Gjennom et skifte fra produkt til prosess fokuserer det postdramatiske teatret på selve opplevelsen, på tilstedeværelse her og nå. Hierarkiets fall i teatret AV ANETTE PETTERSEN det postdramatiske teatret omfatter teaterformer som har etablert seg i løpet av de siste 30-40 årene, og allerede på 1960- og 70-tallet beskrev Richard Schechner disse i ulike essays som vi i dag kan lese i samlingen Performance Theory. Begrepet ble grundig teoretisert da Hans-Thies Lehmann i 1999 ga ut boka Postdramatisches Theater, som i 2006 kom i engelsk oversettelse (Postdramatic Theatre). Begrepet «postdramatikk» har etter hvert etablert seg også utenfor det teatervitenskaplige feltet. Litteratur- og Estetikkprogrammet ved Universitetet i Oslo tilbød høsten 2006 et eget fagemne på masternivå hvor man tok for seg drama etter 1960 med utgangspunkt i Lehmanns bok. Men for den gjennomsnittlige tilskueren innenfor norsk samtidsteater vil nok termen «postdramatisk teater» fremdeles være et fremmed tema. Er vi på teater nå? For et par år siden var jeg på en stedsspesifikk teaterforestilling i regi av Claire de Wangen. Denne fant sted på en parkeringsplass på Grünerløkka i Oslo, og som 4 No r s k sh a k e s p e a r e - o g te a t e r t i d s s k r i f t 2-3 / 2007 tilskuer ble man henvist til biler framfor de mer tradisjonelle seteradene i amfisaler eller intime black-boxer. Underveis hvisket en av mine medtilskuere meg forsiktig i øret «Er vi på teater nå? Har det begynt?» Dette er et spørsmål jeg regner som betegnende for store deler av publikumsgruppene innenfor de nye teaterformene. Mange av disse teaterformene avviker i så stor grad fra det man regner som tradisjonelt teater at dette er en høyst legitim undring. Og det er her termen postdramatisk teater kommer inn i bildet. Hvordan skal vi forvente at et publikum får utbytte av noe som bare delvis tilrettelegges for dem? Ikke sånn å forstå at jeg ønsker et gjennompedagogisk teater, for meg består teatergleden i den unike og høyst subjektive opplevelsen, og i stedet for å oppdra publikum må man kanskje ta fra dem noe av den oppdragelsen det dramatiske teatret har institusjonert. Sceneteksten erstatter dramaet På et seminar omhandlende scenetekstutvikling på Det Åpne Teater 10.mai i år dukket begrepet postdramatisk opp gjentatte ganger. Universitetslektor Siren Leirvåg omtalte det postdramatiske teatrets posisjon som «ubekymret» i forhold til sceneteksten. Leirvåg viste hvordan dekonstruksjonen av et teaterhierarki med teksten på toppen ikke er et nytt fenomen, og viste i likhet med Lehmann tilbake til dadaistene, til Brecht og til absurdistene og happenings-/performance-tradisjonen på 1960- og 70-tallet for å vise en kontinuerlig utvikling innenfor dette feltet. Scenetekst går inn som et mer åpent begrep enn drama, og erstatter i mange tilfeller dette begrepet innenfor det nye teatret. Postdramatisk teater er som sagt i ferd med å etablere seg som et begrep, ikke bare innenfor teatervitenskaplige kretser, men også blant utøverne innenfor scenekunstfeltet og til en viss grad også tilskuerkretsen. Instruktør og scenekunstskaper Goro Tronsmo holdt også et innlegg på allerede nevnte seminar, hvor hun snakket om sin scenetekstutvikling. Hun omtalte sine prosesser som «materialleverandører». Dette består av en konstruksjon av forestillingen som tar utgangspunkt i privatpersonene bak Claire de Wangen: DRIVE-IN, Grünerløkka, Oslo 2005.
Nor s k sh a k e s p e a r e - o g te a t e r t i d s s k r i f t 2-3 / 2007 5
skuespillerne, og teksten kommer her til i mellomrommet mellom disse og henne. Hun omtalte sine produksjoner som vekselvis nomadiske, stedsspesifikke og kontekstspesifikke. Amatørteater fra helvete Tronsmo beskrev forestillingene sine som skulpturer av lag som bygges sammen til et bestående verk, hvor teksten ikke har en narrativ misjon, og derfor gir lite mening for den uinnvidde. Dette viser til en av utfordringene innenfor det postdramatiske teatret: resepsjon. For tilskuere som ikke er vant til disse teaterformene vil opplevelsen kunne framstå som usammenhengende og amatørmessige. «Herregud, om man leter etter en narrasjon vil forestillingene framstå som dårlig regisserte, dårlig dramaturgiske og bestående av dårlige skuespillere. Det blir liksom amatørteater fra helvete,» 1 kommenterte Tronsmo. Idet man ankommer en postdramatisk forestilling på det dramatiske teatrets premisser står man i fare for å gå glipp av en god teateropplevelse fordi man ser forestillingen med «feil» blikk. Jeg må selv innrømme å ha sett Tronsmos forestilling Auvirkomma veiklinga i mars 2006 med, om ikke helt gale briller, så ikke helt fokuserte. Løsrivelsen fra det dramatiske teatret og mangelen på narrasjon er en vanskeligere tilvenning enn jeg hadde forutsett. Og for min del burde det ikke eksistere et tilvenningsbehov, tatt i betraktning at det postdramatiske teatret har røtter tilbake til før jeg overhodet var født. Like fullt eksisterer det altså. Det postdramatiske teatret er som tittelen indikerer teatret etter det dramatiske, og representerer et brudd med det klassiske, dramatiske teatret. Med det dramatiske forstås i høy grad det narrative, altså teater hvor fortellingen står i sentrum. Dette betyr ikke nødvendigvis at det postdramatiske teatret vender seg helt bort fra teksten, men teksten har ikke lenger den overordnete posisjonen den gjerne har i det dramatiske teatret. Teksten kan fremdeles være sentral, men har ikke en fortellende posisjon. Totalt anarki? Når teksten ikke lenger har en overordnet plass, hva overtar tekstens plass? Eller råder det totalt anarki? For tilskuere som er vant med det dramatiske teatret kan det nok ved første øyekast virke som om deler av det postdramatiske teatret mangler struktur, eller som Tronsmo sier, er «amatørteater fra helvete». Lehmanns teoretisering av begrepet «postdramatisk teater» i boka med samme tittel foreslår elleve karaktertrekk som kjennetegner denne teatervarianten. Hensikten har ikke vært å lage en «sjekkliste», hvor til- Når teksten ikke lenger har en overordnet plass, hva overtar tekstens plass? Eller råder det totalt anarki? SKOGSUNDERHOLDNING av og med Lisa Lie, 2007. Foto: Thomas Sørgård 6 No r s k sh a k e s p e a r e - o g te a t e r t i d s s k r i f t 2-3 / 2007
skueren kan krysse av på lista for å kategorisere teaterforestillinger, men snarere å legge til rette for et begrepsapparat som gjør det enklere for tilskueren å lese eller se postdramatisk teater. 2 I lys av seminaret på Det Åpne Teater vil jeg vise til Lehmanns uttalelse om at «postdramatisk teater ikke utelukkende er en ny anvendelse av tekst i iscenesettelse og enda mindre en ny type scenetekst men snarere en type tegnanvendelse i teatret som snur begge disse nivåene på hodet i den strukturelt endrede kvaliteten på forestillingsteksten». 3 Det er et teater som dreier seg om tilstedeværelse framfor representasjon. Flere av Lehmanns forslag til postdramatiske karaktertrekk kommer som konsekvenser av et manglende overordnet hierarki, blant annet oppstår det en ny tilnærming til anvendelsen av tegn. Jeg vil påstå at det postdramatiske teatrets lek med tegntetthet av og til kan drukne i publikums forvirring omkring det samme. Når vi ikke vet hva som skal tolkes, hva som er meningsbærende, kan det være svært vanskelig å vite hvordan dette skal gjøres. Snur man det hele på hodet, kan man samtidig si at nettopp her ligger det postdramatiske teatrets store potensial: Tilskueren kan selv velge hva vedkommende vil vektlegge og i hvilken retning, og står dermed friere i tilskuerposisjonen. Tilskueren er dermed ikke lenger bare en mottaker av et budskap, men også medskaper av mening i en teaterhendelse. Ikke dermed sagt at skaperne av postdramatisk teater ikke allerede har tillagt sine forestillinger mening, men heller at de åpner opp for langt flere tolkningsmuligheter. Claire de Wangens Drive-In Theater fra høsten 2006 hadde flere postdramatiske karaktertrekk. Den bestod av ulike situasjoner som ble presentert i scenerommet, uten at det fantes en åpenbar sammenheng dem imellom. Mangelen på hierarki gjorde det mulig for tilskueren selv å velge hvor vedkommende ville rette oppmerksomheten, og hvordan han/hun ville lese hendelsene. Noe av det samme kan sies om Sons of Libertys forestilling God hates Scandinavia fra vinteren 2006, eller Lisa Lies Skogsunderholdning Talk Softly But Carry A Big Stick fra våren 2007. Også her presenteres man for et univers framfor en lineær historie. Elementene som benyttes i forestillingen sidestilles, og avviker fra det tradisjonelle dramatiske teatrets bruk av lyd, lys, scenografi og visuell dramaturgi som elementer som underordnet selve handlingen eller dramaet. I Skogsunderholdning krediteres Trygve Brøske som medskaper av «lydlandskap» i samarbeid med Lisa Lie. 4 Det postdramatiske teatret består sånn sett av visuelle landskap, og i tillegg bryter det også ofte med det konvensjonelle teatrets fiktive, lukkede verden. Fiksjonen blandes med virkelighet, og det kan oppstå usikkerhet omkring hvor grensen mellom disse går. Tilstedeværelsen Det postdramatiske teatret handler i større grad om prosess og tilstedeværelse enn ferdig produkt, noe som reflekteres i Lehmanns kategori «varme og kulde». 5 Dette trekket omhandler teatrets faktiske situasjon: nemlig den fysiske tilstedeværelsen av tilskuer og utøver. Teaterforestillingen er avhengig av begge for å kunne eksistere, og baserer seg på kommunikasjonen dem imellom. 6 Lisa Lie snakket direkte til publikum i Skogsunderholdning, noe som også er betegnende for formuttrykket til Sons of Liberty. Både Skogsunderholdning og God hates Scandinavia var forestillinger som bestod av store deler med tekstmateriale, men de skiller seg fra det dramatiske teatret i bruken av dette. Tilskuerne er ikke avhengig av teksten for å ha utbytte av forestillingen, og scenetekstens ulike deler står seg like godt alene som et helhetlig verk. De postdramatiske tendensene finner vi nok først og fremst representert innenfor det frie scenekunstfeltet, men også innenfor de mer etablerte institusjonsscenene er dette en trend som begynner å vise seg. Fiksjonen blandes med virkelighet, og det kan oppstå usikkerhet omkring hvor grensen mellom disse går. LENZ svært fritt etter Georg Büchner, i regi av Armin Petras, Torshov - teatret, 2006. Foto: Marius E. Hauge Nor s k sh a k e s p e a r e - o g te a t e r t i d s s k r i f t 2-3 / 2007 7
Torshovteatrets forestilling Lenz fra vinteren 2006 er et eksempel på dette. Forestillingen baserte seg på historien om Lenz, skrevet av Georg Büchner, samtidig som denne var ispedd ulike fiksjonslag. Skuespillerne vekslet på tittelrollen Lenz, og spilte også vekselvis seg selv. Etter premieren på denne forestillingen overhørte jeg en medtilskuer si «jeg skjønte ingenting, jeg, men det var veldig moro!» til sin venninne. Også i denne forestillingen henvendte skuespillerne seg direkte til publikum. Noen av tilskuerne ble i tillegg invitert inn i scenerommet på Lenz, og ble deltakere i forestillingen. Som en konsekvens av dette blir grensene mellom fiksjon og virkelighet utydelige. I kombinasjon med å flytte forestillingen over i en mer sosial sammenheng, er dette blant det postdramatiske teatrets karaktertrekk. I Lenz gjorde dette seg gjeldende gjennom en kontinuerlig direkte kontakt med publikum, en inkludering av dem i forestillingen som ga den et sosialt preg. Gjennom et skifte fra produkt til prosess fokuserer det postdramatiske teatret mer på selve opplevelsen, på tilstedeværelsen her og nå. I kombinasjon med oppløsningen av hierarkiet blant elementene åpner det postdramatiske teatret opp for et møte med tilskueren. Tendensene spriker i alle retninger, fra Sons of Libertys krasse samfunnskommentarer til Claire de Wangen og Drive-In Theater magiske univers som gir rom for refleksjon og egne historiedannelser. Tilskueren må bare tilvenne seg fraværet av en overordnet narrasjon, og selv ta stilling til hvordan man ønsker å lese forestillingene. KILDER: Lehmann, Hans-Thies: Postdramatic Theatre, Routledge, 2006 Schechner, Richard: Performance Theory, Routledge, 1988/2003 Forestillingene Auvirkomma Veiklinga, Drive-In theater, Lenz, God hates Scandinavia og Skogsunderholdning Talk Softly But Carry A Big Stick NOTER: 1 Sitat Goro Tronsmo, fritt etter undertegnedes hukommelse, Seminar om scenetekstutvikling på Det Åpne Teater 10.mai 2007 2 Lehmann, Hans-Thies: Postdramatic Theatre, Routledge, 1999/2006, s.85 3 Ibid, s.85 (min oversettelse) 4 Program fra forestilling, sett 10.mai 2007 v/ Grusomhetens Teater. 5 Lehmann,Hans-Thies: Postdramatic Theatre, Routledge, 2006, s.95 6 Se blant annet Willmar Sauter og Jacquelin Martin: Understanding Theatre, Almquist & Wiksell International, 1995, s.2 Ulrike Maria Stuart, regi: Nicolas Stemann. Thalia Theater, 2006. Foto: Arno Declair 8 No r s k sh a k e s p e a r e - o g te a t e r t i d s s k r i f t 2-3 / 2007