YRKESFAGLIG UTVALG FOR HELSE, OPPVEKST OG VELVÆRE ET SAMMENSATT BILDE

Transkript

1 YRKESFAGLIG UTVALG FOR HELSE, OPPVEKST OG VELVÆRE ET SAMMENSATT BILDE

2 Utdanningsdirektoratet Oslo

3 Innhold 1. Mandat, sammensetning og arbeidsform Bakgrunn Mandat Sammensetning Utvalgets arbeid Definisjoner og avgrensninger Rapportens oppbygging Sammendrag Arbeidsforhold og utdanning i helse-, oppvekst- og velværesektorene Fellestrekk og ulikheter Utdanningsstruktur Søkning til utdanningsprogrammene Arbeidsforhold Rammebetingelser Oppsummering Helsesektoren Arbeidsmarkedet i helsesektoren Sysselsetting og utdanningsnivå i dag Utdanningene rettet mot helsesektoren Rekruttering og verdsetting av fagarbeidere Behovet for omstillingsdyktige fagarbeidere Oppsummering Oppvekstsektoren Arbeidsmarkedet, sysselsetting og utdanningsnivå i oppvekstsektoren Utdanningen i oppvekstsektoren Rekruttering og verdsetting av fagarbeidere Framtidig og udekket kompetansebehov Behovet for omstillingsdyktige fagarbeidere Oppsummering Velværesektoren Arbeidsmarkedet og utdanningene i velværesektoren Rekruttering og verdsetting av fagarbeidere Framtidig og udekket kompetansebehov Behovet for omstillingsdyktige fagarbeidere Oppsummering Et sammensatt bilde Veien framover hva er hovedutfordringene? Generelle utfordringer

4 3.1.1 Rekruttering til yrkene Kvalitet i alle ledd Styrings- og organisasjonsformer Status Utdanningsstrukturen for helse-, oppvekst- og velværefagene Utfordringer innenfor helsesektoren Stort behov for tilgang på yrkesutdannede for å håndtere bemanningssituasjonen Utfordringene i helsearbeiderfaget Utfordringene innenfor oppvekstsektoren Bør barne- og ungdomsarbeiderfaget deles i et barnefag og et ungdomsfag? Øke antallet fagarbeidere Utfordringer innenfor velværesektoren Utvalgets forslag til tiltak Tiltak som gjelder hele fag- og yrkesopplæringen Tiltak for helse, oppvekst og velvære Tiltak for helsesektoren Tiltak for oppvekstsektoren Tiltak for velværesektoren

5 KAPITTEL 1 1. Mandat, sammensetning og arbeidsform 1.1 Bakgrunn Utviklingstrekk i samfunnet påvirker arbeidslivets behov for kvalifisert arbeidskraft, og opplæringen må tilpasses disse endringene. Fagopplæringen bygger på lange håndverkstradisjoner, og fagarbeidere representerer en kompetanse som samfunnet trenger. Ifølge framskrivninger fra Statistisk sentralbyrå vil Norge mangle fagarbeidere i En grunnleggende forutsetning for velfungerende lærefag er at de gir merverdi og har en tydelig plass i virksomhetenes arbeidsdeling. Stortingsmelding 20 ( ) På rett vei viser at fag- og yrkesopplæringen i stor grad gir en kompetanse som arbeidsmarkedet verdsetter. Likevel ser vi at ikke alle de yrkesfaglige utdanningsprogrammene fungerer like godt når det gjelder rekruttering til lærefagene og tilknytningen til arbeidslivet. Det er forskjeller på i hvilken grad næringene rekrutterer arbeidskraft gjennom lærlingordningen. I tillegg gjennomfører elevene i for liten grad videregående opplæring med fagbrev, svennebrev eller yrkeskompetanse. For mange elever faller fra underveis i opplæringen eller velger påbygg til generell studiekompetanse. En av årsakene til frafall er at mange elever som ønsker det, ikke får læreplass. Vi må sikre at fag- og svennebrevene er godt tilpasset virksomhetenes behov for kvalifiserte fagarbeidere både i dag og tiden som kommer. Målet er at opplæringstilbudene skal bli mer relevante for arbeidslivet, at rekrutteringen skal være i tråd med arbeidslivets behov, og at elevene i større grad skal fullføre med fagbrev, svennebrev eller yrkeskompetanse. På denne bakgrunnen har Kunnskapsdepartementet gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å styrke kvaliteten på og relevansen av fag- og yrkesopplæringen ved å gjennomgå utdanningstilbudet på videregående nivå i samarbeid med partene i arbeidslivet. Gjennomgangen skal bidra til at opplæringen bedre kan imøtekomme elevenes og arbeidslivets behov. Helse-, oppvekst- og velværesektoren er en del av arbeidslivet hvor fagopplæringen ikke har slått sterke røtter i virksomhetene. Det ser ut til at utdanningene ikke helt har funnet sin plass mellom ufaglært arbeidskraft og høyere utdanning. Det kommer til uttrykk ved relativt stort frafall, ved stor overgang til studiekompetanse, ved at for få virksomheter tar inn lærlinger, og ved at kompetansen som ligger i fagbrev, verdsettes i for liten grad av virksomhetene. Likeledes har disse sektorene historisk sett i stor grad rekruttert fra den voksne delen av befolkningen, mens hovedmodellen for fagopplæringen og tilskuddsordningen for lærlinger i hovedsak er tilpasset rekruttering av unge. 1.2 Mandat Utvalgene skal ta utgangspunkt i bransjens behov for kvalifiserte fagarbeidere. 5

6 Utvalgene skal levere en rapport der de presenterer en vurdering av løsninger som kan bidra til at bransjen eller sektoren investerer i lærlingordningen og at flere gjennomfører fag- og yrkesopplæringen med en relevant kompetanse. Opplæringstilbudene skal bli mer attraktive både for elever og bedrifter, og overganger videreutvikles. Utvalgene skal vurdere og foreslå løsninger til utfordringer i bransjen eller sektoren knyttet til: rekruttering og verdsetting av fagarbeidere framtidig og udekket kompetansebehov og hvorvidt dette kan dekkes av fagarbeidere behovet for omstillingsdyktige fagarbeidere, herunder smal eller bred kompetanse Utvalgene skal vurdere utviklingstrekk i samfunnet og arbeidsmarkedet som vil kunne få betydning for fag- og yrkesopplæringen på kort og lang sikt. Avhengig av bransje/sektor vil flere tema kunne være relevante, for eksempel: ny teknologi, økt digitalisering, omlegging til miljøvennlige løsninger konjunktursvingninger, konkurranse fra utlandet, effektivisering, endret forbruksmønster, endring i regelverk og økte krav til sikkerhet økt bruk av ufaglært arbeidskraft og innleid og/eller utenlandsk arbeidskraft økt sentralisering av virksomhetsstruktur, geografiske forskjeller, kjønnstradisjonelle valg og demografi systemer for internopplæring økt akademisering 1.3 Sammensetning MEDLEMMER I UTVALGET Jan Grund (leder) Grethe Hovde Parr Kåre Hagen Sigrun Heskestad Edel Kristin Teige Inga Landsvik Håvard Bolme John Evjenth Helge Sporsheim Marie Sofie Størdal professor i helseøkonomi fra HiOA utdanningsdirektør, barnehage- og utdanningsavdelingen, Fylkesmannen i Oslo og Akershus HiOA, senterleder SVA, instituttdirektør NOVA seniorrådgiver i Helsedirektoratet president i Norsk frisør- og velværebedrifter Stavanger universitetssykehus ambulansearbeider og sykepleier. Hovedtillitsvalgt i Delta seniorrådgiver Sør-Trøndelag leder Fagforbundet seksjon helse og sosial i Oslo avdelingsleder ved HR-bemanning Bergen kommune Medlemmene i utvalget er oppnevnt av Utdanningsdirektoratet, og lederen er oppnevnt av Kunnskapsdepartementet. Alle i utvalget er personlig oppnevnt. SEKRETARIATET Olav Reiersen Monika Thollefsen Fride Burton Marianne Morken 1.4 Utvalgets arbeid alle fra Utdanningsdirektoratet Utvalget har hatt seks møter fra august 2015 til februar Til flere av møtene har utvalget invitert ressurspersoner som har innledet til debatt om problemstillinger innenfor utvalgets mandat. Eksterne innlederne var: Håkon Høst fra 6

7 NIFU, Olav Eikemo fra Norske frisør- og velværebedrifter, Åse Kyllingstad Hatteland fra Klepp kommune, Tonje Torbjørnsen og Olav Østebø fra Faglig råd for helse- og oppvekstfag, Janne Fraas, Marianne Monsrud og Anne Kristin Modell fra Faglig råd for design og håndverk. Statssekretær Birgitte Jordahl deltok på utvalgets første møte. Utvalgslederen og sekretariatet har hatt jevnlig møter mellom utvalgsmøtene. 1.5 Definisjoner og avgrensninger Helse-, oppvekst- og velværesektorene er tydelige avgrensede områder som på mange måter kan omhandles hver for seg. Samtidig overlapper de hverandre på enkeltområder. Under begrepet helse vil utvalget også inkludere omsorg, men begrepet helsesektoren vil bli benyttet i denne rapporten. Slik utvalget har definert det, omfatter helsesektoren dermed både spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og omsorgstjenester. Aktuelle arbeidssteder for den fagutdannede kan være både i sykehus og institusjoner, apotek, lege- og tannlegekontor, sykehjem, habiliterings- og rehabiliteringstjenester, psykisk helsearbeid og rusarbeid og innenfor hjemmebaserte tjenester. Oppvekstsektoren omfatter skoler, barnehager, skolefritidsordninger, fritidstilbud og tilbud til barn og unge med spesielle behov, og ulike botilbud for unge. Velværesektoren omfatter frisør- og velværebedrifter, og disse har etter hvert et bredere tjenestetilbud der man etterspør andre ulike fagpersoner. Eksempler på dette er hudpleiere negledesignere, eller personer som er offentlig godkjent helsepersonell. Det er en utvikling i samfunnet der grensene mellom helse og velvære viskes ut og ulike helse- og velværetilbud tilbys i større enheter. Offentlig godkjent helsepersonell og andre nye yrkesgrupper leier seg inn som selvstendig næringsdrivende i et felles lokale sammen med andre yrkesutøvere innenfor samme bransje. Både kapitlet om helsesektoren og kapitlet om velværesektoren omtaler derfor noen tilbud som i dag er under program for helse- og oppvekst. Vi har i rapporten omtalt de arbeidsoppgavene på disse områdene som kan dekkes av medarbeidere med videregående opplæring, det vil si med fag- eller svennebrev eller annen yrkesutdanning på videregående skole-nivå, samt ulike private tilbud som i dag ikke er underlagt en offentlig regulering. Vi har også omtalt en annen yrkesgruppe som arbeider i institusjoner i grenseland mellom helse- og oppvekst, men som hører inn under program for design og håndverk sammen med frisøren, nemlig aktivitøren. Aktivitøren arbeider i boliger, dagsentre, arbeidssentre (for eldre og funksjonshemmede), barnehager, SFO, skoler, institusjoner for rusmisbrukere og innenfor psykisk helse, fengsler, samt blant ansatte i privat og offentlig virksomhet. 1.6 Rapportens oppbygging Vi har valgt å disponere rapporten slik at ett kapittel beskriver kunnskapsgrunnlaget og utdanningen i helse- oppvekstog velværesektoren. Kapitlet omhandler også arbeidsforhold. Deretter følger et kapittel som drøfter hovedutfordringene, og til slutt kommer tiltaksforslagene i et eget kapittel. Vi kan gruppere utfordringene i tre nivåer. Det første nivået omfatter utfordringer som er felles for all fag- og yrkesopplæring, eller hvor løsninger ligger i tiltak som kan gjelde for hele yrkesopplæringen. Det andre nivået omfatter helse-, oppvekst- og velværesektoren. Det siste nivået gjelder hvert av områdene helse-, oppvekst og velvære. Alle kapitlene følger denne inndelingen. Utvalget har brukt mest tid og plass på helsesektoren. Velværesektoren har fått en vesentlig mindre plass enn de to andre sektorene i denne rapporten. Dette har sin årsak i at det er helsesektoren som har hatt de største utfordringene den senere tiden, noe som har ført til at det er blitt forsket spesielt mye på dette området. Helsesektoren er i tillegg vesentlig større målt i antall sysselsatte enn de to andre sektorene. Vi vil også peke på at velværesektoren har fått kun én representant i utvalget. 1.7 Sammendrag I oppdraget regjeringen har gitt til de yrkesfaglige utvalgene står det at målsettingen er at de yrkesfaglige opplæringstilbudene skal bli mer relevante for arbeidslivet. I dette ligger en påstand om at tilbudene i dag mangler relevans i større eller mindre grad. Utvalget anser at dette er en korrekt vurdering av utdanningstilbudene i helse-, 7

8 oppvekst- og velværesektorene. Men i hvilken grad tilbudene mangler relevans, og på hvilken måte dette gir seg utslag, varierer i stor grad mellom utdanningene utvalget har fått i oppdrag å se på. Utvalget har pekt på tre hovedutfordringer som har betydning for fagopplæringen i helse-, oppvekst- og velværesektorene: 1) rekruttering til yrkene 2) kvalitet i alle ledd 3) styrings- og organisasjonsformer En bedring på disse områdene vil bidra til å styrke kvaliteten og relevansen til utdanningene for slik at kompetente fagarbeidere blir høyere verdsatt og lettere å rekruttere til yrkene. Den viktigste av disse utfordringene i helse-, oppvekst- og velværesektoren er å rekruttere kompetente medarbeidere. Den videregående utdanningen er ikke i stand til å utdanne tilstrekkelig med fagutdannede til yrker i spesielt helsesektoren og oppvekstsektoren. Det er behov for å få flere unge som starter sin utdanning, til å fullføre med fagbrev. Men til helsearbeiderfaget og barne- og ungdomsarbeiderfaget har utdanning av voksne vært en hovedrekrutteringsvei. Derfor mener utvalget at det er viktig at det blir utarbeidet gode modeller for voksenopplæring i fag- og yrkesopplæringen. Når det gjelder ungdomsrekrutteringen, har utvalget merket seg at andelen som velger seg bort fra utdanningen underveis, er stor, men like viktig er det at vi de siste årene har sett en positiv utvikling ved at disse to fagene er de eneste store fagene i videregående opplæring som har økt lærlinginntaket i tråd med målene i Samfunnskontrakten for flere læreplasser 1. Søkningen til utdanningsprogram for helse- og oppvekstfag har økt med 37 prosent fra 2011 til , noe som er et vesentlig bedre resultat enn de andre utdanningsprogrammene kan vise til. Utvalget har sett at det tar tid å bygge kultur for fagopplæring i helse- og omsorgstjenesten, men det er også tegn på at denne kulturen er i ferd med å spre seg i virksomhetene. Det er nødvendig å fortsette å arbeide i mottakervirksomhetene for å øke forståelsen for fagopplæringen. I tillegg er det viktig med tiltak som bidrar til å bedre statusen for disse yrkene. Gode muligheter for omvalg og videreutdanning gjennom fagskoletilbud og innføring av y-veiutdanninger er tiltak som kan føre til at fagene blir mer attraktive. For å få rekruttert nok kompetente fagarbeidere til helsesektoren er vi helt avhengig av at det kommer på plass utdanningstilbud som voksne ser seg i stand til å gjennomføre. Det kan gjelde de fleste fagene i helse-, oppvekst- og velværesektoren, men det er spesielt tydelig for de store fagene hvor mangelen er stor: helsearbeiderfaget og barneog ungdomsarbeiderfaget. I disse fagene har voksenopplæringen tradisjonelt stått for storparten av de utdannede, og alt tyder på at uten et meget stort innslag av voksne som tar utdanning, vil vi ikke kunne få dekket behov for kompetente medarbeidere. Høy kvalitet på opplæringen er en forutsetning for at fagarbeiderne blir verdsatt. I kvalitetsbegrepet ligger også relevans, at fagarbeiderne har den kompetansen som virksomhetene og deres klienter og kunder har behov for. I denne rapporten har vi brukt begrepet «kvalitet i alle ledd». Vi peker spesielt på hvor nødvendig kvalitet hos lærere og skoleledelse er. Lærerne med fagarbeiderbakgrunn vil være gode rollemodeller, og det vil fremme rekruttering til yrkesfagene. Men utvalget mener det er spesielt viktig med høy kvalitet på ledelses- og styringsstrukturen fra staten og nedover til skolene og lærebedriftene. Derfor har dette fått plass som den tredje av hovedutfordringene. Den tredje store utfordringen gjelder fagopplæringen generelt, men med en ekstra dimensjon for helse-, oppvekst og velværefagene: den svake og fragmenterte ledelses- og styringsstrukturen. Ansvaret og styringen av utdanningen er fordelt på flere instanser (Stat, fylkeskommune og partene i arbeidslivet). Staten gir styringer gjennom forskriftsfestede læreplaner, mens det er lokal metodefrihet i hvordan fylkeskommunene organiserer og gjennomfører opplæringen for å nå målene i læreplanen. Dette fører til store ulikheter mellom fylkeskommunene i hvordan de tilrettelegger opplæringen utnytter handlingsrommet. Partene i arbeidslivet gir råd gjennom SRY og faglige råd. Dette gir en utydelig rollefordeling. Kommunens helse- og omsorgstjeneste synes å rekruttere personell uten helsefaglig utdanning framfor å bruke fagarbeidere. Den store bruken av deltidsstillinger er en utfordring. En viktig del av opplæringen skal skje i bedrift, altså i tusenvis av selvstendige lærebedrifter. I helse- og oppvekstsektoren er også 1 Samfunnskontrakten ble inngått mellom Kunnskapsdepartementet, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og organisasjonene LO, NHO, KS, Unio, Virke, YS, Spekter og Maskinentreprenørenes forbund. 2 Udir Indikatorrapport Oppfølging av Samfunnskontrakt for flere læreplasser 8

9 helseforetakene og pleie- og omsorgstjenestene viktige aktører. Denne fragmenterte ledelsesstrukturen er en utfordring for fagopplæringen. Fylkeskommunene er gitt lokal metodefrihet i hvordan de organiserer og gjennomfører opplæringen for å nå målene i læreplanen. Dette fører til utfordringer når vi skal gjennomføre utdanningspolitikken. I tillegg kan det medføre store ulikheter mellom fylkeskommuner i hvordan opplæringen blir tilrettelagt og handlingsrommet utnyttet. Det tar tid å skape tradisjon og ny kultur for fagopplæring i helse- og omsorgstjenestene. Dette kan skapes gjennom å etablere gode ledelsesstrukturer og tett dialog mellom helse- og utdanningsaktører på den ene siden og partene i arbeidslivet på den andre siden. Fylkeskommunen har mulighet til å endre på skolestrukturen og dermed påvirke elevenes valg. Dette er gjort i noen fylker ved at de for eksempel har redusert tilbudet i påbygg for å få flere til å bli lærlinger og så heller ta påbygg etter at de har fått fagbrev. Dette er et tiltak for å forebygge tendensen til at elever fra helse- og oppvekstfag går over til Vg3-påbygg, siden mange stryker og dermed ender opp uten både fagbrev og studiekompetanse. Det siste årtiets erfaring med helsearbeiderfaget medførte at utdanningsmodellen for dette faget fikk en stor plass i utvalgets diskusjon. Til tross for store utfordringer har vi sett en positiv utvikling de siste årene i antall læreplasser, og vi har gode erfaringer fra fylker som Rogaland og Hordaland når det gjelder samarbeid mellom skole og arbeidsliv knyttet til faget. Utvalget ser at økningen i rekrutteringen i hovedsak gjelder unge lærlinger, mens det har vært en stor nedgang i rekrutteringen av voksne, spesielt innenfor helse- og omsorgssektoren. Utvalget har konkludert med å anbefale at opplæringsmodellen med to år i skole etterfulgt av to år som lærling i bedrift bør opprettholdes for ungdom, men vi vil vise til gode erfaringer fra utprøvingen av vekslingsmodellen i helse-, oppvekst- og velværefag. Utvalget ønsker at staten vurderer om det er mulig å innføre en egen voksenopplæringsmodell for helsearbeiderfaget. Utvalgets har gruppert tiltakene rettet mot fagopplæringen generelt, tiltak felles for helse-, oppvekst- og velværesektorene og til slutt tiltak rettet spesielt mot hver av de tre sektorene. De viktigste tiltakene er: Det er behov for å styrke rekrutteringen og utdanningsmulighetene for ungdom og for voksne. Det er behov for styrke kvaliteten i alle ledd fra den sentrale utdanningsadministrasjonen til klasserommet og virksomhetene. Det er behov for å etablere en helhetlig strategi for ledelses- og styringsstrukturer for fag- og yrkesutdanningen til og med fagskole og høyskole. For de øvrige tiltaksforslagene viser vi til kapittel 4. 9

10 KAPITTEL 2 2. Arbeidsforhold og utdanning i helse-, oppvekst- og velværesektorene I dette kapitlet vil vi gi en beskrivelse av hovedtrekk ved yrkesutdanningen i helse-, oppvekst- og velværesektoren. Vi vil se på hva som er de karakteristiske trekkene ved disse tilbudene, og hvor relevante de er. Vi går også gjennom hvordan tilbudene svarer til kompetansebehovene i arbeidslivet. Dette kapittelet beskriver derfor arbeidslivet som rekrutterer fra de utdanningene dette utvalget har ansvaret for å se på. Noen av utdanningstilbudene, spesielt i helsesektoren og oppvekstsektoren, er relativt nye som lærefag. Årsakene det at mange opplever at tilbudene har svak relevans, kan derfor også ligge i arbeidslivet ved at de fremdeles ikke har vent seg til fagopplæringsmodellen og fordi utdanningsveien for voksne har blitt vanskeliggjort. En utfordring som kan påvirke mange av fagutdanningene, og til en viss grad også fag innenfor utvalgets mandat, er nye organiseringer av bedriftsstrukturer. Ett slikt eksempel er at ansvarsforhold blir oppsplittet ved at bedrifter bruker underleverandører, hvor ikke alle underleverandører er like seriøse. Et annet og betraktelig nyere eksempel er framveksten av delingsøkonomien Fellestrekk og ulikheter Helse, oppvekst og velvære er store sektorer målt etter antallet sysselsatte og antallet som tar utdanning på området. I følge publiserte tall fra nasjonalregnskapet for helse- og sosialtjenester, innbefattet barnehager og skolefritidsordningen, sysselsetter denne sektoren årsverk, noe som tilsvarer 18,5 prosent av alle årsverk i norsk økonomi 4. I dette er velværedelen ikke tatt med, så grovt sett kan vi si at hver femte sysselsatte er tilknyttet helse-, oppvekst- og velværesektorene Utdanningsstruktur Utdanningsstrukturen for fagene på helse-, oppvekst- og velværeområdet skiller seg i noen grad fra fagopplæringen for det øvrige arbeidsmarkedet. Hovedmodellen for fag- og yrkesopplæringen, ofte kalt 2+2-modellen, består av to års opplæring i skole etterfulgt av to år som lærling i bedrift. Dersom vi teller elever og lærlinger, følger de aller fleste også på dette området hovedmodellen. Halvparten av fagene i helseområdet har likevel ikke læretid, men tre års opplæring i skole. Elevene her får ikke fagbrev, men vitnemål for å ha gjennomført yrkesfaglig opplæring. I de øvrige utdanningsprogrammene er det veldig få fag som har hele opplæringen i skolen.. 3 Sannsynligheten for at en frisørsalong med fem fast ansatte frisører også tar ansvaret for én eller flere lærlinger, er større enn i en salong hvor fem frisører leier hver sin frisørstol og driver virksomhetene som enpersonsbedrifter. 4 Hentet fra SSB Rapporter 2014/14, side 11 10

11 Figur 1 Utdanningsprogram for helse- og oppvekstfag etter lærefag Søkning til utdanningsprogrammene Søkningen til utdanningsprogram for helse- og oppvekstfag er høy og stigende. Helse- og oppvekstfag er det yrkesfaglige utdanningsprogrammet som har flest søkere. I 2008 hadde programmet noen flere søkere enn teknikk og industriell produksjon (TIP), som var nest størst, men i 2015 er programmet blitt vesentlig større enn alle de andre utdanningsprogrammene, med søkere til Vg1. Når det gjelder Vg3, faller søkningen til læreplasser ned på en tredjeplass etter TIP og elektrofag. Utdanningsprogram for helse- og oppvekstfag er det eneste programmet som har 11

12 nådd målene i Samfunnskontrakt for flere læreplasser 5, der målet var at antall læreplasser skulle øke med 20 prosent fra 2011 til Voksne Helse- og oppvekstfagene har tradisjonelt vært en voksendominert utdanningsretning. Gjennom blant annet Reform 94 ble det foretatt endringer i strukturen som skulle gi ungdom lettere tilgang til utdanningene. Dette har ført til at voksne nå i større grad benytter seg av andre modeller enn hovedmodellen med to år i skole og to år i bedrift for å oppnå kompetanse i fagene. I dagens struktur er det en utfordring å finne gode opplæringsmodeller tilpasset voksne. Det kan være vanskelig for personer som er etablert med familie, huslån osv. å kunne delta i en opplæring over fire år med liten eller ingen inntekt. Utdanningstilbudet er heller ikke dimensjonert til å gi tilbud til søkere uten rett til videregående opplæring. Fagopplæringen ble introdusert i helsesektoren med Reform 94, men lærlingordningen har ikke etablert seg som arbeidslivets hovedrekrutteringsarena. Derimot ser vi at det har etablert seg to adskilte rekrutteringsarenaer. Det ene er utdanningssystemet som prioriterer de unge; det andre er arbeidslivets rekrutteringsarena som prioriterer de voksne 6. Det er ikke bare i skoledelen av opplæringen at det er vanskelig for de voksne å få innpass. Mange uten formell utdanning som ønsker å kvalifisere seg til helsearbeiderfaget, opplever hindringer knyttet til krav om minst fem års fulltidsstilling i helsetjenesten for å kunne ta fagbrev som praksiskandidat 7. En viktig årsak er at disse jobber i mindre deltidsstillinger og dermed ikke får opparbeidet seg lang nok arbeidspraksis. For voksne som ønsker seg inn i helsefagene, er det ofte lettere å få deltidsstillinger og vikariater enn læreplass. Unge lærlinger blir også gjerne prioritert framfor voksenlærlinger ved inntak, siden basistilskuddet for lærebedrifter er høyere for unge lærlinger enn for voksne. Helsedirektoratet opplyser at det totalt sett er flere læreplasser i helsearbeiderfaget enn det er lærlinger, men det er stor variasjon mellom fylkene. Unge lærlinger ønsker ikke å flytte for å få læreplass. Voksne som ønsker læreplass, har gjerne også familieforpliktelser som gjør at de ikke ønsker å flytte til et annet fylke for å tegne lærekontrakt. I frisørfaget og andre håndverksfag er det utbredt at voksne tegner lærekontrakt med full opplæring i bedrift, men dette er ikke en ordning som er mye brukt i helsefagene. Gjennomsnittsalderen på nyutdannede hjelpepleiere, omsorgsarbeidere eller helsefagarbeidere ser ut til å ha ligget relativt stabilt på mellom 30 og 35 år de siste 40 årene, med unntak av noen få år. På tross av reformer som har søkt å begrense rekrutteringen av voksne og øke mulighetene for ungdom, har vi ikke klart å rekruttere ungdom til faget i det omfanget som samfunnet har behov for. Derimot har vi begrenset voksenrekrutteringen slik at det totale antall helsefagarbeidere som utdannes i dag, ikke engang er nok til å erstatte avgangen i faget. Dette skjer til tross for at KS og helsemyndighetene har viet denne utfordringen stor oppmerksomhet, og de har gjennomført mye arbeid med kompetanseheving i kommunale helse- og omsorgstjenester gjennom Kompetanseløftet For voksne som allerede har opparbeidet seg praksis i et fag er praksiskandidatordningen et alternativ som gjør det overkommelig å kunne ta fagbrev. Utvalget synes likevel det er problematisk at praksiskandidatene er fritatt for fellesfag, siden disse gir kompetanse som er nyttig i utføringen av yrkene. Praksiskandidatordningen er ikke en opplæringsordning, men en rett til å kunne dokumentere allerede opparbeidet kompetanse. Med fem års allsidig praksis i et fag kan man melde seg til fagprøve og få fagbrev ved bestått prøve. Før den praktiske fagprøven må kandidatene bestå en skriftlig eksamen i faget. Det fins mange tilbud til praksiskandidater om kortere kurs hvor det gis opplæring i teori og eventuelt også veiledning for å stå bedre rustet til å klare den skriftlige prøven og den praktiske fagprøven 8. Praksiskandidatordningen er utbredt i helse- og oppvekstfagene. I 2013/2014 utgjorde praksiskandidatene 59 prosent av totalt antall oppnådde fagbrev i barne- og ungdomsarbeiderfaget. I helsearbeiderfaget er praksiskandidatandelen i underkant av 50 prosent 9. 5 Samfunnskontrakten ble inngått mellom Kunnskapsdepartementet, Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet og organisasjonene LO, NHO, KS, Unio, Virke, YS, Spekter og Maskinentreprenørenes forbund. 6 Høst, Håkon, NIFU-rapport 2015:16 Yrkesutdanninger med svak forankring i arbeidslivet i opplæringsloven gjør det mulig for voksne som kan dokumentere fem års allsidig praksis, å gå opp til fagprøven. 8 Dette er tilbud som gjerne gis av private kursarrangører eller arbeidsgivere, da dette er en dokumentasjonsordning og ikke en opplæringsordning i henhold til opplæringslovens Utdanningsdirektoratet, Statistikkportalen

13 For å finne fram til opplæringsmodeller som kan være bedre egnet for voksne, lyste Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet ut midler til fylkeskommunene til forsøk med å utvikle og prøve ut opplæringsmodeller for ufaglærte og ansatte i omsorgssektoren og barnehagesektoren. Dette resulterte i forsøk i fem fylkeskommuner. I 2015 publiserte Vox (Nasjonalt fagorgan for kompetansepolitikk) en rapport som et svar på oppdraget 10. Rapporten foreslår en modell som skal bidra til et fleksibelt, effektivt og tilpasset tilbud for voksne basert på bruk av realkompetanse. Modellen er en veiledet opplæringsmodell som forutsetter et tett samarbeid mellom arbeidsgivere og fylkeskommuner Arbeidsforhold Avtagerbransjene for utdanningene innenfor helse, oppvekst og velvære skiller seg på noen områder fra store deler av det øvrige arbeidslivet. Det er også likheter og ulikheter mellom de tre områdene. Felles for dem er det store innslaget av kvinnedominerte arbeidsplasser. Helsesektoren består i hovedsak av offentlige arbeidsplasser, mens private bedrifter står for frisørfaget, som er det dominerende faget innenfor velværesektoren. I oppvekstsektoren er fordelingen mellom offentlig og privat drift jevnere på grunn av det store innslaget private barnehager. I helsesektoren er bruken av deltidsstillinger stor. I det private markedet er rekruttering en viktig begrunnelse for å ta inn lærlinger, mens lærlinginntaket i de offentlige virksomhetene oftest er begrunnet i politiske vedtak. Det er en lav andel av heltidsstillinger i helsetjenestene, spesielt i pleie- og omsorgstjenestene i kommunene. I 2014 hadde bare 38 prosent av gruppen helsefagarbeidere, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere heltidsstilling. Bruken av deltid har økt siden 2013 med 1,6 prosentpoeng Bruk av ufaglært arbeidskraft I helse- og oppvekstsektoren er innslaget av ufaglært arbeidskraft stort 11. HELSEMOD 2012 oppgir det totale antallet sysselsatt i helse- og omsorgssektoren til Av disse har høyere utdanning, mens har utdanning på videregående nivå. HELSEMOD 2012 oppgir som ufaglærte eller uspesifiserte. Om lag 25 prosent av brukerrettede årsverk i pleie- og omsorgstjenesten var i 2014 uten relevant helse- og sosialfaglig utdanning 12. Barne- og ungdomsarbeiderfaget ble innført med Reform 94 og er rettet mot et arbeidsområde som sysselsetter en stor andel ufaglærte, og hvor det før dette ikke var spesielle krav til kompetanse. Utdanningen ble sett på som viktig både for å øke kvaliteten i sektoren, og for å gi ufaglærte mulighet til formell kompetanse. Fortsatt ser vi at en stor andel av dem som tar fagbrev i barne- og ungdomsarbeiderfaget er praksiskandidater, noe som viser at barne- og ungdomssektoren fortsatt rekruttere mange ufaglærte. Mange av disse tar senere fagbrev. Dette viser at den høye andelen praksiskandidater ikke lenger er en overgangsordning, men at veien via ufaglært arbeid kan sies å ha etablert seg som en av hovedveiene inn i faget. I velværesektoren er innslaget av ufaglært arbeidskraft liten. Dette gjelder primært frisørfaget. Figur 2 Arbeidsinnvandringens betydning i pleie- og omsorgstjenestene i 2014 (SSB) Utenlandsk arbeidskraft Økt arbeidsinnvandring kan demme opp mot noe av etterspørselen etter arbeidskraft innenfor helse- og omsorgssektoren. Tall fra SSB fra 2014 viser at arbeidsinnvandring har størst betydning for spesialisthelsetjenesten, og da dreier det seg særlig om leger, og mindre betydning for andelen av helsefagarbeidere i Norge har særlig det 10 Helljesen, Lars m. fl Fagbrev på jobb Videregående opplæring på arbeidsplassen Vox Med «ufaglært» mener vi her en person uten formell utdanning relevant for jobben som utføres. «Ufaglærte» kan ha annen formell utdanning eller udokumentert realkompetanse. 12 Roksvaag, Kristian og Texmon, Inger, Arbeidsmarkedet for helse- og sosialpersonell fram mot år

14 siste året opplevd en stor arbeidsinnvandring, og sårbare grupper som flyktninger og asylsøkere som får opphold, vil kunne ha stort behov for helsetjenester i framtiden, særlig innenfor psykisk helsevern. I 2014 utgjorde innvandrere 15,8 prosent av gruppen helsefagarbeidere, omsorgsarbeidere og hjelpepleiere. Tabell 1 viser sysselsatte helsefagarbeidere, inkludert omsorgsarbeidere og hjelpepleiere, som jobber i brukerrettede pleie- og omsorgstjenester fordelt på innvandrere og ikke-innvandrere. I barnehagene utgjorde andelen av basispersonalet med innvandrerbakgrunn over 13 prosent i En stor del av de voksne som tilbys yrkesopplæring, er mennesker med utenlandsk opprinnelse, og en stor del av disse igjen får tilbud om opplæring i helse- og omsorgssektoren. Mens tallet på sysselsatte helsefagarbeidere har holdt seg forholdsvis stabilt, men med en liten nedgang fra i 2007 til i 2014, har tallet på innvandrere økt fra 3798 i 2007 til 8303 i Det tyder på at veksten i antall sysselsatte helsefagarbeidere i kommunenes omsorgstjeneste primært har skjedd ved at ansatte med innvandrerbakgrunn har økt i dette tidsrommet. Innvandrerinnslaget har vært en vesentlig årsak til at nedgangen i antallet helsefagarbeidere ikke har vært større. Tabell 1 Andel sysselsatte helsefagarbeidere fordelt på innvandrere og ikke-innvandrere. ÅR IKKE-INNVANDRERE INNVANDRERE TOTALT Kilde: SSB Kjønnstradisjonelle valg Søkningen til utdanningene i helse-, oppvekst- og velværesektoren følger i stor grad tradisjonelle kjønnsinndelinger. Det samme gjelder kjønnsfordelingen i yrkene. Jenteandelen i utdanningsprogram for helse- og oppvekstfag er på omtrent 85 prosent. I enkelte yrker fins det nesten ikke menn. Andelen menn med helse- og tannhelsesekretærutdanning er 0,6 prosent. Tabell 2 Andel menn med utdanning fra videregående opplæring 13 Aktivitør Hjelpepleier, omsorgs-/helsefagarbeider 1,8 % 6,1 % Helse- og omsorgssektoren er det arbeidsfeltet som rekrutterer flest kvinner. Siden kvinner i økende grad gikk ut i arbeid i 60- og 70-årene, har sektoren forblitt kvinnedominert. Sykepleier, Helse- og tannhelsesekretærer 0,6 % førskolelærer, andre helserelaterte yrker, hjelpepleier, og omsorgs-/helsefagarbeider, barnehage- og skoleassistent er de yrkesgruppene som har høyest prosentandel kvinner i dag 14. Ni av ti som tar fagbrev i barne- og ungdomsarbeiderfaget, er kvinner. Også frisørfaget er et fag som domineres av kvinner. Bare tre til fire prosent av dem som tar svennebrev som frisør, er menn. Det er grunn til å anta at deltidsarbeid har betydning for kjønnsbalansen. Høst 15 finner at elevene som vil bli helsefagarbeidere, ser positivt på muligheten for å kunne jobbe deltid og å ha en jobb som kan tilpasses familielivet. 13 Roksvaag, Kristian og Texmon, Inger, Arbeidsmarkedet for helse- og sosialpersonell fram mot år Statens arbeidsmiljøinstitutt Høst, Håkon;m. fl.; (2012). Om potensialet for å få bedriftene til å ta inn flere lærlinger: En kartlegging av norske bedrifters vurdering av lærlingordningen 14

15 Høst skriver videre at forhold som bidrar til at noen velger bort yrket, kan være de samme som gjør at andre finner yrket attraktivt 16. Fra barne- og familiedepartementet ble det allerede i 1997 formulert et mål om 20 prosent menn i barnehagen. Dette målet er blitt fulgt opp av ulike handlingsplaner (BFD 2004, KD 2008 BLD 2011). I følge SSB har andelen menn i barnehagene i denne perioden økt fra 6,6 prosent i 1997 til i overkant av 11,5 prosent i Rammebetingelser Ansvarsfordelingen i fag- og yrkesopplæringen Utvalget ser det som en utfordring at ansvaret for den videregående opplæringen, og spesielt fag- og yrkesopplæringen, er delt på flere instanser. Staten ved Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet har ansvar for de nasjonale rammene for den videregående opplæringen, som fag- og yrkesopplæringen er en vesentlig del av. Partene i arbeidslivet spiller en viktig rolle som rådgivere gjennom deltakelse i Samarbeidsrådet for yrkesutdanningen (SRY) og de faglige rådene. Partene har også en rolle i ansvarsdelingen, ved at det er deres medlemmer, arbeidsgivere og arbeidstakere, som stiller læreplasser til disposisjon og som er instruktører for lærlingene. Fylkeskommunene som skoleeier har ansvaret for å tilby utdanningene på skolene, samt ansvaret for kontakten med og det formelle forholdet til lærebedriftene. Med en slik arbeidsdeling er det krevende for staten å styre implementeringen av fagopplæringen. Dette er en generell utfordring for utdanninger med læretid. Men den kommer til uttrykk på en egen måte i flere av fagene i helse- og oppvekstsektoren. Fagopplæringen med 2+2-modellen er også organisert slik at lærebedriften eller opplæringskontoret mottar et basistilskudd for inntak av lærlingen, og bedriften har ansvar for å utbetale lønn til lærlingen. Utvalget har merket seg at fagopplæringen og dens opplæringsmodell ikke synes være så kjent i helsetjenesten. I helsetjenesten blir ordningen ofte organisert mer på samme måte som studier i høyere utdanning, dvs. der man har utplassering i praksis som en del av opplæringen. I Rogaland, både i kommunene og ved Stavanger universitetssykehus, blir tilskuddene samlet. Dette gjør at virksomhetene i liten grad blir økonomisk utfordret av ordningen. Dette skiller seg fra måten opplæringen organiseres på i de mer tradisjonelle lærefagene. Lærlingene ved Stavanger universitetssykehus går inn som reell arbeidskraft og bidrar til verdiskapningen etter tre måneder. Figur 3 Styringsdialogen og samarbeidet med partene på statlig og regionalt nivå i fagopplæringen. (Figur utarbeidet av Faglig råd for helse- og oppvekstfag.) Utvalget har sett at det tar tid å bygge en kultur for fagopplæring overfor helse- og omsorgstjenestene som tradisjonelt har hatt tradisjon med opplæring i skolen. Helsemyndigheter sentralt og regionalt er ikke direkte inne i dialogen om fagopplæringen, unntatt via observatørrolle i faglig råd for helse- og oppvekstfag. Vi ser imidlertid en positiv utvikling som kan tyde på at lærlingordningen er i ferd med å befeste seg i programmet. Ikke bare har 16 Høst, Håkon, NIFU-rapport 2015:16 Yrkesutdanninger med svak forankring i arbeidslivet 15

16 programmet nådd målene i samfunnskontrakten, men vi ser at program for helse- og oppvekstfag er det programmet som har størst økning i antall læreplasser av alle utdanningsprogram siste år med en økning på 330 læreplasser fra januar 2015 til januar Verdsetting av eksisterende lærefag Et av mandatspunktene er å se på rekruttering og verdsetting av fagarbeidere. Etter utvalgets vurdering viser verdsetting seg ved i hvilken grad virksomhetene ansetter fagarbeidere framfor søkere uten fagbrev, og i hvilken grad bedriftene deltar i utdanningen ved å ansette og ta inn lærlinger. Senere i kapittelet ser vi at verdsettingen varierer mellom de aktuelle fagene, og at det kan være geografiske ulikheter og variasjon mellom bedrifter Akademisering Dagens samfunn stiller økte krav til utdanning, noe som har ført til at elever i stadig større grad velger bort læretid til fordel for påbygging til generell studiekompetanse. Forskermiljøene (blant annet NIFU) bruker begrepet «akademisering» om denne tendensen. Studiekompetanse framstår for de unge som mer attraktivt enn yrkeskompetanse. Med Reform 94 og Kunnskapsløftet ble de akademiske fagene (fellesfagene) styrket ved at timetallet ble utvidet. Disse reformene er kritisert for å ha svekket den praktiske delen av fagopplæringen. Det faglige nivået i fellesfagene er for mange elever likevel så svakt at de ikke klarer å kvalifisere seg for ordinær høyere utdanning. Tall fra 2014 viser at 67 prosent av elevene fra helse- og oppvekstfag som tok påbygging, bestod, og at karakternivået fra Vg2 har stor betydning for sannsynligheten for å bestå 18. De siste årene har Kunnskapsdepartementet og Utdanningsdirektoratet satt i gang tiltak for å styrke yrkesrettingen av fellesfagene for på den måten å gjøre dem mer relevante for yrkesfagelevene 19. Mye tyder på at ungdom opplever at de blir påvirket i retning av å ta høyere utdanning. Dette kan komme fra foreldre og rådgivere. I medias omtale av utdanning får høyskole- og universitetsutdanninger stor plass. Dette skjer til tross for at NHOs kompetansebarometer viser at behovet i mange bransjer er størst på fagarbeidernivået. Andelen elever på yrkesfaglige utdanningsprogram som velger overgang til generell studiekompetanse, er økende. Lekkasjen av elever som vil ta påbygging til generell studiekompetanse, er spesielt stor fra helsearbeiderfaget og barne- og ungdomsarbeiderfaget. Utvalget mener at kompetent og styrket veiledertjeneste i ungdomsskolen og i den videregående opplæringen kan bidra til at ungdommen foretar gode valg av utdanning. Utdanningsprogram for helseog oppvekstfag skiller seg fra øvrige yrkesfaglige utdanningsprogram i det at det er et høyt innslag av lærere med høyskoleutdanning, mens det ellers er vanlig at lærerne har fagarbeiderbakgrunn. Rollemodellen lærerne har, kan ha betydning for elevenes valg av videre utdanning. Det er viktig at elevene og lærlingene blir klar over mulighetene fagarbeidere har til å velge fagskoleutdanning, til å benytte seg av y-veiutdanning og til å kunne kvalifisere seg for inntak på høyskoler og universiteter Karriereveier Gode karriereveier kan ha stor betydning for valg av utdanning og yrke. Manglende muligheter til å kunne utdanne seg videre i faget eller nærliggende fagområder kan ha en negativ innvirkning på hvor attraktivt faget er. Utvalget mener derfor det er viktig at det fins muligheter for omvalg, videreutdanning og etterutdanning. Det ble nylig innført rett til å ta påbygning til studiekompetanse for fagarbeidere. Dette tiltaket har bidratt i riktig retning. I dag mangler vi en politikk for karriereveier fra fag- og yrkesopplæring til fagskoler og profesjonsutdanninger i høyere utdanning. Flere bransjer ser det som en stor fordel om søkere med høyere utdanning også har en fagutdanning. Fagskolen Antallet tilbud om fagskoleutdanninger har vokst de siste årene, og det fins nå mange fagskoleutdanninger i helse- og oppvekstfag. Utvalget anser det som veldig positivt at vi har disse tilbudene, men vil påpeke at finansieringen av 17 Utdanningsdirektoratet 2016: Analyser og statistikk 18 Utdanningsdirektoratet 2014: Statistikknotat Denne satsingen har fått navnet FYR-prosjektet. FYR-prosjektet startet høsten 2011 som et underprosjekt i NY GIV, men fra er FYR et eget prosjekt og ansvaret er overført fra Kunnskapsdepartementet til Utdanningsdirektoratet. FYR er et tiltak i Kunnskapsdepartementets Program for bedre gjennomføring i videregående opplæring. 16

17 fagskoletilbud også for disse fagene må bli en del av en samordnet finansieringsordning under Kunnskapsdepartementet, slik det er foreslått i NOU 2014: Y-veien Y-veien er en videreutdanningsordning for fagarbeidere som har eksistert en del år først og fremst for tekniske fag, elektrofag og byggfag. Ordningen består i at fagarbeidere uten generell studiekompetanse kan ta ingeniørstudier. Undervisningen legges opp slik at studentene får redusert opplæring i tekniske fag som de allerede har gjennom fagopplæringen, og i stedet får de opplæring i fellesfag som de mangler fra den videregående opplæringen. På den måten er det to veier til en likeverdig utdanning, en for kandidater med studiespesialisering fra videregående skole, og en for kandidater med relevant fagbrev. Erfaringen med y-veiutdanning i tekniske utdanninger har vist at ingeniører med fagbrevbakgrunn er høyt ettertraktet i arbeidslivet. Utvalget mener at vi bør innføre tilbud om y-vei også for helse-, og oppvekst- og velværefag og støtter Kunnskapsdepartementets oppdrag til to høyskoler om å starte forsøk med slike tilbud Teknologi Ny teknologi har hatt, og vil i styrket grad få betydning for, kompetansekrav og arbeidskraftetterspørsel i helse, oppvekst og velværesektoren. Vi kan ta i bruk teknologi både for hus og kropp som gjør at eldre og/eller funksjonshemmede lettere kan mestre hverdagen og eget liv. Dette kan føre til endrede hjelpebehov for brukerne og endrede kompetansekrav til hjelperne. Mennesker som i dag er avhengig av mye hjelp, vil kunne klare seg selv i større grad. Dette kan bety redusert hjelpebehov eller at hjelpetjenestene kan brukes til annen type støtte. Ny teknologi kan føre til at medarbeidere med ingen eller liten utdanning kan fylle flere roller, eller det kan føre til økt behov for kompetanse på fagarbeidernivå. Slik teknologi kan forskyve etterspørselen etter medarbeidere med ulikt utdanningsnivå. En automatisering av medisindoseringen kan endre kompetansekravene hos medarbeidere som er sertifisert for å gi medisiner. Bildeoverføring og fjernstyring av for eksempel prøvetakinger kan endre kompetansebehovene i ambulansetjenesten. Ny teknologi kan også føre til økt kompetansebehov hos medarbeiderne. En bieffekt kan være at menn ser det som mer interessant å arbeide i helse-, oppvekst- og velværesektoren Oppsummering Som beskrevet i denne rapporten er situasjonen for utdanningen innenfor helse, oppvekst og velvære sammensatt. På den ene siden er søkningen til utdanningsprogrammene stor, og de store fagene på området er blant de aller største lærefagene målt etter antallet som tar fag- eller svenneprøve. På den andre siden er det store utfordringer ved at behovet for faglærte er langt større enn det utdanningssystemet klarer å tilby, og prognosene for framtiden tilsier en sterk økning i behovet. Frafallet fra den videregående opplæringen er stort, og antallet som velger bort yrkesutdanningen til fordel for påbygging til studiekompetanse, er høyt 2.2 Helsesektoren Arbeidsmarkedet i helsesektoren Norge har en helse- og omsorgstjeneste som holder en høy standard. Likevel står vi overfor store utfordringer. Blant annet vil veksten i etterspørselen etter helsetjenester i årene som kommer, være høyere enn veksten i tilgangen på helsepersonell. Utfordringene som helse- og omsorgstjenestene står overfor, krever at vi effektiviserer tjenestetilbudet og endrer organiseringen av tilbudet. Det er behov for innovasjon, utvikling og endring til mer tverrfaglig teamarbeid. Samtidig må vi satse mer på forebygging. Det er i Norge stor politisk enighet om å satse på helsesektoren, så vi må regne med at behovet for kvalifiserte medarbeidere vil være stort også i framtiden Befolkningsvekst, befolkningssammensetning og økt forbrukervelstand vil gi økt etterspørsel etter helsetjenester. Den demografiske utviklingen viser at antall eldre i befolkningen vil øke drastisk. Nærmere én million mennesker i Norge vil være over 67 år i 2025, og en kvart million vil være over 80 år ifølge beregninger fra SSB. Et samfunn med aldrende befolkning og flere innbyggere med et mer sammensatt sykdomsbilde og med kroniske lidelser gjør at helse- og omsorgstjenestene står overfor store utfordringer, ikke bare for at vi skal kunne holde nede kostnadsnivået på helsetjenestene vi gir, men også for at vi skal kunne rekruttere personell med riktig kompetanse til oppgavene som skal løses. Det er spesielt tilbudet til pasientene i de største sykdomsgruppene som vil være under press. Sykdom øker 20 NOU 2014:14. Fagskolen et attraktivt utdanningsvalg 17

18 med alder, og disse sykdomsgruppene omfatter i stor grad eldre pasienter, som ofte også har flere diagnoser. Samtidig som antall trygde- og velferdsmottakere vil øke, vil færre yrkesaktive jobbe, betale skatt og finansiere velferdsstaten. I tillegg krever samfunnet stadig kortere ventetider og bedre kvalitet, og pasientene forventer på sin side økt innflytelse når de bruker helsetjenestene. Nasjonal helse- og sykehusplan ønsker å skape nettopp pasientens helsetjeneste. Planen er omtalt nedenfor. Helseutgiftene i Norge utgjorde i ,2 prosent av BNP (SSB). Vi brukte ca. 290 milliarder kroner i løpende helseutgifter, og helseutgiftene øker i takt med befolkningsøkningen (SSB). De siste årene har det offentlige finansiert om lag av 85 prosent av de løpende helseutgiftene i Norge. Pleie- og omsorgstjenesten har gjennomgått store endringer de siste 20 årene. Færre bor i sykehjem eller institusjon. De fleste mottakerne av omsorgstjenester bor i egne hjem. Store helsepolitiske reformer som samhandlingsreformen og endringen i folkehelseloven har de senere årene endret ansvars- og oppgavedelingen mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten. Kortere liggetid på sykehus har ført til at vi tar hånd om pasientene hjemme i et samarbeid mellom spesialisthelsetjeneste og kommunenes helse- og omsorgstjeneste, noe som innebærer at behovet for samhandling og samhandlingskompetanse øker. Kommunehelsetjenestens ansvar for en mer pleietrengende pasientgruppe stiller krav til større faglig kompetanse. Det forebyggende og rehabiliterende aspektet har fått større betydning, og folkehelseperspektivet er mer framtredende enn tidligere, ikke minst på området rus og psykisk helse. Meld. St. 26 ( ) Fremtidens primærhelsetjeneste nærhet og helhet tok opp samfunnsoppdraget til helsetjenestene. Stortingsmeldingen viser hvordan endringer i den faglige og teknologiske utviklingen og endringer i befolkningens sammensetning og sykdomsmønster former samfunnsoppdraget og slik forskyver oppgaver mellom primær- og Figur 4 Årsverk i formell pleie og omsorg. Uendret familieomsorg. SSB. spesialisthelsetjeneste. Politiske målsettinger og tiltak, blant annet samhandlingsreformen, påvirker også disse forholdene 21. Meldingen framhever at primærhelsetjenesten vil få en styrket rolle i tiden framover. Nasjonal helse- og sykehusplan oppsummerer utviklingstrekkene i samfunnet fram mot 2040 for folketall, alderssammensetning i befolkningen, endringer i sykdomsbildet og folks forventninger til kvalitet og standard. Disse faktorene vil få stor betydning når vi skal planlegge framtidens sykehus. Det blir særlig lagt vekt på å bedre oppgavedelingen og samarbeidet mellom sykehusene og å styrke kvaliteten og pasientsikkerheten. Vi må også stille tydelige krav til sykehusene. Vi skal fornye, forenkle og forbedre tjenestene, vi skal styrke de akuttmedisinske tjenestene utenfor sykehusene, og vi skal prioritere tilbudet innenfor psykisk helse og rusbehandling. I følge nasjonal helse- og sykehusplan ( ) vil veksten i behov for tjenester fram mot 2030 i første rekke komme for somatiske tjenester på grunn av økningen i store sykdomsgrupper som rammer de eldre. 21 Meld. St. 26 ( ). Fremtidens primærhelsetjeneste 22 Meld St. 11 ( ). Nasjonal helse- og sykehusplan ( ) 18