskapen i sin samtid. Forfatteren viser også, på en nyskapende måte, hvor viktig filosofiens utvikling har vært for utviklingen av vår kunnskap om naturen. Forlag: Universitetsforlaget Humaniora Humaniora. En innføring vil vise både bredden og mangfoldet i humanistisk forskning og det som binder fagfeltene sammen. Forfatterne beskriver den vitenskapelige praksisen, møtet med forskningsobjektene i humaniora, og folder ut de vitenskapelige problemstillingene. Fremstillingen er problematiserende og utfordrer leseren til selvstendig refleksjon. Arbeidsoppgaver følger hvert kapittel. Boken gir en innføring i å tenke vitenskapelig på det humanistiske forskningsfeltet. Den er ment til undervisning på det første studieåret ved universiteter og høgskoler, men den kan leses med utbytte av alle andre som er interessert i tenkningen om det menneskelige og i kunnskapen om kultur, språk og historie. Forlag: Universitetsforlaget TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012 Side 15

samfunnsvitere og humanister - før og nå Fra nasjonal valganalyse til: Globalisering Globalisering er et stadig viktigere tema innenfor samfunnsvitenskapelig forskning, i følge professor Tore Hansen ved Institutt for statsvitenskap, UiO. Tekst: Anne Synnøve Simensen Tore Hansen har fulgt statsvitenskapens utvikling i nærmere førti år. Han deler villig av sine kunnskaper om faget. - Da Institutt for statsvitenskap ble opprettet ved UiO i 1957 var ideen at folk i utenrikstjenesten og journalister skulle få et supplement til andre fag. Tidlig har faget bidratt til at mange hel - og halvstuderte journalister har fått jobb i presse, NRK etc., forteller han. Faget, som har røtter i offentlig rett og i historiefaget, gikk inn i en fase hvor større empiriske undersøkelser preget forskningsvirksomheten. - Forskning på politisk adferd og valg startet med Stortingsvalget i 1957. Prosjektene ble større, metodologien (metodelæren) ga store muligheter, man fikk datamaskiner med mer, forteller Hansen. Amerikansk kvantitativ forskning -En parallell utvikling var at det ble mer forskning innenfor internasjonal politikk og offentlig politikk. De store intervjundersøkelsene kom og kunne kartlegge store mengder data som det var mulig å analysere. Amerikansk, kvantitativt orientert politisk adferdsforskning fikk fotfeste i Norge. I Europa var faget på den tiden preget av juridisk, historisk og idehistorisk analyse. I Norge behøvde man ikke kjempe noen kamper mot slike tradisjoner, selv om slike tilnærminger også satte sitt preg på forskningen her i landet, sier Hansen. Noe annet som har vært av betydning for utviklingen av den moderne statsvitenskap i Norge, er valgforskningsprogrammet. - Valgforskningsprogrammet var en milepæl og har spilt en dominerende rolle for fagets utvikling. Det ble større fokus på mennesket i systemet, mot faktisk adferd. Tidligere var det mer juridiske, offentlig administrasjon, organisasjon og prosedyrer som var i fokus. Nå ble man opptatt av for eksempel hvordan folk forholder seg til demokrati og politisk lederskap, noe som løftet forskningen over på en ny arena; formell metodologisk kompetanse, forteller Hansen. Økt internasjonalisering - Utover 1960-tallet ble det også en sterkere vekst i forskningen rundt både internasjonal politikk og offentlig politikk og administrasjon, med vekt på systematiske og empiriske studier av feltet. På 70-tallet opplevde man en økt internasjonalisering av faget. Det ble en større utveksling med andre land innenfor forskning og undervisning. Man etablerte et samarbeid og kontaktflate med europeiske institusjoner via et europeisk statsviterconsortium, sier Hansen. The European Consortium for Political Research (ECPR, www. ecprnet.eu) ble startet i 1970 og arrangerte blant annet årlige internasjonale Tore Hansen sommerskoler, konferanser, workshops m.m.. Hansen trekker fram Stein Rokkan som et eksempel på en norsk statsviter som var en foregangsperson med hensyn til å bygge nettverk mot det internasjonale miljøet. - Kontakten med det internasjonale forskningsmiljøet ble styrket på denne tiden. Om man ser på publiseringsprofilen i dag og på 60-tallet, er det to forskjellige verdener. Både kvantiteten og kvaliteten på internasjonal forskning av både teoretisk og empirisk relevans er økt, forteller Hansen. - Er utviklingen udelt positiv? -Fordelen i dag er den internasjonale orienteringen i fagmiljøet. Ulempen er tellekanthysteriet. På basis av et tema produserer man artikler fordi man må, selv om det er et mindre antall for oss i samfunnsvitenskapene enn i fag som medisin og naturvitenskap. Det å Hansen er cand.polit. i statsvitenskap fra UiO i 1972. Han ble amanuensis/førsteamanuensis fra 1977 og professor fra 1987. Han har vært bestyrer ved Institutt for statsvitenskap og dekanus ved SV-fakultetet. Hansen er styreleder for Forum for universitetshistorie, som blant annet er ansvarlig jubileumsverket Universitetet i Oslo 1811-2011. Side 16 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012

samfunnsvitere og humanister - før og nå) publisere flest mulig artikler kan gå ut over kvaliteten til den enkelte artikkel, og det frister til oppdelinger av en og samme analyser i flere artikler for å sikre flest mulig publiseringspoeng, sier han. Maktutredningen et faglig løft - Maktutredningen (1970) i Bergen var et stort faglig løft i forhold til studier av politisk makt og demokrati, og la grunnlag for en lang rekke videre studier av demokrati og maktrelasjoner i samfunnet. Den bidro til å styrke samfunnsvitenskapenes omdømme som seriøst forskningsområde og ble også sett på som relevant i forhold til styringen av samfunnet. Maktutredningen ga god innsikt i hvordan politiske system fungerer, noe som også var til nytte for vanlige borgere. Den var en stor satsing forhold til tema man tidligere hadde jobbet med mer fragmentarisk, sier Hansen. - Maktutredningen fungerte som paraply for ulike prosjekter. Det ble en større allsidighet i samfunnsvitenskapene. På 80-tallet ble det en ny vekst i forskningsvirksomheten på faget, Norges forhold til EU ble viktig og EU-forskning dukket opp som et nytt område, sier Hansen. Andre nye forskningsområder var oljen. Den nye demokratiutviklingen i de østeuropeiske statene, særlig i de baltiske stater, ble også et viktig emne. - Utviklingen av faget er preget av at internasjonale relasjoner og internasjonal politikk endrer seg. I tillegg ble det mer av eksternt finansierte forskningsprogrammer. Eksempler er LOS-programmet, ARENA-programmet, og maktutredningen fra 90-tallet, forteller han. -Den nye maktutredningen ble også viktig. Den var koblet til Institutt for statsvitenskap i Oslo, og også denne gang var en større forskergruppe inne i bildet. Den preget norsk sosiologisk og samfunnsvitenskapelig forskning i mange år fremover. Det ble skrevet mye i denne perioden. Maktutredningen ga nye teoretiske perspektiver, ny empiri og nye innsikter i delene av det politiske system som det ble det forsket på for eksempel europeisk politikk og lokalpolitikk, sier Hansen. 1990-tallet ble en travel periode for de ansatte på SV-fakultetet i Oslo. - Vi opplevde nærmest en eksplosjon i antall studenter på statsvitenskap og på samfunnsvitenskapene generelt: tilsammen var det ca. 7000 studenter på SV-fakultetet, sier Hansen og forklarer det med at barna til etterkrigsgenerasjonen begynte å studere. Og, ikke minst, kvinnene kom. TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012 Side 17

samfunnsvitere og humanister - før og nå - Godt over halvparten av studentene på samfunnsfag var jenter, spesielt på psykologi, antropologi og sosiologi men også på statsvitenskap. Det var en vekst på ca. 50 prosent fra slutten av 80 - tallet og frem til midten av 90 - tallet. Med ca. 35 000 studenter var UiO da Nordens største universitet. Dette ble en utfordring for undervisningen og spesielt på veiledningsfronten på hovedfaget. Etter hvert fikk man flere stillinger og ressurser men ikke i samme takt som studentveksten, forteller Hansen. Globalisering - Samfunnsfagenes styrke er at vi bidrar med nye innsikter om samfunnet og tar samfunnet på pulsen. Vi stiller spørsmål som: Hvordan tilpasser mennesket seg samfunnet? Hvordan har de gamle det? Hvordan har de unge det? Statsvitenskap er et fag som er sterkt preget av samfunnsendringene. Vår rolle er ikke bare å beskrive verden men også forklare den. I dag ser vi fremtiden som kontinuitet: vi ser tematiske skifter av verden omkring oss. Statsvitenskap fanger opp det som skjer i verden, som for eksempel politisk ekstremisme, klimapolitikk, innvandringspolitikk etc., sier Hansen og tilføyer at globalisering i dag er et viktig tema. Et tema som man nå er spesielt opptatt av, er klima. Cicero (Senter for klimaforskning) ble grunnlagt av regjeringen i 1990 og opprettet av Universitetet i Oslo. - Hvordan ser du for deg utviklingen fremover? -For det første er det mulig at vi får en utvikling der statsvitenskapelig forskning i økende grad utvikler et formelt matematisert analyseapparat - i likhet med økonomifaget; grensene til økonomifaget blir - og er også i dag - mer flytende eller elastiske. Et annet trekk er at oppmerksomheten i noe mindre grad vil være rettet mot nasjonale temaer og i større grad mot komparative studier. Globaliseringen av de politiske utfordringer vil stå mer sentralt i faget. Et tredje trekk vil være knyttet mot utviklingen av bedre statistiske redskaper for analyser av politikk og samfunn. Dette gir faget også en solid empirisk forankring, men kan gå på bekostning av politikkens mer subtile sider. Vi kan komme til å sitte tilbake med masse empiriske kunnskaper, men samtidig med en svekket forståelse av politikkens vesen, tror Hansen. -Det har vært et spennende fag å jobbe med i 40 år. Det er en kontinuitet i faget, samtidig en endring: Stadig slår det meg hvor tett koblet til samfunnsutviklingen vi er, sier han. -Er det noe du savner? -Det eneste det kanskje er for lite av i statsvitenskap, er jazz! humrer Hansen. For som kjent spiller Tore Hansen kontrabass i et jazzband på fritiden. Stein Rokkan (1921-1979) Stein Rokkan var fra 1966 professor i politisk sosiologi ved Universitetet i Bergen. Han hadde en rekke verv innenfor internasjonale forbund for statsvitenskap blant annet var han formann i The European Consortium of Political Research 1970 76 og formann i Det nordiske forbund for statsvitenskap 1975 76). Thomas Chr. Wyller (1922-2012) En av grunnleggerne av statsvitenskap som akademisk fag i Norge var Thomas Chr. Wyller (1922-2012), som tok doktorgrad som første statsviter i 1957. Wyller kom som helt ung med i motstandsarbeidet under den annen verdenskrig. Etter examen artium 1941 begynte han å studere, men ble arrestert og satt på Grini i tre år, noe som bidrog til å prege ham faglig og intellektuelt for resten av livet. Wyller ble dr.philos. med avhandlingen Nyordning og motstand, om norske organisasjoner under den tyske okkupasjonen. Dette var den første doktorgrad tildelt en statsviter i Norge. 1968 ble han utnevnt til professor i statsvitenskap ved UiO, en stilling han hadde til han nådde aldersgrensen 1992. Side 18 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012

samfunnsvitere og humanister - før og nå Opptatt av yrkesrelevans - Studenter i dag etterspør yrkesrelevans i større grad enn tidligere. De vil bli klar over sin egen kompetanse. De «vil bli noe», sier Aaslestad om forskjellen på studenter i humaniora før i tiden og nå. Tekst: Anne Synnøve Simonsen Petter Aaslestad er professor i nordisk litteratuvitenskap ved NTNU i Trondheim. Med 30 års fartstid i universitetsverden, samt styreleder I NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen), følger han trender blant studentene tett. - Vi merker det på populariteten i prosjekter som «Humanister i praksis», som ble startet ved NTNU i år 2000. Studiet gir en praksisnær Master som er rettet mot arbeidsliv og næringsliv (se http://www. ntnu.no/hip). Det fokuserer på bruk av humanistisk kompetanse i arbeidslivet. Studentene lærer også å arbeide i tverrfaglige team og får noen ukers praksis i en bedrift, en organisasjon eller en offentlig etat i Trondheim, forteller Aaslestad, som tror at orienteringen mot yrkesrelevans også henger sammen med Bologna-prosessen. Bologna-prosessen er som kjent et samarbeid mellom 46 europeiske land hvor målet er å skape et felles europeisk område for høyere utdanning (European Higher Education Area - EHEA) blant annet gjennom å lage sammenlignbare akademiske størrelser og sikre kvaliteten og nivået for disse. Ministrene møttes første gang i Bologna i 1999 og definerte hovedsatsningsområdene det skulle jobbes med. - Det er i dag et større fokus på hva studenter skal kunne, på kunnskaper og ferdigheter. Alle emner skal nå beskrive hvilke kunnskaper og ferdigheter studenten sitter igjen med. Man kan si at det er en vending fra lærer i mot student, sier Aaslestad. Nye arbeidsmuligheter En annen utvikling er at ferdig utdannede humanister jobber i nye bransjer, som for eksempel kommunikasjonsrådgivning. Studentenes interesse for kommunikasjonsfag som vitenskap har økt. -Nye arbeidsmuligheter har også oppstått i forbindelse med digitaliseringen, sier Aaslestad. Hele verdensarven er gjort tilgjengelig på en annen måte. Humanistisk kunnskap kommer i dag i nye former. Nå legges for eksempel kunstsamlinger ut på nett. Tar man en nærmere kikk på alt som nå tilbys av app er, så ser man at en stor del av disse produktene «selger» humanistisk kunnskap, som arkitektur, kunst, underholdning etc. Aaslestad er opptatt av at humaniora i dag er i bruk mange steder, både til app er i dataverdenen, men også innenfor IKT og i historisk kildekritikk. -Teoretisk lingvistikk har hatt mye å si for utviklingen av ikt-systemer. Dette er en kunnskap vi sjelden «markedsfører». I en nederlandsk artikkel jeg leste, ble det hevdet at man ikke ville ha funnet ut av det nederlandske ansvaret for hendelsene i Srebrenica i 1995, hadde det ikke vært for den profesjonelle bruken av historisk kildekritikk i gjennomgangen av de omfattende dokumentene. (Journ.anm: Den 11. juli i 1995 ble mer enn 8000 bosniske muslimske menn og gutter slaktet av Om Petter Aaslestad bosnisk-serbiske styrker i Srebrenica. De bosnisk-serbiske styrkene som stod bak massakren, ble ledet av general Ratko Mladic, som fikk tilnavnet «Slakteren fra Srebrenica». Massedrapet er Europas verste massakre siden andre verdenskrig.) Historisk metodikk er en humanistisk ferdighet som omgir oss uten at vi alltid er klar over det, sier Aaslestad. Økt europeisk samarbeid - En annen utvikling vi ser, er at det europeiske samarbeidet øker, for eksempel slik det kommer til uttrykk gjennom European Science Foundation (ESF), forteller Aaslestad. ESF er en europeisk samarbeidsorganisasjon som består av i alt 79 medlemsorganisasjoner fra 30 europeiske land, vesentlig forskningsråd og vitenskapsakademier. ESF har som mål å planlegge og gjennomføre felles europeiske forskningsinitiativ som holder høy kvalitet, og å fremme samarbeid og mobilitet. I Petter Aaslestad er professor i nordisk litteraturvitenskap ved NTNU i Trondheim. Han ble mag.art. i allmenn litteraturvitenskap i 1984 på en avhandling om Samuel Becketts romantrilogi og dr. philos. i 1990 på avhandlingen Dømt til kunst. Jonas Lies romaner 1884-1905. Dessuten har han vært universitetslektor i norsk språk og litteratur ved Universiteit van Amsterdam. Aaslestad er styremedlem for Holberg-prisen og siden 2006 har han vært styreleder i NOKUT (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen). TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012 Side 19

samfunnsvitere og humanister - før og nå tillegg til Forskningsrådet er også Det Norske Videnskaps-Akademi medlem. -Når det gjelder internasjonalt samarbeid, har humaniora tidligere ligget litt etter samfunnsvitenskapene, med unntak av språkfagene. Vi ser at humanistiske forskere nå i større grad finner frem til europeiske samarbeidspartnere, sier Aaslestad. Publiseringsindikator Nytt de siste årene er også innføringen av den omstridte «publiseringsindikatoren», mest kjent som «tellekantsystemet». Aaslestad er blant dem som ser flere fordeler enn ulemper ved ordningen. - Før fantes det man noe nedsettende kan kalle «instituttstensiler», dvs. egne skriftserier ved instituttene som bare ble kjent blant dem som jobber der, sagt spissformulert. Tiden var overmoden for å finne frem til et system som synliggjorde forskningen bedre, sier han. I 2001 gjennomførte universitetene en egen evaluering, hvor de beklaget at de ikke hadde overblikk over egen forskning. - En nasjonal gruppe ble nedsatt av Universitets- og høgskolerådet i 2002, med målsetningen å belyse spørsmålet: Hva er definisjonen på vitenskapelig publisering? I gruppen satt en samfunnsviter, en medisiner og en teknolog og humanist, forteller Aaslestad, som var leder for HFdekanene og med i gruppen. Gruppens sekretær, NIFU-forsker Gunnar Sivertsen, var med på å utrede publiseringssystemet på oppdrag fra det daværende Utdannings- og forskningsdepartementet og deretter for Universitets- og høgskolerådet (UHR) i 2003 og 2004. Systemets formål er å registrere vitenskapelig produksjon og samtidig oppmuntre forskere til økt publisering i prestisjetunge kanaler, som vitenskapelige tidsskrifter. En av innvendingene mot systemet er at det ikke premierer forskere som driver med formidling, som for eksempel å skrive lærebøker. Noen mener også at tellekantsystemet truer norsk som - Et annet viktig prosjekt for humaniora er SAM KUL (2011-2020). Hvis en skal trekke de store linjene, kan en si at en viktig bakgrunn for dette var Kristin Clemets forskningsmelding Vilje til forskning i 2005 som mange mente neglisjerte humaniora. Jeg skrev en kronikk hvor jeg påpekte dette aspektet og understreket at det bør finnes en nasjonal strategi for humanistisk forskning. Clemet tok kontakt med meg umiddelbart etter kronikken kom på trykk, forteller Aaslestad. Foto: Civita. forskningsspråk fordi man får større uttelling ved å publisere i internasjonale tidsskrifter. Andre er bekymret for at tellekantøkonomien skal overstyre faglige hensyn. - At departementene bruker det til å gi mer eller mindre penger er ikke viktig i denne sammenheng. Det som betyr noe, er at vi som humanister fikk samme krav til vitenskapelighet som andre fag. Vi går «Tellekantsystemet» eller «publiseringsindikatoren» Innført ved universiteter og høgskoler i 2006. Registrerer publiseringer i vitenskapelige tidsskrifter. Publiseringspoeng utløser økonomiske midler til «opphavsinstitusjonen». inn med samme premisser som andre fag. Målet er at forskningen skal registreres. Det fører også til økt publisering i anerkjente internasjonale tidsskrifter. Fagmiljøet tar stilling selv til hvilke tidsskrifter som er de beste. Forskning er nå synliggjort i og med at alt rapporteres elektronisk nå og inngår i register, sier Aaslestad. -Forstår du at noen reagerer negativt på systemet? -Som institusjonsleder kjenner jeg dette systemet fra grunnen og ser det fra flere vinklinger og perspektiver. Et perspektiv er å se det som en nasjonal tanke som kan bidra til mer internasjonal forskningsaktivitet. Om man ser det fra perspektivet til en enkeltforsker, kan en imidlertid forstå frustrasjonen i blant over å møte krav til rapportering etc., sier han. Side 20 TIDSSKRIFT FOR SAMFUNNSVITERNE 2-2012