International Research Institute of Stavanger AS

Transkript

1

2 International Research Institute of Stavanger AS

3 International Research Institute of Stavanger AS Forord I prosjektet Scenarier 2029 retter vi oppmerksomheten mot den fremtidige utviklingen på Sørvestlandet. Hvordan vil Bergensregionen, Haugalandet, Stavangerregionen og Sørlandet utvikle seg fram mot 2029? Hvordan vil det være å bo, arbeide og leve her? Helse er et sentralt tema i samfunnsutviklingen. I dette notatet ser vi nærmere på hvilke forhold som påvirker etterspørsel og tilbud av helse- og omsorgstjenester, og hvordan denne sektoren kan bli preget av betydelige endringer frem mot Arbeidsnotatet er skrevet av seniorforsker Svein Ingve Nødland. Det er utarbeidet på grunnlag av tilgjengelig offentlig statistikk og litteratur om helse- og omsorgstjenestene. Stavanger, Martin Gjelsvik, prosjektleder

4 iv

5 Innhold FORORD INNLEDNING NASJONALE VEKSTMØNSTRE OG FORUTSETNINGER Vekstmønstre og vekstfaktorer Helseutgiftenes fordeling og utvikling Framtidige drivkrefter for vekst i helse- og omsorgssektoren Oppsummerende drøfting REGIONALE UTVIKLINGSTREKK FOR DEMOGRAFI OG YRKESDELTAKELSE Demografi og aldersmessig bæreevne Yrkesdeltakelse Oppsummerende drøfting HELSETJENESTETILBUD OG KOMPETANSESTRUKTURER Aktivitetsmønstre innen helsetjenestene Sysselsetting og kompetanse Knapphet på arbeidskraft Oppsummerende drøfting HELSEUTFORDRINGER OG HELSESYSTEM I FREMTIDEN De kroniske sykdommene Organisering av helsetjenestene Finansiering av helsetjenestetilbudet Bredde, spisskompetanse og kompetansekjeder Velferdsteknologier LITTERATUR v

6 vi

7 1 Innledning Dette notatet er laget ut fra en antagelse om av at helsespørsmål vil bli sentrale faktorer i nærings- og samfunnsutviklingen over de kommende tiårene. Det henger for det første sammen med at den medisinske og teknologiske utvikling forventes å kunne gi økte behandlingsmuligheter og fortsatt sterk vekst i helsetjenestene. For det andre vil befolkningsutviklingen føre til en eldrebølge etter En stor eldrebefolkning bestående av ulike grupper med varierende helse og funksjonsevne, vil ha omfattende, men ulike behov. Noen vil være friske langt inn i alderdommen, mens andre vil ha vesentlige, og med stigende alder økende, behov for helse- og omsorgstjenester. Dertil kommer behovene hos en rekke mennesker under normal pensjonsalder som er kronikere eller sliter med skader eller funksjonshemminger. Økende behov for helse- og omsorgstjenester fremover vil stille samfunnet overfor store ressursmessige og organisatoriske utfordringer. Hvordan skal samfunnet løse disse utfordringene? Vi vil i dette notatet se nærmere på historiske utviklingstrekk, trender og fremtidsperspektiver på utviklingen av behov og tjenester i helsesektoren. Notatet er organisert som følger. Først beskrives og drøftes vekstmønstre i helsesektoren på nasjonalt nivå, hvilke faktorer som driver etterspørselen, og hvordan behovet for helse- og omsorgstjenester vil kunne bli fremover. Deretter presenteres regionale strukturtrekk av betydning for utviklingen i sektoren fremover. Vekten legges på demografi, arbeidsmarkedsforhold, samt aktiviteter og kompetansestrukturer i helse og omsorgssektoren. Til sist trekker vi frem hvordan sentrale strategiske utfordringer vil kunne tvinge frem større endringer i hvordan helse- og omsorgstjenester vil bli organisert og se ut i framtida. 1

8 2 Nasjonale vekstmønstre og forutsetninger 2.1 Vekstmønstre og vekstfaktorer Helse og omsorgstjenester er en sterkt voksende sektor både nasjonalt og internasjonalt. Høy inntekts- og velstandsøkning er en vesentlig forklaring på den sterke veksten. Etter hvert som inntektene øker, vokser som regel andelen som brukes til helseformål. Det er en sterk sammenheng mellom inntektsnivå (målt i BNP per capita) og helsekonsum per capita. Norge ligger på andre plass av OECD-landene, etter USA som har høyest helserelaterte utgifter per innbygger. Norge er nr. fire av OECD-landene når det gjelder legetetthet, for sykepleiertetthet ligger landet på femteplass (OECD, 2011). Årsaker til utgiftsveksten i helse- og omsorgssektoren Helse- og sosialsektorens andel av brutto nasjonalproduktet har økt kraftig de siste 40 årene 1. Sektorens andel av BNP for Fastlands-Norge økte fra 4,8 prosent i 1970 til 12,1 prosent i Målt i faste priser var de samlede helse- og sosialutgiftene mer enn fire ganger høyere i 2007 enn i 1970 (Holmøy og Oestreich Nielsen, 2008). Det meste av veksten i Norge de siste 40 årene skyldes standardhevinger av helsetjenestetilbudet og ikke befolkningsutviklingen. En befolkningsvekst på 24 prosent har moderat betydning sett i lys av at tjenestevolumet har blitt om lag firedoblet. Ifølge perspektivmeldingen (St. meld. nr. 9 ( )) var økningen i helsekonsum særlig sterk i 70-årene. Gjennomsnittlig årlig volumendring i helsekonsum per innbygger lå på vel 6 prosent årlig vekst i perioden Volumøkningen lå på cirka 3 prosent årlig vekst i perioden , nærmere 4 prosent årlig vekst i perioden , og vel 2 prosent årlig vekst i årene Vekstratene i helsetjenestekonsum per innbygger samvarierer nært med veksten i BNP per innbygger, men konsumet har i alle periodene vokst mer enn BNP. Kostnadsveksten har vært høyere i denne sektoren enn i økonomien for øvrig (St. meld. nr. 9 ( )). Denne sektoren er arbeidsintensiv og vil vanskelig kunne vise til like sterk produktivitetsvekst som mange andre næringer 2. Forbruk av helse- og omsorgstjenester avhenger også av aldersstrukturen. Ressursbruk av sykehustjenester er størst ved fødsel og de siste årene av livsløpet. For pleie og omsorgstjenester øker gjennomsnittlig ressursbruk mye når personer blir over 70 år (St. meld. nr. 9 ( )). Hittil har imidlertid endring i befolkningens alderssammensetning ikke i seg selv har hatt stor betydning for veksten. Av en samlet gjennomsnittlig volumøkning på 3 1 I nasjonalregnskapet opereres med hovednæringen helse og sosialtjenester. I følge standard for næringsgruppering av 2007 omfatter denne næringen helsetjenester, pleie og omsorgstjenester i institusjon, samt sosiale omsorgstjenester uten botilbud. 2 Dette er den såkalte Baumol-effekten som sier at lønnsveksten vil øke mer enn produktivitetsveksten i enkelte sektorer. I konkurranse om arbeidskraften må virksomheten tilby høyere lønnsvekst enn produktivitetsveksten isolert sett skulle tilsi. 2

9 prosent per år i perioden skyldes det meste et forbedret og mer omfattende tilbud, mens alderssammensetningen bidro med bare en liten del, mindre enn 1/3 prosent årlig vekst i helsekonsum (St. meld. nr. 9 ( )). En viktig årsak til dette er at selv om forventet levealder har økt, så har andelen av personer over 67 år gått ned fra 14,4 prosent i 1990 til 13,1 prosent i 2005, og ytterligere ned til 12,9 prosent i Teknologiendringers betydning for helseutgifter Ifølge Holmøy og Nielsen (2008) trekker de fleste undersøkelser frem medisinske og teknologiske fremskritt som en hovedårsak til den sterke veksten i helsetjenesteforbruk. Laseroperasjoner kan for eksempel virke besparende både på helsetjenestepersonellets arbeidstid og pasientenes liggetid. Medisinske fremskritt fører imidlertid også til høyere ressursbruk ved at man kan gi mer avansert og virkningsfull behandling og behandle flere sykdommer. For eksempel er det gjort betydelige fremskritt når det gjelder kreftbehandling, forebygging og behandling av hjerte og karsykdommer, etc. I et paper utarbeidet ved budsjettkontoret i den amerikanske kongressen har man sett på hvilken betydning teknologiendring har for veksten i helseutgiftene (Congressional Budget Office, 2008). På grunnlag av en gjennomgang av økonomiske studier konkluderes det med at cirka halvparten av veksten over flere tiår skyldes økt medisinsk kapasitet skapt gjennom teknologiske nyvinninger. Teknologiske nyvinninger er definert som endringer i klinisk praksis som har økt mulighetene for å diagnostisere, behandle og forebygge helseproblemer. Det påpekes at en del av disse nyvinningene er kostnadsdrivende ved at man kan behandle medisinske tilstander som det tidligere ikke kunne gjøres noe med. Andre nyvinninger kan øke mulighetene for å betjene langt flere personer, slik at selv om behandlingskostnadene per enhet går ned, går totalkostnadene opp. Som eksempler på kostnadsdrivende medisinske fremskritt nevnes: (i) Hjerte og karsykdommer hvor teknologier for å observere og fjerne blokkeringer og utføre bypassoperasjoner har økt behandlingsmulighetene, (ii) behandling av nyresvikt ved bedre dialysemetoder og medikamenter som gir redusert organavvisning ved transplantasjoner, (iii) muligheter for å utføre benmargstransplantasjoner i forbindelse med ulike sykdomstilstander, (iv) nye metaller og plastkomponenter for kirurgisk behandling av hofter og kne og (v) bildediagnoser ved hjelp av tomografi med videre. Med hensyn til sistnevnte er dette et eksempel på at diagnostisering per person kan være relativt billigere å utføre enn f.eks. kirurgisk baserte metoder, samtidig som det fører til mye mer behandlingsmuligheter av det man oppdager. Generelt hevdes det i denne studien at relativt få medisinske nyvinninger gir reduserte kostnader, unntak er en del vaksiner og preventive tiltak. Men, hevdes det, mulighetene er der for at molekylær biologi og genetikk i framtiden vil gi besparelser. Paradoks: Jo flere som behandles jo mer vokser helsekøene Det er sammenhenger mellom veksten på helsetjenestefeltet og omsorgsfeltet. At flere sykdommer kan behandles og at folk lever lenger med sykdommer, bidrar til at behovet for pleie og omsorg øker. Det medisinske paradoks er at jo flinkere man blir til å behandle og lindre sykdommer, jo lenger lever folk og behøver støtte i form av videre behandling og omsorg. Offentlig timeverksforbruk økte med 50 prosent innen pleie og omsorg og 36 prosent 3

10 innen helsetjenester i perioden (Holmøy og Nielsen, 2008). Når det gjelder veksten innen pleie og omsorg, som utgjør en vesentlig del av økningen i helse og omsorgssektoren, er en viktig forklaring at ansvaret for å yte omsorg til eldre, uføre og andre med støttebehov har blitt flyttet ut av privatsfæren og over til det offentlige. Hall og Jones 3 (2007) lanserer med referanse til amerikanske forhold en annen type forklaring på at veksten i forbruket av helsetjenester er relativt sterkere enn per capita BNP. De begrunner dette i at metning av behov antas å skje langsommere for helsetjenester enn for annet forbruk etter som forbruksnivået øker. Grunnantagelsen er for så vidt enkel: Folk vurderer et ekstra leveår høyere enn en ekstra bil (eller en ekstra enhet av en annen vanlig vare eller tjeneste). I USA har helsesektorens andel av BNP økt betydelig over tid, og forfatterne antar at sektorens relative størrelse kan øke ytterligere. De ser den teknologiske og medisinske utvikling som en konsekvens av mer enn en årsak til veksten. Hovedsaken er i deres øyne den grunnleggende preferansestrukturen som formidles både via individuelle valg og valgte politikere. I Norge i motsetning til i USA, er helsetjenester i hovedsak finansiert av det offentlige og vekstpreferanser uttrykkes særlig i det politiske systemet. Den sterke veksten i helse- og omsorgssektoren er også forårsaket av politiske initiativ og aksjoner, for eksempel ved krav om en eldremilliard og styrking av psykiatrien. Individers og gruppers krav og preferanser til helsetjenester har således blitt aggregert og kanalisert gjennom det politiske systemet. 2.2 Helseutgiftenes fordeling og utvikling Sterk og bredt sammensatt vekst Samlede helseutgifter i 2009 var om lag 229 milliarder kroner og en andel av BNP på 9,6 prosent. Det tilsvarer over kroner per innbygger. Samlede utgifter i 1997 var cirka 120 milliarder (målt i 2009-priser). Dette gir en økning på 89 prosent i løpet av tolv år. Helseutgiftene fordeler seg på en rekke formål. Figuren på neste side viser utgiftenes fordeling på kategorier. Sykehustjenester er det største utgiftsområdet. Andre store områder er legetjenester, sykehjemstjenester og hjemmesykepleie. Allmennleger, spesialister, tannleger og andre som gir medisinsk behandling utenfor sykehus står også for en stor andel av utgiftene. Ifølge en litt annerledes utgiftkategorisering for 2007 presentert i Perspektivmeldingen (St. meld. nr. 9 ( )) er pleie- og omsorgstjenester samlet av litt større omfang enn sykehustjenester. For øvrig går det også vesentlige utgifter til medisiner, utstyr og investeringer. 3 Beskrivelsen er basert på fremstillingen i Holmøy og Nielsen (2008) 4

11 Sykehustjenester 2,8 11,8 3,0 4,4 30,3 Legetjenester mv. Rehabilitering 3,4 10,3 Sykehjemstjenester - heldøgnsopphold Hjemmesykepleie mv. 16,8 20,1 Røntgen- og laboratorietjenester 1,5 Ambulanse- og pasienttransport Medisiner og medisinsk utstyr og hjelpemidler Forebyggende arbeid og helsadministrasjon Figur 1 Helseutgifter fordelt på tjenestetyper/investering i prosent, 2009 Over tid vokser utgiftene til alle helseformål. Veksten innen de forskjellige utgiftskategorier fremgår av figur 2. I kroner vokser de største områdene, sykehustjenester og legetjenester, mest og om lag med like stor prosentvis vekst som samlet utgiftsvekst. Hjemmesykepleie mv. er en sektor som prosentvis vokser mye mer enn de andre områdene. Utgiftene her har mer enn tredoblet seg i perioden Andre områder som har vokst litt mer enn utgiftene samlet, er ambulanse- og syketransport og sykehjemstjenester, samt forebyggende arbeid og helseadministrasjon. Investeringene har forholdsvis lav vekst, men det skyldes utviklingen etter

12 70,0 60,0 Sykehustjenester 50,0 Legetjenester mv. Rehabilitering 40,0 Sykehjemstjenester - heldøgnsopphold Hjemmesykepleie mv. 30,0 20,0 Røntgen- og laboratorietjenester Ambulanse- og pasienttransport Medisiner og medisinsk utstyr og hjelpemidler Forebyggende arbeid og helsadministrasjon Investeringer til helseformål 10,0 0, Figur 2 Utgifter til ulike helseformål målt i faste priser (milliarder NOK i 2009-priser justert ved konsumprisindeksen) Fremtidig utgiftsvekst et regneeksempel Hvordan kan utgiftene bli dersom de vekstmønstre som er registrert i perioden vedvarer også frem mot 2030? I figuren på neste side har vi illustrerte dette ved at vekstraten for den enkelte utgiftskategori er anvendt fra 2009 og frem til Hovedmønstret som da fremkommer er at hjemmesykepleien i omfang blir like stor som sykehussektoren. Sykehjemstjenester med heldøgnsopphold vil også bli en stor sektor, større enn legetjenester. Figuren må ikke betraktes som mer enn en illustrasjon, men sier likevel noe om rådende trender. 6

13 200,0 180,0 160,0 140,0 120,0 100,0 80,0 60,0 40,0 20,0 0, Sykehustjenester Legetjenester mv. Rehabilitering Sykehjemstjenester - heldøgnsopphold Hjemmesykepleie mv. Røntgen- og laboratorietjenester Ambulanse- og pasienttransport Medisiner og medisinsk utstyr og hjelpemidler Forebyggende arbeid og helsadministrasjon Investeringer til helseformål Figur 3 Regneeksempel utgiftsvekst frem til 2030 Høyere vekst innen primærhelsetjenesten enn spesialisthelsetjenesten Offentlig timeverksforbruk økte med 50 prosent i pleie- og omsorgssektoren fra 1990 til 2005, mens forbruket innen helsetjenester for øvrig økte med 36 prosent. Trenden har fortsatt og antagelig blitt forsterket (Holmøy og Oestreich Nielsen, 2008): Tall for fireårsperioden fra helseforetakenes driftsregnskaper, kommuner og fylkeskommuners driftsregnskaper (KOSTRA-rapportering), viser at brutto driftsutgifter til spesialisthelsetjenesten vokste med cirka 7 milliarder og 10 prosent over dette tidsrommet, mens brutto driftsutgifter til primærhelsetjenesten (inkludert fylkeskommunal tannpleie) vokste med cirka 15 milliarder og 19 prosent. Det forventes også fremover sterkere vekst innen primærhelsetjenestene enn i spesialisthelsetjenestene. Gjennom samhandlingsreformen skjer det endringer i relasjoner mellom kommune- og spesialisthelsetjenesten ved at kommunene får en større del av ansvaret for pasientforløpet. Det gjelder både etterbehandling og rehabilitering etter utskrivning fra akuttmedisinsk behandling, og det gjelder forebygging og medisinsk bistand i kommunal regi for at folk skal kunne fungere med sine sykdommer i hjem eller på institusjon i nærmiljøet. Etter hvert skal kommunene også få ansvar for å ivareta oppgaver i forbindelse med øyeblikkelig hjelp. 7

14 Spesialisthelsetjenesten høyest vekstrate innen rus og psykiatri Somatisk sektor Psykisk helsevesen Tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelmisbrukere Ambulanser og pasientransport Administrasjon og annet Figur 4 Brutto driftsutgifter i millioner NOK til spesialisthelsetjenesten 2006 og 2010, realvekst i faste 2010 priser Alle områder av spesialisthelsetjenesten vokser. Somatisk sektor som er størst økte med 4,2 milliarder NOK (8 prosent). Den prosentvis veksten var større innen rusbehandling som økte med hele 26 prosent, og psykisk helsevern som vokste med 12 prosent. Begge områder har vært prioritert politisk. Ambulanser og pasienttransport vokste med 19 prosent, mens veksten var lavest innen administrasjon og annet med 2 prosent. Korrigeres det for befolkningsvekst og korrigeres det for nye oppgaver som er overført til spesialisthelsetjenesten, var realveksten i denne perioden 3 prosent (Helsedirektoratet, 2012). 8

15 Primærhelsetjenesten: høyest vekst innen hjemmetjenester Hjemmetjenester pleie og omsorg Institusjonsbaserte tjenester pleie og omsorg Aktivisering og servicetjenester overfor eldre og funksjonshemmede Kommunehelsetjensten Figur 5 Brutto driftsutgifter i millioner NOK til primærhelsetjenesten, 2006 og 2010, realvekst i faste 2010 priser Også innen primærhelsetjenesten vokser alle områder. Mest økte hjemmetjenester innen pleie og omsorg. Denne sektoren økte med 27 prosent, og er målt i kostnader nær på jevnstor med institusjonsbaserte pleie- og omsorgstjenester. Den sterke veksten i hjemmebaserte tjenester henger særlig sammen med tilstrømming av nye brukere under 67 år, blant annet knyttet til nye pålagte oppgaver, blant annet innen rus og psykisk helse (Helsedirektoratet, 2012). Institusjonsbaserte tjenester hadde med en økning på 13 prosent vekst, relativt sett minst vekst av tjenesteområdene. Kommunehelsetjenesten (fastleger, helsestasjoner, skolehelsetjenester mv.) økte med 18 prosent, mens de to minste områdene, tannhelsetjenesten og aktivisering og tjenester overfor eldre og funksjonshemmede vokste med 21 prosent. I hovedsak offentlig finansiering Norge har en høy andel offentlig finansiering av helsetjenester. I 2009 ble 84 prosent av utgiftene til helse, pleie og omsorg offentlig finansiert. Av OECD-land lå Nederland aller høyest med 85 prosent. Gjennomsnittet for OECD var 72 prosent. I USA hvor det brukes mest midler på helsetjenester, var under halvparten av helseutgiftene, 48 prosent, offentlig finansiert (OECD, 2011). 9

16 I de resterende 16 prosent inngår husholdningenes brukerbetalinger til kjøp av medisiner, utstyr, lege, tannpleie og hjemmetjenester. Den egenandel som går til kjøp av medisiner er imidlertid høy i Norge, den utgjør 43 prosent i Andelen av personlige kontantbetalinger for helseytelser ( out-of-pocket -betalinger) har gått ned med vel 2 prosent over en tiårsperiode (OECD, 2011). Spesielt for Norge er at så lite helseutgifter dekkes av arbeidsgiver eller gjennom helseforsikringsordninger. Det aller meste av helsetjenestene produseres også av det offentlige. For spesialisthelsetjenester var den offentlige finansieringsandelen 82 prosent og for pleie og omsorg 89 prosent i følge beregnede tall for Finansieringsandelen var imidlertid mye lavere for de tjenester som er privat produsert. For private spesialisthelsetjenester (legespesialister, laboratorier etc.) var den offentlige finansieringsandelen 51 prosent, og for pleie- og omsorgstjenester var andelen 28 prosent. Privat produksjon utgjorde imidlertid bare cirka 24 prosent av total tjenesteproduksjon av (spesialist)helsetjenester dette året, hvorav hovedtyngden, 89 prosent, var private sykehus (Holmøy og Oestreich Nielsen, 2008). Innen privat produksjon av pleie- og omsorgstjenester finner man områder som rus og psykiatri. Som for de fleste OECD-land er andelen av helsetjenestene som importeres lav i Norge. I 2009 lå den på 0,14 prosent av totale helseutgifter. Til forskjell fra de fleste andre OECD-land hadde imidlertid importen av helsetjenester gått ned over nærmeste femårsperiode (OECD, 2011). Hovedtyngden av spesialisthelsetjenesten finansieres av staten ved Helse- og omsorgsdepartementet. Helse har variert mellom 15 og 16 prosent av statsforvaltningens utgifter gjennom perioden Kommunene har ansvaret for pleie- og omsorgstjenestene, og finansieringen inngår som en del av det generelle statlige rammetilskuddet. Helse og sosialtjenestenes andel av kommunale utgifter var i 2004 på 41 prosent (St.meld. nr. 25 ( )). Pleie og omsorgstjenester inngår som en vesentlig del av dette området. Sektorens andel av samlede brutto driftsutgifter i kommunene på landsnivå (Oslo ikke medregnet) har i tidsrommet vært på mellom 26 og 28 prosent (SSB, 2011). De relativt stabile andelene av offentlige budsjetter over de siste årene har sammenheng med at helsekonsumet i prosent var noe lavere i denne perioden. Over den lengre tidsperioden har offentlige utgifter til helse og omsorg hatt en betydelig økning i sine andeler av offentlige budsjetter (St. meld. nr. 9 ( )). 2.3 Framtidige drivkrefter for vekst i helse- og omsorgssektoren Når det gjelder framtidig konsum av helsetjenester, vil mange av de samme mekanismene som har gjort seg gjeldende historisk sett, være relevant. Som beskrevet foran har den historiske trenden vært at helsekonsumet vokser raskere enn BNP. I siste perspektivmeldingen (St. meld. nr. 9 ( )) legger regjeringen frem vurderinger av hvordan offentlige helseutgifter fremover vil utvikle seg i forhold til BNP. Her pekes det blant annet på at dersom trenden fortsetter med en reell vekst i ressursbruk per bruker på i gjennomsnitt 2 1/3 prosent per år, som har vært trenden fra , så vil aktiviteten fordobles hvert 30 år. Aldring i befolkningen vil om få år kunne gi ytterligere impulser til vekst i helseutgiftene utover det som følger av standardheving og økt tjenestedekning. De framskrivninger som 10

17 legges frem konkluderer med at helseutgiftenes andel av BNP vil øke i vesentlig grad framover. Også om man bare inkluderer alderseffekten som antas å bli mye sterkere framover, og ikke tar høyde for økt standard i tjenestetilbudet, vil offentlige utgifter til helse i prosent av BNP kunne bli omlag doblet fra 2005 til Det er selvsagt usikkerhet om hvor sterk veksten i helseutgiftene vil bli på lang sikt. Det er gode grunner til å tro at veksten vil bli betydelig. Det skyldes to forhold som til sammen særlig vil øke etterspørselen etter helse- og omsorgstjenester. For det første vil den såkalte eldrebølgen, med en betydelig økning i antall eldre komme. For det andre er den gjennomsnittlige ressursbruken som tidligere nevnt særlig høy for de eldre brukerne, og den nasjonale helsetilstand og sykdomsbilde viser at for mange sykdommer er forekomsten særlig høy blant de aller eldste år 80 år og eldre Sum 0 Figur 6 Utvikling av antall eldre i fra 2011 (historiske tall) og frem til 2030 (prognoser), vurdert i SSBs referansescenario (MMMM) Antallet eldre, definert som de over 67 år, vil ifølge SSBs referansealternativ øke jevnt og trutt, fra vel i 2011 til over 1 million i De nærmeste cirka ti årene er det i første rekke gruppen av personer mellom år som vil øke. Den såkalte eldrebølgen forventes imidlertid først å komme etter I tiåret frem til 2030 antas antallet eldre over 80 år å øke med personer og 53 %. Behov for helse- og omsorgstjenester øker mye for de aller eldste. Ifølge Folkehelseinstituttet har omtrent hver femte person i 75-årsalderen begrenset funksjon og behov for pleie- eller omsorgstjenester. Når folk har blitt 80, har hver tredje begrenset funksjon (Folkehelseinstituttet, 2010). Den antatt største utfordringen vil være demens, hvor de aller fleste som har sykdommen er over 65 år, og særlig mange er over 80 år. Når helsemyndighetene drøfter fremtidens sykdomsbilde og omsorgsbehov, er det særlig på dette punkt at man trekker frem tall og vurderinger. Hjort og Waaler (2010) drøfter utfordringene på dette feltet frem mot De anslå at tallet på aldersdemente kan øke fra om lag i 2010 til om lag i 2030 og 11

18 videre til i De anslår videre at i 2010 benyttes om lag rundt av plasser i institusjoner for eldre og funksjonshemmede av demenssyke personer. 45,00% 40,00% 35,00% 30,00% 25,00% 20,00% 15,00% 10,00% 5,00% 0,00% Figur 7 Forekomst av demens i ulike aldersgrupper Kilde: Årsrapport 2009, Omsorgsplan 2015 Men også andre kroniske sykdommer som bl.a. diabetes og kols har en skjevfordeling i retning eldre aldersgrupper. Stene m.fl. (2004) anslår at mennesker i Norge har diagnostisert diabetes, og de antyder på bakgrunn av undersøkelser fra andre land at like mange kan ha sykdommen udiagnostisert. Forekomst av diabetes øker sterkt med alder. For aldersgruppen år indikeres forekomsten å ligge rundt 8 prosent og for aldersgruppen 80+ enda høyere, mens snittet for befolkningen ble estimert til 2,3 prosent. Type 2 diabetes øker risikoen for å få hjerte- og karsykdom. Når det gjelder lungesykdommen kols indikeres det at over voksne har sykdommen, og at forekomsten er høyest i aldersgruppen år (Helse- og omsorgsdepartementet, 2006). Tobakksbruk er i høy grad en årsak til sykdom og dødelighet som følge av kols. Ifølge Folkehelseinstituttet har økning i dødelighet flatet ut for åringer, men den har fortsatt å stige både for kvinner og menn over 80 år (Folkehelseinstituttet, 2010). Kreft øker også sterkt med alder. Det er den viktigste dødsårsak før pensjonsalderen, men risikoen øker betydelig med alder (Folkehelseinstituttet, 2010). Forekomst av andre medisinske tilstander av kronisk eller akutt karakter som fallulykker, benskjørhet og hjerneslag øker også mye med alder. Etter hvert som antallet eldre øker, kan man vente at antallet med mange sykdommer øker, herunder spesielt antallet kronikere og antagelig også antallet multikronikere. Nasjonen står med andre ord overfor en situasjon med forventet betydelig økning i helsetjenestebehov, både for spesialisthelsetjenester og omsorgs- og pleietilbud.. Det vil kunne gi en økning i etterspørselen som i prosent er klart sterkere enn den økonomiske 12

19 veksten og følgelig skape betydelige utfordringer når det gjelder å sikre nok ressurser til å møte behovene i sektoren. Holmøy og Stølen (2011) drøfter i en artikkel, basert på beregninger ved hjelp av SSBs økonomiske modeller, om den norske velferdsstaten har et finansieringsproblem på lenger sikt. De besvarer spørsmålet bekreftende: videreføring av velferdsstaten vil kunne kreve en stadig økende skattebyrde etter Forfatterne legger blant annet vekt på argumenter om et økende antall eldre, antagelser om avtakende vekst i skatte- og inntektsgrunnlaget fordi andelen yrkesaktive i privat sektor forventes å avta og fordi bidraget fra petroleumsfondet vil bety forholdsvis mindre fremover (gitt reallønnsvekst og dyrere offentlige tjenester). Forfatterne peker videre på at bedre helse blant de eldre vil kunne bidra til å lette noe på ressursbehovene, men også motsatt at forhold som økt levealder, mindre familieomsorg enn forutsatt og - ikke minst - en høyere standard på tjenestene, vil kunne trekke utgifts- og finansieringsbehovene oppover. Noen av disse utfordringene vil kunne bli håndtert gjennom nasjonal politikk, slik som eventuell økning av offentlige inntekter gjennom skatte- og avgiftspolitikken, og mulighet for strammere prioriteringer når det gjelder tilbudet av og standarden på helse- og omsorgstjenester. Vi vil i det følgende ikke gå spesielt inn på slike forhold, men vil se på utviklingstrekk og endringer som foregår og påvirkes både på nasjonalt og regionalt nivå. 2.4 Oppsummerende drøfting Helse- og omsorgstjenestene er den hovednæring i nasjonalregnskapet med flest sysselsatte. Sektoren har vært preget av langsiktig og sterk vekst. Veksten er fordelt på en rekke delområder. Både spesialisthelsetjenesten og pleie og omsorgssektoren vokser, sistnevnte mer enn førstnevnte de siste årene. Begge områder har sterke vekstdrivere. Medisinske og teknologiske fremskritt gir stadig økende behandlingsmuligheter og grunnlag for videre vekst i spesialisthelsetjenesten. Økende levealder, en kommende eldrebølge, økte muligheter for behandling og pleie av kronikere og eldre, økende satsninger på rus og psykiatri og overføring av ansvar for oppfølgning fra spesialisthelsetjeneste til kommunene, er forhold som bidrar til vekst i pleie og omsorgssektoren. Helse og omsorgstjenestene er i hovedsak offentlig finansiert. En utvikling fremover med forventede store økninger i behov og etterspørsel vil stille de offentlige helsesystemene og politiske myndigheter overfor betydelig press. Folk flest vil som brukere- helsetjenester på flere måter kunne jobbe for å få det tjenestetilbudet som de mener å ha behov for. Som velgere vil de stille krav til hva partier og politikere skal gjøre for å utvikle tilbudet på særskilte områder. Som brukere vil de stå på pasientrettigheter overfor sykehus og kommuner, og dermed direkte og indirekte legge press på køordninger og prioriteringer. Som konsumenter vil i hvert fall de velstående i økende grad kunne søke etter private løsninger og tilbydere når de ikke blir fornøyd med det de offentlige aktørene tilbyr. 13

20 3 Regionale utviklingstrekk for demografi og yrkesdeltakelse 3.1 Demografi og aldersmessig bæreevne Befolkningsvekst og befolkningssammensetning er sentrale elementer både når det gjelder regional etterspørsel og tilbud av helsetjenester. Eldrebølgen og med denne en økende forekomst av sykdommer, særlig kroniske sykdommer, kan antas å påvirke kommuner noe ulikt. En høy andel eldre kan antas å øke behovsomfanget og etterspørselen. Andel av befolkningen i yrkesaktiv alder og yrkesdeltakelsen vil på den annen side kunne påvirke mulighetene for å skaffe nok kompetent personell. Tabell 1 Befolkningens aldersstruktur på fylkesnivå 2012, prosentfordeling 0 år 1-5 år 6-12 år år år år år år 80 år eller eldre Aust-Agder 1,2 6,3 8,7 4,1 5,5 32,2 28,6 9,0 4,3 Vest-Agder 1,3 6,7 9,0 4,2 5,7 33,6 26,7 8,6 4,3 Rogaland 1,4 7,2 9,3 4,2 5,5 35,8 25,6 7,3 3,6 Hordaland 1,3 6,5 8,8 3,9 5,3 35,2 26,3 8,2 4,4 Landet 1,2 6,3 8,5 3,8 5,2 34,2 27,7 8,7 4,4 En høy andel barn og unge (0-19 år) er et felles kjennetegn på befolkningen i Agderfylkene, Rogaland og Hordaland. En ung befolkning preger særlig de to sistnevnte fylkene, Rogaland og Hordaland, som også har relativt mange i ung yrkesaktiv alder (20-44 år), men forholdsvis få middelaldrende og eldre. Agderfylkene ligger nærmere landsgjennomsnittet når det gjelder andelen middelaldrende og eldre. 14