Bruken av norsk og tyrkisk hos minoritetsspråklige barn i Norge

Transkript

1 Prosjekt nr /S20: Language use in a bilingual setting: Towards a language shift? Emel Türker, Institutt for kulturstudier og orientalske språk, Universitetet i Oslo Bruken av norsk og tyrkisk hos minoritetsspråklige barn i Norge Innledning Hvordan et tospråklig barn med minoritetsbakgrunn som bor i Norge bruker de to språkene i sin hverdag; hvilket språk er behersket best, hva slags språklig feil - i sammenligning til de ettspråklige barna - gjør de når de bruker disse to aktuelle språkene; hvordan påvirker samfunnet i deres språkvalg og språkbruk; hva skjer med det språket som ikke er brukt mye i dagliglivet, forandrer den seg, glemmer de den gradvis, eller kan de bevare det; hva slags språklig bevis har vi for endring eller bevaring av språket? Disse er noen av de spørsmålene som jeg tar opp i mitt forskningsprosjekt. I pågående prosjektet mitt forsker jeg på det muntlige språket til tospråklige 5- og 9- åringer med tyrkisk bakgrunn i Norge og sammenligner deres tyrkisk med de tyrkiske ettspråklige 5- og 9-åringer i Tyrkia, og deres norsk med de norske ettspråklige 5-og og 9-åringer i Norge. Disse tospråklige barna har tyrkiske foreldre som innvandret til Norge enten da de selv var barn eller som voksne. Hensikten her er å undersøke om det foregår en endring eller/og bevaring i tyrkisken hos disse tospråklige barna som følge av språkkontakt med norsk i sammenligning med ettspråklige barn. Spørsmålet er da: Hvis det skjer endringer i språket deres hva slags endringer det dreier seg om? Her har vi en språkkontaktsituasjon hvor tyrkisk er i kontakt med norsk i en migrasjonssituasjon. I denne artikkelen skal jeg konsentrere meg mest om den tyrkiske dataen. Språkkontakt Språk endrer seg stadig, og en av de oppgavene vi lingvister jobber med, er å finne ut hva slags endringer i språket som skjer, hvordan det skjer (hva som er mekanismene) og hvorfor det skjer. I språkkontaktsituasjoner finner vi flere typer endringer i to eller flere språk som er i kontakt med hverandre. Det finnes flere faktorer som forårsaker endringer i et språk som et resultat av språkkontakt, for eksempel (fra Thomason, 2001: 60); Sosiale faktorer, som a) hvor stor grad er kontakten; b) om det finnes ufullkommen læring; c) talernes holdning. Det finnes også Lingvistiske faktorer, som a) den typologiske avstanden mellom giver og mottagerspråkene, b) graden av elementer som er integrert i det lingvistiske systemet, osv. Resultatet av språkkontakt i mottagerspråkets struktur kan være; a) tap av grammatiske trekk og/eller leksikalske elementer, b) tilføyelsen av nye trekk eller elementer (lånord, osv), og c) erstatning av trekk og/eller elementer. Flere nye mekanismer for integrering av nye grammatiske trekk og leksikalske elementer blir laget som et resultat av språkkontakt, og forskjellige kommunikasjonsstrategier dukker opp, som kodeveksling, kode-alterasjon, andre språktilegnelsesstrategier, (effekten av førstespråkstilegnelse) osv. Tospråklighet kan defineres kort som utvikling av to språk hos én og samme person. Det er forskjellige typer av tospråklighet avhengig av påvirkning fra 1

2 personens nærmeste familie og sosiale omverden. I vårt tilfelle er tyrkisk et hjemmespråk som snakkes av foreldrene og søsken av barna og også i nærmiljøet med andre innvandrere med tyrkisk bakgrunn som de har kontakt med. Ellers er norsk det dominante språket i skolen, barnehagen og i det store samfunnet. Bakgrunnsinformasjon om de tospråklige barna og foreldrene, kontrollgruppene, datainnsamlingen Både sosiolingvistiske data og muntlige data på norsk og tyrkisk ble samlet inn fra tospråklige barn som bor i Oslo, Lørenskog og Drammen med lignende sosioøkonomisk og sosiolingvistisk bakgrunn. Innsamlingen ble foretatt ved hjelp av en spørreundersøkelse som gir sosiolingvistisk informasjon om barna og familiene; en handling de skulle gjenfortelle fra billedboken Frog where are you? (M. Mayer, 1969) og frie samtaler med barna. Det er ti barn fra hver aldersgruppe, og alle er født og oppvokst i Norge. Data fra kontrollgruppene i de samme aldersgruppene er samlet inn fra tyrkiske ettspråklige barn i to sør-anatoliske landsbyer i Tyrkia med lignende sosio-økonomisk bakgrunn slik at det er mulig å sammenligne tyrkisken til de tospråklige barna med data fra ettspråklige barn. Foreldrene til de tospråklige barna kommer fra landsbyer i sentral anatolske byer i Tyrkia, som Konya, Uşak, Nevşehir og Kayseri. I alle familiene var enten mor eller far innvandret til Norge som barn med sine foreldre og vokst opp her. Den andre forelderen til barna hadde giftet seg og kommet til Norge på grunnlag av familiegjenforening i voksen alder. Sosiale og lingvistiske data ble samlet inn i intervjuer med barna og foreldrene som foreldrenes utdannelsesnivå, når og hvordan de har innvandret til Norge, alder, arbeidssituasjon og informasjon om barnas skolegang, bruken av norsk og tyrkisk hjemme og ute, og hvilke språk de bruker med hvem, om de ser på norsk eller/og tyrkisk TV, om de har mest kontakt med tyrkere eller om de også har kontakt med nordmenn, osv. Denne typen informasjon blir brukt for å beskrive hver enkelt barns sosiolingvistiske og sosiale forhold hjemme og i skolen/barnehagen, og for å forklare resultatene som er funnet i språklige data. Analyse av data og resultater Språklige kvalitative data blir analysert ved hjelp av en lingvistisk modell, nemlig; Matrix Language Frame model (Myers-Scotton 1993a [1997] og senere publikasjoner). Modellen hjelper oss med å analysere og beskrive de konstruksjonene hvor vi finner. Jeg skal ikke forklare modellen her, men presentere en del av de foreløpige resultatene som jeg har funnet i de tyrkiske dataene. Jeg tar utgangspunktet i billedfortellingen Frog, where are you? (M. Mayer, 1969). Historien handler om en gutt, en hund og en frosk, hvor en dag frosken rømmer fra guttens rom og gutten og hunden begynner å lete etter frosken. Mens de leter etter frosken, opplever de mye, treffer mange andre dyr, og til slutt finner de frosken sammen med familien dens. Alle barna ble bedt om å fortelle denne historien, og resultatene fra denne fortellingen blir sammenlignet med data fra de ettspråklige kontroll gruppene i Tyrkia. Tidligere forskning om tilegnelsen av tyrkisk ble gjort av Ayhan Aksu-Koç, en tyrkisk professor i psykolingvistikk, ved hjelp av samme billedboken. Hennes arbeid fra 1988 og særlig fra 1994 med data fra 3-, 5- og 9-åringer og voksne bidrar med resultater om 2

3 tilegnelsen av tyrkisk. Mer forskning, blant annet med tospråklige barn og voksne, ble også gjort på forskjellige språk ved hjelp av data samlet inn med fortellinger av denne billedboken, som i Nederland, Tyskland, osv. Når det gjelder analysen av de tyrkiske data, ser jeg på ordbruken særlig når det gjelder navn på forskjellige objekter, dyr osv. som vi finner i billedboken, som kan gi oss resultater om ordforrådet. Bruken av verb, dvs. om tospråklige barn bruker mindre varierte verb enn de ettspråklige er et annet emne som jeg undersøker. Jeg analyserer også en type konsonantveksling som ettspråklige barn vanligvis slutter å gjøre feil med når de er ca 28 måneder gamle, men blant noen av de tospråklige 9-åringene finner vi fortsatt denne type feil, som kan skyldes ufullkommen læring. Jeg ser også på ordstilling, dvs. om det finnes en utbredt bruk av SubjektVerbObjekt som er vanlig i norsk. I tyrkisk er SOV-strukturen det vanligste og den umarkerte formen, men SVO kan også brukes, særlig med pragmatiske hensikter (SOV>SVO); bruken av enkle setningsformer i motsetning til komplekse, med for eksempel relativsetninger, bruken av konverb, og infinitive verbformer er et annet emne som jeg tar opp i analysen av dataene. Jeg vil nå konsentrere meg om morfologien og om ett av de resultatene i analysen, nemlig bruken av et tyrkisk verbal suffix (endelse) / miş, som har mer enn én funksjon. Tyrkisk er et agglutinerende språk, dvs. et språk hvor bøyning og avledning skjer gjennom endelser. Tyrkisk har mye morfologi, endelsene er gjennomsiktige og nesten alle endelser har én funksjon, dvs. det er samsvar mellom suffiks og funksjon. /-miş er et av de få suffiksene som har flere enn én funksjon. Forskjellen mellom disse funksjonene blir tilegnet av tyrkiske ettspråklige barn i ganske sen alder dvs. i 5-6 års-alderen (Aksu-Koç 1988). Dette er ganske sent når man sammenligner med det faktum er at agglutinerende morfologi generelt blir tilegnet så tidlig som ved 15 måneders alder. Dette skyldes at tyrkisk har et regelmessig bøyningssystem og har få grammatiske unntak. Nå vil jeg forklare denne endelsen: 1) En av de funksjonene av miş er at den brukes særlig i anekdoter, fortellinger og eventyr, og det er denne funksjonen som blir lært av barna først i en tidlig alder. 2) Den andre funksjonen er at -miş innebærer en egen modus som vi kan kalle annenhåndskunnskap. For eksempel er DI vanlig preteritum og viser til en hendelse som har skjedd i fortid, noe som fortelleren opplevde selv, i motsetning til miş hvor fortelleren ikke har opplevd det selv. miş viser også til fortid. For eksempel, en morgen våkner vi og ser at det har snødd ute, men siden vi ikke har sett at snøen falt ned, bruker vi miş formen, ikke DI (witnessed-nonwitnessed). På samme måte er endelsen Iyor en presensendelse som innebærer at fortelleren står inne for sannheten av det han/hun forteller, mens Iyormuş er annenhåndskunnskapsform. Et viktig aspekt angående denne endelsen er noen motsvarighet ikke finnes i norsk, heller ikke i de andre Indo-europeiske språk. Derfor er det ekstra viktig å se på dette fra språkkontaktaspektet. Tospråklige 5-åringers data viser oss at 7 av 10 bruker en blandings fortellerstil med annenhåndskunnskapsendelsen miş, presens endelsen -Iyor og fortidsendelsen DI. 3 av dem velger bare én av disse endelsene og lager en mer stabil fortellerstil. Med stabil mener jeg her at minst 75 % av endelsene er de samme og resten kan være 3

4 andre typer tid og aspektendelser. Dette ligner på resultater fra ett-språklige tyrkiske barn i Tyrkia. Blant de ett-språklige, 4 av dem bruker konsekvent fortellerformen - miş og etablert en fortellerstilling. Resten bruker både miş og Iyor og har en mer eller mindre blandet fortellerstil. En annen ting er at tospråklige 5- åringene bruker miş endelsen mye mer enn 9-åringene (38.6 % hos 5-åringer, 14.9 % hos 9-åringer) og det kan være et resultat av at 5-åringene har lært forskjellige funksjoner av miş formen nylig. Også hjemme blir det fortalt historier av foreldrene derfor er de mye mer eksponert for bruken av miş. De foretrekker etter hvert en mye mer tryggere tidsendelse i presens formen Iyor. Prof. Aksu-Koçs resultater viser også at hennes ettspråklige 5-åringer bruker flere miş enn presens endelsen Iyor. Men det viktigste poenget her er at både den ett-språklige kontrollgruppen fra landsbyene og Aksu-Koçs gruppe med 9-åringer fra Istanbul velger enten miş eller Iyor som en stabil forteller form som er en naturlig fase for 9-åringer. Alle i mine kontrollgrupper blant 9-åringene valgte én endelse (7 av dem -miş, 3 av dem Iyor) som stabil/hovedform (anchoring). Når det gjelder de tospråklige, var det fem 9- åringer som valgte én endelse for en stabil historiefortelling, dvs. presens formen Iyor, og 5 av dem hadde en blandet form med forskjellige typer av tid og aspektendelser. Her i tabellen, de første fem barnas resultater viser at en blandet form ble brukt, og de siste fem barna valgte Iyor fremfor miş formen som deres fortellerstil. Dette viser oss at halv parten velger ikke én endelse for å ha en stabil fortellerform, men bruker en blanding av endelser i en og samme fortelling. En av de grunnene til at de 5 som bruker en blandet fortellerstil kan være at de er mindre eksponerte for tyrkisk i dagliglivet, leser færre bøker, blir lest færre historier og eventyr for på tyrkisk hjemme, og de får veldig lite eller ingen formell undervisning i tyrkisk i skolen. Et veldig viktig funn er at blant de 5 som valgte en stabil fortellerform er 4 av dem fra Drammen. Barn fra Drammen har et tettere tyrkisk nettverk og disse barna deltok også tyrkiske timer i skolen (2,5 timer i uka). Ettspråklige barn i Tyrkia er naturligvis mye mer eksponert for fortellinger, de er mye mer trente på å fortelle historier når de er 9-åringer, og skolen er en viktig kilde for dette. Derfor velger de enten presens Iyor eller annenhåndskunnskap miş formen og utvikler en stabil fortellerstil, i motsetning til de tospråklige som ikke alltid gjør det. Det jeg har her vist er at bruken av tyrkisk hos tospråklige barn i en intens språkkontaktsituasjon med norsk tyder på at tyrkisken deres er i ferd med å endre seg. Utvalgte Referanser Aksu-Koç, A. (1988): The acquisition of aspect and modality : the case of past reference in Turkish. Cambridge : Cambridge University Press. Aksu-Koç, A. (1994): Development of linguistic forms: Turkish. I Relating events in Narrative: A cross linguistic developmental study, ( ) R. A. Berman og A. I. Slobin (red.). Lawrence Erlbaum associates, Publishers: Hillsdale. Berman, R. A. and D. I. Slobin. (1994): Relating events in Narrative: A cross linguistic developmental study, ( ) R. A. Berman og A. 4

5 I. Slobin (red.). Lawrence Erlbaum associates, Publishers: Hillsdale. Fishman, Joshua A. (1991): Reversing Language Shift. Multilingual Matters Series 76: UK. Mayer, M. (1969): Frog where are you? New York: Dial Press. Myers-Scotton, C. (1993a [1997]): Duelling Languages. Grammatical Structure in Codeswitching. (2nd edition with Afterword). Oxford: Clarendon. Myers-Scotton, C. (2002): Contact Linguistics. Bilingual encounters and grammatical outcomes. New York: Oxford University Press. Thomason, Sarah G. (2001): Language contact. Edinburgh: Edinburgh University Press. Planlagte og utgitte artikler (publiseres i 2005) Resisting the grammatical change: Nominal groups in Turkish- Norwegian codeswitching. I The International Journal of Bilingualism. (i denne artikkelen data fra tidligere prosjektet benyttet men er viktig i forhold til det nye prosjektet for å sammenligne data fra forskjellige aldersgrupper og generasjoner). Flere artikler (både vitenskapelige og populærvitenskapelige) er i arbeidsfasen og jeg planlegger å publisere dem både i norske og i internasjonale tidskrifter i løpet av 2006 og