Performaprosjektet Rapport nr. 3 UTVIKLINGSSAMTALER MED NYTT PUBLIKUM

Transkript

1 Performaprosjektet Rapport nr. 3 UTVIKLINGSSAMTALER MED NYTT PUBLIKUM 1

2 Innholdsfortegnelse Performaprosjektet, delrapport 3: Utviklingssamtaler med nytt publikum Innledning Pilot: Utviklingssamtaler med nytt publikum Opplegg Metode Hovedfunn Moderator Tonje Gotschalksens oppsummering av utviklingssamtalene Holdninger til kultur, kunst og underholdning og bruk av begreper Forutinntatte holdninger til institusjonene og deres kjernepublikum Pris er svært viktig og del av et større barrierebilde Invitasjon er for denne gruppen essensielt Forventninger slår begge veier - positive overraskelser og skuffelser Forventninger og forutinntatte holdninger andre veien Tilrettelegging og å gjøre verkene tilgjengelige er veien å gå Live er største styrke 'Live' er også forbundet med risiko Positive erfaringer med institusjonen er med på å bygge ned fordommer

3 Performaprosjektet, delrapport 3: Utviklingssamtaler med nytt publikum 1. Innledning 1 Performaprosjektet springer ut av Stortingsmelding 10. ( ) Om Kultur, inkludering og deltaking fra Under opplisting av ulike foreslåtte oppfølgingstiltak heter det på side 62 kap Kulturdepartementet vil initiere eit 3-årig forsøks-og utviklingsprosjekt for å inkludere nye publikumsgrupper i kulturinstitusjonane. Prosjektet vil bli utvikla og gjennomført i samarbeid med 6 til 8 utvalde institusjonar, Norsk Teater- og Orkesterforeining, Norsk publikumsutvikling og Norsk kulturråd. Prosjektet skal bidra til å utfylle institusjonane sin kunnskap om eksisterande og potensielle brukargrupper og kartleggje moglege barrierar for auka deltaking. Performaprosjektet pågikk i tre år fra juni 2012 til juni Tilskuddet fra departementet var på 1,5 mill fordelt over 3 år. Styringsgruppen har bestått av Norsk Teater og Orkesterforening og Norsk Kulturråd. Partnerinstitusjoner har vært Dansens Hus, Den Norske Opera og Ballett, Det Norske Teatret, Nationaltheatret og Oslo Filharmonien. Partnerinstitusjonenes rolle har vært å delta i utformingen av undersøkelsen Oslo Atlas, samt å bidra både faglig og økonomisk til utviklingen og gjennomføringen av tiltaket beskrevet i denne del-rapporten Utviklingssamtaler med nytt publikum. Performaprosjektet har hatt fokus på kunnskapsproduksjon. Funn presenteres i fire ulike delrapporter. De fire rapportene det dreier seg om er: Rapport 1: Oslo Atlas del 1 en segmenteringsanalyse av markedet for musikk- og scenekunst. Denne rapporten beskriver funn fra en omfattende online befolkningsundersøkelse i Oslo og Akershus fra september I denne testet vi blant annet ut en segmenteringsmodell som tar sikte å avdekke ulike publikumstypers behov i møte med kunst- og kulturinstitusjoner. Modellen har stimulert institusjonene til nytenkning når det gjelder kommunikasjon med ulike publikumsgrupper. Rapport 2: Oslo Atlas del 2 segmenttilhørighet og barrierebilder i grupper med lav inntekt. 1 Hver av delrapportene under Performaprosjektet starter med denne innledningen. 3

4 Som en oppfølging av oven nevnte kvantitative spørreundersøkelse gjennomførte vi i november 2013 fokussamtaler med ikke-brukere av musikk- og scenekunst med lav inntekt. Rapporten baserer seg på disse, samt et dypdykk i data fra den kvantitative undersøkelsen. Rapport 3: Utviklingssamtaler med nytt publikum. Innholdet i rapporten presenterer resultater fra en kvalitativ undersøkelse i form av fokussamtaler med 78 personer som med utgangspunkt i Performaprosjektet besøkte partnerinstitusjonene for første gang. Utviklingssamtaler med nytt publikum er en pilot for dialog med første-gangs-besøkende utviklet innenfor rammene av Performaprosjektet. Rapport 4: Kunst som formidling. Den siste rapporten er basert på intervjuer med ledere for pedagogiske avdelinger ved ulike musikk- og scenekunstinstitusjoner i Berlin. I disse institusjonene satses det tungt på kunstnerisk basert formidling, og det arbeides med kulturell inkludering gjennom medskapende prosjekter. Annen kunnskap I tillegg til disse fire rapportene har vi samlet og delt kunnskap om kulturell inkludering gjennom et nordisk og et internasjonalt mobilitetsprogram. Dette er prosjekter som forløp parallelt i tid med Performaprosjektet, med egne budsjetter, men hvor det var faglig overlapping. Performaprosjektet, Open All Areas og Kreativ kulturdialog er tre ulike prosjekter som til sammen utgjør den kunnskapsbasen NPU bygger på i sine anbefalinger rundt spørsmål om kulturell inkludering. Programmene har gitt oss mulighet til å bekoste reise og opphold for deltakere fra Norge, både fra Performaprosjektets partnerinstitusjoner og fra andre deler av scenekunstfeltet, uten å belaste Performaprosjektets budsjett. Kreativ kulturdialog Vi har deltatt i et skandinavisk nettverk av scenekunstnere for å undersøke om kunstnerisk inkludering og medskaping med personer fra ulike samfunnsgrupper fører til større interesse blant disse til å delta som publikum. I dette prosjektet har det kommet til overflaten negative holdninger til publikumsutvikling blant scenekunstnerne. Publikumsutvikling forstått som markedsføring med fokus på gjenkjøp, og hvor relasjonen til publikum reduseres til et kundeforhold er sensitivt. Disse motforestillingene ligger dypt forankret i kunstfeltets verdigrunnlag og preger holdningen til publikumsutvikling og kulturell inkludering i deler av sektoren. Et essay med tittelen «Gjennom ordene» 4

5 reflekterer Ingrid E. Handeland over disse motsetningene. Essayet finnes nedlastbart på våre nettsider under Prosjekter/Kreativ kulturdialog. Open All Areas Parallelt med Performaprosjektet har NPU deltatt i et internasjonalt mobilitetsprogram gjennom Audiences Europe Network. I dette prosjektet har vi blitt kjent med institusjoner og prosjekter som har hatt kulturell inkludering som mål. Performaprosjektets partnere deltok på nettverkssamling i København i juni Da det europeiske nettverket deretter møttes i Oslo i oktober 2013 var Performaprosjektet hovedcase. Rapporter finnes nedlastbart på våre nettsider under Prosjekter/Open All Areas. 2. Pilot: Utviklingssamtaler med nytt publikum 2 I denne delrapporten beskrives gjennomføringen av en pilot utviklet innenfor rammene av Performaprosjektet som vi har kalt Utviklingssamtaler med nytt publikum. Med utgangspunkt i denne metodikken kan alle institusjonene i NTO-feltet gjennomføre publikums-samtaler. Innenfor rammene av Performa-prosjektet var det 80 personer fra Oslo som aldri hadde deltatt tidligere, som fikk anledning til å oppleve musikk- og scenekunst og delta i en moderert samtale om opplevelsen. Partnerinstitusjonene fikk anledning til å oppleve samtalen live, og i form av opptak. Samtalene dreide seg om både fordommer, forventninger, behov og opplevd kvalitet. Den gav partnerne verdifull informasjon som de tar med seg i sitt videre arbeid med å utvikle nye publikumsgrupper. 2.1 Opplegg Våren 2015 gjennomførte partner-institusjonene i samarbeid med NPU utviklingssamtaler med personer som aldri hadde besøkt dem tidligere. Rekruttering av representanter for nye publikumsgrupper ble foretatt av Norstat. Samtalene baserte seg på at personer som ikke tidligere har deltatt på noen av de fem involverte partner-institusjonene skulle delta i modererte samtaler om deres «førstereis-opplevelse». Deltakerne ble bedt om å nedtegne sine fordommer om kunst og kultur, scenekunst og de aktuelle scenekunstinstitusjonene, om arenaen, formidlingstilbudet, det sosiale møtet med det eksisterende publikummet og det kunstneriske innholdet i forestillingene. På den måten ønsket vi å etablere et direkte møte mellom institusjon og «det nye publikummet». Det ble hentet inn en moderator som utviklet samtaleguide og gjennomførte samtaler med ti ulike fokusgrupper. 2.2 Metode Norstat ble bedt om å rekruttere personer som ikke hadde besøkt institusjonene på fem år. Dette i tråd med Performaprosjektets innretning. De ble videre bedt om at personene skulle 2 Denne rapporten bygger på rapporter fra prosjektleder for tiltaket: Siri Forberg, og Moderator Tonje Gotchalksen, og er redigert av Ingrid E. Handeland, redaktør for den samlete rapporten av prosjektet. 5

6 har variert sosio-demografisk, økonomisk og kulturell bakgrunn. I tillegg var det rekruttert med fokus på alder, kjønn, og politisk tilhørighet for å få i tale et så bredt utvalg som mulig. I tillegg var det - i tråd med det kulturpolitiske tiltaket om sosial inkludering slik det beskrives i Meld.St.10 Kultur, inkludering og deltaking et mål å rekruttere inn personer som ble definert inn under kategoriene lav inntekt, etniske minoriteter og nedsatt funksjonsevne. Hensikten med samtalene og disse rekrutteringskriteriene var å få belyst ulike synspunkter, personlige oppfatninger og erfaringer gjennom diskusjon mellom deltakerne og moderator. Diskusjonsguiden ble utarbeidet med tanke på å belyse deltakernes syn på og definisjon av kultur- og kulturopplevelser generelt, og å avdekke generelle oppfatninger og kjennskap til de fem institusjonene. Vi ønsket innsikt i hva som hindret eller motiverte deltagerne i å besøke disse institusjonene, og i hvilken grad møtet med disse og referanseforestillingene/konsertene ville kunne ha innflytelse på deltakernes interesse for liknende kulturtilbud i framtiden. Institusjonen ønsket også å finne ut av i hvilke kanaler og på hvilken måte dette publikummet ønsker informasjon om deres tilbud. Analyser fra disse samtalene er gjengitt i rapporter forfattet av Tonje Gotschalksen og utgjør en viktig del av rapporten. 2.3 Hovedfunn Deltagerne skiller mellom kunst og kultur. Kunst og underholdning utgjør begge en naturlig del av kulturbegrepet, og man skiller mellom høy og lavkultur. Høykultur forventes å være med krevende men også potensielt mer givende, enn lavkulturell underholdning. Partnerinstitusjonene assosieres med høykultur noe som fungerer som en barriere for å benytte tilbudet. Det er flere faktorer som hindrer deltagelse: forutinntatte holdninger til institusjonene og kjernepublikummet i tillegg til fordommer om høy pris utgjør en viktig del av et større barriere-bilde. I tillegg er det viktig for mange å kunne dele denne opplevelsen med andre det å oppsøke institusjonene er noe man ønsker å gjøre sammen med noen. Dette forsterker det økonomiske aspektet ved beslutningen om ikke å delta. En helaften med hele familien representerer en stor økonomisk investering som blir nedprioritert på grunn av fordommer og mangel på motivasjon. I etterkant av å ha sett eller lyttet til ulike forestillinger og konserter gir deltagerne uttrykk for både positive og negative opplevelser, men mange gir uttrykk for at det var en overraskende positiv opplevelse. Deltagerne er tydelige på at live aspektet er det som gjør opplevelsen unik og som bidrar til at opplevelsen i etterkant i mange tilfeller beskrives som positivt. Det er grunn til å anta at disse deltagerne i utgangspunktet ikke ville ha oppsøkt institusjonene på egenhånd. Det betyr at de på en eller annen måte må oppleve seg invitert inn eller bli tatt med av noen de kjenner. Da de i mange tilfeller ikke kjenner noen som benytter disse tilbudene blir de stående utenfor. 6

7 3. Moderator Tonje Gotschalksens oppsummering av utviklingssamtalene 3.1 Holdninger til kultur, kunst og underholdning og bruk av begreper I alle gruppene ga deltakerne uttrykk for at de assosierte kultur svært bredt, og at det er et stort og vidt sekkebegrep. I alle gruppene var det mange som mente at Kunst og underholdning naturlig hører med innenfor det som kan omtales som kultur. Kultur kan for noen deltakere deles inn det de definerer som høykultur (eksempel: teater, opera, ballett), og lavkultur (eksempel: kino). Her var det uenighet om hva som tilhørte høyeller lavkultur, men at det gikk et skille et sted var det stor enighet om. Så på den ene siden sier deltakerne at kunst og underholdning hører hjemme innenfor begrepet kultur. På den andre siden ser det ut til at kulturopplevelser brukes på en måte som tydelig fjerner seg fra underholdning, og dette viser at det går et skille innenfor kulturbegrepet. I alle gruppene kom det fram at en kulturopplevelse er knyttet til forventninger. Når de innfris er de med på å gjøre opplevelsen god. Det forventes av en god kulturopplevelse at den skal gi en verdi - den skal gi oss noe mer. Gjør den ikke det kan den betraktes som dårlig. Dette er ikke tilfelle med underholdning. Underholdning trenger ikke å gi oss noe mer og deltakerne har ikke krav til verdi på samme måte. For kunst var det motsatt. Her var kravene til verdi høye. Det ser ut til at kravene deltakerne har til en kulturopplevelse og en kunstopplevelse er de samme når det gjelder verdi, og at disse to begrepene ofte blandes. Krav til en kultur- eller kunstopplevelse kan være til verket - at det skal gi en verdi i form av utbytte. Hva som nevnes som utbytte varierer, men nesten alt deltakerne trakk fram er knyttet til følelsesmessige verdier, minner, refleksjon, gode følelser, åndelig berikelse. Krav kan også være forbundet med krav til mottaker - at verket blir oppfattet som krevende. Krav til mottaker er med på å definere verket som mer eller mindre tilgjengelig. Høye krav til mottakerens kunnskap, konsentrasjon eller ettertanke er med på å gjøre verket krevende. Dette blir oppfattet både positivt og negativt. En opplevelse som defineres som underholdning er helt klart annerledes sett i sammenheng med forventninger og krav. Underholdning stiller ingen krav til verken verket eller mottaker. Underholdning blir aldri sett på i sammenheng med tilgjengelighet: «jeg tenker at hvis det er dårlig kunst så er det meg (det er noe galt med), dårlig underholdning er bare dårlig» I den videre samtalen om hva som kjennetegner en kunstopplevelse og hva som kjennetegner underholdning, ble skillet mellom 'høykultur' og 'lavkultur' enda tydeligere. 7

8 Det kan være grunn til å tenke at dette skillet blir så tydelig fordi kunst og underholdning oppfattes som ytterpunkter innenfor kulturbegrepet. Dette er det viktigste skillet innenfor det store og vide kulturbegrepet. Kunsten er en del av kulturen, og rangerer øverst innen det mange kaller «høykultur» Kunst oppfattes samtidig å stå helt for seg selv, som noe eget og særegent - nesten som en egen kategori. Ettersom begrepene kulturopplevelse og kunstopplevelse ofte blandes, kan det se ut til at det eksisterer forskjellige definisjoner på ordet kultur og det kan ha flere betydninger i forskjellige sammenhenger. Selv når det blir brukt alene så er det underforstått hva vi mener. Står ordet helt alene er det et stort sekkebegrep. Når det brukes i sammenheng med opplevelser så er det underforstått at betydningen av ordet kultur er mer begrenset, og underforstått knyttet til noe som gir verdi. Det kan derfor være grunn til å konkludere med at performative uttrykk er sterkt knyttet til deltakernes kunstbegrep, og at deltakerne skiller mer aktivt mellom 'høykultur' og 'lavkultur' i sine tanker om kultur enn de gir uttrykk for i første omgang. Det ser ut til å være et skille mellom hvordan deltakerne tenker på de forskjellige kulturarrangementene som tilbys. Dette kan være en del av grunnen til den udefinerte barrieren mange har overfor institusjonene. Institusjonenes tilbud omtales som kulturopplevelser, men det ser ut til at deltakerne tenker på institusjonenes tilbud innen det som for dem nesten er en annen kategori, kunst. Institusjonenes tilbud ligger dermed så langt unna underholdning som det er mulig å komme innenfor deltakernes oppfatning av det vide kulturbegrepet. Konsekvensen er at alle forutinntatte holdninger som deltakerne måtte ha overfor 'høykultur' og kunst slår inn som barrierer med en gang avsenderen av tilbudet er en av institusjonene. Det er interessant å se på muligheten for at deltakerne definerer seg som utenfor deler av kulturlivet. De ønsker ikke å bli assosiert med det de kaller 'høykultur'. Det er sterke indikasjoner på at deltakerne verken tenker at kulturtilbud fra institusjonene er for dem, eller at de passer sammen med det de tror er institusjonens kjernepublikum. Denne selvekskluderingen fører til at deltakerne i utgangspunktet står langt unna å vurdere disse kulturtilbudene. Før besøk var det stor skepsis blant deltakerne, selv om mange samtidig gledet seg. Nesten alle deltakerne ga uttrykk for at de ikke trodde referanseforestillingen de skulle se kom til å være noe for dem. Mange ga også uttrykk for at de engstet seg for at de ikke skulle passe inn, og at de måtte passe på å kle seg og te seg riktig. 3.2 Forutinntatte holdninger til institusjonene og deres kjernepublikum. Deltakerne har til dels sterke forutinntatte holdninger til både institusjonene og deres kjernepublikum før besøk. Disse holdningene er både positive og negative, men det er 8

9 mest negativt å si før besøk. Positivt assosierer deltakerne institusjonene med noe tradisjonelt og storslagent som representerer profesjonalitet og kreativitet. Ved bruk av projektiv teknikk kommer det fram mange beskrivende ord. Negativt assosieres institusjonene som mennesker i årene, noen helt oppe i årene, med hatt og frakk, grått hår og stokk. Det kan være en snobbete kvinne med muffe og Pomeranian hund eller en eldre mann som røyker sigar eller pipe. Personene har gått ut på dato, og : «det er en jeg kan ha fordommer mot». Det som går igjen er at denne personen ikke er en de ønsker å bruke tid sammen med. Hun eller han oppfattes som selvopptatt, er vanskelig å kommunisere med og slitsom å være sammen med. Kjernepublikumet beskrives som 'typisk vestkant', kvinner 40+ som har tid og råd til å delta på forskjellige kulturarrangementer. Før besøk beskrives kjernepublikumet som en 'klikk' av spesielt interesserte, som det er vanskelig å komme inn i og som ser ned på de som er annerledes og ikke passer inn. 3.3 Pris er svært viktig og del av et større barrierebilde I alle gruppene ble det fort klart at deltakerne på forhånd trodde at prisnivået på billettene var høyt. For noen var dette nok til at de hadde slått tanken på besøk fra seg. Få hadde undersøkt videre for å finne ut om dette faktisk var tilfelle eller ikke. Fordommer om pris er en av de viktigste grunnene til at denne gruppen ikke har vurdert å besøke en av institusjonene tidligere. Prisen på billettene blir raskt del av et mye større og sammensatt barrierebilde. Institusjonenes kulturtilbud blir i det store og hele, kanskje med unntak av Oslo- Filharmonien sett på som noe sosialt. Å oppleve dans, teater eller opera er noe deltakerne ikke vurderer å gjøre alene. En konsert med Oslo-Filharmonien skilte seg litt ut her. Det var flere deltakere som mente at det å oppleve en klassisk konsert var noe man like gjerne gjorde alene, fordi møtet med musikken var noe 'privat'. Prisen på billettene blir sett i sammenheng med hvor mange i familien som skal gå. De fleste av deltakere snakket også om at det å kunne ha en kveld ute sammen er en naturlig og hyggelig del av totalopplevelsen. De som har små barn må kanskje betale for barnevakt. Mange refererte til at hadde spist ute samme dag. At de i tillegg tok et glass i pausen, eller etterpå gjorde at kvelden ute sammen endte opp med å bli en større utgift. Det ser derfor ut som om institusjonenes tilbud blir sett på som del en del av en totalutgift for en hel kveld. Billettprisen utgjør en stor del, men tilleggsutgiftene kan ende opp med å bli vel så store. Dette fører til at det å delta på slike kulturarrangementer for mange blir en økonomisk prioritering som kan gå på bekostning av andre valg. Noen deltakere snakket om at det fort blir over 2000 kroner for en kveld for to personer, og at de ikke har råd til dette uten planlegging på forhånd. 9

10 Krav til planlegging og at besøket må prioriteres innenfor familiens økonomiske rammer blir helt klart en barriere. Dette leder også til en annen utfordring - å gjøre det riktige valget for flere enn seg selv. Å velge riktig kulturtilbud er viktig. For deltakerne er det avgjørende når to voksne eller hele familien skal gå sammen. For at det skal bli en hyggelig kveld må alle ha utbytte av den. Interesse blir viktig, og terskelen for å prøve noe nytt blir høy. En deltaker nevnte at hun ikke hadde gått i teateret på mange år fordi mannen hennes ikke liker teater, selv om hun godt kunne tenke seg å gå. Det at hun ikke kunne finne noen å gå med, og at billettene i hennes oppfatning var dyre var grunnene til at hun ikke hadde besøkt tidligere. Billettpris er på denne måten en del av et større barrierebilde som handler om deltakernes økonomiske situasjon og prioritering, krav til planlegging og viktigheten av å velge riktig kulturtilbud for flere enn seg selv. 3.4 Invitasjon er for denne gruppen essensielt Barrierene i denne gruppen er som nevnt flere og sammensatte. Terskelen for besøk er såpass høy at det er lite trolig at mange i denne gruppen ville ha kommet til å velge et kulturtilbud fra en av institusjonene på egen hånd. De må inviteres inn, eller bli tatt med av noen de kjenner. Det å bli invitert ble av mange oppfattet som veldig positivt. At institusjonen ønsker dem som en del av sitt publikum og vil snakke med dem, høre hva de mener, ga flere en følelse av at dette kanskje kunne være noe for dem allikevel. Mange ønsket å være åpne og se hva de kunne få ut av kvelden. Muligheten til å gjøre seg opp sin egen mening igjennom erfaring ble for denne gruppen helt avgjørende for hvordan de tenker på kulturtilbudene fra institusjonene. For flere enn halvparten ble det til deres overraskelse et så positivt møte at det ga mersmak. De sier de vil komme tilbake. Å kunne gjøre seg opp en mening basert på erfaring, ikke på hva de tror på forhånd er for denne gruppen helt essensielt. De fleste av deltakerne gikk sammen med noen på referanseforestillingen. Disse har vi ikke snakket med, men inntrykket fra gruppene er at mange av ledsagerne heller ikke gikk ofte på dans, teater, klassisk konsert eller opera. Noen av deltakerne nevnte at de til og med hadde hatt vanskeligheter med å få med seg en å gå sammen med. Det kan være grunn til å anta, selv om vi ikke spurte direkte om dette i gruppesamtalene, at deltakerne er del av et miljø der få eller ingen vurderer tilbud fra institusjonene som en mulighet. Slik blir dette en dobbel barriere for institusjonene som tilbyr performativ kunst, fordi det sosiale aspektet tilsier at ingen har spesielt lyst til å gå alene. 10

11 Å prøve noe nytt sammen er det noen som vurderer, men dette innebærer risiko. Risikoen for å sitte igjen med følelsen av å ha hatt en dårlig kulturopplevelse som rett og slett var: «bortkastet tid og penger». Ved å bli invitert slik at det er mulig uten større risiko å gjøre seg en egen erfaring, kan synet på institusjonenes tilbud endres. Et positivt møte kan bygge ned barrierer. Deltakerne går fra å aldri vurdere tilbud fra institusjonene til å vurdere å ta med seg venner og familie neste gang. 3.5 Forventninger slår begge veier - positive overraskelser og skuffelser Forventningene til institusjonene er at de skal levere kunstopplevelser av høy kvalitet med stort utbytte. Deltakerne var tydelige på at det som er med på å karakterisere en kulturopplevelse som dårlig er hvis forventningene ikke innfris. De har store forventninger til at institusjonene skal levere på høyt kunstnerisk nivå. Verkene skal være krevende for utøverne, og ha helt tydelig innhold. Kunsten skal gi utbytte. Deltakerne forventer også at det skal være profesjonelt og godt gjennomført av skuespillere, sangere musikere og dansere på scenen. De stiller helt klart krav til at opplevelsen skal gi dem noe mer. Hvis dette ikke innfris blir de skuffet. Noen deltakere hadde få eller ingen forventninger til hva slags uttrykk de kom til å oppleve. De stilte så og si uten referanser i det hele tatt. Disse deltakerne hadde aldri tidligere opplevd noe som lignet på dette. Spesielt kom dette fram blant noen av de mannlige deltakerne som så referanseforestillingen på Dansens Hus. Disse likte godt det de så, selv om forestillingen inneholdt «for lite dans» for andre deltakere. Det å kunne være så åpen ser ut til å gi en mulighet til å oppleve verkene på helt egne premisser. Det ser ut til at det er mange som møter institusjonene fulle av forventninger om hva slags uttrykk de mest sannsynlig kommer til å oppleve. Flere trodde om Det Norske Teatret, Nationaltheatret og Den Norske Opera & Ballett at de som nasjonale institusjoner skal ivareta en tradisjonell scenetradisjon. Hva som kjennetegner denne tradisjonen var det forskjellige oppfatninger om, men når forventningene de har til uttrykkene ikke innfris er det noen som blir skuffet. Andre sier de ble positivt overrasket over at tradisjonelle scene- og teaterhus leverer det de beskriver som mer moderne, nyskapende og relevante forestillinger enn de hadde trodd. 3.6 Forventninger og forutinntatte holdninger andre veien Flere menn sier de liker scenekunst, og dans spesielt. Dette kom fram i gruppene som så klassisk ballett i Operaen, og som tidligere nevnt, de som så referanseforestillingen på Dansens Hus. Dette ble lagt merke til og kommentert av flere som overvar gruppene. Det virker som om dette var litt overraskende. Det er kanskje overraskende at særlig menn i det potensielt nye publikummet opplever at de får utbytte av forestillingene og dans spesielt. Det kan være interessant å se hvordan 11

12 dette kan være med å åpne for en større diskusjon. Spørsmålet er om det finnes forutinntatte holdninger innen institusjonene til hvilket publikum som vil være interessert i hvilken forestilling eller konsert. Videre om disse holdningene er med på å begrense oppfatningen av hvem institusjonene selv ser på som målgrupper for forskjellige deler av programmet. Hvis menn opplever å få større utbytte av scenekunst enn de på tilbudssiden tror, er det grunn til å spørre hvorfor det er slik. I lys av dette kan det være fruktbart å spørre om det finnes andre liknende holdninger til publikum, og om de virker begrensende? 3.7 Tilrettelegging og å gjøre verkene tilgjengelige er veien å gå Det som deltakerne er tydelige på er at de til en viss grad forventer at verkene skal være vanskelig tilgjengelige, og at kvelden mest sannsynlig vil bli krevende. Deltakere fryktet at de ikke skulle forstå og at det skulle ende opp med at de følte seg dumme. De var også redde for at de ville måtte komme til å lide seg igjennom noe veldig kjedelig og langtekkelig, fordi dette ville være noe de ikke hadde forutsetninger for å bli engasjert i. At de ikke kom til å ha de riktige forutsetningene som krevdes handlet også om hvem de trodde verkene var laget for. De fleste deltakerne tenkte at det de skulle oppleve var laget for spesielt interesserte. At de selv i utgangspunktet ikke var så interessert, var noe de trodde kom til å stå i veien for opplevelsen. Noen forsøkte å finne ut det de følte de trengte på forhånd for å være så godt forberedt som mulig. Andre var av den oppfatning at det uansett skal kunne kreves av et verk at det gir utbytte uten at det er nødvendig å lese seg opp på forhånd. Det ser ut til å være en utbredt oppfatning blant mange, ikke bare deltakerne i gruppene, at kunnskap om verket på forhånd kan ødelegge opplevelsen. Disse deltakerne ønsker ikke å høre andres mening eller tolkning av verket, men stå fritt til selv å gjøre seg opp sin egen mening. Denne grunnholdningen hos noen ser ut til å være forankret i at opplevelsen blir best hvis du som publikummer stiller med så blanke ark som mulig og ikke lar deg farge av anmeldelser eller terningkast. En slik holdning kan stå i veien for viktig informasjon. For disse ser det ut til at kunnskap om verket eller tanken bak sidestilles med 'tolkning,' som er ensbetydende med uønsket informasjon om andres meninger. Det fører til at flere publikummere ikke søker informasjon på forhånd. De kan dermed ende opp med å få bekreftet det de fryktet, at verket for dem oppleves som vanskelig tilgjengelig. Med mer kunnskap på forhånd kunne dette kanskje vært unngått. Det ser derfor ut til å være viktig å påpeke for publikum at informasjon og kunnskap på forhånd ikke tar noe vekk fra opplevelsen, men i stedet er med på å gjøre den bedre. Gruppesamtalene viser at det var til hjelp for deltakerne å få nok og riktig informasjon på forhånd. Riktig informasjon handler om at de må være trygge på at det de får vite ikke kommer til å ødelegge for overraskelsesmomenter under framføringen, og gir rom for egen tolkning. 12

13 Nok informasjon er i noen tilfeller viktig for å kunne forstå eller følge handlingen. I to av referanseforestillingene var det tydelig at deltakerne strevde med å få med seg handlingen. Et synopsis, bilde, eller annen informasjon om handlingen og karakterene ble etterlyst både for Den Norske Opera & Ballett sin ballettforestilling og Det Norske Teatret sin musikal. Oslo-Filharmonien og Den Norske Opera & Ballett har introduksjoner som helt tydelig er med på gjøre opplevelsen mer tilgjengelig enn deltakerne hadde regnet med. Oslo- Filharmoniens korte intervju med pianisten som en del av deres 'kort og klassisk' program, var preget av humor og en avslappet tone. Dette satte publikum tydelig pris på. Deltakerne følte at de kunne senke skuldrene, slappe av og bare nyte musikken. Den gratis introduksjonen som Den Norske Opera & Ballett har en time før sine helaftens forestillinger ble også trukket fram som viktig for opplevelsen. Her ble det også påpekt at innføringen i stykket ble formidlet med så mye kunnskap, overskudd og humor at det i seg selv ga en ekstra verdi. Forventningene til noe krevende, høytidelig og utilnærmelig ble endret. Deltakerne følte seg mer avslappet og mottakelige for opplevelsen av verket. Dette ga dem et større utbytte totalt sett. Konklusjonen er at denne type tilrettelegging og avmystifisering er viktig. Det kan være grunn til å spørre seg om dette ikke er det viktigste i møte med et potensielt nytt publikum, heller en å ha fokus på hvilke verk som passer til hvem. 3.8 Live er største styrke At 'Live' er største styrke kom fram i alle gruppene. Deltakerne er helt tydelige på at det er dette aspektet som gjør opplevelsen til noe unikt. 'Live' er direkte her og nå. Det kan gå galt, noe som er med på å gjøre det spennende. Dessuten er det ikke perfekt, og det gjør det levende. Et opptak kan bli 'perfekt' etter timer i studio, og en film etter mange tagninger. 'Live' krever stort fokus, både fra utøvere og publikum. Dette fokuset er noe publikum og utøvere investerer i sammen. Deltakerne opplevde det som mest positivt å være del av et større publikum. Selv om andre publikummere kan oppføre seg forstyrrende, så bidrar de mest positivt igjennom å skape fokus, stemning og atmosfære. For noen deltakere var kravet om et slikt fokus uvant. Mange er vant til å gjøre flere ting på en gang. De kan se på flere skjermer samtidig og velger hele tiden det de finner interessant. Er det ikke så interessant skifter de bare fokus, og følger med på noe annet på en annen skjerm. Institusjonenes største styrke ligger i at de har en arena der det er helt avgjørende med tilstedeværelse. Det kan se ut til at vi lever i en tid hvor det er få arenaer igjen hvor dette er regelen i stedet for unntaket. Derfor ligger det også en styrke i å understreke denne særstillingen. I løpet av den tiden forestillingen eller konserten varer så er det en ekstra verdi i at du som 13

14 publikummer kun er tilstede her og nå. Du er ikke tilgjengelig for verden utenfor og verden utenfor krever heller ikke av deg at du skal være tilgjengelig. På en konsert eller i teateret er det helt legitimt å ikke kunne kontaktes. Du har lov til fullstendig tilstedeværelse. I vår hverdag kan det ligge en større verdi i dette nå enn det gjorde for bare få år siden. For mange kan arenaen i seg selv oppleves som en berikelse av den grunn. ' Live- arena' blir i denne sammenhengen synonymt med 'fristed'. Deltakerne sier også at 'live' aspektet gjør dem mer åpne og tolerante for innholdet. Flere snakket om at de hadde sett 5 minutter av filmen "Sweeney Todd", og så slått av. Liknende utsagn kom fram i de andre gruppene. En ballett- eller operaforestilling eller konsert med et orkester på TV, er ikke noe deltakerne velger å se på. De sier det er kjedelig og at det ikke er noe for dem, så slår de av. Det viste seg at deltakerne helt klart syntes at opplevelsen av disse sjangrene var mye bedre 'live'. For noen var forskjellen så stor mellom 'live' og 'Tv' at opplevelsene ikke kunne sammenliknes. Mange sa at de ble overrasket over sin egen reaksjon. Erfaring med teater, dans og konserter på TV kan på denne måten feilaktig bekrefte denne gruppens oppfatning av at dette ikke er noe for dem. Ettersom de aldri tidligere (eller for veldig lenge siden) har sett performativ kunst 'live', vet de ikke hvor annerledes opplevelsen er. Deltakerne slår dermed fra seg tanken på å oppleve dette 'live' før de har forsøkt. De trenger kunnskap om hvordan 'live' aspektet har kraft til å utvikle interesse. 'Live' kan gjøre oss mer lydhøre og mottagelige for opplevelser av uttrykk vi vanligvis verken sier vi liker eller forbinder oss med. 'live ' har kraft til å utvide vår preferanse- horisont. 3.9 'Live' er også forbundet med risiko 'Live' oppleves også som en risikofylt investering. Deltakerne investerer mye i en slik opplevelse. De investerer tid, penger og følelsesmessig engasjement. Risikovillighet henger sammen med pris på billetten, interesse og kunnskap om arrangementet på forhånd. De fleste publikummere kommer inn med et håp om en god opplevelse som vil gi dem utbytte. De ønsker å komme ut med følelsen av å ha gjort et godt valg, og å være sikker på at hele opplevelsen var vel investerte penger, tid og krefter. Noen går ut igjen med gode følelser, mens andre blir skuffet. I denne sammenhengen har 'live' stor fallhøyde. Fallhøyden kan være med på å skape en høyere terskel overfor 'live' opplevelser. Publikum vil lettere velge noe de er trygge på enn noe nytt og ukjent. En negativ 'live' erfaring kan dermed føre til at de velger opplevelser med mindre risiko neste gang, og tenker at de i framtiden bør velge noe de vet de er interessert i eller kjenner fra før Positive erfaringer med institusjonen er med på å bygge ned fordommer 14

15 For de fleste deltakere endret holdningene til institusjonene seg etter besøk. De brukte ord som «avmystifisert» «tilsnakkanes». Deltakerne opplevde institusjonen de hadde besøkt som mindre formell, mer åpen, folkelig og imøtekommende enn de trodde på forhånd. Ved hjelp av projektiv teknikk kom endringen enda tydeligere fram. Alderen de fleste institusjonene ble assosiert med sank betraktelig for de fleste. Oslo-Filharmonien etter ble etter besøk ca. 40 år yngre. Flere positive beskrivende ord ble brukt etter besøk enn før. Verkene ble i det store og hele oppfattet som moderne, og for mange var opplevelsen også langt mer relevant enn de hadde trodd. Mange av deltakerne var positivt overrasket og sa de vurderer å besøke igjen fordi opplevelsen hadde gitt mersmak. Det varierte litt, men mange syntes at det de hadde opplevd «var for meg», eller «for alle», mens noen mente at verket fremdeles var for spesielt interesserte. Det som er viktig å merke seg er at selv noen av de deltakerne som ikke ble spesielt begeistret over forestillingen eller konserten de var på, oppga at de vurderer å besøke igjen. Disse deltakerne nevner andre verdier enn opplevelsen av selve verket som positivt. Det var flere eksempler på dette, men vi kan bruke Oslo-Filharmonien som eksempel. Selv om deltakeren ikke likte musikken, kunne hun se at orkesteret var engasjerte, profesjonelle og pianisten svært dyktig. Neste gang ønsket hun seg et annet klassisk verk som ikke var en klaverkonsert. Det dette eksemplet viser er at selv etter lite utbytte av verket kan besøket i seg selv oppleves som så positivt og relevant at deltakeren vurderer å komme igjen. En positiv erfaring i møte med institusjonene er med på å bygge ned fordommene deltakerne har om at dette er kunst som gått ut på dato og «ikke noe for meg». Ø Møtet mange deltakere hadde med institusjonene og deres 'live- arena' viser at scenekunsten, og klassiske konserter kan ha relevant og dagsaktuelt innhold som evner å bevege og berike også de som ellers velger å stå utenfor. Hvis disse menneskene blir en del av institusjonenes publikum gjør det at sammensetningen til det som oppfattes som kjernepublikum på lang sikt endres. Hvis sammensetningen av kjernepublikummet endres og oppfattes mer som 'helt vanlige folk', så er det et publikum flere har lettere for å assosiere seg med. Dette kan være med på å bygge ned fordommene som det har vist seg at flere har overfor institusjonene. 15