sopp og nyttevekster årgang 6 - nummer Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

Transkript

1 sopp og nyttevekster årgang 6 - nummer Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

2 MAI INNHOLD årgang 6 - nr Utgiver Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei 20, 1432 Ås Telefon: Bankkonto: Org.nr.: post@soppognyttevekster.no Styret Terje Spolén Nilsen (leder), Johs. Bjørgo, Marthe Gjestland, John Bjarne Jordal, Siv Moen, Inger Lise Walter. Varamedlemmer: Ellen Tjørnhom Bøe, Inger Kristoffersen, Eva Weme. Daglig leder Reidun Braathen Redaksjonskomité Per A. Bergersen (redaktør) - pab@kanonit.no Øyvind Stensrud Navngitte fotografer har rettighetene til bildene sine i følge åndsverksloven. ISSN Trykk: Benjamin Sats & Trykk DA, Oslo Opplag: 4000 Gullhette Ulota drumondii vokser på rikbark. Foto: Helge G. Gundersen. Se flere bilder på Redaksjonelle linjer... 4 Nytt fra forbundsstyret... 4 Ny daglig leder... 7 Tema: Substrater Et sted skal jeg leve! Leif Ryvarden Moser og substrat Arne Pedersen Lavers substratvalg Yngve Gauslaa Sopp på dyr Øyvind Stensrud Nyttevekst og Sopp i fokus Vi presenterer Fanget i nettet Siv Lien Matauke i krigstid hente i naturen Vesla Vetlesen Leif Ryvarden 75 år Blomsterbrev fra Provence Ben Johnsen Bokanmeldelser Vi besøker medlemsforeningene Naturmangfoldåret hva kan vi gjøre? Edvin Johannesen/Even W. Hanssen Åsmøte i forbundet Lesernes sider Nytt fra Forum fra soppsakkyndige Nytt fra Forum fra soppfargere Boletaria Program for medlemsforeningene Blinkskuddet Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen Oliver Smith

3 SUBSTRATER Samfunn med cyanolaver. Foto: Yngve Gauslaa. 9

4 Fig. 1. Hornrust Gymnosporangium cornutum sett fra undersiden av et rogneblad. Foto: Kåre Homble. Fig. 2. Sotsoppen Anthracoidea lindebergiae på myrtust Kobresia simpliciuscula. Foto: Kåre Homble. Et sted skal jeg leve! Sopp er heterotrofe organismer det vil si at de ikke selv produserer den energi de trenger for å leve, dette i motsetning til de organismer som har klorofyll. For soppenes vedkommende gjenstår da tre alternativer: 1) å leve på en levende organisme, dvs. parasittisme, 2) å leve av å bryte ned en annen organisme, det vil si saprotrofisme, og endelig, 3) å gå inn i et samarbeid med en eller flere andre organismer, det vil si symbiose i en eller annen form. Denne livsstrategien er ikke behandlet her. Alle disse livsstrategiene betinger at soppen står i kontakt med, lever på eller i, en annen død eller levende organisme. Kollektivt kalles disse gjerne for substratet eller leveområdet, og vi skal i det etterfølgende se litt nærmere på forholdet mellom soppene og substratet i vid forstand. Parasittisme økologisk risikosport Parasittisme høres ut som den optimale livsstrategi verten skaffer jo soppen både hus og mat, og hva mer trenger en i første omgang? Dog er dette et liv på en knivsegg, for før eller senere dør verten, og har ikke soppen da spredd seg til en annen vert, er den borte for alltid. For alle parasitter gjelder det derfor å sørge for at verten får et langt og lykkelig liv. Et godt eksempel er rustsoppene. De er avhengige ikke bare av én vert, men to. På den første foregår seksuallivet det vil si å frembringe en dikaryotisk (dvs. diploid) spore som så må spre seg til en annen vert. På denne skjer både en oppformering med tanke på å spre seg til nye verter, og å danne sporer for å overleve vinteren når verten visner. Det er i det siste stadiet at rustoppene er skadelige, for det er her de kan de spre seg eksplosivt og ødelegge store bestander av både ville og dyrkede arter. Dyrkede arter er vanligvis ytterligere utsatt ettersom situasjonen hos våre nytteplater gjerne er forskjellig fra den tilstand vi ellers har ute i naturen. Dette fordi nytteplantene ofte er foredlet med sikte på maksimalt utbytte, og dette har i mange tilfeller medført svakere motstandsdyktighet mot soppangrep. Det er ellers typisk LEIF RYVARDEN 10 - leif.ryvarden@bio.uio.no

5 NYTTEVEKST I FOKUS Bukkeblad Menyanthes trifoliata L. Systematikk: Orden Asterales, bukkebladfamilien Menyanthaceae. Beskrivelse: En flerårig urt som blir cm høy (over vannet). De lange, tykke og krypende stenglene ligger nær overflaten på våt mark, eller flyter i vannet. Bladene har cm lange stilker, og bladplaten er trekoplet med omvendt eggformede avsnitt. Blomsterstengelen er bladløs og bærer en opprett, klaseformet blomsterstand med traktformete femtallsblomster. Blomstene er lyserøde utvendig, hvite innvendig, og er utstyrt med skjegghår på innsiden. Økologi: Vokser på våte steder, ofte i vann, og kan finnes i tette bestander langs bredden av tjern og stilleflytende elver. Utbredelse: Viltvoksende i Europa, Asia og Nord-Amerika. I Norge er bukkeblad vanlig over hele landet, i fjellet opp til moh. Kommentar: Bukkeblad ble svært tidlig tatt i bruk i folkemedisinen. Det er en kraftig bitterurt, og en urtete som lages av bladene (gjerne i blanding med andre urter) styrker appetitten, øker utskillelsen av fordøyelsesvæsker og fremmer næringsopptaket. Teen fremskynder tømming av magesekken og motvirker gjæring i tarmene. Bukkeblad-te har, i tillegg til å bli brukt mot appetittløshet og fordøyelsesproblemer, funnet anvendelse mot plager som tørr hoste, feber, migrene, leddgikt, revmatisme og muskelsvakhet i forbindelse med kronisk tretthetssyndrom. Utvortes er bukkeblad blitt brukt på sår (jfr. lokalnavnet groblokka), mot utslett, betennelser, skabb og ødemer. Et kjerringråd er å bruke te av bukkeblad mot kvalme og omgangssyke. Ta en spiseskje av teen i ny og ne, og kvalmen gir seg. Man kan også drikke bukkeblad-te når man kjenner at en forkjølelse eller influensa er på gang. Fra ei trollkjerring i Nord-Norge har jeg fått oppskrift på en trollkjerringdrikk som skal være effektiv ved influensa. Det er en urtete som lages av like deler bukkeblad, ryllik Achillea millefolium og peppermynte Mentha x piperita, og denne teen drikkes så ofte man klarer det når man kjenner at influensaen kommer. I følge trollkjerringa kan man da bli kvitt sykdommen i løpet av et døgn eller to. Vær oppmerksom på at denne urteblandingen har en ekstremt bitter smak, men etter noen slurker venner man seg merkelig nok til den. Denne teen er også et prima middel ved ulike fordøyelsesplager. Inntar man store doser av bukkeblad, kan det virke irriterende på fordøyelseskanalen og ha en avførende virkning. Man bør være forsiktig med bukkeblad hvis man sliter med diaré, tarmbetennelser eller har sår i fordøyelsessystemet. Bukkeblad er en plante som folk kjente godt til i eldre tider. I nødsår ble de tykke jordstenglene gjerne samlet inn, malt til mel og brukt til å drøye brødmelet. At planten var velkjent, gjenspeiles i de mange folkelige navnene, som geitklauv, iglegras, stunggras, saltgras, saltblekkje, triblekkje, triblad, myrkong, myrkløver, beskekløver og groblokka. Bladene av bukkeblad plukkes uten bladstilk, helst i tiden omkring blomstring. De tørkes ved ca. 40 ºC, og til tross for at bladene virker saftfulle og læraktige, tørker de raskt. Drogen er luktfri, men har en svært bitter smak. Tekst og foto: Rolv Hjelmstad - rolv.hjelmstad@oppdal.com 24

6 SOPP I FOKUS Kantsoppklubbe Elaphocordyceps rouxii (Cand.) G.H. Sung, J.M. Sung & Spatafora Systematikk: Orden Hypocreales, familie Ophiocordycipitaceae. Beskrivelse: Stroma opp til 7 cm høyt med et markert avsatt fertilt hode. Enkelt- eller gruppevis direkte på vertsindividet. Stilk grå til mørkt grå, ofte med et olivenaktig skjær, +/- sylindrisk, vanligvis noe utvidet øverst, mer eller mindre furet, opptil 60 x 5 mm. Fertilt hode olivenbrunt til brunsvart, som regel distinkt innrullet mot stilken, av og til bredere enn høyt, opp til 13 x 10 mm, med ruglete overflate pga. oppstikkende perithecie-munninger. Perithecier ellipsoide, innsenkede, x μm. Asci 8-sporete, x 5-10 μm, noe bredere på midten. Ascosporer filiforme (trådformete), hyaline (gjennomskinnelige), multisepterte. Delsporer subsylindriske, noe utvidet på midten, med avrundete til trunkate ender, (13.2) (24.0) x (2.5) (3.6) μm. Juli - oktober. Økologi: På underjordiske fruktlegemer av løpekule Elaphomyces spp. Utbredelse: Arten finnes sannsynligvis i alle de nordiske landene, men eksakt utbredelse er p.t. usikker ettersom den har vært forvekslet med stor soppklubbe E. capitata. Kommentar: Kantsoppklubbe er en ganske nylig oppdaget snylteklubbe beskrevet fra Frankrike som Cordyceps rouxii av Candousseau i Innsamlinger av snylteklubber på løpekuler har i Norge, og ellers i Norden, tidligere blitt henført til 3 arter: stor soppklubbe E. capitata, vrangsoppklubbe E. longisegmentis og smal soppklubbe E. ophioglossoides. For noen år siden avdekket molekylære data kombinert med morfologiske karakteristika at vi hadde ytterligere en art, kantsoppklubbe E. rouxii, i Norge. Kantsoppklubbe var tidligere heller ikke registrert fra våre naboland, men sannsynligvis finnes den også der, og trolig er flere kollekter i nordiske herbarier innsamlet og innordnet som stor soppklubbe. Kantsoppklubbe står nær stor soppklubbe, og de to artene har få distinktive, mikroskopiske skillekarakterer. Dog er farge og form på det fertile hodet gode makroskopiske forskjeller som kan holde dem fra hverandre i felt. Arten var inntil nylig ikke registrert i Norsk SoppDatabase ( men etter at Vaclav Kautmann gjennomgikk tidligere innsamlinger av norske snylteklubber er den nå registrert med 12 oppføringer. Kantsoppklubbe har ikke offisielt norsk navn og er ikke vurdert ift. rødlistestatus. Tekst: Øyvind Stensrud - oyst@bio.uio.no Foto: Kai Jensen 25

7 Matauke i krigstid (2) hente i naturen Under okkupasjonen vendte byfolk tilbake til samlerstadiet og plukket med seg både det ene og det andre fra skog og mark. I naturen finnes mye å hente som kan drøye knappe matrasjoner og gi etterlengtete stoffer, ikke minst C-vitamin. Ukeblader og aviser hadde artikler om hva som kunne bidra til matauke. I 1942 utga botanikeren Jens Holmboe ( ) Gratis mat av ville vekster, og Juliane Solbraa-Bay ( ) bidro med oppskrifter i boka som ble svært populær. Grønt er skjønt Utover ettervinteren og våren gjorde C-vitaminsuget seg gjeldende. Som barn spiste vi litt av hvert som spirte fram. Gjøksyre Oxalis acetosella smakte godt, men anbefales ikke i større mengder på grunn av det høye innholdet av oxalsyre. Da er engsyre Rumex acetosa, som vi kalte matsyre, bedre. Bladene er syrlige og saftige, og når blomsterstenglene vokser fram, kan de tygges som rabarbrastilker. Etter å ha fått i oss nok av det sure, fant vi sisselrot Polypodium vulgare som smakte av søt lakris. Også fra bjørketrærne hentet vi søtsaker. Når sevjen steg, kunne vi kutte av en gren og henge en kopp under, eller det kunne skjæres et snitt gjennom never og bark inn til trestammen. Langsomt, langsomt, dråpe for dråpe steg innholdet av søt sevje i koppen. Stornesle/brennesle Urtica dioica var et viktig innslag i kosten i vårt hjem. De unge skuddene ble plukket i store mengder og brukt til stuing og suppe. Nesle har en rik, mild og delikat smak, og den er sprudlende full av vitaminer og jern. Meldestokk Chenopodium album, som har et høyt proteininnhold, ble brukt på tilsvarende måte. Engsyre ble plukket og kokt til syltetøy eller laget rabarbrasuppe av. Det ble publisert oppskrifter på råkostsalater av bjørkeblader, epleblader, løvetann og skvallerkål. Og det ble anbefalt å tørke nær sagt alle slags blader til vinterbruk inklusive solbærblader, ripsblader, jordbærblader, rødbeteblader m.m. I en oppskrift på grønn suppe heter det: 50 g tørkete, grønne blader legges i bløt i ½ l vann. Kok 200 g poteter til de blir møre og kan moses. 200 g gulrøtter eller kålrot og litt løk kokes sammen med potetene. Det grønne has i en stund før suppen er ferdig kokt. Tilsett litt salt og pepper. Hvis en har en eller annen form for kraft eller buljongterninger, brukes dette, hvis ikke tilsettes tomatketchup. VESLA VETLESEN (tekst og illustrasjoner) 28 - veve@online.no

8 Blomsterbrev fra Provence Terrenget nær Nice frister til turgåing. Særlig våren er strålende blomsterrik fra påske og utover i mai. Men ingen idyll er uten en skygge av ondskap. Flere ganger utviklet vi stygge, væskefylte blemmer på hender, knær og ankler. De angrepne delene var smertefulle og blemmene mange og i varierende størrelser. Sårene på huden varte i flere uker og etterlot seg lyse pigmentflekker og rene arr i månedsvis. Vi antok at dette skyldtes en eller annen plantesaft, men problemet var at vi ikke hadde merket noe smerte og hverken ante hvor eller når dette hadde skjedd, og selvsagt langt mindre hvordan denne planteverdenens dr. Mengele så ut. Vi scannet floraene i den tro at en plante med en slik personlighet ville ha en fremhevet plass siden dens oppgave jo er å lære menneskeheten å kjenne planteriket på godt og ondt. Null resultat! Enten var planten ikke verdig en plass, eller dens onde natur var ikke verdt å nevne. I en turbok fant vi imidlertid endelig en synder. Et bilde var omkranset av dødninghoder, gift-symboler, faremerker og teksten: La Rue Advarsel. Denne planten forårsaker alvorlige forbrenninger når den blomstrer. Ikke rør den! Teksten var klar, men bildet uklart. Og blomstene var ikke kommet med. Men nå hadde vi et navn. Tilbake til floraene. Men la Rue commune var verken omtalt eller avbildet. Vi fant en annen i samme familie: La Rue chalepensis. Men i floraenes omtaler var det ingen antydning om at dette var en plante en godt kunne se, men ikke skulle røre. Vi fikk botanikk-professor Inger Nordal på besøk og skisserte problemstillingen for henne. Hun kjente navnene: La rue commune heter ruta graveolens (grave + olens = sterkt luktende) på latin og vanlig vinrute på norsk. La Rue chalepensis kalles Aleppo-vinrute. Var denne uskyldig mens slektningen var ondsinnet? Hun fant et avblomstret eksemplar og i tråd med den edleste tradisjon fra medisinens historie klemte hun ut saft fra bladene og smurte på leggen, sin egen, for å se på reaksjonen, om noen. Jo da, to dager senere hadde hun stygge sår og blemmer. Ruta-familien fornektet ikke sin sanne natur. Aleppo-vinrute og vanlig vinrute skiller seg stort sett på oppflisningen av kronbladene. For terrenggåere er denne forskjellen uvesentlig, og vi skiller ikke mellom dem i det følgende. Ingers forsøk var oppklarende ettersom man ikke kjente noen umiddelbar sviende effekt reaksjonen kom først et par døgn etter at kontakten hadde funnet sted. Det igjen forklarte delvis hvorfor vi ikke ante hva vi hadde vært i kontakt med etter de første møters sødme. Men resultatet kunne være i konflikt med opplysningen i turføreren hvor det stod at vinruten var farlig når den blomstret, selv om dette rent logisk ikke betød at den ikke var farlig utenom blomstringssesongen. Problemet med å gjenkjenne planten i blomstringssesongen og i terrenget gjenstod. Den tidligere strategien med å unngå å berøre alle planter med gule blomster ble for strevsom. Problemet ble løst da en franskmann vi traff advarte meg da han så jeg var nær utysket. Jeg brukte hundeskitmetoden, spiste opp nistematen, stakk hånden i plastposen og vrengte den over planten. Fangsten tok jeg med hjem for nærmere studier med nærhet av husets floraer. Jeg kjente nå planten, men visste bare om ett sted hvor den fantes, og det er et sted hvor jeg sjelden ferdes. I mai i vår fikk jeg imidlertid stygge forbrenninger over hele håndbaken, over knærne og på leggen. Det måtte være fordi planten fantes langs stier hvor jeg var langt oftere. Slik var det. Den hang BEN JOHNSEN (tekst og foto) 32 - ben.johnsen@uit.no

9 B BOLETARIA Brennesleravioli Pastadeig: Beregn ett egg på 100 gram fint mel (durumhvete el.l.). Det bør holde til to personer. Justér fuktighetsmengden underveis med litt olivenolje eller noen ss vann. Deigen skal være forholdsvis tørr! Fyllet: 2-3 store never (ca. 200 g) nye brennesleblader, lett forvellet (30 sek) og avsilt. Finhakkes eller stavmikses. 1/2 løk, finhakket 1 fedd hvitløk Ca. 50 g pinjekjerner, grovhakket 50 g soltørkede tomater i olje, grovhakket Ca. 40 g revet parmesan Smør til steking Rist pinjekjernene i en tørr panne til de lukter nydelig. Sett dem til side. Surr løken i en panne med litt smør til den blir blank, bland inn nesle, hvitløk og tomatene og surr noen minutter til. Bland i en bolle med pinjekjernene og parmesanen. Deigen: Lag en fordypning i melet til eggene. Jobb inn melet litt etter litt. Del deigen i passe biter og kjør den gjennom pastamaskinen på største tykkelse. Brett deigen sammen og kjør den om igjen. Gjenta til du får en glatt og fin deig. Når du er fornøyd kjører du den igjennom maskinen på et par hakk tynnere. Strø mel over og under den lange remsen og legg den på et bord med plastfolie under og over. Slik stabler du alle de halvtynne pastaremsene. La hvile i en halv time. Når deigen har fått hvile kjører du remsene gjennom maskinen flere ganger på stadig tynnere åpning. Hvis du ikke har pastamaskin kan det være like enkelt å kjevle ut deigen med en vanlig kjevle. Kjevle deigen så tynn som du kan. Husk å kna deigen veldig godt før den får hvile. Pensle overflaten på deigen med egg, pensle så tynt at deigen ikke blir klissete, men likevel så mye at du får limt skjøtene godt igjen. Fordel raviolifyllet i små hauger bortover deigen, ca 1 ts fyll per pute. Brett deigen over og klem godt sammen. All luft i puten må ut. Del putene fra hverandre med et pizzahjul. Deig som blir til overs kan brukes på ny. Dryss mel over når du legger dem til side så de ikke klistrer seg sammen. Kok opp vann i en stor kasserolle. Slipp pastaputene i gryta og la dem trekke i ca. 5 minutter. Når de flyter opp er de ferdige. Server med smeltet smør og frisk salvie, eller skvalderkålpesto og en lett tomatsalat. Ravioliene kan fryses. De holder minst en måned i fryseren. Frys dem rå i en boks med plastfolie mellom lagene. Putene kan plukkes rett fra fryseren og legges i kokende vann for en kjapp middag. Sofie Grøntvedt Railo 48

10 Blinkskuddet Kolbjørn Mohn Jenssen har skutt innertier denne gang. Bildet er tatt 1. mai 2009 i Mærradalen vest i Oslo. Sarcoscypha austriaca og alle de andre godsakene virkelig dukket opp også i år. Juryen fremhever frodigheten i bildet og har i sterk 50 Hva med et vårlig blinkskudd? Nå i regnværet er det konkurranse satt det på topp. Det skjer kanskje litt for ikke lenge før dette dukker opp igjen!, skriver fotografen mye i bildet, og en bedre beskjæring og innramming i månedsskiftet mars/april i år. I lesende stund vet vi om kunne gjort det enda bedre, sier et jurymedlem. Men skitt strutseving Matteuccia struthiopteris, skarlagen vårbeger au; frodigheten lenge leve!

11 Returadresse: Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei Ås B-blad Mosegrodde stenhoder i Japan. Fotografen skriver at dette er dobbelt substrat: mose på stein og mose på hjernen. Foto: Helge G. Gundersen.