Fordommer om scenekunst

Transkript

1 Fordommer om scenekunst Vi ønsket å få innsikt i publikums motivasjon og barrierer for å benytte scenekunst-tilbudet i Oslo. Målet var å fjerne hindringer og åpne opp for større deltakelse. Vi oppdaget at den største barrieren for deltakelse er fordommer om hvem som går og hva de får ut av opplevelsen. Scenekunsten har en omdømmeutfordring. Oslo Atlas er en publikumsundersøkelse som ble gjort i 2013 av Morris, Hargreaves McIntyre på oppdrag fra Norsk publikumsutvikling, Dansens Hus, Den Norske Opera & Ballett, Det Norske Teatret, Nationaltheatret og Oslo Filharmonien. Den inngår i et forsknings- og utviklingsprosjekt 1 initiert av Kulturdepartementet for å forstå og engasjere et større og mer mangfoldig scenekunstpublikum. Rapporten bygger på data fra en online undersøkelse og fokusgruppe-intervjuer med representanter for dem som svarte at de ikke hadde benyttet noen av tilbudene ved de fem institusjonene de siste fem årene. Jeg refererer til dette segmentet som ikke-brukere i resten av artikkelen. Undersøkelsen viser et uvanlig høyt kulturengasjement. Kun 1% faller utenfor det vi definerer som kulturmarkedet. 2 87% befinner seg i markedet for scenekunst 3, 17% befinner seg i markedet for moderne dans 4. Kun 5% har funnet veien til Dansens Hus siden åpningen i Men tallene viser at det er et enormt potensiale publikumsutvikling for dans i Oslo Det er tre ganger flere som sier at de er interessert i moderne dans enn de som har hittil har besøkt Dansens Hus. Motivasjon og barrierer Respondentene ble bedt om å velge fra en rekke forhåndsdefinerte motivasjonsutsagn. Hjelper meg å legge hverdagen til side var den flest valgte, ved siden av «hyggelig måte å bruke fritiden på» og «beriker livskvaliteten min». Dette forteller oss at kunstopplevelser for de fleste oppfattes som et hyggelig og berikende tidsfordriv og en måte å legge bak seg hverdagslivets utfordringer. Folk oppsøker kunst for å koble av og lade batteriene. Dette peker på en grunnleggende målkonflikt mellom publikums behov og kunst-offentlighetens tilbud. 5 Kunstoffentligheten byr på eksistensiell 1 Prosjektet startet i 2012 og avsluttes i Vi definerer kulturmarkedet som innbyggere i Oslo og Akershus over 15 år som har besøkt minst ett kulturarrangement i sitt liv inkludert kino, bibliotek, live musikk, komedie, museer, gallerier, teater og dans. 3 Inkludert klassisk musikk, opera, teater og drama og alle danseforestillinger - eksklusive musikaler og pop/rockekonserter. 4 Eksklusive klassisk ballett 5 Ref. Arild Danielsen studie fra 2002, Behaget i kulturen.

2 uhygge, intellektuell tyggemotstand og samfunnskritikk når publikum i alminnelighet er motivert for en hyggelig og berikende kveld på byen med gode venner. Respondenter som kjente til, men ikke hadde besøkt Dansens Hus, ble spurt hvorfor de ikke hadde vært der. De mest populære alternativene blant de som ikke hadde vært der tidligere var at de ikke vet hva som skjer (57%), at tilbudet ikke er interessant eller relevant (22%) eller at det er for mye å velge i andre steder (21%). Pris, mangel på forkunnskap eller praktiske utfordringer kom langt ned på listen. De vanligste grunnene for å ikke gå oftere blant de som har vært der var andre forpliktelser (43%), ikke vite hva som skjer (41%) og har ikke kommet så langt (28%). Det mest oppsiktsvekkende ved Dansens Hus sitt publikum er den store kryssbruken med andre scenekunstinstitusjoner de som går på Dansens Hus går mest på alle andre scenekunstinstitusjoner i byen både de store etablerte og de mindre og mer avantgarde scenene..det kan se ut som om det å oppsøke Dansens Hus er ensbetydende med å være die hard scenekunstfanatiker. Baksiden av medaljen er at det foreløpig er en eksklusiv gruppe som bruker Dansens Hus. For danse-norge er det en stor utfordring at dansekunsten synes irrelevant for de aller fleste. Ikke-brukernes fordommer I fokusgruppene kom det klarere fram hvilke fordommer som ligger til grunn for at folk ikke oppsøker dans. Kort oppsummert er oppfatningen blant ikkebrukerne at danseforestillinger er noe for helt spesielt interesserte, dansere og deres venner. Kanskje ikke så rart at det oppfattes slik når man har valgt å kalle scenen for Dansens Hus en relativt klar melding om hvem huset er til for? Det var ellers en gjennomgående oppfatning at dansepublikummet er yngre enn teaterpublikummet, og mindre konservativt, noe som ble oppfattet som positivt av de som bemerket dette forholdet. Det var likevel en utbredt oppfatning at moderne dans er mindre engasjerende enn teater. Man blir kanskje litt mer imponert på en danseforestilling, eller man bør kanskje bli det men man får jo ikke formidlet så mye verbalt med dans, så det handler jo mest om å bruke øya og høre om de danser i forhold til musikken, mens på teater har du jo anledning til å bruke stemmen og formidle noe mer. Adjektivet imponerende var flittig brukt av ikke-brukerne, noe som tyder på at profesjonell dans oppfattes som kroppsbeherskelse på grensen til idrett, men at utsikter til å bli imponert ikke er nok til å lokke folk inn i salen. Det var ingen av de vi snakket med som gav uttrykk for en forventning om å bli emosjonelt bergtatt av dans eller å få intellektuelle aha-opplevelser. Også for de som svarte

3 bekreftende på at de selv likte å danse, var tanken på å sitte og se på en hel danseforestilling lite motiverende. Jeg kan godt se på type Hip-hop og moderne dans for å bli imponert over den kroppsbeherskelsen de har, men å sitte å se på dans i halvannen time tror jeg ikke jeg hadde klart. Det er mye morsommere å danse selv enn å se på. Scenekunsten krever mye av sitt publikum. Vi lar oss disiplinere i mye større grad enn andre live-publikummere. På et museum eller en rockekonsert er det greit å prate, bevege seg i eget tempo, nyte et glass, ta bilder og selfies, dele i sosiale medier osv. Setter du deg i teatersalen forventes det at du sitter stille med mobilen avslått. Scenekunsten er sårbar og krevende. Et sjansespill for alle involverte. Og kanskje er det dette som er så avhengighetsskapende for mange av oss. At du som scenekunstpublikum er reelt medskapende i situasjonen. Det står mye på spill under en forestilling, ikke bare på scenen, men mellom scene og sal, utøver og publikum. Hva har vi lært? Oslo Atlas har lært oss at det ikke er barrierer men mangel på motivasjon som er grunnen til at mange ikke benytter scenekunsttilbudene. Det ikke-brukerne har til felles er mangelen på kjennskap til hva moderne dans kan uttrykke, hvor stimulerende, dypt menneskelig, rystende og smertefullt vakkert det kan være når noe som kunne vært revet rett ut av ditt eget høyst private følelsesliv blir spilt eller danset fra en scene, og hvor forsterket det emosjonelle kicket kan bli av at opplevelsen deles med alle de andre ukjente menneskene som ser på samtidig. Følelsen av fellesskapet som oppstår under en forestilling er noe av det mest underkommuniserte ved scenekunstkunstopplevelsen. Innholdet i scenekunstkommunikasjonen dreier seg som regel om utøvere og verk. Men folk ser ikke Hedda Gabler for 20. gang fordi de lurer på hvordan det går. Vi ser den fordi vi jakter på de magiske øyeblikkene når engelen går gjennom scenen, for å sitere Jon Fosse. 6 Eller duenden, i følge Lorca. 7 Det er vanskelig å formidle opplevelsesintensiteten i salen når alt klaffer. Det er krever formidlingskunst på høyt nivå. På bakgrunn av funnene i Oslo Atlas er det klart at publikumsutvikling for scenekunst handler om å gi folk tillit til at opplevelsen vil ha følelsesmessig og 6 Gnostiske essays, det Norske Samlaget Federico García Lorca first developed the aesthetics of Duende in a lecture he gave in Buenos Aires in His vision of the state of the duende was irrationality, earthiness, a heightened awareness of death, and a dash of the diabolical.

4 intellektuell verdi. Det er ingen liten utfordring vi står ovenfor. Det handler om å gradvis endre allmenhetens oppfatning av hvordan det oppleves å være scenekunstens publikum. Jeg tror det er mulig. Hva må gjøres? Det finnes ingen one-size-fits-all-model for publikumsutvikling. Men rene markedsføringstiltak i form av produktannonsering og presseomtale biter ikke på ikke-brukerne. De kommuniserer best overfor det etablerte publikummet som vet hva de er ute etter. For å nå ikke-brukere med kommunikasjonstiltak må innholdet formidle publikums gode opplevelser med publikums egne ord. Hvem blir den første til å sette i gang twitterkampanjen #magiske øyeblikk? Kunstspråket og formidlingen av kunstnerens intensjoner er mest interessant for viderekommende og folk i bransjen. For mindre bevandrete publikummer kan videoer og soundtrack fra prøver og forestillinger være mer fengende. Denne typen innhold formidlet gjennom sosiale medier på måter som ikke virker påtrengende, men som pirrer nysgjerrigheten, kan på sikt bidra til å endre omdømmet til en kunstform eller et visningssted. Det handler om å bygge ned fordommer og å bygge opp tillit til at kunst kan være medrivende på en underholdende måte, selv når den griper ned i de mørke sidene av eksistensen. Det handler om å fascilitere word-of-mouth og la publikum tripadvise sine venner. Publikumsutvikling kan selvsagt også kan ta form av omfattende opplæringstilbud som tar sikte på å skolere en målgruppe. Det kan være tiltak rettet mot barn og ungdom, eller mot voksne i et avgrenset lokalsamfunn. Sammenliknet med tilsvarende scener i byer som Berlin og London satser Oslos scenekunstinstitusjoner i liten grad på formidling og outreachprogrammer. Publikumsutvikling praktiseres hovedsakelig i form av programmering og markedsføring, men det er en voksende erkjennelse av at publikumsutvikling og publikumsvedlikehold i dag krever langsiktig analog og digital relasjonsbygging Som kunst-eksperter og ekspert-publikum har vi en tendens til å glemme at kunstopplevelsen alltid i bunn og grunn er sosial. Oslo Atlas minner oss om at allmenhetens sosiale behov alltid går foran de kunstneriske. Med sosiale behov tenker jeg på alt fra muligheten til å treffe likesinnede og venner til å kunne spise og drikke godt og slappe av i en behagelig sosial setting før og etter forestilling. Men også til det helt nye og stadig mer påtrengende behovet for å fange opplevelsen med den tingen 90 % av oss bærer med oss i hånden. The devise.

5 Vi lever i en mobilifisert samtid hvor kreativitet er en megatrend og hvor kunst og kultur florerer, både på tilbuds- og etterspørselssiden. Stimuli-addicts tråler Oslos mangfoldige kulturscene på jakt etter nyskapende remixer av tradisjonelle kunstformer. Multi-disiplinære, multi-kulturelle og multisensoriske opplevelser er ettertraktet av den nye avantgarden blant publikum, og alt deles og spres kontinuerlig via mobilen i sosiale medier. På scenekunstarenaene er det foreløpig mobilforbud. Om google glass blir like utbredt som mobilen er i dag, vil alle kunne filme forestillingen og spre videoen i sosiale medier mens de sitter i salen, uten at publikumsvertene kan gjøre noe med saken. Publikumsutvikling er en betegnelse som kan oppsummere de initiativene som må tas for å overvinne den iboende motstanden mot det ukjente, uprøvde og nye i offentligheten og i scenekunst-feltet. Publikumsutvikling betyr offentlighetsutvikling. Det norske ordet for publikum kommer av det latinske publicus som betyr offentlighet. Oslo Atlas har lært oss at den største barrieren for de som ikke kommer er et etterlatt inntrykk i offentligheten av at scenekunsten krever mer av sitt publikum enn den gir tilbake i form av opplevelsesintensitet. Det er opp til scenekunstnerne og scenekunstens formidlere å motbevise disse fordommene. Et av mange mulige grep kan være å la publikum overta formidlingen. Det stiller ingen krav til kunsten. Men det forutsetter at vi tilbyr delbart innhold. Det sitter foreløpig langt inne blant scenekunstens rettighetshavere og gatekeepere.