Historie og filosofi 1

Transkript

1 Historie og filosofi 1 Tommy Moum og Atle Sævareid 2. reviderte utgave. Cappelen Damm. Utgis våren NB! Dette er et utkast til introduksjonen i bok 1, og det vil kunne bli noen mindre endringer. Cappelen Damm AS og forfatter Tommy Moum har rettighetene til teksten slik den foreligger, men den kan fritt brukes av lærere i undervisning. Teksten skal ikke siteres eller brukes på annen måte uten tillatelse fra forlaget. INTRODUKSJON Hvorfor og hvordan studere historie? Åpningsspørsmål 1 Kjenner du til historiske begivenheter som har hatt betydning for samfunnet vårt i dag? 2 Kan vi lære av historien? 3 Hvor kommer vår kunnskap om historien fra? Historien om en helt og om oss? Rett før jul i 2008 hadde storfilmen Max Manus premiere. Nesten 70 år etter den tyske invasjonen av Norge i 1940 strømmet folk til kinoene for se fortellingen om krigshelten Max Manus og sabotørene i den såkalte Oslogjengen. For mange født etter krigen var dette første gangen de fikk levende innsyn i kampen mot okkupasjonsmakten og hvilken innsats de unge motstandsfolkene hadde gjort. Siden Max Manus handlet om virkelige personer og begivenheter, var det viktig at detaljene var sanne. Produsentene hadde på forhånd sagt at filmens troverdighet sto og falt med at den

2 var historisk korrekt. Likevel kom det raskt kritikk om enkelte feil i framstillingen. Filmskaperne hadde tatt seg visse friheter, og krigshistorikere påviste flere ting som ikke stemte med virkeligheten. Det var samtidig en annen side ved filmen som skapte den største debatten. Max Manus var et eksempel på patriotisk minnekultur, hevdet en historiker. Den føyde seg inn i stor fortelling om hvordan det lille landet vårt på en heltemodig måte kjempet mot den tyranniske overmakten som ville ta fra oss vår frihet. En annen kritiker påsto at filmen var en glorifisering av motstandsbevegelsen og at de sagnomsuste sabotasjeaksjonene ikke var annet enn vellykkede guttestreker. I dagene og ukene etter premieren var radio, tv, avisene og nettstedene fulle av diskusjoner om Max Manus ga et riktig bilde av den norske krigsinnsatsen. Hadde motstandskampen egentlig vært nødvendig, og hva kan vi eventuelt lære av den? Hvor viktig er det for dagens unge å kjenne til krigshistorien? I så fall, hvilken versjon av den er riktig? Debatten om Max Manus viser at hendelsene fra fremdeles har betydning for samfunnet vårt i dag. Historie og identitet Max Manus skapte enormt engasjement fordi andre verdenskrig er den viktigste begivenheten i nyere norsk historie. Okkupasjonstiden har betydd mye for vår selvoppfatning og kollektive identitet. Selv om det snart er 80 år siden krigen startet, kommer det hvert år en rekke nye bøker, filmer, dokumentarer og tv-serier om den tiden da tyskerne styrte landet vårt. Ukjente detaljer presenteres, nytt lys kastes over kjente begivenheter. Ting som man har ønsket å glemme eller forsøkt skjule, dukker opp igjen. Selv den som ikke vet så mye om hva som skjedde den gang, lever i et samfunn som i stor grad har blitt formet av krigens erfaringer. Alle som er født etter 1945, må forholde seg til følgene av disse historiske erfaringene. Å være påvirket av sin egen tid er noe mennesker gjennom hele historien har opplevd. Dersom vi hadde kommet til verden i Vest-Europa i middelalderen, ville vi ganske sikkert vært katolske kristne. Vi ville trodd på engler og demoner, og hadde trolig ment at kjettere og hekser burde bli brent på bålet. Hvis vi hadde levd i aztekernes rike på 1400-tallet, hadde vi sett på menneskeofringer som en nødvendighet. Historie og filosofi 1, Kapittel 1 Side 2

3 For oss som lever nå, kan fortidens verden virke totalt fremmed. Forestillinger om rett og galt har forandret seg svært mye fra for eksempel middelalderen og fram til i dag. Det man den gang tok for gitt, er i dag ubegripelig, ja til og med forkastelig. Vårt samfunn og vår tids ideer og verdier, er et resultat av en lang prosess. Skal vi forstå oss selv, må vi derfor kaste blikket bakover på historien. Vi må kjenne til hvilke hendelser, prosesser, tanker og forestillinger som har ført fram til dagens samfunn. Den kjente filosofi- og historieprofessoren R.G Collingwood sier det slik i sin bok The Idea of History: Historiens hensikt er menneskets kunnskap om seg selv. [ ] Å kjenne seg selv betyr for det første å vite hva det er å være et menneske. For det andre, å vite hva slags menneske du er. For det tredje, å vite at du er det mennesket du er og ingen annen. Å kjenne seg selv betyr å vite hva du kan gjøre. Og siden ingen vet hva han kan gjøre før han har prøvd, er de eneste forslagene om hva man kan gjøre, å finne i det mennesket har gjort før. Verdien av historie er derfor at den lærer oss hva mennesket har gjort og dermed hva det vil si å være menneske. (Collingwood:10) For Collingwood er historien et utstillingsvinduet for hva mennesker har gjort og tenkt. Uten kunnskap om dette, blir det vanskelig å begripe både oss selv og vår egen tid. Å lære av historien Den kanskje vanligste begrunnelsen for å studere historie er derfor at vi kan lære av den. Vi kan unngå å gjøre de samme tabbene igjen, blir det sagt. Etter andre verdenskrig har norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk vært styrt av slagordet aldri mer 9.april. Konklusjonen etter 1945 var at landet ikke hadde hatt et troverdig forsvar da den tyske krigsmaskinen slo til. Gjennom hele etterkrigstiden har det vært bred politisk enighet i Norge om å ha militære styrker og alliansepartnere. Det skal virke avskrekkende på fremmede makter som kunne være fristet til å angripe landet. Ikke alle er enige i at vi kan lære noe av fortidens feil eller suksesser. Historien gjentar seg aldri, blir det sagt. Vår tid er helt forskjellig fra for eksempel middelalderen eller mellomkrigstiden. Det er svært vanskelig å overføre erfaringene fra en historisk epoke til en annen. Et eksempel på det er opptakten til andre verdenskrig. I september 1938 greide Adolf Hitler å presse Storbritannia til å akseptere tysk overtakelse av Sudetland, et område i Tsjekkoslovakia som Tyskland sterkt ønsket. Det såkalte Munchenforliket er senere blitt stående som symbolet Historie og filosofi 1, Kapittel 1 Side 3

4 på ettergivenhet. Den britiske regjeringen ønsket fred framfor alt. Men stilt overfor en diktator virket ikke de gode hensiktene. Dommen over Munchenforliket har i ettertiden vært meget hard. Hadde britene stått opp mot Hitler allerede i 1938, kunne kanskje verdenskrigen vært stanset, har mange hevdet. Senere har Munchenforliket gang på gang vært brukt som et argument for å gå til nye kriger. Da USA i 2003 invaderte Irak og fjernet diktatoren Saddam Hussein, begrunnet de det med at han hadde masseødeleggelsesvåpen og måtte stanses før det var for seint. Mange av de som ønsket krig, viste til britenes fredspolitikk i mellomkrigstiden. Krigen i Irak ga likevel ikke det resultatet amerikanerne ønsket. I dag er Midtøsten mer ustabilt enn før 2003, og nesten alle eksperter mener at invasjonen var en gigantisk tabbe. Å lære av historien er med andre ord nærmest umulig, hevder noen. Den eneste nytten vi har av å studere fortiden, er derimot at vi ikke kan lære noe av den. Det er når vi forsøker å lære av den, at ting går galt igjen. Den beste lærdommen historien kan gi, er at vår tid og fortiden ikke er like. Nettopp derfor må vi unngå fristelsen til å overføre erfaringene fra tidligere epoker til dagens situasjoner. Hva kan vi vite om fortiden? Debatten om Max Manus dreide seg om hendelser fra noen ganske få tiår siden. Likevel opplever vi heftige diskusjoner om detaljer og om hvordan vi skal forstå begivenhetene. Hvis til og med krigshistorien skaper debatt om hva som skjedde og hvorfor, hva da med epoker som ligger mye lenger tilbake i tid? En slik problemstilling setter søkelyset på det mest grunnleggende i all historie. Hvordan kan vi vite hva som egentlig hendte? Er det virkelig mulig å sette oss inn i og forstå hvordan samfunnet var og menneskene tenkte i tidligere tider? Det finnes minst to svar på slike spørsmål. Det første er ganske pessimistisk og hevder at sikker kunnskap om fortiden er umulig. Alt vi vet om historien, er basert på kilder. Det kan være gjenstander, som skjelettrester, redskaper og teknologi, eller tekster og bilder av ulike slag. Men kildetilfanget fra mange begivenheter og epoker er mangelfullt eller tilfeldig. De brokkene vi sitter med, kan dermed være lite representative. Vår tolkning av kildene er dessuten preget av vår egen tids oppfatninger og verdier vi tar for gitt. Middelaldermenneskenes tro på overnaturlige krefter er for eksempel så merkelig for oss at vi ikke helt kan skjønne dem. Selv den svært godt dokumenterte krigshistorien kan det være Historie og filosofi 1, Kapittel 1 Side 4

5 vanskelig for oss i dag å forstå, rett og slett fordi vi er preget av ettertidens forsøk på å tolke den i et bestemt lys. Mye av historieskrivningen er farget av den store fortellingen om vår heroiske kamp mot overmakten. Det andre svaret er derimot langt mer optimistisk. Vi kan faktisk vite ganske mye om historien slik den egentlig var. Mens eldre historieskriving gjerne var spekulativ og fantasifull, har historie de siste 200 årene blitt en vitenskap. Påstander om fortiden må nå dokumenteres gjennom henvisning til konkrete kilder. På grunnlag av kildene skriver historikerne større fortellinger om samfunn og epoker. Noen legger mest vekt på sosiale og økonomiske forhold og løfter fram livet for den vanlige mann og kvinne. Andre er mer opptatt av det politiske spillet og maktkampen mellom stater og blant eliten. Atter andre setter sterkest søkelys på tanker og ideer. Uansett hvilket perspektiv man har, er kravet nå at kilder må underbygge framstillingen. Gjennom kildekritikk og andre eksperters korrigeringer har historieforskningen ført til stadig større kunnskap om og forståelse av fortiden, hevder mange. Selv om dagens historikere jobber vitenskapelig, betyr det ikke at historien er ferdigskrevet. Den stadige strømmen av bøker om 2.verdenskrig er et godt eksempel på det. Det vil alltid være ulike oppfatninger om hvordan kildene skal tolkes. Ukjente dokumenter og gjenstander dukker stadig opp og skaper grunnlag for nye framstillinger eller justeringer av de eksisterende. Ingen er heller upåvirket av sin egen tids fordommer og selvsagte forestillinger. På 1800-tallet var det for eksempel bred enighet i Europa og USA, også blant akademikere og vitenskapsmenn, om at den den hvite mann sto på et høyere utviklingsnivå enn andre raser. I dag rister vi oppgitt på hodet over en slik tanke. Samtidig er det en nyttig påminnelse om at oppfatninger som har bred oppslutning, også kan endre seg med tiden. Det er først i ettertidens lys at en epokes fordommer blir tydelige. Historie og filosofi 1, Kapittel 1 Side 5

6 Hva er filosofi? Åpningsspørsmål Religion, vitenskap og filosofi er tre virksomheter som alle jakter på sannheten. I hvilken kategori vil du plassere spørsmålene nedenfor? Begrunn svaret ditt. 1 Hva er meningen med livet? Religion, vitenskap, filosofi? 2 Hvor kommer alt fra? 3 Hva er rett og galt? 4 Hvordan har livet utviklet seg? 5 Hva er det gode samfunn? 6 Hva er frihet? Kjærlighet til visdom Gjennom størstedelen av historien har menneskene fått svar på de grunnleggende spørsmålene om livet og eksistensen gjennom myter og hellige skrifter. Muntlige og etter hvert skriftlige fortellinger basert på religiøse forestillinger har forklart hvordan alt ble til, hva som er meningen med livet og hvordan man bør leve. For omkring 2500 år siden oppsto en annen måte å tenke om slike spørsmål. Mytene fikk konkurranse fra en mer systematisk tilnærming til eksistensielle temaer. Ved hjelp av fornuften kunne man gi forklaringer som ikke bygget på religion. Vi kaller denne virksomheten for filosofi, og den dukket opp på ulike steder i verden omtrent samtidig. Den vestlige filosofiens opprinnelse er i det gamle Hellas. Selve ordet filosofi kommer fra gresk og er satt sammen av av filos (kjærlighet) og sophia (visdom). Filosofiens mål er å forstå for deretter å kunne leve er godt liv. I mange tilfeller grenser filosofien opp mot andre virksomheter som også har erkjennelse og det gode liv som mål. Mens religionene viser til hellige skrifter, må vitenskapen teste ut hypoteser gjennom eksperimenter og konkrete undersøkelser av virkeligheten. Filosofien derimot bygger bare på fornuften. Skal man begrunne noe, er det bare den fornuftige argumentasjonen som gjelder. Historie og filosofi 1, Kapittel 1 Side 6

7 Filosofisk samtale I skolefaget historie og filosofi vil du møte filosofien som 2500 års tankehistorie. Du må sette deg inn i måten lærde menn og kvinner har tenkt på i tidligere tider. Mye av dette virker merkelig og komplisert for oss som lever nå. Du vil også lære om hvilke historiske og samfunnsmessige sammehenger disse tankesettene har dukket opp i. Filosofien i dette kurset handler likevel ikke bare om tidligere tiders tenkning. Du skal også lære å tenke kritisk og systematisk. Selv om alle har rett til å mene hva de vil, er det ikke slik at alle meninger er like gode. Et synspunkt som er ulogisk eller dårlig begrunnet, bør ikke få stå uimotsagt. God argumentasjon er et krav vi bør stille til alle som deltar i debatter, enten de foregår offentlig eller privat. For den som skal gå videre på universitet eller høyskole, er dette en helt nødvendig ferdighet. I løpet av skoleåret vil du derfor få mange anledninger til å delta i filosofiske samtaler. Noen av disse vil ta utgangspunkt i gamle problemstillinger som filosofer har stilt i flere tusen år. Andre vil være mer preget av vår egen tids aktuelle temaer. Filosofiske forhåndskunnskaper er ikke noe krav for å delta i slike samtaler, men etter hvert vil du ganske sikkert kunne trekke inn ting du har lært fra filosofihistorien. Hvert kapittel starter med en filosofisk problemstilling som klassen kan diskutere før dere går løs på fagstoffet. Som avslutning kommer det et nytt diskusjonstema som oppsummerer sentral filosofi fra det klassen nettopp har jobbet med i kapitlet. Den filosofiske kunnskapen dere lærer etter hvert, vil gi enda bedre grunnlag for å argumentere godt. De filosofiske samtalene vil gi trening i å identifisere et problem, se på argumenter for og mot og ta stilling til dem. En filosofisk samtale kan samtidig være litt skummelt. Om du stiller med et åpent sinn, risikerer du at den meningen du hadde på forhånd, blir utfordret av bedre argumenter. Den som virkelig elsker eller lengter etter visdommen, bør være modig nok til å utsette sine egne meninger for kritikk. Hvordan lese filosofiske tekster? Selv om den filosofiske samtalens mål er å bli bedre til å argumentere her og nå, kan filosofihistorien være en svært nyttig hjelp for å komme i gang. Mange av problemstillingene og temaene fra tidligere tider er slett ikke gått ut på dato. De gamle filosofene har også mye å Historie og filosofi 1, Kapittel 1 Side 7

8 lære oss når det gjelder å tenke og argumentere klart. I hvert kapittel vil du finne utdrag av eldre og nyere tekster. Å lese filosofiske og historiske tekster kan være krevende. Det er likevel viktig at du ikke gir opp når du forsøker å lese dem. En systematisk metode å jobbe etter vil hjelpe deg. Sakte, men sikkert vil begrepsforståelsen og innsikten øke. Her er noen gode råd. Følger du dem, vil du lære mye mer enn om du passivt bare prøver å henge med under lesningen i klassen eller når du skummer gjennom tekstene på egenhånd. Noter ord du ikke forstår. Finn ut betydningen av dem. Skriv stikkord til det du leser. Skriv en kort oppsummering av det du leste. Formuler spørsmål om ting du ikke forsto i teksten. Når du kommer til en tekst i boka, vil du først få en kort presentasjon av forfatteren, sammenhengen og tiden den ble til i. Etter at du ha lest gjennom og skrevet notater til introduksjonen og teksten, kan du bruke denne modellen for lesning: Modell for lesning av filosofiske tekster 1. Hvilket filosofisk spørsmål eller tema tar teksten opp? 2 Hva er tekstens sammenheng og historiske kontekst? 3 Hva er tekstens svar på spørsmålet? 4 Hvilke argumenter brukes? 5 Hva synes du om svaret og argumentene? 6 Er teksten relevant for vår egen tid? Historie og filosofi 1, Kapittel 1 Side 8