Skjøtselsplan. Verneobjekt 157: Den Bergenske Kongeveg, parsell Maristova - Kyrkjestølen

Transkript

1 Skjøtselsplan Verneobjekt 157: Den Bergenske Kongeveg, parsell Maristova - Kyrkjestølen Region vest/region øst Lærdal kommune, Sogn og Fjordane fylke og Vang kommune, Oppland fylke Mai 2012

2 Forord Den Bergenske Kongeveg, strekningen over Filefjell mellom Maristova og Kyrkjestølen, stod ferdig i 1793 og var den første kjørevegen over Filefjell. Strekningen er med i Nasjonal verneplan, hvor den er valgt ut som en av flere parseller til å representere Den Bergenske Kongeveg. Verneplanen påpeker at strekningen over Filefjell er svært opprinnelig og godt bevart, og at det må utarbeides spesifikke vernebestemmelser som sikrer bevaring av vegen. Strekningen mellom Maristova og Kyrkjestølen var i bruk som hovedveg til 1843, og har ikke vært endret eller særlig vedlikeholdt siden den gangen. Gjengroing er derfor et stort problem, dreneringen tetter seg, vannet finner nytt løp og vasker vekk både topplaget og konstruksjonen. Skal man sikre og bevare en gammel veg må den skjøttes og vedlikeholdes regelmessig. Denne skjøtselsplanen er et verktøy i det kommende arbeidet med Kongevegen over Filefjell. Planen er initiert og finansiert av Vegdirektoratet. Skjøtselsplanen er et levende dokument som stadig må oppdateres. Spesielt gjelder dette prioriteringslisten, tiltakspunktene og graden i «punktlisten». Skjøtselsplanen ble laget av Tine Eikehaug vinteren Bakgrunnsmaterialet for denne er hentet fra registreringene som ble utført i 2010 i forbindelsen med forprosjektet til Kongevegprosjektet. Strekningen over Filefjell ble registrert av to studenter fra Universitetet for miljø- og biovitenskap på Ås, Silja Jansdottir Jermstad og Hanne Johnsrud. Undertegnede var prosjektleder for forprosjektet, som ble ferdigstilt sommeren 2011 med rapporten Kongevegen over Filefjell Forprosjektet et mulighetsstudie. Strekningen over Filefjell er i dag en populær turveg for vandrere. Vandring på Kongevegen byr på store kultur- og naturopplevelser. Vegen føles «ekte» ved at den er så opprinnelig, samtidig som den er en kilde til rekreasjon, trivsel, identitet og et viktig minnesmerke over norsk samferdselshistorie. Bergen, mai 2012 Tine Eikehaug Statens vegvesen

3 Innhold Forord Del 1: Bakgrunn og retningslinjer 1. Innledning 1.1 Faktaark 1.2 Bakgrunn 1.3 Tilstanden i dag 1.4 Sårbarhet 1.5 Bruk 2. Formål med skjøtselsplanen 2.1 Mål for istandsetting og skjøtsel 3. Metode 3.1 Definering av tiltaksbehov 3.2 Skjøtselsmetode 3.3 Hammers instruks vegens normal fra 1794 Vegens opprinnelige standard 4. Generelle retningslinjer for skjøtselen 4.1 Krav til kvalifikasjon 4.2 vegetasjonsrydding 4.3 Sikring av drenering 4.4 Vegdekket 4.5 Murer og konstruksjoner 4.6 Skjulte skader 2

4 Del 2: Praktisk del 5. Tilstandsbeskrivelse og tiltaksplan 5.1 Sone 1: Fra Maristova til Håvardskleiva, ved tregrensa 5.2 Sone 2: Fra Håvardskleiva til Stiftstøtta 5.3 Sone 3: Fra Stiftstøtta til Sulelie 5.4 Sone 4: Fra Sulelie til Kyrkjestølen 5.5 Prioriteringsliste 6. Punktliste (gps-liste) 7. Kart 8. Løpende vedlikehold 9. Arbeidslogg 10. Foto 11. Kilder 3

5 Del 1: Bakgrunn og retningslinjer Prospekt av P. Chr. F. Wergmann ( ), som viser stiftsstøtta med utsikt østover mot Nystuen. 5

6 1. Innledning 1.1 Faktaark Innledning/Kort om vegen Verneobjekt 157: Den Bergenske Kongeveg, parsell Maristova Kyrkjestølen, er 10 km lang. I begge ender ligger vegen under tregrensen, 1,8 km på vestsiden og 2 km på østsiden, mens strekningen i midten går oppå høyfjellet. Skjøtselsbehovene endrer seg såpass mye ved disse skillene at parsellen av praktiske årsaker er delt inn i 4 soner (Sone 1-4). Den største trusselen for Kongevegen er vegetasjonen som mer og mer tar overhånd. Mange år med manglende vedlikehold og skjøtsel har ført til at vegetasjonen vokser fritt både i vegen og på sidene. Vannerosjon er også et stort problem som har forårsaket mye skade. Det er registrert 1 bru Sulebru og 61 stikkrenner og klopper langs strekningen. Svært mange av stikkrennene har kollapset eller gått tette. Vegstrekningen har to innganger fra Maristova og fra Kyrkjestølen. Det finnes kryssende stier og stølsveger, blant annet fra Stovestølen/Brusestølen, og Fillestølen. Øst for Sula brukes vegen også som del av tursti til Sulebu. Denne vegen tar av ved Sulebru Lokalisering Fylke Kommune Område Sogn og Fjordane og Oppland Lærdal og Vang Filefjell Stedsnavn (fra-til) Maristuen/Maristova Kyrkjestølen GPS-punkt (fra-til) Veglengde Andre data Vernestatus Inngått samarbeidsavtale Kontaktperson ansvarlig SVV Planen er gjeldene fra og til 10 kilometer Nasjonal verneplan - foreslått fredet (Grunneiere?) Tlf (FYLLES INN) Dato (FYLLES INN) Skrevet av Dato Kvalitetssikret av Dato Skjøtselsplan Tine Eikehaug Revisjon 1 Revisjon 2 Revisjon 3 Revisjon 4 Revisjon 5 Revisjon 6 6

7 1.2 Bakgrunn Denne skjøtselsplanen gjelder for en parsell av Den Bergenske Kongeveg, strekningen mellom Maristova i Lærdal og Kyrkjestølen i Vang. Strekningen går over Filefjell, som er et høyfjellsområde mellom Sogn og Fjordane og Oppland. Den Bergenske Kongeveg når her sitt høyeste punkt på ca meter over havet. Oversiktskart som viser strekningen mellom Maristova og Kyrkjestølen uthevd med rødt. Ferdsel over Filefjell har lange tradisjoner. Det er den korteste strekningen mellom Østlandet og Vestlandet, og den lavestliggende og minst værharde fjellovergangen. Alt i middelalderen var den etablert som den mest brukte vegen mellom landsdelene, men ferdselshistorien er sannsynligvis mye eldre. Over fjellpasset finner man derfor flere generasjoner veger; tjodgata (allmannavegen), Den Bergenske Postveg, Den Bergenske Kongeveg, Den Bergenske hovedvei, den første riksvegen og nå Europavegen E16. Kongevegstrekningen over Filefjell ble bygget i årene mellom 1790 og 1793, og var en del av den første offentlig bygde kjøreveg mellom øst og vest. Den er bygget datidens vegbyggingsideologi med mest mulig rett linjeføring, stor vekt på drenering og fundamentering. Strekningen ble stukket ut i 1790 av generalvegmester i Bergens Stift, Christopher Johannes Hammer, og i de påfølgende årene ble den bygget av en militær kommando ledet av løytnant Wilhelm Jürgensen. På østsiden, i 7

8 Akershus stift, ble arbeidet ledet av generalvegintendant Peder Anker og hans underoffiser, løytnant Møllerup, og senere Krohn. Den endelige grensen mellom Bergens- og Akershus stift ble først fastlagt i 1794, og det er derfor uklart hvordan strekningen og arbeidet ble fordelt i grenseområdet. Stiftstøtten, grensesteinen mellom de to amtene, ble bestilt i 1794, men kom trolig på plass først i Vegen var en stor forbedring for de reisende, men fungerte likevel dårlig for kjerrer med tung last. De bratte bakkene, og da særlig den lange bakken fra Maristova og opp til Håvarden, var vanskelige å komme opp med hest og kjerre. I 1830-årene ble det besluttet å bygge ny veg gjennom Smeddalen, et arbeid som ble påbegynt i 1837 og avsluttet Det første alternativet rundt Smeddalen ble lagt fra Brusestølen og derfra videre til Stovestølen, for der å komme inn på Kongevegen siste biten ned til Maristova. I den forbindelse ble det bygget en sløyfe på nederste bakken ved Maristova for å avbøte den bratte stigningen. Men dette alternativet viste seg å være for dårlig og ble forkastet, og vegen fra Brusestølen og vestover ble i lagt lenger ned i Maristoveli. Kongevegen gikk helt ut av bruk som hovedveg da denne var ferdig. På toppen av de lange, tunge bakkene opp fra Maristova. Suletind i bakgrunnen. Postkjører over Filefjell, fra plansjeverket "Voyage pittoresque aux Alpes Norvègiennes" av Wilhelm Maximilian Carpelan ( ), ca

9 1.3 Tilstanden i dag Kongevegen har mer eller mindre stått uberørt fra den gikk ut av bruk som hovedveg i 1840-årene til i dag, og har derfor en stor grad av autentisitet. Vegen er også relativt godt bevart, men er preget av tidens tann og mange år uten vedlikehold og skjøtsel. Vegetasjonen har fått vokse fritt, og det trengs en massiv ryddeaksjon for å få bort trær, busker og vekster fra vegen. Dette gjelder spesielt de delene som ligger under tregrensa. Men også på høyfjellet er vegen preget av gjengroing av lavere vekster som einer, lyng og vier. Vegen har også store dreneringsproblemer som en følge av manglende vedlikehold. Grøftene har grodd igjen, og de aller fleste stikkrenner er skadet av gjengroing og kollaps. Et av de eldste fotografier som finnes av Kongevegen er Knud Knudsens foto fra Maristova ca Original finnes på Universitetsbiblioteket i Bergen. Vegen er mellom stort sett ca. 4,5 meter bred, noen steder litt bredere og andre steder smalere. Standardmålet var 7 sjællandske alen, ca. 4,4, meter. Grøftene var ca. 1 meter bred, og opptil 2 meter gjennom våte myrer. Vegen har tversgående steinkister, eller stikkrenner. Vegen er oppmurt og ligger høyere enn landskapet rundt, og i skrånende terreng høyere ut mot dalsiden. Vegdekket er i dag gress og torv, noen steder er det fremdeles steder med grus. Vegen har en bru, Sulebru, og flere større steinklopper over kryssende bekker. Vegmurene er godt synlige på høyfjellet, men der vegen går gjennom skogen, er det mindre å se av konstruksjonen. Vegen er murt som en kistemur med murte yttervegger og fyllmasse av stein, einer, kvister, grus og sand. Gjennom våte partier er vegen bedre oppmurt og med mer stein som fyllmasse enn gjennom tørre. 9

10 1.4 Sårbarhet Vegen går gjennom stigende landskap i begge ender og krysser skoggrensen og kommer opp på snaufjellet. Alt vokser sakte på høyfjellet, hvor det meste er åpnet og synlig. Ethvert arbeid her oppe vil være synlig i mange år senere. Da Kongevegen var ny, etterlot arbeidet seg en mengde sår i landskapet etter de mange stein- og grusuttak som ligger langs hele vegen. Disse er fremdeles synlige i dag. Det er derfor viktig å tenke nøye over alle inngrep på vegen i dette området. Og man må være svært varsom og utføre arbeidet på en fin og estetisk måte, og med stor omtanke for landskapet. Gjør heller for lite enn for mye! 1.5 Bruk Vegen er opprinnelig bygget for kunne kjøres på med hest og enkel tohjuls kjerre. Bortsett fra i begge ender av strekningen, har vegen aldri blitt oppgradert til å tåle tyngre trafikk enn det. De håndmurte stikkrennene er særlig sårbare for stort marktrykk. Vegen er kjørt på i begge ender, noe som har endret vegen og gitt den en annen karakter i de ytterste partiene. Ny grus, stikkrenner erstattet med plastrør eller betong, utfylling i grøftene, dype kjørespor. Det er derfor viktig at kjøring ikke skjer i større utstrekning, da vil vegen miste sitt opprinnelige preg, og deler av sin historiske verdi. Vegen er i dag en populær turveg, og det er den bruken vegen skal ha også i fremtiden. Kongevegen er en populær turveg med store opplevelsesverdier. Foto Kirsten Inga Kamrud. 10

11 2. Formål Skjøtselsplanen har som mål at Kongevegen blir tatt vare på og skjøttet som et kulturminne i tråd med opprinnelige byggemåte og standard slik at det nasjonalt viktig kulturminnet blir bevart for fremtiden. For å klare dette må forfallet stoppes ved hjelp av skjøtsel og vedlikehold. Skader må repareres, og enkelte tapte element tilbakeføres ved restaurering/rekonstruksjon. Samtidig skal det fokuseres på å ivareta våre historiske forventninger til Kongevegen ved å beholde det alderdommelige uttrykket tidens tann har gitt den. Skjøtselen skal også sikre allmennhetens fremtidige mulighet for bruk av Kongevegen som turveg knyttet til vandring og friluftsliv. Det er ikke et mål å tilbakeføre vegen til den standard den hadde da den var ny, men å ta vare på den slik at både vi og senere generasjoner kan ha glede av den. Vegen har stor grad av autentisitet og er lite endret. Men manglende vedlikehold og skjøtsel har gjort at vegetasjon nå vokser over og inn i kulturminnet. For ikke å ødelegge den store graden av opprinnelighet vegen har, må tiltak på den skje etter antikvariske prinsipper hvor alt arbeid med istandsetting og reparasjoner baseres på bruk av materialer og teknikker tilpasset vegens egenart. Utgangspunktet for alt skjøtsels- og restaureringsarbeid må derfor være vegens opprinnelige standard, byggemåte og tåleevne. Vegen er bygget for hånd av stedlige naturmaterialer som stein og grus. Den er formet som en kistemur med fyll inni, har gode grøfter og tversgående stikkrenner for å lede vannet bort. Samtidig må det grundige vurderinger til på hvert enkelt sted for å klargjøre om skjøtsel vil gagne kulturminnet. Kongevegen over Filefjell er et nasjonalt viktig kulturminne både i kraft av sin historie, men også fordi den oppfyller vandrerens forventning av en historisk veg. Vegens utseende med gress- og torvdekke, slik at den nesten går i et med omgivelsene, er med på å gi turgåeren en historisk dimensjon som en tilbakeført veg ikke ville klart. Denne dimensjonen er svært viktig å føre videre. Velment skjøtsel kan fort føre til at vi mister det historiske preget vegen har fått gjennom årene. Vi må ikke hive barnet ut med badevannet, men ha som prinsipp bare å foreta skjøtsel der det vil stoppe eller bremse forfallet på kulturminnet. 11

12 Ved å renske grøfter og erstatte torvdekket med grus vil man fort miste mye av den historiske opplevelsen som vandrer. Vegen blir fort lik moderne skogsveger, og man sitter kun igjen med naturopplevelsen av å gå her. Men nødvendig skjøtsel som å fjerne vieren fra stikkrennen i forkanten på bildet vil øke den historiske dimensjonen. Foto Kongevegprosjektet, Mål for istandsetting og skjøtsel Målet med skjøtselen er å hente fram vegens fulle bredde, inkludert sidegrøfter, samt sikre god drenering. I dette ligger det kort sagt å fjerne skog og vegetasjon, åpne grøfter og stikkrenner. Skader på stikkrenner og murer må repareres. Vegen har et dekke bestående av gress og torv. Den bør ikke gruses på nytt, bortsett fra enkelte partier hvor vann og vegetasjon aktivt skader vegen. Det kortsiktige målet er å stoppe forfallet ved 1) å fjerne all skadelig rotvegetasjon som vokser i vegkroppen og i grøftene, 2) å reparere skader på grøfter og stikkrenner for å sikre god drenering, samt 3) å stanse sig og utsklidninger i vegkonstruksjonen, og sikre at murene ligger stabilt. Noen steder kan det være aktuelt å mure på nytt. Det langsiktige målet er å holde vegen i den stand den blir når det kortsiktige målet er nådd. 12

13 3. Metode 3.1 Definering av tiltaksbehov I skjøtselsplanen er tiltaks- og skjøtselsbehovet delt inn i fire kategorier, hvor element med mest akutt behov for tiltak er gitt Tiltaksbehov 3. De ulike nivåene på Tiltaksbehov (TB) defineres slik: Tiltaksbehov 0 (TB 0): Ingen tiltak nødvendig pr i dag, men elementet må holdes under oppsyn. Tiltaksbehov 1 (TB 1): Behov for tiltak på sikt. For eksempel kan vi ha et grustak som er i ferd med å gro igjen. Det vil være ønskelig å rydde vegetasjon for å synliggjøre kulturminnet. Småvokst vegetasjon på vegen eller en stikkrenne som holder på å tettes. Tiltak i denne kategorien må vurderes opp mot kulturminneopplevelse (se kapittel 2 Formål). Tiltaksbehov 2 (TB 2): Behov for tiltak er nødvendige, men ikke akutt. Kan være eldre skader som har stabilisert seg slik at det ikke er aktive endringer på kulturminnet. For eksempel en stikkrenne som har kollapset på et sted hvor det ikke lengre renner vann. Eller trær som står nærme vegen uten at røttene vokser inn i vegmuren. Tiltak i denne kategorien må vurderes opp mot kulturminneopplevelse (se kapittel 2 Formål). Tiltaksbehov 3 (TB 3): Akutt behov for tiltak. Det kan for eksempel være kollapsete stikkrenner hvor vannet renner i vegen og tærer bort toppdekket eller vegetasjon som ødelegger kulturminnet. Tiltak i denne kategorien må prioriteres. 3.2 Skjøtselsmetode Kongevegen er bygget for hånd og med bruk av enkle redskaper, som spade, hakke og trillebår. Alt materiale som ble brukt under byggingen av vegen ble hentet i området rundt. Som en rettesnor for alt skjøtselsarbeid bør man derfor kun bruke Stedegne naturmaterialer (som f.eks stein og grus) Lette, håndholdte redskaper og lette maskiner. Vegen er ikke i stand til å tåle tunge maskiner uten å ta skade av det. Dersom tunge maskiner må brukes gjøres det kun når det er tele i jorda. Hammers instruks fra 1794 som en veiledning for alt reparasjons- og restaureringsarbeid, og ellers tilstrebe å ta vare på vegen i tråd med denne, se kapittel 3. Stor grad av varsomhet for ikke å skade vegen og landskapet. Det er bedre å gjøre for lite enn for mye! 13

14 3.3 Hammers instruks vegens normal fra 1794 Vegens opprinnelige standard I 1794 utgav generalvegmester Christopher Hammer en instruks om vegarbeidet - Instrux og almindelige Regler hvorefter Landeveyene og Broerne udi Bergens Stift skal arbeydes". Antakelig er denne vegen bygget etter de samme verdier, og instruksen er på mange måter datidens vegnormal. De viktigste punktene i Hammers instruks var at Vegen skulle være stukket ut av generalvegmesteren eller hans betrodde tjener. Vegen skulle være 7 sjællandske alen bred (omregnet til ca. 4,4 meter). I tillegg kommer grøftene. Vegen skulle ha gode sidegrøfter som leder vannet bort. På tørr mark skulle de være 1 ½ alen brede (omregnet til ca. 1 meter) og gjennom myrer 3 alen brede (nesten 2 meter). Grøftenes sider skulle skrå ned mot midten, og vannet skulle ha fritt fall og ikke bli stående i grøften. Vegen skulle ha tversgående steinkister (stikkrenner) for å føre bort vannet på alle steder der vannet i grøftene stanset eller hvor det renner kryssende bekker. Steinkisten er en grøft gjennom vegen med flate steiner i bunnen, samt sidemurer og flate heller på toppen. Størrelsen på steinkisten ble avgjort ut fra mengden av vann som skulle bort. Etter at vegens bredde var avsatt og det var fylt i masse bestående av einer, kvister, stein og grus, skulle all jord som ble gravd opp av grøftene kastes inn på vegen for å bygge den opp i terrenget. Men om jorden var for løs måtte det også legges grus og sand på for å gjøre vegen fast. Underlaget måtte ikke komme til syne. Vegbanen skulle være høyere midt på enn ut mot sidene for å lede vannet bort. Alle små bakker og høyder som lå midt i veglinjen, måtte graves ut og fjernes. Jorden kunne legges på vegen. Løse steiner måtte verken ligge på vegen eller stikke opp fra vegbanen. I så fall måtte de ryddes bort eller gruses over. Om grinder og rodestolper (skilt) sier instruksen at Grindene skulle være 5 alen brede, og grindestolpene 5 alen høye (litt over 3 meter). Låsen skulle sitte så høyt at den kunne åpnes fra hesteryggen, og slå seg igjen av seg selv. 14

15 Rodestolpene skulle være 3 alen høye over bakken (ca. 190 cm), være utformet med hode og hals og være 6 tommer i firkant. På den siden som vender mot vegen skulle rodens nummer, rodemesterens navn og årstall stå (sannsynligvis var det ikke slike stolper langs denne strekningen da det var statens ansvar å vedlikeholde den). Redskaper til vegarbeid. Fra Tegning at de meest forekommende Veiredskaber av A.M. Bergh For brubygging sier instruksen at Sidefundamentene skulle bygges av stein. Dersom det var nødvendig med brokar i elven skulle også disse være i stein. På brokarene måtte man legge en 5 alen lang stokk på tvers, en såkalt «Muur-Lægger», som langåsene skulle hvile på. Alle langåser skulle ha 10 tommer i tykkelse i toppen og lengden bestemmes av elvens bredde. Det skulle legges 5 stokker i bredden. Som gulv oppå langåsen skulle det legges 6 toms tykke flathogde tømmerstokker tett i tett slik at det ikke var noen åpning i mellom. Rekkverket skulle være 1 ½ alen høyt (ca. 1 meter) med 6 toms tykke stolper. Endestolpene skulle være 4 alen høye og laget av 8 toms tømmer. Disse skulle ha hode og hals, og hver av dem med en ramme. På den første stolpen på høyre hånd skulle det på rammen være malt eller utskåret Kongens monogram med krone over. På den andre stolpen rett overfor denne skulle det være en ramme med bruens navn. På den tredje endestolpen skulle det stå årstallet bruen ble bygd og på den siste hvem som hadde bygd den. Rekkverket og stolpene skulle males enten med olje eller tjære, 2 omganger. 15

16 4. Generelle retningslinjer for skjøtselen Å holde et kulturminne i god stand, krever ikke bare en engangsrydding, men et langsiktig vedlikehold. Det er viktig at vedlikeholdet skjer på en måte som tjener vegen. Utføres skjøtselen på feil måte, kan det skade kulturminnet mer enn å gagne det. Under er det en del generelle retningslinjer for arbeidet. Nr Generelle retningslinjer for alt skjøtsels- og restaureringsarbeid 1 All skadelig vegetasjon som vokser på vegen, i sidemuren og i grøftene må fjernes. 2 Ved gjennomføring av ryddetiltak skal ikke kvist eller annet planteavfall bli liggende i vegen, i grøftene, eller slik at det hindrer vann i å renne slik det skal. 3 Ved reparasjon av stikkrenner er det viktig å vite at byggematerialet som regel finnes på stedet, det må bare settes på plass igjen. 4 Bruk materialer, utforming og arbeidsmetoder som er i tråd med det opprinnelige. Husk at vegen er bygget for hånd og med materialer som er hentet fra naturen i umiddelbar nærhet av den. 5 Legg vekt på kvalitet og god estetisk utforming. 6 Alle endringer på høyfjellet vil være synlig i lang tid, gjør derfor ikke mer enn høyst nødvendig. 7 Vegen er ikke er bygget for tunge kjøretøy. Det må brukes små og lette arbeidsmaskiner og manuell arbeidskraft. 8 Tenk sikkerhet! 9 Dokumenter arbeidet, og evaluer underveis. Dersom ikke ønsket resultat oppnås må nye tiltak vurderes Krav til kvalifikasjon Restaurering av murer og stikkrenner krever kvalifiserte håndverkere som kan utføre tradisjonell tørrmuring uten bruk av maskiner, eller som et minimum få veiledning fra kvalifiserte håndverkere. Arbeidet må utføres manuelt, det vil si uten bruk av maskiner eller tungt utstyr som kan skade vegen. 4.2 Vegetasjonsrydding Den største trusselen for Kongevegen i dag er at naturen er i ferd med å ta overhånd. Mange år med manglende vedlikehold har ført til at vegetasjonen vokser fritt. Dette er særlig et problem under tregrensa, hvor trær og røtter har fått vokse og utvikle seg i fred. All skog som tas ned tilhører grunneier, og det må lages avtale om både aktuell lagringsplass og frakt ut av området. En må merke seg at vegen ikke kan kjøres på uten at det er frost i bakken, og bare med små og lette maskiner. 16

17 Trær Alle trær som vokser i vegen, på kanten av murene, i grøftene og i kanten av grøftene, bør bort. Det er viktig at trehogsten utføres uten at vegen blir påført skader av arbeidet. Hogsten må skje manuelt med motorsag, og treet må tas helt nede ved muren eller bakken, og felles slik at det faller bort fra vegen. En må passe på at fellingen ikke river med seg vegmuren eller gjør ytterligere skade på vegen. Mellom Maristova og høyfjellet gror vegen igjen. Foto Kongevegprosjektet, Røttene til løvtrær fortsetter å leve etter at treet er hugget, og for å hindre nye rotskudd er det viktig å behandle stubben slik at rota dør. Stubben bør derfor behandles med Roundup like etter felling. Hele snittflaten må smøres innen 6 timer etter felling. Bruk av Roundup må skje forskriftsmessig, og stiller krav til sertifisering hos den som skal utføre arbeidet. Den beste tiden å bruke Roundup er perioden fra juli til oktober/november, fordi sevjen trekkes mot rota og tar med seg gifta. Om våren trekkes sevja motsatt veg og Roundup har ikke like god effekt. Gifta virker heller ikke når det er frost. Etter hogsten må treet kvistes, og stammen kappes i mindre biter. All frakt av hogstavfallet ut av området må skje skånsomt på frossen mark, og det anbefales derfor at hogstavfallet blir lagret på 17

18 egnet sted til det kan fraktes ut etter at marken er frossen. Kvist kan brennes på stedet dersom det er frost i bakken. Se mer om dette under «Brenning av vegetasjonsavfall». Det er viktig at ikke noe hogstavfall blir liggende igjen i grøftene eller på steder som skaper problemer for dreneringen. Fjerning av stubber anbefales bare i særtilfeller. Å fjerne stubber innbefatter også at røtter må vekk og dette krever at muren må fjernes og mures på nytt. I praksis hele vegen under skoggrensa. Dette ville ha ødelagt vegens autentisitet. Stubbefjerning må bare skje i tilfeller der treet har ødelagt vegen. Rydding av busker og kratt Selve ryddingen gjør en best manuelt med motorryddesag, motorsag, busksaks og ryddekniv. Husk verneforskriftene for bruk av motorsag! Øst for Stiftstøtta vokser vierkjerr innover på vegen og vegbanen har «krympet» fra 4,5 meter til ca. 50 cm. Foto Kongevegprosjektet,

19 Rydding av busker og kratt bør skje om sommeren og høsten.. Buskene må kappes så lavt som mulig. Avfallet må enten legges i hauger på bestemte steder utpekt av grunneier og som ikke er skjemmende, eventuelt fjernes eller brennes på bestemte steder (se under om «Brenning av vegetasjonsavfall»), og ikke på selve vegen. Hvis avfallet skal transporteres ut av området, må det skje skånsomt på frossen mark uten bruk av tunge maskiner. Det kan også være lurt å bruke en samleplass et sted som vanligvis er avblåst for snø om vinteren slik at det er lett å få tak i det. Det er viktig at ikke noe hogstavfall blir liggende igjen i grøftene eller på steder som skaper problemer for dreneringen. Brenning av vegetasjonsavfall Fra 15. april til 15. september er det ikke tillatt med åpen ild i eller i nærheten av skog. Brenning må derfor skje i vinterhalvåret. Velg brannplassen med omhu og i samarbeid med grunneier. Følg lokale brannbestemmelser og tenkt på brannrisikoen! Risbrenning bør ikke forgå på steder nær trær slik at de blir skadet av varmen. Og brenningen bør ikke foregå på fjell eller stein, og heller ikke på steder med et torv- og moselag der det kan oppstå jordbrann. En jordbrann kan blusse opp på nytt og ødelegge hele området. Tenkt også på vinden, varmen kan spre seg nokså langt med vinden. Og brannplassen bør også velges med omtanke for landskapet og vegen. Slått av gress og lavere arter Etter å ha fjernet vegetasjon gir man plass til at nye vekster kan komme opp. Fjerner man skog vil det føre til bedre lysforhold og mer sol kan styrke bunnvegetasjonen og skape gode vekstvilkår for lavere arter som for eksempel krattskog, bringebær og gress. Skjer dette er det viktig at man følger opp med årviss skjøtsel. Vedlikeholdsslått bør utføres ganske sent på sommeren, i slutten av juli eller tidlig i august. Lauv- og bringebærkratt må slås med kantklipper eller ryddesag som river og fliser opp stengelen på planten. Denne type slått er bare nødvendig som et årvisst arbeid i området som ligger under tregrensen. Fjerning av strøsjikt I områder med mye løvtrær, småkvist og gress, kan det være nødvendig å rake sammen avfall om høsten for at strøsjiktet ikke skal bli ny jord eller fylle grøfter. En rive med flate ståltenner fungerer bra. Avfallet kan brennes på samme sted som ris og annet rydningsavfall. Tørt og lett avfall kan også fjernes fra området i en presenning eller kurv. 19

20 4.3 Sikring av drenering Vann må ledes bort fra vegen og ut i grøften. En velfungerende drenering skal sikre avrenning fra vegbanen, transportere bort overflatevann og hindre vann fra omkringliggende områder i å trenge inn i vegkonstruksjonen. Å sørge for at grøftene og stikkrennene er åpne og hele og fungerer som de skal, er blant de viktigste oppgavene dersom man vil bevare en gammel veg. Velfungerende grøfter og stikkrenner er også viktige for å holde resultatet av skjøtsels- og restaureringsarbeidet vedlike. Grøfter Grøfter som ikke er vedlikeholdt på lang tid er naturlig nok fulle av vegetasjonsavfall og i verste fall store trær. Mange steder kan grøftene være helt borte. Disse må graves fram og renskes slik at de igjen kan fungere som de er ment. Jord og torv må spas opp av grøftene, og trær og busker må fjernes. Arbeidet må gjøres manuelt med sag, spade, hakke og trillebår. Gjengrodde grøfter og stikkrenner gir vår og sørpete veg, som her ved Fillestølstjørnane, hvor vegen går over ei myr. Foto Kongevegprosjektet,

21 Vegetasjonsavfallet som spas opp må ikke legges slik at det hindrer dreneringen. Blir det mye avfall, må man gjøre avtale med grunneier om plassering. Det er uansett viktig å tenke god plassering og estetikk. Grøftene skal ha fritt fall mot nærmeste stikkrenne. Er grøftene steinsatte med flate heller, må man se til at steinene sitter der de skal. Det er også viktig å passe på at det er god avrenning fra vegen og ned i grøften. Har vegen høye torvkanter må de åpnes slik at vann kan renne fra vegbanen og ned i grøften eller sideterrenget. Her kan det brukes torvspader. Ved behov må det graves nye grøfter, men det bør først forsøkes å grave opp de eksisterende. Dette må gjøres for hånd. Stikkrenner Stikkrenner er steinsatte kistemurer med flate steiner både i bunnen, sidene og i toppen. Stikkrennen skal være åpen, ha god avrenning og fritt utløp. Dersom stikkrenner ikke er regelmessig vedlikeholdt vil vegetasjon og avfall kunne stoppe vanngjennomløpet. I så fall må man renske stikkrennen og se til at de har fritt utløp. Stikkrenner som er kjørt på med tunge motoriserte kjøretøy er ofte ødelagt. Kollapset stikkrenne skaper problemer for vanngjennomstrømningen, og vannet graver nytt løp. Foto Kongevegprosjektet,

22 Dersom stikkrennen har kollapset i et vått område må den mures på nytt. I tørre områder er ikke dette like nødvendig. Muring av stikkrenner gjøres for hånd, og den som utfører arbeidet må ha kunnskap om hvordan en stikkrenne skal mures. Det må kun brukes stein som byggemateriale. I utgangspunktet ligger alle de gamle steinene fremdeles i stikkrennen, de har bare falt sammen. En reparasjon innbefatter derfor å åpne den og sette steinene på plass igjen. Det er sjeldent behov for å skaffe nye steiner. Dersom annet materiale enn stein skal brukes må dette søkes spesielt, men det er viktig å huske at nye materialer vil forringe vegens autentisitet og er derfor ikke å anbefale. Må stikkrennen åpnes kan det være lurt å legge topplaget til side for så å legge det på plass etter reparasjonen. Slik vil man kunne unngå altfor åpne sår og endringer i vegbanen. Tilsyn med stikkrenner og grøfter For å få best mulig oversikt over hvor det bør arbeides med grøftene og stikkrennene bør vegen i forkant befares på et tidspunkt med mye nedbør. Selve rensingen er noe som bør skje årlig. Størst behov vil det være i områdene som ligger under skoggrensen. Stikkrenne som har falt sammen og som må mures på nytt. Grøfta på venstre side er tett, og vannet samler seg og trenger inn i vegen. Foto Kongevegprosjektet,

23 4.4 Vegdekke Vegdekket har stor betydning for vegens standard. Opprinnelig, før vegetasjonen tok over, hadde Kongevegen et vegdekke av naturgrus, og grusing av vegen var en del av det årlige vedlikeholdet. Vegdekket skulle være fast, og ingen steiner skulle stikke opp fra underlaget. Det skulle tjene trafikken slik at det var mulig å komme seg fram med hest og kjerre. Grusen ble også lagt slik at den var høyest på midten for å skape god avrenning mot grøftene. Grus til vegen ble hentet fra sand- og morenehauger nærmest mulig vegen. Tett i tett langs vegen ligger det små og store grustak, eller grusgroper, som ble brukt da vegen var i bruk. Å hente grus i nærheten av vegen sparte vegvokteren for store anstrengelser. I dag er disse grusgropene verdifulle kulturminner i seg selv og bør få ligge urørt. Å ta ut grus på fjellet vil i dag kreve tillatelse fra grunneier og kommunen. Så lenge det er snakk om små kvanta er dette trolig en mulighet. I så fall må dette gjøres ut fra omtanke for det åpne, sårbare landskapet på Filefjell. Men større mengder er trolig vanskelig. Ny grus kan skaffes fra det nærmeste grustak i drift (f.eks ved Rikheim i Lærdal), eller annet så lenge denne likner på stedegen grus og har farge som skiller seg lite ut fra omgivelsene. Man må ikke bruke sprengt eller maskinknust grus! Det er vanskelig å frakte store mengder grus inn på fjellet da det ikke kan kjøres inn. Frakt av grus inn på fjellet kan kun skje med helikoptertransport. Ny grusing eller ikke? Det autentiske er sporene av tiden som har gått, og det som gir høyest og mest direkte historisk opplevelse. Ved å gruse risikerer man å miste dette autentiske uttrykket og forringe forventningen av hvordan en historisk veg skal være (se kapittel 2 Formål). I dag har vegen et dekke av gress og torv, noe som fungerer mer enn godt nok til brukergruppen, som er vandrere. Men teknisk sett er ikke gress- og torvdekke optimalt for vegens del. Torven binder mye fuktighet og kan skape problem for dreneringen. Likevel er det å gruse denne vegen på ny verken et mål eller noe som anbefales. Unntakene er der vegen er så skadet at den må repareres, og der torvlaget er veldig tykt og i tillegg skaper store dreneringsproblemer. Om vegen mangler toppdekket på grunn av erosjon kan man også vurdere å legge på nytt. Men her bør det også vurderes om vegen kan fungere som et historiefortellende element. Man skal være varsom med å lage for store skiller i nytt og gammelt topplag. Derfor anbefales det de fleste steder heller å gjenskape dagens vegdekke gjennom revegetering (se under om «Revegetering»). 23

24 Vegdekket er vasket bort, og bare vegens fyllmasse ligger igjen. Få steder er så dårlig som dette partiet, men dette gir oss samtidig et verdifullt bilde på hvordan vegen er bygget. Skal vi gruse dette, eller la det forbli urørt? Kan vegen bevares slik den er i dag for å formidle veghistorien? Vandrevegen kan på dette stedet ledes over fjellryggen til høyre på bildet. Foto Kongevegprosjektet, Hull i vegbanen Hull i vegbanen bør tettes eller lappes. Før dette gjøres er det viktig å avdekke årsak og omfang til skaden. Skyldes hullet utsklidninger i vegmuren må dette repareres (se under) eller stabiliseres først. Skyldes hullet dreneringsproblemer og at vannet har gravd nytt løp i vegbanen, må dreneringsproblemet rettes først. Ved tetting av hull i vegbanen fylles det stein i underlaget og deretter ny grus på toppen. Deretter gjenskapes topplaget ved revegetering. Arbeidet må gjøres manuelt. Revegetering Må topplaget fjernes i forbindelse med restaureringsarbeidet anbefales det å ta vare på dette eller deler av massen for å kunne legge det tilbake når arbeidet er utført. Naturlig revegetering fra stedlige toppmasser vil gi et mer helhetlig preg på topplaget. Det øverste jordlaget tas vare på og legges løst på toppen av grus eller annen naturlig masse. Frø, sporer og plantedeler vil spire fra dette topplaget, og gi en naturlig overgang til de urørte områdene langs vegen. 24

25 Vegen er bygget opp i terrenget på tørrmur bygget av lite bearbeidet eller tilhogd stein hentet fra nærområdet. Foto Kongevegprosjektet, Murer og konstruksjoner Da vegen ble bygget fantes det ingen normaler for tørrmuring, og arbeidet var tuftet på tradisjon. Det er brukt stedlige materialet med liten grad av bearbeiding. Kvaliteten på byggesteinen varierer alt etter hvor stor tilgang det var på byggemateriale der vegen ble lagt. Mye stein ble nok hentet i urene langs vegen. Men det er også flere steinbrudd undervegs. Det største er trolig det ved Smiebakken nær Fillestølstjørnane. Vegmurene bærer også preg av delt ansvar for oppføring (ulike arbeidslag), og viser klare skiller i utførelse. Arbeidet med vegen skjedde dessuten i et raskt tempo, noe som også kan ha hatt betydning for utførelsen. Muren skal sikre stabilitet på vegen, og en må se til at den ikke har skader som kan ødelegge vegen. Skader på muren er som oftest at muren siger og sklir ut, at røtter sprenger i stykker muren. Også vann kan sprenge muren eller skape bevegelse i den under frost. 25

26 Dokumentasjon Ved reparering av murene eller muring av nytt fundament, bør steinene legges på samme måte som før. Det bør brukes lokal stein og grus med samme størrelse og form som tidligere. Det er derfor viktig å dokumentere og sette seg inn hvordan dette spesifikke murarbeidet er utført før man går i gang med reparasjoner. Sig i muren Murer som siger og som har fått «mage», må holdes under oppsikt. Hvis det er fare for større skade og ytterligere bevegelse, må muren sikres. Det kan vurderes om det holder å kile eller bolte muren. Hvis ikke, må den mures på nytt. Rotsprengning Rotsprengning fra trær som vokser i muren kan føre til store skader. Der muren er veldig skadet av røtter, må det vurderes om rota må fjernes og muren legges på nytt. Å fjerne røtter er en stor og tidkrevende operasjon, og muring krever riktig kompetanse. Å mure på nytt, selv etter gamle metoder, fører til endringer i vegen, og hver endring gjør vegen mindre opprinnelig. Derfor må dette vurderes nøye før en går i gang. Er tiltaket nødvendig? Har vegen alt kollapset? Blir vegen mer ødelagt eller står i fare for å kollapse av å ha rota sittende fast i vegen? Setter rota nye skudd? Dersom ja, er dette gode grunner til å vurdere å ta rota ut. Er man i tvil, bør man vente å se hvordan det utvikler seg. Bruer Vegstrekningen har en bru Sulebru. Brua har (trolig) opprinnelige landkar i stein, men nytt dekke av tre fra 1980-tallet. Det er også brukt en jernsville som langås mellom landkarene. Brua er i bra stand og fungerer godt slik den er i dag, men ved eventuell framtidig restaurering bør arbeidet skje etter Hammers instruks. Gjerder og grinder Nær gårder var det som regel bygget gjerde langs vegen for å holde dyra på den rette siden. Der det har vært tregjerder eller skigarder, er disse råtnet bort i dag. Men steingardene kan stå igjen. Langs denne strekningen har det trolig vært gjerde ved Maristova, som hadde dyr. På et bilde tatt av Knud Knudsen rundt kan det se ut som om det går et steingjerde langsetter vegen. Under registreringen ble det ikke sett etter rester etter gjerde, men det kan hende det vil dukke fram ved ryddingen av skogen. I så fall er det ønskelig å synliggjøre dette som et vegrelatert kulturminne. 26

27 Skal nye gjerder setter opp langs Kongevegen, er det ønskelig at disse bygges av naturmateriale, som stein og tre. Pleie av nye gjerder må i så fall innlemmes i den årlige skjøtselen. Også nye grinder skal så langt det er mulig bygges i naturmaterialer. Grinder må være enkle å bruke, og helst ha en selvlukkende mekanisme, noe som var i bruk da Kongevegen ble bygget, og er omtalt i Hammers instruks fra Ved oppsetting av ny grind kan det være en ide å gjøre det etter Hammers instruks Veghistoriske kulturminner Langs vegen ligger det flere kulturminner knyttet til vegen og vegbyggingen. Disse skal få ligge i fred som historiefortellende element. Men dersom de gror igjen bør de gjøres mer synlige ved rydding av vegetasjonen rundt kulturminnet. Dette må skje varsomt uten at kulturminnet tar skade. Vegmerker nedenfor Håvarden. Slike kulturminner er vanskelige å datere. Foto Kongevegprosjektet,

28 4.7 Skjulte skader På grunn av vegetasjonen er vegkonstruksjonen godt skjult mange steder. Blir vegen ryddet, vil det helt sikkert avdekkes andre skader enn de vi kjenner til i dag. Det må derfor tas høyde for at det både kan dukke opp flere «skjulte skader» og nye skader undervegs med skjøtselsarbeidet. Det er viktig at alle nye skader blir dokumentert og meldt inn til vegdirektoratet, som avgjør hva som skal skje videre med disse. 4.8 Dokumenter arbeidet Fotografer de steder som skal restaureres både før, under og etter arbeidet. Dokumentasjon kan ha stor betydning som kilde til å vurdere resultatet og hvordan arbeidet med vegen skal skje i fremtiden. 28

29 Del 2: Praktisk del Veg preget av gjengroing. Her ved tregrensa på vestsiden av Filefjell. Foto Kongevegprosjektet,

30 5. Tilstandsbeskrivelse og tiltaksplan Kongevegstrekningen mellom Maristova og Kyrkjestølen er hele 10 kilometer lang. Det har derfor vært hensiktsmessig å dele den inn i 4 soner i skjøtselsplanen. Soneinndeling Sone 1: Maristova Håvardskleiva, 1,8 km Sone 2: Håvardskleiva Stiftstøtta, 4,2 km Sone 3: Siftsstøtta Sulelie, 2 km Sone 4: Sulelie Kyrkjestølen, 2 km Dette kapitlet beskriver de 4 inndelte sonene. Her skisseres hovedproblemene i hver enkelt sone. Lengden på sonene gjør at mer konkrete tiltakspunkt heller er listet opp i Punktlisten (gps-liste) i kapittel 6. De to første sonene, sone 1 og 2, ligger i Sogn og Fjordane, sone 3 i både Sogn og Fjordane og Oppland, mens sone 4 finnes i Oppland. Sone 1 og 4 ligger under tregrensa og er de mest arbeidskrevende. Her må mye vegetasjon fjernes. De to høyfjellssonene 2 og 3 har andre typer skader, og er samtidig de mest sårbare for inngrep. Av disse to er sone 3 mest skadet. 30

31 5.1 Sone 1: Fra Maristova til Håvardskleiva (Kartblad 1-2) Tett skog preger hele sone 1. Foto Kongevegprosjektet, Beskrivelse Denne parsellen er ca. 1,8 km lang og begynner ved Maristova, hvor Kongevegen går snorrett opp en bratt bakke mot nordøst. Den avsluttes i Håvardskleiva (GPS-punkt 101), hvor vegen kommer over tregrensa og opp på det nakne høyfjellet, og vegens karakter og tilstand endrer seg. I bunnen av bakken nær Maristova er det et vegkryss mellom Kongevegen og vegen bygget i (den første omlegging av vegen om Smeddalen). Kongevegen blir aktivt kjørt på dette stykket, og bærer preg av det. Vel 100 meter lenger øst er det et vegkryss mellom Kongevegen og den såkalte Buckholzvegen, som også krysser Kongevegen på toppen av Jakobstigen, ved Leitet. Denne vegen, eller sløyfen, ble laget rundt 1839 for å bøte på den bratte stigningen. Et par hundre meter lenger oppe er det ennå et vegkryss. Dette mellom Kongevegen og stølsvegen til Stovestølen og Maristovestølen. I våte parti er Kongevegen bygget opp i terrenget med grov stein, og det finnes tydelige massetak i nærheten. Vegen er grøftet langs hele parsellen, men grøftene er meget gjengrodde, og har flere 31

32 steder mistet sin drenerende funksjon. Dette har ført til at vann har rent i vegbanen og tatt med seg toppdekket, og dermed gjort overflaten meget ujevn. Dreneringen må åpnes. Siden er det viktig å rydde grøftene jevnlig, og rense stikkrenner, slik at de ikke går tett. Vegen krysser to bekker. Den første ligger på flaten over Jakobstigen, på Leitet, etter at vegen har passert stølsvegkrysset. Vegen krysser her et vått myrområde, og alle spor etter en eventuell klopp eller stikkrenne er borte, men det er lagt ut tømmerstokker til å gå på. Dette fungerer greit for turgåere. Det hindrer også muligheten til å kjøre med motoriserte kjøretøy. Over den andre bekken, som ligger nær tregrensa i Håvardskleiva, er det fremdeles en velfungerende klopp (stikkrenne), men stein har rast ut og ligger ikke stabilt. Ved GPS-punkt 88, ved toppen av Jakobstigen, er det gravert inn følgende i en stor stein ved vegen: Denne Vey er bygget af C.J. Hammer Innskriften er vanskelig å se. Problemer og tiltak Vegen har ikke vært vedlikeholdt siden den gikk ut av bruk i 1843, noe den helt klart bærer preg av. Det må fjernes skog og vegetasjon som vokser i vegbanen og i grøftene. Grøftene er meget gjengrodde, og har mistet sin funksjon. Dreneringen må graves frem og sikres. Vegen har flere steder store erosjonsskader på grunn av at tette grøfter ikke tar unna vannet. Også stikkrenner må renskes og repareres. På toppen av Jakobstigen, hvor vegen er lagt over svaberg og muren nesten 2 meter høy, er muren svært skadet av vegetasjonen og har begynt å sige utover. Se punktlista for detaljer. På sikt bør det vurderes om vegen skal rekonstrueres der den er borte ved Leitet. Dagens provisoriske løsning med tømmerstokker fungerer greit for turgåere, og er kanskje med på å hindre at vegen videre blir kjørt på. Dersom en på sikt velger en rekonstruksjon, bør vegen bygges etter Hammers instruks. En bør også sikre at dette ikke innbyr til at vegen åpnes for kjøring. Nederst i Jakobstigen blir vegen kjørt på til og fra hytter. Dette har ført til at vegen har mistet sitt autentiske preg. Den er oppgradert med ny grus, og lite av opprinnelig konstruksjon er synlig. Det bør sikres at ikke mer av vegen blir kjørt på. Det er også flere vegrelaterte kulturminner langs vegen som en bør ha under oppsyn og eventuelt rydde for vegetasjon slik at de blir mer synlige (se punktlisten bak i planen). Steinen med inskripsjon, som er nokså lite synlig pga lav og avskalling, bør en ikke gjøre noe med uten å ha rådført seg med spesialist. 32

33 5.2 Sone 2: Håvardskleiva Stiftstøtta (Kartblad 3-7) Sårbart og nakent landskap i sone 2. Foto Kongevegprosjektet, Beskrivelse Denne parsellen er 4,2 km lang og starter ved tregrensa i Håvardskleiva, og går frem til Stiftstøtten.. Hele denne parsellen ligger over tregrensa på høyfjellet. Vegen er i ganske god stand og fremstår som svært autentisk med mye synlig vegkonstruksjon. Den er bred og tydelig i terrenget, og stort sett bygget opp 0,5 1,5 meter hele vegen. I fuktige områder er den spesielt tydelig oppbygget med grov stein. Opprinnelige bredde, som her måler ca. 4,5 5 meter, ser ut til å være intakt hele vegen. Vegen er stedvis dekket av torv, grus og stein, og enkelte steder stikker fjell opp i dagen. Vegens kanter og grøfter er gjengrodd med mose, lyng, vier, einer og dvergbjørk. Vegen krysser flere små bekker hvor det er bygget klopper (store stikkrenner) over. Kloppen ved Sauetjørn må nevnes spesielt, den er nesten 80 meter lang og har fem løp! Her har tre av løpene delvis rast sammen. 33

34 Vegens grøfter og stikkrenner er flere steder gjengrodd eller har rast sammen. Dette gjør at dreneringen blir dårlig, og det renner vann i vegbanen (og trolig også inn i vegkroppen). Særlig kritisk er et parti gjennom myra ved Fillestølstjørnane. Her kan det virke som om vegen har sunket i myra, i alle fall går den i ett med den. Vegbanen er våt og sølete å gå på. Ved Fillestølstjødnane går det sti/stølsveg ned til Fillestølen. Ved oppstigningen til Murklopphøgden heter det Smiebakken, og som navnet forteller er det etter en smie som stor her. Smieruinen ligger et stykke vest for vegen under en liten hammer. Smien stammer fra vegarbeidet. Her er det også et steinbrudd. Det er også synlige spor etter mineborhull, samt mange grustak langs hele vegen. Etter å ha passert Mureklopphøyden og kommet inn i Smeddalen er vegen flere steder lagt over svaberg. I denne strekningen er vegens overflate mer slitt enn andre steder på høyfjellet, og det ser ut til at toppdekket er skylt vekk. Flere steder er det grov stein og grus i vegbanen, mens kantene er gjengrodd med lyng, mose, og vier- og bjørkekratt. Gjennom hele parsellen er omgivelsene spektakulære, og en har en flott utsikt stort sett hele vegen. Vegen er meget markant i terrenget, og fremstår som en snorrett strek som fortsetter i det uendelige. Ved Stiftstøtta krysses den gamle grensen mellom Bergenhus- og Akershus Stift (i dag fylkene Sogn og Fjordane og Oppland) ved GPSpunkt 172. Fylkesgrensen er i senere tid endret og flyttet vel 800 meter lenger øst. Stiftstøtta, som ble bestilt i 1794, blant annet for å utsmykke vegen, mangler to av de opprinnelige steinene, og er nokså ramponert med innrissinger og initialer. Støtta, som en gang var et storslått monument av marmorstein, ser i dag heller «stakkarslig» ut. På sikt bør det vurderes om den skal restaureres. Dette arbeidet bør i så fall utføres av spesialister. 34

35 Problemer og tiltak Vegen er i relativt god stand over høgfjellet. Den er ikke like preget av vegetasjon som andre steder, men er likevel gjengrodd i kantene og grøftene av vier, fjellbjørk og lyng. Det haster ikke like mye å ta ut denne vegetasjon som den under tregrensa, men en må være obs på at planter som vier kan ha et vidt rotsystem og går langt inn i muen, og bør på sikt bli fjernet. Det er også viktig å rense grøftene der de har grodd igjen, og vedlikeholde stikkrenner og klopper, slik at deres drenerende funksjon opprettholdes. Dette er særlig viktig i fuktige strøk, som over myrene ved Fillestølstjørnane, og der vegen krysser bekker, og utløpet av Sauetjørn. Se ellers punktlisten bak i planen. Strekningen langs Fillestølstjørnane er kanskje den mest kritisk ei sone 2. Et lenge stykke av vegen «forsvinner» i myra, dreneringen er ødelagt og vegen veldig våt og sørpete. Foto Kongevegprosjektet, Vegetasjonen på fjellet endrer seg sakte, og alle spor blir synlige i årevis. Det gjelder også for fremtidig skjøtsel og restaureringer. I sone 2 bør man være så restriktiv som mulig og bare reparere vegen der det er store skader og aktive ødeleggelser. Historiske «rynker» som gressdekke og liknende er med på å gi vegen dens historiske karakter. Noe som bør prioriteres fremfor kosmetisk rekonstruksjon. 35

36 5.3 Sone 3: Stiftstøtta Sulelie (Kartblad 7-8) Fra stiftstøtta og i retning Nystuen er vegen nokså dårlig. Murene siger utover dalen, dreneringen er tett og vierkratt tar overhånd. Foto Kongevegprosjektet, Beskrivelse Denne parsellen er 2 km lang og starter ved Stiftstøtta, og avsluttes ved tregrensa i Sulelie. Fra Stiftstøtta fortsetter vegen nedover fjellsiden nord for Mureklopphaugen. Det skrånende terrenget gjør at vegen ble bygget med høy mur ut mot dalsiden og en lavere mur på innsiden. I motsetning til parsell 2, som flere steder er bygget over myr, ligger vegen her flere steder over svaberg. Vegen krysser flere bekker, et par av disse renner over vegen og ikke under. Hele denne strekningen går gjennom et treløst høyfjellsområde, og Kongevegen er generelt nokså mye skadet. Både av erosjon, sig og lavvoksende vegetasjon. Landskapet er preget av vierkratt, Flere steder må man gå utenom for å komme forbi. Andre steder er det bare en ca. 50 cm smal sti igjen av vegen. 36

37 De opprinnelige grøftene, som har gått langs vegkantene er veldig gjengrodde, og har mistet sin funksjon, noe som leder vannet inn på vegbanen, og graver dype grøfter i vegdekket. Flere steder har yttermuren på vegen seget utover. Vegetasjonen, som stedvis dekker vegen helt, gjør det vanskelig å fastslå tilstanden. Men det ser ut til at den er ganske skadet av både sig i murene og av erosjon. Blir vegetasjonen fjernet, vil man kunne danne seg et mer riktig inntrykk av tilstanden og se hvilke tiltak som bør setter i verk. Problem og tiltak Vegetasjonen i vegen må fjernes, grøftene må graves frem og sikres. Stikkrenner må åpnes og repareres. Det er mye sig i vegmuren, dette må stoppes og det må vurderes om deler av muren skal restaureres. Det er først når vegetasjonen tas bort at disse skadene blir synlige. Grusing må vurderes på hull i vegdekket og mindre parti som er skadet av vannerosjon. Vegen må også restaureres og bygges opp ved to kryssende elver (se punktliste for detaljer). Her må det blant annet lages nye stikkrenner eller steinklopper. 5.4 Sone 4: Sulelie Kyrkjestølen (Kartblad 8-9) Sone 4 ligger under skoggrensen og er preget av gjengroing. Foto Kongevegprosjektet,

38 Beskrivelse Denne parsellen er 2 km lang og går fra tregrensa i Sulelie til E16 ved Kyrkjestølen. Det siste stykket går vegen går gjennom et lite hyttefelt. På ny kommer vegen ned under tregrensa, og landskapet er preget av tett bjørkeskog. Som på andre siden av fjellet, opp fra Maristova, har skogen fått vokse slik at den har satt seg i vegkonstruksjonen. Vegen har tydelige grøfter på begge sider, og vegbanen er relativt jevn og i god stand, og har full bredde. Et stykke før Sulebru er det tatt ut skog, både på vegen og i grøftene. Vegen ser ut til å ha vært brukt som kjøreveg over lengre tid, og bærer preg av dette. Den har tydelige hjulspor i vegbanen, i tillegg til at den ser ut til å ha vært noe gruset i nyere tid. Den krysser elva Sula ved GPS-punkt 195, hvor det er plassert en nyere trebru på gamle landkar av stein. Landkarene ser opprinnelige ut, men kan ha blitt utbedret noe i nyere tid. I denne strekningen er ikke vegen like rettlinjet som den er på fjellet, den svinger flere ganger. Dette blir svært tydelig når den nærmer seg Kyrkjestølsmyrane, som ligger på vannskillet mellom øst og vest. Å finne tørre plasser gjennom myrlandskapet har nok vært utfordringen for vegbyggerne og er nok en forklaring på hvorfor vegen ikke er så rettlinjet. De siste hundre meterne er ikke like gjengrodd som resten. Denne biten brukes som kjøreveg til hytter, og Kongevegen bærer preg av det. Vegen endrer karakter, er hompete og har dype kjøreskader, blant annet er alle stikkrenner ødelagt. Og med nyere grus på minner den mest om en nyere skogsveg. To steder renner det vann over vegen, og det er vanskelig å krysse for gående. Problemer og tiltak I denne parsellen er det skogen som er hovedproblemet, samt bilkjøring og eroderende bekker. Det er særlig første halvdelen av parsellen som er verst rammet av skogen. Trær i vegkroppen må bort. Dreneringen må også sikres. I siste del av parsellen, der det kjøres med bil, er dreneringen ganske ødelagt, blant annet renner det tre eroderende bekker over vegen. På alle disse stedene har vannet erodert vekk deler av vegkonstruksjonen. Her bør det vurderes å rekonstruere vegen slik at vannløpet legges i stikkrenner under og gjennom vegen. Det bør i første omgang sikres at gående kan passere uten å bli altfor våte på beina. Det må også tas stilling til hva man bør gjøre der vegen er skadet av biler, og om det er mulig å begrense kjøringen til kun de få hyttene som ligger på Kyrkjestølsmyrane. Grunneier har for 38

39 eksempel satt opp en bom ved innkjøringen til hyttefeltet, men uvisst hvordan ordningen med bruk av denne er. Fiste del av sone 4 går gjennom hyttefelt og brukes som kjøreveg, noe den også bærer preg av. Foto Kongevegprosjektet, Prioriteringsliste Nedenfor er det foreslått en prioriteringsliste over litt større tiltak langs strekningen. Flere av tiltakene er det hensiktsmessig å gjøre parallelt, men rekkefølgen gir en indikasjon over hva som vurderes som mest viktig. Pri Tiltak Hvor Kommentar 1 Fjerne skog Sone 1 og 4 2 Grave frem dreneringsgrøfter Sone 1 3 Bygge opp stikkrenner med Tiltaksbehov 3. Med tilhørende dreneringsgrøfter Alle soner Anslagsvis 20 stikkrenner 4 Fjerne vier Sone 3 5 Grave frem dreneringsgrøfter der det er våte parti Sone 3 6 Sikre vegen gjennom et lengre parti ved myra langs Fillestølstjørnane. Her må det graves grøfter og finne stikkrenner. Sone 2 Være varsom med inngrep alt er synlig lenge 7 Fikse stikkrenner med Tiltaksbehov 2. Med tilhørende dreneringsgrøfter. Alle soner Anslagsvis 32 stikkrenner 39