Når har vi gode (nok) sosiale indikatorer?

Transkript

1 Når har vi gode (nok) sosiale indikatorer? Innlegg Nordisk statistikermøte Åbo august 2004 Seniorrådgiver Dag Ellingsen Statistisk sentralbyrå, Norge Jeg skal først si noe om hvilke sosiale indikatorer Statistisk sentralbyrå leverer til sitt publikum. Dernest skal jeg prøve å svare på to av de spørsmålene som tittelen på min innledning innebærer: 1) Hvor gode er våre sosiale indikatorer? Et foreløpig svar: Så gode som vi har ressurser til. 2) Og: Er de gode nok? Spørsmålet vil besvares med et betinget ja. Til sist skal jeg svare på innledningens tredje spørsmål: 3) Har vi nok indikatorer? Spørsmålet vil besvares med et provoserende ja, dog med noen formildende forbehold. Hvilke indikatorer kan SSB by på? Med indikator vil jeg her mene sosiale variabler på aggregert nivå som av oss er tillagt en særlig betydning. De er en slags sosiale nøkkeltall. Men vi må huske på at det ikke bare er vi som definerer hva som er viktige tall fra SSB, i denne prosessen er også våre brukere med. Hva brukerne velger, og særlig media, vil få en egenverdi, selv om dette er valg vi ikke nødvendigvis vil slutte oss til. Jeg skal komme tilbake til dette. Våre viktigste sosiale indikatorer er: 1) Sosiale indikatorer presentert i tidsskriftet Samfunnsspeilet. Hvert år, og i publikasjon nr. 4 av dette tidsskriftet, presenterer vi et bredt utvalg på 11 indikatorfelter: Befolkning, helse, utdanning, arbeid, inntekt osv. Hvert felt har fra og opp til over 30 indikatorer. Indikatorene er fordelt på kjønn der dette er naturlig, men ellers er det for eksempel ikke gjort geografiske inndelinger. Indikatorene er skjønnsomt valgt av en gruppe erfarne statistikkprodusenter og - formidlere. Disse indikatorene blir så presentert i tekst. Ikke alle, men de man anser som viktigst, og de som har gjennomgått de mest interessante endringene de siste årene. Indikatorene er ikke indeksert. Det er derimot: 2) Indeks for levekårsproblemer i kommunene Her blir alle landets kommuner og fylker presentert på åtte felter som angir levekårsproblemer i kommunene. Det vil særlig si forbruk av sosiale ytelser, men også voldskriminalitet, problemskapende alkoholkonsum, dødelighet mm. Indikatorene slås sammen i en uveid indeks. 3) Likestillingsindeks for kommunene Denne indeksen er bygget opp på samme vis som indeksen for levekårsproblemer, men her ser man på indikatorer som kvinners utdanningsnivå i forhold til menns, inntektsfordelingen mellom kjønnene, 1

2 barnehagedekning og noen flere indikatorer. Felles for begge disse to indeksene er at de publiseres årlig og med relativt beskjedne kommentarer og analyser fra vår side. Dette er mine favoritter, mitt utvalg av sosiale indikatorer. Mange brukere vil nok imidlertid legge vekt på hva vi publiserer i for eksempel Statistikkbanken og en del andre større databaser med store datamengder på regionalt nivå, og der brukeren selv kan gå ganske langt i å sette sammen det han eller hun opplever som vitale opplysninger ut fra sitt formål. Av og til kan man få følelsen av at alt det som publiseres fra SSB blir tolket som en form for indikatorer, dvs. at alt blir tillagt (nesten like stor) vekt. Over til de spørsmålene jeg bebudet innledningsvis: 1) Hvor gode er våre sosiale indikatorer? 2) Og: Er de gode nok? Enkelt sagt er våre indikatorer så gode som vi har ressurser til å få dem. Det er i prinsippet to posisjoner for valg av indikatorer: Den ideale, der man etter grundig teoretisk og statistisk evaluering plukker ut et meget kresent utvalg av indikatorer og indekser som skal gi et utsagn med høy validitet og reliabilitet. For noen år siden var jeg i Statistics Canada, sannsynligvis det beste byrået i verden, i det minste det mest ressurssterke. Der fortalte de meg at mye av deres grundige teoretiske arbeid med å finne gode sosiale indekser hadde brutt sammen fordi man ikke fikk det kvalitetsnivået man ønsket seg. Den andre posisjonen er den pragmatiske, og det vil si den norske. Man tar hva man har, som det heter i enkelte kokebøker. Det er en posisjon som det er lett å kritisere, men som jeg like fullt vil forsvare. Noen vil alltid lete etter de gode sosiale indikatorene, og jeg er sikker på at det er best at det er vi, vi som virkelig kjenner statistikken, som gjør det. Jeg begynte i Statistisk sentralbyrå for åtte år siden, etter mange år på universitetet og noen i journalistikken. Noe av det første som overrasket meg var den svært edruelige holdningen jeg fant til tallenes utsagnskraft. Hver gang det dukket opp oppsiktsvekkende utslag, var alltid den første kommentaren: Kan dette skyldes en feil? Det er vi som samler inn og bearbeider og formidler dataene som best vet hvor langt de rekker. Jeg vil altså besvare disse to hovedspørsmålene med to svar: Våre indikatorer er, med få unntak, de beste vi har. De er så gode som vi kan gjøre dem med våre ressurser. Og vi presenterer dem med den edruelighet som er påkrevet. Vi skal selvfølgelig hele tiden jobbe med å finne bedre nøkkeltall, og gjerne slike som tåler internasjonal sammenlikning, men poenget er neppe å pøse på med enda flere "usertifiserte" indikatorer som ikke blir analysert og vurdert. Våre indikatorer er gode nok så lenge vi får fortalt hvor gode de er. Og her kommer vi til ett av mine hovedpoenger: nemlig verdien av fortellingen, av å få fortalt. SSB har et godt slagord: SSB: En institusjon som teller I de seinere årene har vi føyd til ett slagord til: SSB: En institusjon som forteller Vi skal altså ikke bare telle, men vi skal i tillegg fortelle omverdenen hva vi teller, og det på en måte som blir forstått og forstått riktig. Til det kreves et bevisst forhold til det vi teller. Vi er i SSB i den heldige situasjon at svært mange av våre statistikkprodusenter også er formidlere, og flere skal det bli. Våre tellere er også fortellere, for å følge slagordenes ordvalg. Vi legger vekt på slike dobbeltroller av flere grunner. 2

3 1. En erfaren teller vet best hvor langt fortellingen rekker 2. Å fortelle skaper bedre tellere. De får et langt mer bevisst forhold til for eksempel hva som er essensielt i det de teller. 3. Å gi folk anledningen til å fortelle er også god personalpolitikk. De fleste av våre tellere har nå høyere utdanning, og vil gjerne kommentere og analyser det de teller. På den måten beholder vi dem lenger. Men rollekombinasjonen teller/forteller gjør også at vi må være forsiktige med hva vi bruker våre folk til. Jo mer tid vi forlanger at de skal telle, jo mindre tid blir det til fortelling. I tråd med det jeg har sagt om telling og fortelling, har jeg prøvd å sette opp et slags hierarki over statistiske innsatser og produkter: Det statistiske behovs- og kontrollhierarki Jeg har prøvd å konstruere et hierarki av statistiske "produkter" som tilfredsstiller forskjellige nivåer av behov, både hos produsenter, brukere og formidlere av statistikk. Hierarkiet sier også noe om graden av foredling, og noe om den graden av kontroll vi har over det vi leverer av produkter. Det er selvfølgelig viktig å understreke at de fleste av leddene og nivåene er avhengige av hverandre. Et hovedpoeng for meg er at det vi ikke gjør i våre statistiske byråer, det overlater vi ofte implisitt til andre å gjøre. Særlig gjelder dette produkter på "toppen" av dette hierarkiet. Hierarkiet Fortelling: Telling: Analyse/fortelling Kommentar/tekst Indeks: Veid eller uveid akkumulasjon Indikator: Seleksjon Statistikk- og databanker Indikatorer: Selvbetjening Data i tabellform Rådata Jeg har altså varslet at jeg mener vi har nok indikatorer. Med det mener jeg at vi slipper ut nok tall som publikum opplever som indikatorer. Vi har på en måte vært for demokratiske. Vi har lagt ut for mange tall som vi lar publikum selv herje med. Noen av våre brukere er profesjonelle tallknusere, dem er jeg ikke så redd for. Verre er det med de mindre profesjonelle brukerne, de som ikke vet hvor langt tallenes fortellinger rekker. Dumt er det også med dem som kjenner sine begrensinger. Mange av dem som burde kjent og brukt våre tall, får bare brukt dem når de slipper å lete dem fram selv. Samfunnsfagene er fulle av studenter, byråkrater og forskere med betydelig angst for det kvantitative, men som samtidig burde kjent bedre til hva vi har å by på. Dette er folk som får panikk ved tanken på å navigere i en databank. Hva vi bruker tid til har betydning for allokeringen av interne ressurser. Vi har knappe ressurser, hva bruker vi dem til? Min daglige kamp som tidsskriftredaktør utkjempes mot statistikkbankene. Først når 3

4 alt er lagt inn der etter rigide rutiner og med skarpe frister, så er statistikkprodusentene klare til å fore meg med mer foredlete produkter. Dette innebærer ofte at vi ikke får tid til å fortelle, men overlater dette til andre, om noen i det hele tatt. Tankekors: Har vi latt weben styre oss: Egner seg best til store tallmengder, bearbeiding av disse for egne formål. Mindre for lengre analyser med tekst. Vår tids problem er ikke mangelen på informasjon. Vi har uhyggelige mengder. Det vi trenger er gode veivisere i jungelen. Noen som forteller oss hva som er gode eller dårlige indikatorer, som setter indikatorer sammen i meningsfylte sammenhenger, f.eks. kommenterte indekser. Noen som forteller de gode fortellingene, eller i det minste gir de gode kommentarene. Min forhåpentligvis provoserende konklusjon: Vi får ta en liten stopp i å utvide tellingen og bruke mer tid på fortellingen, slik at vi blir enda flinkere til å telle riktig, og slik skape gode indikatorer. 4