sopp og nyttevekster årgang 6 - nummer Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

Transkript

1 sopp og nyttevekster årgang 6 - nummer Medlemsblad for Norges sopp- og nyttevekstforbund

2 MAI INNHOLD årgang 6 - nr Utgiver Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei 20, 1432 Ås Telefon: Bankkonto: Org.nr.: post@soppognyttevekster.no Styret Terje Spolén Nilsen (leder), Johs. Bjørgo, Marthe Gjestland, John Bjarne Jordal, Siv Moen, Inger Lise Walter. Varamedlemmer: Ellen Tjørnhom Bøe, Inger Kristoffersen, Eva Weme. Daglig leder Reidun Braathen Redaksjonskomité Per A. Bergersen (redaktør) - pab@kanonit.no Øyvind Stensrud Navngitte fotografer har rettighetene til bildene sine i følge åndsverksloven. ISSN Trykk: Benjamin Sats & Trykk DA, Oslo Opplag: 4000 Gullhette Ulota drumondii vokser på rikbark. Foto: Helge G. Gundersen. Se flere bilder på Redaksjonelle linjer... 4 Nytt fra forbundsstyret... 4 Ny daglig leder... 7 Tema: Substrater Et sted skal jeg leve! Leif Ryvarden Moser og substrat Arne Pedersen Lavers substratvalg Yngve Gauslaa Sopp på dyr Øyvind Stensrud Nyttevekst og Sopp i fokus Vi presenterer Fanget i nettet Siv Lien Matauke i krigstid hente i naturen Vesla Vetlesen Leif Ryvarden 75 år Blomsterbrev fra Provence Ben Johnsen Bokanmeldelser Vi besøker medlemsforeningene Naturmangfoldåret hva kan vi gjøre? Edvin Johannesen/Even W. Hanssen Åsmøte i forbundet Lesernes sider Nytt fra Forum fra soppsakkyndige Nytt fra Forum fra soppfargere Boletaria Program for medlemsforeningene Blinkskuddet Sopp- og nyttevekstprat rundt latinen Oliver Smith SN - 2/2010 3

3 SUBSTRATER Samfunn med cyanolaver. Foto: Yngve Gauslaa. SN - 2/2010 9

4 Fig. 1. Hornrust Gymnosporangium cornutum sett fra undersiden av et rogneblad. Foto: Kåre Homble. Fig. 2. Sotsoppen Anthracoidea lindebergiae på myrtust Kobresia simpliciuscula. Foto: Kåre Homble. Et sted skal jeg leve! Sopp er heterotrofe organismer det vil si at de ikke selv produserer den energi de trenger for å leve, dette i motsetning til de organismer som har klorofyll. For soppenes vedkommende gjenstår da tre alternativer: 1) å leve på en levende organisme, dvs. parasittisme, 2) å leve av å bryte ned en annen organisme, det vil si saprotrofisme, og endelig, 3) å gå inn i et samarbeid med en eller flere andre organismer, det vil si symbiose i en eller annen form. Denne livsstrategien er ikke behandlet her. Alle disse livsstrategiene betinger at soppen står i kontakt med, lever på eller i, en annen død eller levende organisme. Kollektivt kalles disse gjerne for substratet eller leveområdet, og vi skal i det etterfølgende se litt nærmere på forholdet mellom soppene og substratet i vid forstand. Parasittisme økologisk risikosport Parasittisme høres ut som den optimale livsstrategi verten skaffer jo soppen både hus og mat, og hva mer trenger en i første omgang? Dog er dette et liv på en knivsegg, for før eller senere dør verten, og har ikke soppen da spredd seg til en annen vert, er den borte for alltid. For alle parasitter gjelder det derfor å sørge for at verten får et langt og lykkelig liv. Et godt eksempel er rustsoppene. De er avhengige ikke bare av én vert, men to. På den første foregår seksuallivet det vil si å frembringe en dikaryotisk (dvs. diploid) spore som så må spre seg til en annen vert. På denne skjer både en oppformering med tanke på å spre seg til nye verter, og å danne sporer for å overleve vinteren når verten visner. Det er i det siste stadiet at rustoppene er skadelige, for det er her de kan de spre seg eksplosivt og ødelegge store bestander av både ville og dyrkede arter. Dyrkede arter er vanligvis ytterligere utsatt ettersom situasjonen hos våre nytteplater gjerne er forskjellig fra den tilstand vi ellers har ute i naturen. Dette fordi nytteplantene ofte er foredlet med sikte på maksimalt utbytte, og dette har i mange tilfeller medført svakere motstandsdyktighet mot soppangrep. Det er ellers typisk LEIF RYVARDEN 10 - leif.ryvarden@bio.uio.no SN - 2/2010

5 Fig. 1. Oreblæremose Frullania oakesiana. Foto: Helge G. Gundersen. Fig. 2. En av de grove skogbunnmosene, kystkransmose Rhytidiadelphus loreus, under etablering på granlåg. Foto: Tove Hafnor Dahl. Fig. 3. Knappmøkkmose Splachnum vasculosum vokser på reinsdyrmøkk. Foto: Kåre Homble. Epifyttiske moser koloniserer barken på stammer og greiner til våre treslag. Barkens surhetsgrad er en viktig økologisk faktor som fordeler både våre treslag og epifytter i fattigbarksarter og rikbarksarter. Barken hos furu og gran og løvtrær som bjørk, rogn, selje og svartor tilhører fattigbark med ph = 4,2-5,1. Barken hos eik, osp og lind kalles ofte intermediær bark (ph = 4,8-5,8), mens rikbark (ph = 5,5-7,1) finner vi hos alm, lønn og ask. Generelt har gamle edelløvtrær med tykk og oppsprukket bark den rikeste epifyttfloraen med opptil mosearter. Barkfrynsemose Ptilidium pulcherrimum er nok vår vanligste farttigbarksart og foretrekker særlig basis av bjørk og selje. Karakteristiske arter på rikbark er ekornmose Leucodon sciuroides og mange arter innen slektene bustehette Orthotrichum og gullhette Ulota SN - 2/

6 Lavers substratvalg En lav er en livsform der en sopp (mykobiont) lever i symbiose med en fotosyntetisk aktiv partner (fotobiont), som regel en grønnalge og/eller en blågrønnbakterie. Lavdannende sopper har blitt karakterisert som verdens første agronomer. De har gjennom en lang evolusjon utviklet avanserte dyrkningssystemer for å optimalisere fotobiontens levering av karbohydrater. For å øke fotosynteseeffektiviteten lager soppen veksthus for fotobionten. Soppen regulerer lystilgangen til algene gjennom lysbeskyttende pigmenter i overbarken og tar opp nødvendige mineraler til sine fotobionter. Ved å ta opp og lagre vann forlenger soppen fotosyntetisk aktive perioder. Følgelig betaler soppen godt for energien den mottar. Samlivet har ført soppen ut fra et skjult liv i et vekstmedium, til en iøynefallende og stundom plantelignende vekstform, og gjort opprinnelig vannlevende alger til effektive utnyttere av sollys i solrike, tørre habitater. Trolig er dette samspillet og dets evne til å tåle uttørking årsaken til at lav vokser nesten overalt. De finnes på de høyeste fjellene, på nunataker i Antarktis, i sjøsprøytsona på svaberg langs havet, i ørkener og tropiske regnskoger. Men de danner ikke iøynefallende vekstformer over alt. Laver vokser sakte, hvilket betyr at de trenger stabile substrater som berg, jord, bark og ved. Bare under gode vekstvilkår kan laver fullføre sin livssyklus på 1-2 år i tropiske regnskoger er det f.eks. mulig for små spesialiserte laver å vokse på blad av eviggrønne trær. I Norge finnes det to bladlevende laver. Begge er skorpeformete og sjeldne og vokser på grannåler. I naturen er hardt berg det mest stabile substratet. Følgelig er det her lav oppnår den høyeste alderen. På berg finnes det åpenbart laver med en alder på flere tusen år. Siden man ikke har eksakte dateringsmetoder for laver, beregnes alderen fra målinger av veksthastighet. Navlelaver er vanlige steinboende laver som er festet i ett sentralt festepunkt. Denne vekstformen risikerer å falle ned fra løst berg som forvitrer eller bark som skaller av i flak og vokser derfor bare på hardt berg. Noen laver vokser inne i berget beskyttet for vær og vind i ørsmå sprekker og hulrom. Slike laver er lite synlige, men fruktlegemene dannes på overflata av berget for at sporer skal kunne spres. Slike laver vokser bare i det øverste sjiktet hvor lys passerer gjennomskinnelige krystaller av f.eks. kvarts og feltspat. Tilsvarende laver i kalkstein er ofte etterspurt av lavetende snegler. For å få tak i laven gnager de seg ned i kalksteinen og forårsaker årlig betydelig forvitring av steinen. Laver er følsomme for tungmetaller, og tungmetallrike bergarter er påfallende lavfattige. Likevel vil man på tungmetallrike substrater kunne finne spesialiserte laver med evne til å tåle eller uskadeliggjøre høye konsentrasjoner av giftige metaller. Under høyspentmaster i høyfjellet ser man ofte at lavene er borte i et vidt område omkring mastene (fig. 1). Dette skyldes at regn i berøring med mastene tar opp metaller, og metallholdig vann drypper så ned og dreper lavene omkring. Laver har artspesifikke krav til substratet. På trær skiller man mellom fattig- og rikbarkslaver. Fattigbarkslavene forekommer hovedsakelig på bartrær og bjørk (fig. 2) og omfatter f.eks. papirlav, elghornslav, kvistlav og brunskjegg. Disse tåler et surt og næringsfattig miljø, og mange kan vokse på sure bergarter. Rikbarkslavene (fig. 3) derimot, krever høy YNGVE GAUSLAA (tekst og foto) 20 - amp@nhm.uio.no SN - 2/2010

7 Snylteklubber Cordyceps Den tidligere kjempe-slekten snylteklubber Cordyceps, med flere hundre arter globalt og hovedtyngden av artsmangfoldet beskrevet fra Asia og tropene, er nå formelt splittet opp i flere mindre slekter (Sung et al. 2007). For enkelhets skyld brukes her det gamle slektsnavnet (Cordyceps) slik det også gjøres i Norsk SoppDatabase. Snylteklubbene er sekksporesopper og parasitterer insekter, edderkopper eller den underjordiske soppslekten løpekule Elaphomyces. Felles for dem alle er et fertilt hode, en steril stilk og en vert som de parasitterer på. Mikroskopisk er de karakterisert ved hyaline (gjennomskinnelige), trådformete, multisepterte sporer. I Norge er det offisielt registrert ni arter, hvorav fem parasitterer insekter og fire angriper løpekuler (Stensrud 2000, Stensrud et al. 2006). Imidlertid har vi ytterligere tre-fire arter som ikke er bestemt ennå alle på leddyr. I Norsk SoppDatabase finnes funndata og rødlistestatus på åtte av de norske artene. Den niende ( maurklubbe C. myrmecophila) er funnet i Lofoten og belagt ved Universitetet i Tromsø. Ingen av snylteklubbene er vanlige, noen er svært sjeldne, og å finne dem er artig særlig hvis man aner hva man har funnet og gir seg til å grave opp verten. Da kan man for eksempel finne en billelarve (fig. 1). Hornsoppordenen Onygenales Sopp på dyr inkluderer nødvendigvis også sopper som vokser på rester av dyr men som ikke er skyld i dets død. De keratinofile sekksporesoppene hornsopp Onygena equina og fjærsopp O. corvina vokser på dyrerester. Fig. 1. Grå åmeklubbe Cordyceps entomorrhiza på billelarve, sannsynligvis av vanlig jordløper Carabus nemoralis. Dette er sopper som makroskopisk sett slett ikke er ulike snylteklubbene med stilk og avsatt hode som de har. Hornsopp er hvitaktig, med et etter hvert noe brunaktig hode, opptil 1 cm høy og vokser på hover, klover og horn, vesentlig av hovdyr, sjeldnere på annet keratinholdig substrat. Fjærsopp er også hvitaktig, med et lysebrunt-okerbrunt hode, opptil 2,5 cm høy og vokser på hår, fjær og ull. Hornsopp og fjærsopp er registrert med henholdsvis 41 og 17 oppføringer i Norsk SoppDatabase. Begge er rødlistet i kategori NT og regnes som svært sjeldne. Et svært pedagogisk (på horn) bilde av hornsopp finnes på adressen www. geograph.org.uk/photo/ og mer om fjærsopp finnes på asp?artsid=6502. Litteratur Ryvarden L, Høiland K, Er det liv, er det sopp. Landbruksforlaget, Oslo, 216 s. Stensrud Ø, Slekten Cordyceps (snylteklubbe) Fr., med hovedfokus på de norske artene. Blekksoppen 82, Stensrud Ø, Svegården IB, Schumacher T, Cordyceps rouxii, a Cordyceps on Elaphomyces new to Norway. Agarica 26, Sung G-H, Hywel-Jones NL, Sung J-M, Luangsa-ard JJ, Shrestha B, Spatafora JW, Phylogenetic classification of Cordyceps and the clavicipitaceous fungi. Studies in mycology 57, Aas O, Laboulbeniales (Ascomycetes) i Norge. Agarica 6, SN - 2/

8 På sopptur med Thomas Rune Flemming ISBN sider Til salgs hos NSNF for kr 150,- + porto Gyldenlund På sopptur med Thomas er en soppbok for barn med stive permer, slitesterkt papir og i A4-format. Den ble utgitt i 2009 og er oversatt fra dansk av Per A. Bergersen. Boken handler om Thomas som er fem år. Vi følger gutten på ti forskjellige soppturer, hvor én sopp presenteres fra hver tur, over to sider. Dette gir plass til mange og store bilder, i tillegg til en liten, lettlest tekst om Thomas som finner soppen. Utvalget av sopper er variert, med både klassiske spiselige sopper, uspiselige morsomme sopper og én giftig sopp. De siste sidene i boken viser Thomas på en organisert sopptur med profesjonelle soppsankere, og Thomas opplevelse av en stor sopputstilling. Soppboken er ikke bygd opp som en typisk soppbok med tegn eller symboler for spiselighet, men er i større grad formet som en historie. Vi er tre i familien som har testet boken. Treåringen i huset har vært litt på sopptur fra før og synes sopp og alt annet man kan finne i skogen er kjempegøy. Straks han får tak i På sopptur med Thomas raser han gjennom sidene, men er likevel nøye med å ikke hoppe over noen. Hva heter den?, spør han for hver eneste side i rasende fart. De fine bildene er morsomme å se på. Og når han er ferdig er det om igjen fra start. Dette pågår en god stund, og han nekter å gi fra seg boken. Han mener dessuten veldig bestemt at det er storebror som er på alle bildene. Syvåringen liker også boken. Han har vært på mange soppturer i sitt liv og er veldig glad i det meste som har med naturfag å gjøre. Selv om han er to år eldre enn rollefiguren Thomas kjenner han seg godt igjen i boken, og han lever seg inn i historien. Han klarer å lese den lille teksten selv og bruker lang tid på å studere bildene. Etter at På sopptur med Thomas kom inn i huset vårt har boken blitt lest mange ganger. For meg er det ganske tydelig at boken opprinnelig er dansk. Noen skrivefeil har sneket seg inn, og bildene har tydelig preg av dansk skog med gressbevokst skogbunn og eiketrær. Det viktigste er likevel at de mest sentrale soppene er omtalt. Kantarell, piggsopp og rød fluesopp er sopper barn gjerne kjenner litt fra før, og de er presentert på en innbydende, delikat og spennende måte. Jeg liker også at boken viser noe av bredden i soppverdenen. Ragglærsopp, kjemperøyksopp og frossen østerssopp gir et innblikk i alt det spennende som er å finne. Bokens format og oppbygging gjør den dog ikke ideell til å ta med på tur, selv om de robuste sidene tåler litt vær. Kanskje er det like greit å nyte boken i sofakroken. For oss alle tre er dette uansett en etterlengtet barnesoppbok det finnes ikke alt for mange slike. Line Ruden 38 SN - 2/2010

9 Ullgarn og silkeskjerf beiset med tinn og farget med rødskivekanelslørsopp Cortinarius semisanguineus. Foto. Anne Molia. S NYTT FRA FORUM FOR SOPPFARGERE FFS-treff 2010 på Stange Lørdag 20. mars arrangerte soppfargerne Anne Messenlien og Eva Dæhlin på Stange FFS-treff for 30 deltakere. Vi ble møtt med kaffe, vafler og hjemmebakte kaker i lokalene til Stange gamle meieri. Eva ønsket velkommen og introduserte dagens foredragsholder Helene Sørby Larsen som hadde tema: Mohair fra individ til produkt. Hun innledet foredraget med bilder av ulike mohairgeiter og fortalte om deres egenskaper. Mohairgeitas navn er opprinnelig angorageit, men for å unngå misforståelse med angoraull fra angorakanin kalles den i Norge mohairgeit. Mohairfiberen har glatt overflate, er tynn i motsetning til saueullfiberen, krymper ikke og er meget glansfull. Mohairgarnet finnes i flere utgaver og blandes med ull fra sau (dalalam, merino). Prøver av de ulike garntypene viste vakker glans i garnet og vakre farger. Etter deilig lunsj fire forskjellige smakfulle supper med hjemmebakt brød til stod Medlemmenes 5 minutter for tur. Det er lenge siden vi har hatt så mange innlegg. Alle blir gjengitt i referatet som sendes FFSmedlemmer. Kort nevnes: Fargeprøver av soppfarget mohair. Eva Dæhlin hadde farget garn fra Helenes geiter. Dette mohairgarnet tok godt til seg pigmentene fra ulike fargesopper. Silke og ull i samme tull. Anne Molia hadde beiset og farget silke og ull (merino) i samme bad. Stort sett tok silken dårligere farge enn ull, og ved et par tilfeller ble fargen helt forskjellig. Rødskivekanelslørsopp på tinnbeiset ullgarn og silke ga sterk rød farge på garn og oransjerød på silke (se foto). Farging med hummersopp Hypomyces lactifluorum. Anna-Elise Torkelsen viste frem garn farget med hummersopp, en nord-amerikansk art, ukjent i Norge. Soppen er parasitt på kremler og risker og er årsak til at vertens underside blir sterkt oransjefarget. Forsøk med sopp:garn 1:1 og ph 9,5 ga fin rødfarge på garnet på 1. bad, 2. bad mer gulrosa og 3. bad gult. Hummersopp inneholder diantrakinon. Alle kanelslørsopper inneholder bl.a. antrakinoner. I Norge har vi grønn riskesnylter og blek riskesnylter i samme slekt som hummersopp det gjenstår å prøve om disse vil gi farge til ull. Tar alpakka, mohair og vanlig ull opp fargepigmentene ulikt under samme betingelser? Eldbjørg Johansen hadde beiset og farget forskjellige garntyper: alpakka, mohair (dansk garn) og en-trådet håndspunnet ullgarn. Resultatet viste at mohair og ull tok best farge uansett beis, mens alpakkagarnet ble svakere farget. Mjødurt, ressurssparingens alfa og omega. Astrid Schjellungen viste frem en jakke i kontstikk og en pute hvor garnet var farget med mjødurtblomst. Istedenfor å kaste blomsterkvastrestene fra mjødurtsaften hun lager, kokes restene på nytt og suppen brukes til farging. Ulike beiser gir gult, grønt 46 SN - 2/2010

10 B BOLETARIA Brennesleravioli Pastadeig: Beregn ett egg på 100 gram fint mel (durumhvete el.l.). Det bør holde til to personer. Justér fuktighetsmengden underveis med litt olivenolje eller noen ss vann. Deigen skal være forholdsvis tørr! Fyllet: 2-3 store never (ca. 200 g) nye brennesleblader, lett forvellet (30 sek) og avsilt. Finhakkes eller stavmikses. 1/2 løk, finhakket 1 fedd hvitløk Ca. 50 g pinjekjerner, grovhakket 50 g soltørkede tomater i olje, grovhakket Ca. 40 g revet parmesan Smør til steking Rist pinjekjernene i en tørr panne til de lukter nydelig. Sett dem til side. Surr løken i en panne med litt smør til den blir blank, bland inn nesle, hvitløk og tomatene og surr noen minutter til. Bland i en bolle med pinjekjernene og parmesanen. Deigen: Lag en fordypning i melet til eggene. Jobb inn melet litt etter litt. Del deigen i passe biter og kjør den gjennom pastamaskinen på største tykkelse. Brett deigen sammen og kjør den om igjen. Gjenta til du får en glatt og fin deig. Når du er fornøyd kjører du den igjennom maskinen på et par hakk tynnere. Strø mel over og under den lange remsen og legg den på et bord med plastfolie under og over. Slik stabler du alle de halvtynne pastaremsene. La hvile i en halv time. Når deigen har fått hvile kjører du remsene gjennom maskinen flere ganger på stadig tynnere åpning. Hvis du ikke har pastamaskin kan det være like enkelt å kjevle ut deigen med en vanlig kjevle. Kjevle deigen så tynn som du kan. Husk å kna deigen veldig godt før den får hvile. Pensle overflaten på deigen med egg, pensle så tynt at deigen ikke blir klissete, men likevel så mye at du får limt skjøtene godt igjen. Fordel raviolifyllet i små hauger bortover deigen, ca 1 ts fyll per pute. Brett deigen over og klem godt sammen. All luft i puten må ut. Del putene fra hverandre med et pizzahjul. Deig som blir til overs kan brukes på ny. Dryss mel over når du legger dem til side så de ikke klistrer seg sammen. Kok opp vann i en stor kasserolle. Slipp pastaputene i gryta og la dem trekke i ca. 5 minutter. Når de flyter opp er de ferdige. Server med smeltet smør og frisk salvie, eller skvalderkålpesto og en lett tomatsalat. Ravioliene kan fryses. De holder minst en måned i fryseren. Frys dem rå i en boks med plastfolie mellom lagene. Putene kan plukkes rett fra fryseren og legges i kokende vann for en kjapp middag. Sofie Grøntvedt Railo 48 SN - 2/2010

11 Blinkskuddet Kolbjørn Mohn Jenssen har skutt innertier denne gang. Bildet er tatt 1. mai 2009 i Mærradalen vest i Oslo. Sarcoscypha austriaca og alle de andre godsakene virkelig dukket opp også i år. Juryen fremhever frodigheten i bildet og har i sterk 50 Hva med et vårlig blinkskudd? Nå i regnværet er det konkurranse satt det på topp. Det skjer kanskje litt for ikke lenge før dette dukker opp igjen!, skriver fotografen mye i bildet, og en bedre beskjæring og innramming SN - 2/2010 i månedsskiftet mars/april i år. I lesende stund vet vi om kunne gjort det enda bedre, sier et jurymedlem. Men skitt strutseving Matteuccia struthiopteris, skarlagen vårbeger au; frodigheten lenge leve!

12 Returadresse: Norges sopp- og nyttevekstforbund Frederik A. Dahls vei Ås B-blad Mosegrodde stenhoder i Japan. Fotografen skriver at dette er dobbelt substrat: mose på stein og mose på hjernen. Foto: Helge G. Gundersen.