Hjorten i det norske kulturlandskapet: arealbruk, bærekraft og næring

Transkript

1

2

3 Hjorten i det norske kulturlandskapet: arealbruk, bærekraft og næring Sluttrapport fra prosjektet Utmark og innmark som basis for produksjon av hjort i Norge (prosjekt nr ) finansiert over programmet Natur og Næring, Norges Forskningsråd og fra Direktoratet for naturforvaltning. Atle Mysterud, Leif Egil Loe, Erling L. Meisingset, Barbara Zimmermann, Arne Hjeltnes, Vebjørn Veiberg, Inger Maren Rivrud, Anders Skonhoft, Jon Olaf Olaussen, Oddgeir Andersen, Richard Bischof, Christophe Bonenfant, Øystein Brekkum, Rolf Langvatn, Hallvard Flatjord, Ivar Syrstad, Arve Aarhus og Vidar Holthe Forfatternes institusjonelle tilknytninger se side VI Oslo 16. desember 2011

4 II Henvisning til denne rapporten: Mysterud, A., Loe, L.E., Meisingset, E.L., Zimmermann, B., Hjeltnes, A., Veiberg, V., Rivrud, I.M., Skonhoft, S., Olaussen, J.O., Andersen, O., Bischof, R., Bonenfant, C., Brekkum, Ø., Langvatn, R., Flatjord, H., Syrstad, I., Aarhus A. og Holthe, V Hjorten i det norske kulturlandskapet: arealbruk, bærekraft og næring. Utmarksnæring i Norge 1-11: Copyright Biologisk institutt, Universitetet i Oslo. Omslag:. Foto: Rapporter kan bestilles fra: Atle Mysterud, CEES, Biologisk institutt, UiO, P.b Blindern, 0316 Oslo (atle.mysterud@bio.uio.no). (kr. 200,-, rapporten er gratis som pdf). ISBN

5 III Innhold Innhold... III Forfatternes institusjonelle tilknytning... VI Forord... VII Sammendrag... VIII 1 Innledning Arealbruk til GPS-hjort Betydningen av innmarka Trekkmønster og forvaltning Økologisk bærekraft beitetrykk Hjort som næringsvei Merking av hjort med GPS Organisering av merking Merkeplasser Er hjort på fôringsplasser representative? GPS-teknologien Programmering Nedlasting GPS feilkilder Presisjon av GPS-punkter Effekt av manglende GPS-punkter i habitatvalganalyser Hjortens trekkmønster Delvis trekk stasjonære og trekkende dyr Andel trekkende dyr Lengden på trekket Tidspunkt på trekket Hastighet under trekket En gang trekkhjort, alltid trekkhjort? Hvorfor trekker hjorten oppover om våren? Plantefenologihypotesen Surfer eller hopper hjorten på «den grønne bølgen»? NDVI satellittbilder av plantevekst Hjorten er raskere enn våren Hvorfor surfer ikke hjorten den grønne bølgen? Konkurranse-hypotesen Sosial barriere-hypotesen Antipredator-hypotesen Konklusjon Trekkmønster og skala i forvaltningen Hjortens arealbruk i Møre & Romsdal og Sør-Trøndelag Hvor mange kommuner og vald bruker en hjort? Størrelsen på administrative enheter Andel av bestanden innenfor et vald Høsttrekk og jakttid Sommer- og vintertetthet Konklusjon... 25

6 IV 5 Spredningsmønster til hjort i Sør-Trøndelag Øremerking Hvorfor forlate oppvekstområdet? Bukkene drar sjeldnere når tettheten øker Ingen effekt av kroppsstørrelse Konklusjon Klimaets påvirkning på lokale bevegelser Direkte og indirekte effekter av klima Temperatur, nedbør og snødybde Effekt av daglengde og dominerende habitattype innen leveområdet Konklusjon Hjortens daglige habitatvalg gjennom året Habitatvalg gjennom døgnet og i ulike årstider Innmarka et høyrisikohabitat Konklusjon Habitatpotensialkarter et nyttig verktøy i forvaltningen? Ingen elefanter i arktiske strøk! Ei heller hjort i fjellet Metodikk Evaluering Grove kart er trivielle Mer detaljerte kart med begrensninger Konklusjon Kartlegging av habitat til hjort på Vestlandet Datagrunnlag Satellittbilde Topografisk kart AR5, skogtype og geologi Flybilder og ortofoto Metode Feltarbeid Objektbasert bildeanalyse Klassifikasjon av satellittbildet Resultater og diskusjon Avgrensning av kompleks vegetasjon Kontroll av treningsflatene Konklusjon Økologisk bærekraft og beitetrykk Beitetaksering Høyt beitetrykk Ingen effekt av innmark Tolerere eller motstå beiting? Hvor høyt beitetrykk tåler plantene? Hva betyr et høyt beitetrykk? Indikatorarter Konklusjon Hjort og næring Trekkmønster, jaktinntekter og beiteskader Likevektshøsting i et område Forvaltning ved migrasjon Ukoordinert forvaltning... 66

7 V Samarbeidsløsningen Numerisk illustrasjon Konklusjon Grunneierne hva mener de? Den typiske grunneieren Holdninger, muligheter og hindringer Konklusjon Jegerne hva vil de ha? Datainnsamling Jaktinnsats og praksis Overnatting, reisevei og tilrettelegging Betalingsmodell En god jaktopplevelse Regional variasjon Konklusjon Hovedkonklusjon Litteratur Vedlegg Vedlegg 1. Publikasjoner internasjonalt Vedlegg 2. Rapporter Vedlegg 3. Populærvitenskapelige artikler UTMARKSNÆRING I NORGE... 87

8 VI Forfatternes institusjonelle tilknytning Atle Mysterud, Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), Biologisk institutt, Universitet i Oslo [atle.mysterud@bio.uio.no] Leif Egil Loe, Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), Biologisk institutt, Universitet i Oslo, nå Institutt for naturforvaltning, Universitetet for miljø- og biovitenskap [leif.egil.loe@umb.no] Erling L. Meisingset, Bioforsk Økologisk Tingvoll [erling.meisingset@bioforsk.no] Barbara Zimmermann, Avdeling for anvendt økologi og landbruksfag, Høgskolen i Hedmark, Campus Evenstad [barbara.zimmermann@hihm.no] Arne Hjeltnes, Høgskolen i Telemark [Arne.Hjeltnes@hit.no] Vebjørn Veiberg, Terrestrisk avdeling, NINA [vebjorn.veiberg@nina.no] Inger Maren Rivrud, Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), Biologisk institutt, Universitet i Oslo [i.m.rivrud@bio.uio.no] Anders Skonhoft, Institutt for samfunnsøkonomi, Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet [anders.skonhoft@svt.ntnu.no] Jon Olaf Olaussen, Trondheim Økonomiske Høgskole, Høgskolen i Sør-Trøndelag [jon.o.olaussen@hist.no] Oddgeir Andersen, Avdeling for naturbruk, NINA [oddgeir.andersen@nina.no] Richard Bischof, Centre for Ecological and Evolutionary Synthesis (CEES), Biologisk institutt, Universitet i Oslo, nå Institutt for naturforvaltning, Universitetet for miljø- og biovitenskap [richard.bischof@umb.no] Christophe Bonenfant, University of Lyon [bonenfan@biomserv.univ-lyon1.fr] Øystein Brekkum, Bioforsk Økologisk Tingvoll [oystein.brekkum@bioforsk.no] Rolf Langvatn, pensjonert, tidligere Terrestrisk avdeling, NINA [rolf.langvatn@online.no] Hallvard Flatjord, Merkeprosjektet Sunnfjord/Sogn [hflatjor@online.no] Ivar Syrstad, Merke- og utviklingsprosjekt hjort [syrsta@online.no] Arve Aarhus, Merkeprosjektet Sunnfjord/Sogn [post@eventus.no] Vidar Holthe, Norges Skogeierforbund [vidar.holthe@skog.no]

9 VII Forord Økt hjortebestand de siste tiårene gir muligheter for ny næring, men også utfordringer knyttet til bærekraft og til en rettferdig fordeling av fordeler og ulemper. Dette var den viktigste bakgrunnen for å søke om det 5-årige ( ) prosjektet med tittelen Utmark og innmark som basis for produksjon av hjort i Norge. En stor takk til Norges Forskningsråd gjennom programmet Natur og Næring (tidligere AREAL-programmet) og Direktoratet for naturforvaltning (viltfondmidler) som valgte å finansiere prosjektet. Takk også til Skogtiltaksfondet for hovedfinansiering av delprosjekt om jegere og produktutvikling. Manglende data på arealbruk til hjort i Norge hadde ført til usikkerhet rundt avgrensninger av vald. Hvor store områder bruker en gitt bestand? Som en respons på dette, var det nettopp igangsatt og planlagt flere merkeprosjekter i regi av lokal forvaltning, med større eller mindre grad av involvering av forskere. Behovet for samarbeid var innlysende, men er ofte krevende å få til. Vi vil påpeke det omfattende og gode samarbeidet mellom forvaltning på lokalt og nasjonalt nivå og med ulike forskningsinstitusjoner som en nøkkel til at prosjektet har vært vellykket. Prosjektet har hatt nasjonal karakter. Alle de mer aktive økologiske forskningsmiljøer på hjort har samarbeidet om et felles, stort prosjekt (UiO, Bioforsk, NINA, UMB, Høgskolene i Telemark og Hedmark). Arbeidet har også vært tverrfaglig, med samarbeid mellom økologer og økonomer (NTNU, NINA-Lillehammer). Brukerorganisasjoner både på lokalt og nasjonalt nivå har spilt en helt sentral rolle. Deres finansiering og gjennomføring av de lokale delprosjekter med merking av hjort dannet også basis for egenfinansiering ovenfor NFR et krav på denne typen næringsrettede søknader. Vi takker alle som har bidratt de er mange for et ypperlig samarbeid! Da vi startet prosjektet i 2006 ble det felt hjort i Norge, mens det høsten 2010 ble felt hjort. Problemstillingene har derfor økt i aktualitet gjennom prosjektperioden. Mye hjort betyr ikke automatisk en høy grad av næringsmessig utnyttelse av en ressurs. Hvor mye utnytter grunneierne hjorten til næring? Hvor trykker skoen for en høyere utnyttelsesgrad? Hva etterlyser jegere av tilrettelegging og jakttilbud? Dette er spørsmål som vi belyser i prosjektet gjennom omfattende spørreundersøkelser blant grunneiere og jegere. Det er en glede å presentere alle delene av prosjektet samlet i denne rapporten. Rapporten er ment å gi et overblikk og en relativt kortfattet sammenstilling av hovedresultater fra prosjektdelene. Vi henviser i rapporten til de langt mer detaljerte og grundige fagartikler som har vært igjennom systemet med fagfellevurdering. Det blir nå en utfordring for forvaltningen på ulike nivåer å nyttiggjøre seg kunnskapen som er fremkommet gjennom prosjektet. Oslo, 9. desember 2011 Atle Mysterud og Vidar Holthe

10 VIII Sammendrag Bakgrunnen for prosjektet er den raske økningen i hjortestammen, og det økte behovet i forvaltningen for kunnskap om (1) arealbruk, (2) økologisk bærekraft og (3) muligheter og begrensninger for økt næringsmessig utnyttelse av hjorten. Vi mangler kunnskaper om regionale variasjoner i trekkmønster og om areal- og habitatbruk mer generelt. Med GPS-teknologien har det åpnet seg muligheter for å studere arealbruk til store dyr på et helt annet detaljnivå enn tidligere. Det er velkjent at hjorten lokalt kan gjøre store ødeleggelser på innmark. Fokuset har vært på hjortens skade på innmark, men få har fokusert på hvor viktig innmarka og endringer i landbruksproduksjon er for hjorten. Bygger vi opp en hjortestamme som er avhengig av kunstig åndedrett fra beiting på innmark? Hva er tilstanden til de naturlige beitene? Vi mangler sentrale kunnskaper om de økologiske konsekvensene av dagens utvikling i hjortestammen. En viktig del av prosjektet er også elementet av næringsutvikling. Hvordan kan en grunneier balansere jaktinntekter og beiteskader i et system med sesongmessig trekkende hjort? Hvor mye utnytter grunneierne hjorten til næring, og hvilke faktorer begrenser en høyere utnyttelses-grad? Hva etterlyser jegere av tilrettelegging og jakttilbud? Trekkmønster Prosjektet har gjennom merking av over 500 hjort med GPS-halsbånd bidratt til et unikt kunnskapsløft. Av totalt 181 GPS-merkede dyr som var tilgjengelig for klassifisering var hele 133 (72 %) trekkdyr. Totalt 51 (28 %) var stasjonære. Andelen koller som trakk varierte fra 38 % i Hordaland til 100 % i Hedmark. Av trekkdyra var det 78 % koller, mens andelen koller hos stasjonære dyr var 88 %. I snitt er trekket 24,6 km langt, målt i luftlinje mellom sentrum av vinter- og sommerområder, men varierer fra et par kilometer og opp til over 100 km. De fleste trakk under 50 km. Hjorten starter trekket om våren rundt 8. mai, men datoen varierte mellom 4. april og 15. juli. Høsttrekket skjer oftest rundt 15. september, men det er også om høsten stor variasjon mellom når dyra starter trekket. Varigheten av både vår- og høsttrekket for hvert enkelt dyr er oftest bare 1 til 2 dager, men noen dyr bruker betraktelig lengre tid, noe som trekker opp gjennomsnittet. Om våren brukte hjorten i gjennomsnitt 5 dager, men helt opptil 48 dager på trekk ble registrert. Om høsten trekker de fleste dyra raskt tilbake til vinterområdet, men det er også der stor variasjon mellom individer. Trekkmønsteret var stabilt fra et år til det neste. Trekk og plantefenologi Det er velkjent at snø om høsten er en sentral drivkraft for at hjorten ikke kan overvintre i mange høyereliggende områder. Hvorfor hjorten trekker oppover om sommeren er langt mindre opplagt. Plantefenologihypotesen er sentral for å forklare trekkatferd hos store beitedyr om våren. Fenologi er en betegnelse på plantenes vekststadium over tid, og generelt sett har unge, nyspirte planter (særlig gras) høyere kvalitet enn eldre planter. Beitedyr som oppsøker steder med frisk beite vil få mer energi og protein til vekst og reproduksjon. Våre analyser støtter hovedtrekkene i plantefenologihypotesen. Det var flere dyr som trakk når tilgjengeligheten av høyereliggende områder på landskapsskala (innen en kommune) økte. Vi har utviklet hypotesen videre, for bedre å tallfeste hvor nøyaktig hjorten følger plantefenologien i en høydegradient. Vi kan skille mellom hjort som «surfer» på den grønne bølge, dvs. som følger toppen i plantevekst på vei til sommerområdet, fra de som «hopper» raskt fra vinter- til sommerområdet.

11 IX Målinger av plantevekst fra satellitt (NDVI) gjorde det mulig å teste hypotesen. Trekktidspunktet støtter igjen opp om plantefenologihypotesen. De fleste dyra (114 av 133) forlot et vinterområde ved avtagende plantevekst og ankom et sommerområde med tiltagende plantevekst. Men trekket skjedde mye raskere enn vårens forflytning i landskapet. Trekket tok ofte bare noen få dager og skjedde med en hastighet av 8,9 til 67 km per dag avhengig av studieområde. Til sammenligning var vårens hastighet mye langsommere og varierte mellom 0,5 til 5,1 km per dag. Dyras hastighet var altså mellom 2 og 79 ganger raskere enn vårens frammarsj. Trekk og bestandstetthet Hjorten trekker langt raskere enn forventet ut fra plantefenologi, den «hopper» fra vinter- til sommerområde heller enn å «surfe den grønne bølge» i landskapet om våren. Dette antyder at trekk også bestemmes av andre faktorer. I norske landskap med trange fjorder og vide vidder, vil arealet med potensielt vinterhabitat være langt mer begrenset enn arealet av sommerhabitat. En alternativ hypotese for å forklare vårtrekk er at dyra vil unngå de høye bestandstetthetene som er i vinterområde, og at de søker ut til større områder om sommeren for å unngå konkurranse. I så fall forventer man at andel trekkdyr øker med tettheten av dyr i vinterområdet, og at dato for trekket tilbake forsinkes siden det gjelder å tilbringe minst mulig tid i høytetthetsområdet. Vi fant delvis støtte for konkurransehypotesen. Høsttrekket var i snitt noe utsatt i områder med høy tetthet. Derimot trakk færre dyr ved økende tetthet og vinterområdene lå ved lavere høyde over havet ved høy enn ved lav tetthet, resultater som strider i mot konkurransehypotesen. Vi diskuterer om det kan være «sosiale barrierer» i landskapet, og påpeker at også nedarvet antipredator atferd kan være viktig for å forstå trekk hos hjort. Trekkmønster og skala i forvaltningen Vi har for studieområder i Møre & Romsdal og Sør-Trøndelag sett mer i detalj på hvordan hjortens arealbruk er i forhold til dagens valdstruktur og jakttider. Kollene var i snitt innom 1,5 kommune i løpet av året mot bukkenes 2,2 kommuner. I gjennomsnitt brukte en hjort 5 vald i løpet av året. Variasjonen ligger fra 1 til 21 vald. Av kollene brukte 23,8 % 6 eller flere vald, mens hele 49,0 % av bukkene brukte 6 eller flere vald i løpet av ett år. Det finnes per i dag ingen klare kriterier for å si at man må ha 75 % eller 90 % av dyra innenfor et område for å kunne kalle det forvaltning på bestandsnivå. Et vald på om lag 50 km² fanger opp om lag 80 % av kollene, men bare 40 % av bukkene. For å fange opp en større andel av bukkene må størrelsen økes betydelig. Ved et areal på rundt 300 km² kan man forvente å ha 80 % av bukkene innenfor valdet hele året. Det er likevel viktig å være klar over at valdenes «form» også kan spille en viktig rolle. Analysene av trekktidspunkt viser klart at fordelingen av avskytning mellom sommer- og vinterområder er en viktig tematikk; 30 % av dyr har fullført trekket før jaktstart og borti 80 % av dyra startet trekket i løpet av de tre første jaktukene. Hvis det er et mål at alle skal kunne høste av bestandene som har hatt sommerbeite på egen grunn, så starter jakta for seint. Hjorten har begynt trekket ut av flere sommerområder før jakta kommer i gang, og man har kort tid til å høste av bestanden som har vært der om sommeren. En planlagt jaktstart 1. september vil føre til at sommerområdene fanger opp en større andel av bestanden i området og at man har bedre tid til å høste av bestanden. Det er likevel viktig å understreke at en tidligere jaktstart likevel ikke fører til veldig store endringer; 20 % av dyra starter trekket før 1. september mot 30 % før 10. september. Dagens situasjon med trekk tidlig hos hjorten gir en relativ favorisering av vinterområdene.

12 X Dette gir bakgrunn for å lage forvaltningsstrukturer som i større grad gjenspeiler bestandenes bevegelser før, under og etter jakt. At hjorten trekker under selve jakta, belyser direkte utfordringer med fordeling av ressursene. I bestander med høyere tetthet langs kysten er bestandene mindre mobile, og mindre endringer synes nødvendig. Det kan være vanskelig i praksis å få til større vald både med hensyn til organisering og andre praktiske ordninger og oppgaver. Samkjøring av mål og avskytningspolitikk på større skala, for eksempel på kommunenivå, kan derfor være et viktig tema for debatt framover. Det bør være en mulighet for at flere vald kan gå sammen om felles bestandsplaner i større forvaltningsområder og på denne måten kunne løse utfordringene bedre. En vesentlig debatt bør bli om man skal lage større vald, eller om det er bedre å finne andre måter og samarbeide over valdgrenser på. Spredningsmønstre hos hjort Spredning er definert som den prosessen der dyr utvandrer permanent fra det området de er født og oppvokst i og etablerer seg i et nytt område. Foreløpig har vi bare merket voksne hjort med GPS, delvis pga. faren med å merke individer i vekst med halsbånd. For å analysere spredning hos unge dyr har vi analysert data fra 773 hjort merket som kalv eller åring fra tidlig på tallet til slutten av 1990-tallet. Dyra ble i all hovedsak merket med øremerker. I årene som fulgte rapporterte jegere inn når og hvor merkede dyr ble skutt under ordinær jakt. Resultatene viste at ved lav tetthet (70-tallet) utvandret ca. 80 % av bukkene. Denne andelen falt til 40 % ved høy tetthet (90-tallet). For kollene var andelene som utvandret mye lavere enn for bukkene. Om lag 20 % av kollene ble skutt lenger fra merkeplass enn 8,7 km og denne andelen var upåvirket av utviklingen i tetthet. Vi fant at bukkene utvandret til områder med lavere tetthet enn et tilfeldig valgt område i samme avstand fra merkeplass. Dette var ikke tilfellet for kollene. Kunnskap om spredning er sentralt for å forstå hvordan bestandsdynamikken i et område er påvirket av omkringliggende områder, og hvordan dette forholdet endres når bestandstettheten øker. Klimaets effekt på lokale bevegelser Hjortens bevegelser og annen type atferd blir også påvirket av det lokale klimaet og av større klimaendringer. Vi fant at lokale klimaforhold hadde en sterk påvirkning på størrelsen på hjortens leveområde gjennom året. Klimavariablene påvirket hjortens leveområder i Sogn & Fjordane sterkest på månedsskala, som er den lengste tidsskalaen. Dette tyder på at de lokale klimavariablene påvirker hjorten indirekte gjennom plantekvalitet og kvantitet. Snødybden viste en åpenbar direkte effekt på leveområdets størrelse. Vi fant en negativ sammenheng mellom leveområdets størrelse og snødybde. Temperatur hadde ulik effekt på leveområdets størrelse avhengig av årstiden. Det var en positiv sammenheng mellom størrelse og temperatur om vinteren, mens om sommeren avtok størrelsen på leveområdet når temperaturen var høyere enn forventet. Om sommeren kan høye temperaturer føre til varmestress, og i tillegg kan det bli større konsentrasjoner av insekter, faktorer som vil føre til at hjorten begrenser aktiviteten når temperaturen er over normalen. Tilsvarende kan redusert bevegelse ved temperaturer lavere enn normalt vinterstid være en mekanisme for å spare energi. Kunnskap om hvordan klima påvirker atferd vil muliggjøre prediksjoner om arealbruk og atferd i fremtiden, selv under klimaforhold forskjellige fra det vi finner i dag. Hjortens daglige habitatvalg gjennom året Hjorten vil i utgangspunktet forsøke å beite på de områdene som gir mest energiutbytte, men samtidig er de avhengige av skjul både mot vær og vind og mot potensielle farer. Hjorten var i all hovedsak aktiv i skumringstiden og etter mørkets frembrudd, og at de brukte dagen til hvile og drøvtygging. Gjennom døgnet ser man en høyere

13 XI seleksjon for innmark etter mørkets frembrudd, mens høyproduktiv skog var den habitattypen de foretrakk i dagslys. Døgnmønsteret gikk igjen gjennom alle årstider. Innmark er et habitat som bidrar både med store fordeler (god næringstilgang) og ulemper (få eller ingen steder å skjule seg) for hjorten. Sannsynligheten for bruk av hver «enhet» innmark avtok med økende tilgang på innmark innen leveområdet. Individene tilbrakte riktignok mer tid på innmark når tilgjengeligheten økte, men dette var ikke proporsjonalt. De tilbrakte heller ikke en konstant mengde tid på innmark uavhengig av tilgjengeligheten, men lå på et nivå mellom konstant og proporsjonal bruk. Dette betyr at hjorten utviser en funksjonell respons i bruken av svært næringsrike, men risikofylte habitater som innmark, og at hvor sterk denne er avhenger av tilgjengeligheten av innmark innen leveområdet. Den funksjonelle responsen var til stede alle årstidene, men styrken varierte også noe mellom sesonger. Resultatene viser at hjortens valg av habitat er sterkt påvirket av de fordelene og kostnadene som er forbundet med habitatet, og at hjorten opplever disse som ulike avhengig av årstider og tid på døgnet. Med denne kunnskapen bør det være mulig å gjøre mer nøyaktige prediksjoner om potensielle skader på innmark, særlig hvordan skadenivået vil øke på gjenværende innmark hvis en større andel enn i dag legges brakk. Habitatpotensialkarter og nye habitatkarter Habitatpotensialkarter er heldekkende kart som viser hvor i terrenget det er stor og liten sannsynlighet for å finne en art. Kartene baserer seg på en modell som forteller oss hvilke kombinasjoner av miljøvariabler som foretrekkes og unngås av arten. Som forventet fikk vi velfungerende modeller og gode kart som viser at hjorten foretrekker produktiv skog og ikke snaufjell, og at hjorten sommerstid foretrekker høyereliggende skog oppunder tregrensa og med en tendens til å velge brattere fremfor slakere helninger. Informasjonen som ligger i disse kartene må man kunne si er «gammelt» nytt for forvaltningen i Norge. Det neste vi gjorde var å ekskludere det vi anså som trivielt «hjortetomt» habitat (alt areal over 800 meter over havet; snaufjell). Da fungerte modellene mindre godt. Årsaken er at hjortens habitatvalg innen skogen er mye mindre forutsigbart enn hjortens valg av skog eller fjell. Habitatpotensialkartene for hjorten viser klart behovet for et bedre ressurskartgrunnlag for hjorten på Vestlandet. Målet med det omfattende kartleggingsarbeidet i prosjektet vårt er å utarbeide et heldekkende vegetasjons- /arealtypekart for utvalgte områder på Vestlandet; Haugalandet (9 500 km 2 ), Sogn-Sunnfjord (7 500 km 2 ), Tingvoll-Snillfjord (5 300 km 2 ) og Orkdal (4 000 km 2 ). Bildeanalysen ga et sammensatt kartprodukt med opptil 45 arealklasser, og ble gjenstand for omfattende feltkontroll av resultatet. Vegetasjonskartene skal danne grunnlag for forbedrede analyser av habitatseleksjon til hjort. Økologisk bærekraft og beitetrykk Vi har gjennom langt mer småskala undersøkelser tatt et første skritt med målinger av beitetrykk i utmark. Vi gjennomførte beitetakstene i april 2006 i Gloppen, i april 2007 i Flora i Sogn & Fjordane og våren 2007 på Sunnmøre i Møre & Romsdal. Vi fant til dels svært høyt beitetrykk fra hjort på velkjente vinterbeiteplanter som osp, rogn, selje og andre vierarter med over 60 % av tilgjengelige skudd beitet. Beitetrykket var noe lavere på vanligere arter som blåbær (25 % i Sogn & Fjordane, 49 % på Sunnmøre) og bjørk (30 % i Sogn & Fjordane, 32 % på Sunnmøre). Blåbær var den klart vanligste planten og tilstede i 78 % av plottene i Sogn & Fjordane og 86 % på Sunnmøre, mens for eksempel rogn var tilstede i 21 % av plottene i Sogn & Fjordane og 59 % på Sunnmøre. Vi har dermed påvist et betydelig

14 XII beitetrykk på viktige beiteplanter. Beitetrykket var høyest i områder hvor vi fant mye møkk fra foregående vinter, og beitetrykket gjenspeiler naturlig nok der hjorten har oppholdt seg mest siste vinter. En av utgangsideene våre var å se om innmarka tiltrakk seg mye hjort, slik at beitetrykket i skogen var høyere nært innmarka, men vi fant ingen slik tendens. Prosjektet har her bidratt til å begrunne relevansen av problemstillinger knyttet til økologisk bærekraft, mer enn å komme opp med konkrete løsninger. Det er andre prosjekter i gang som mer i detalj følger opp disse problemstillingene blant annet gjennom inngjerdingsforsøk. Trekkmønster, jaktinntekter og beiteskader I bioøkonomisk modellering studeres hvordan biologi og økonomi virker sammen, ofte på en stilisert måte, og hvor hovedmålet er å avdekke drivkrefter bak høstingsaktivitet og bestandsstørrelse. Modellene er redskaper for å belyse prinsipielle sammenhenger for bedre å forstå noen av de ulike avveininger mellom nytte og kostnader man står ovenfor i forvaltningen av hjorten. Et viktig spørsmål er hvordan den enkelte grunneier bør forvalte hjorten for å balansere jaktinntekter og beiteskader på innmark på en optimal måte. Et annet spørsmål er hvordan forvaltningen bør være når hjorten trekker mellom ulike grunneierområder gjennom året slik at fordelingen mellom beiteskader og jaktinntekter kan bli skjev. Det sentrale punktet her er å vise under hvilke betingelser samarbeid mellom grunneiere kan være til felles nytte. Vi finner at samarbeid typisk leder til at det er lønnsomt å holde en lavere totalbestand med dyr enn ved ikke-samarbeid, dvs. når forvaltningen er ukoordinert og hver av grunneierne følger sine snevre egeninteresser. Vi finner også at gevinsten ved samarbeid øker ved størrelsen på beiteskader og omfang av trekk. Mens størrelsen på jaktinntekten kan virke i motsatt retning. Spørreundersøkelse grunneiere For å undersøke hva hjorten betyr for rettighetshaverne ble skogeiere i Sogn & Fjordane tilknyttet Norges Skogeierforbund kontaktet og bedt om å fylle ut et spørreskjema knyttet til hjort, hjortejakt og beiteskadekostnader. Over 200 skogeiere deltok i undersøkelsen. Vår spørreundersøkelse viser at det er langt fram hvis målet er en maksimal utnyttelse av hjorten i næringsøyemed. Hensynet til lokal kultur står sterkt. Bred lokal deltagelse med slekt og venner under jakten er en viktig faktor for at grunneiere ikke i større grad leier ut jakt. Heller enn å se dette som et problem, synes utfordringen å være hvordan man i større grad kan finne løsninger som ivaretar både hensynet til den lokale jaktkulturen, samtidig som man åpner opp for en mer markedsmessig utnyttelse gjennom tilreisende jegere. Med så store bestander som det er av hjort, og med lang jakttid, vil det være mulig å få til begge deler. Spørreundersøkelse jegere I dette delprosjektet søker vi å kartlegge markedets respons på realistiske produkter knyttet til hjortejakt. Undersøkelsen ble gjennomført ved bruk av spørreskjema. Målgruppen var aktive hjorteviltjegere med varierende erfaringsgrunnlag og geografisk tilhørighet. Totalt 3000 utvalgte mottakere ble trukket ut og vi fikk 1820 svar (61 %). En ikkerespons sjekk viste at representativiteten til utvalget var meget god i forhold til de som hadde svart og de som ikke hadde svart. De mest foretrukne tiltakene som skal til for at potensielle hjortejegere skal bli aktive jegere er å få tilgang til jaktområder som ligger innenfor det man anser som akseptabel reiseavstand (4 timer) og at det blir enklere å skaffe seg oversikt over jaktmulighetene i landsdelen man bor. Jegerne ønsket primært å jakte i områder som lå nært eget hjemsted eller i de tradisjonelle hjortefylkene Sogn & Fjordane eller Møre & Romsdal.

15 XIII Dersom jegerne skulle velge, ønsker de å disponere et eget jaktterreng der det er mulig å benytte flere jaktmetoder og som byr på gode sjanser for å felle dyr. Jaktlaget som et sosialt fellesskap kommer igjen til syne og betraktes som viktig i den fremtidige hjortejakta, samtidig som de ønsker å kunne felle alle dyra på den tildelte kvoten. Jegere med lite erfaring viste større interesse for flere jaktmetoder enn mer erfarne jegere. Jegere fra tettbygde strøk var mer interessert i jaktmetoder som postering i utmark, drivjakt, smygjakt og lokkejakt. Det mest tydelige var likevel denne gruppens ønske om å kunne benytte jakthund til forskjellige jaktformer. Bare 17 % ønsket at terrenget var tilrettelagt på forhånd. Ønsket tilrettelegging gjaldt først og fremst muligheter til oppbevaring av kjøtt på kjølelager og at man fikk en omvisning i terrenget med tanke på poster, trekkruter, skytetårn og rydding av poster/skuddsektorer. Et overnattingssted av normal standard var mer interessant å leie, enn et sted med enkel eller høy standard. Den mest foretrukne betalingsmodellen var stykkpris, varierende ut i fra type dyr. Vi fant at 36 % var villige til å betale mer for å jakte den første jaktuka i september, sammenlignet med normalpris i oktober måned, og at andelen som er villige til å betale mer for jakta avtar jo senere ut i jaktsesongen man kommer. I november og desember var det henholdsvis 38 % og 44 % som ønsket å betale mindre for jakta. Vi fant også at jegere fra Østlandsområdet, spesielt jegere fra Oslo og Akershus-området, generelt var mer interessert i å betale for ekstra (tilrettelagte) tjenester knyttet til hjortejakta enn jegere på Vestlandet. Betalingsvilligheten var også noe større for kalv og ungdyr hos jegere i Akershus og Oslo, på Østlandet ellers, og i Agder og Rogaland. Jegere fra Akershus, Oslo, Hedmark, Oppland og Østlandet ellers hadde høyest betalingsvillighet for voksne dyr. Hovedkonklusjon Areal-prosjektet har gjennom merking av over 500 hjort med GPS-halsbånd bidratt til et unikt kunnskapsløft. Regionale variasjoner i andel trekkende hjort, trekkdistanser og -tider er blant de mest umiddelbart anvendbare resultater for forvaltningen. Det gir økt forståelse av at man høster på en felles ressurs og et incentiv for målstyring på større skala. Modellering viser videre at samarbeid under slike forhold kan gi en bedre balanse mellom jaktinntekter og skader. Det er også viktig å forstå årsakene til trekk hvis man skal forutse variasjon over tid og mellom regioner. Bare gjennom å forstå mekanismene som styrer arealbruk vil man kunne være i forkant av utviklingen. For eksempel vil arealbruken til hjort i en gitt region endre seg etter hvert som bestandstettheten endrer seg. Dette gjør at studier i områder i ulike regioner har klar relevans utover den enkelte region, siden veksten til hjortestammene i de forskjellige regionene er i ulike faser. Vår spørreundersøkelse blant grunneiere i Sogn & Fjordane viser at det er langt fram hvis målet er en maksimal utnyttelse av hjorten i næringsøyemed. Hensynet til lokal kultur står sterkt. Heller enn å se dette som et problem, synes utfordringen å være hvordan man i større grad kan finne løsninger som ivaretar både hensynet til den lokale jaktkulturen, samtidig som man åpner opp for en mer markedsmessig utnyttelse gjennom tilreisende jegere. Det blir nå en utfordring for forvaltningen på ulike nivåer å nyttiggjøre seg kunnskapen som er fremkommet gjennom prosjektet. Samtidig blir det en viktig oppgave å peke på nye områder hvor dagens kunnskapsgrunnlag er begrenset i forhold til de spørsmål forvaltningen og samfunnet for øvrig har knyttet til landets hjortebestand og utviklingen og utnyttelsen av denne.

16

17 1 1 Innledning Avskytningen av hjort er historisk høy og stiger fortsatt kraftig fra år til år (figur 1). På 1960-tallet lå antall felte hjort mellom dyr, mens det i 2010 ble felt rekordhøye hjort. Hjorten er per i dag det hjortevilt det felles flest individer av. Hjorten har rekolonisert store deler av Sør-Norge (figur 2). Den har spredd seg sørover, østover og et stykke nordover fra sitt opprinnelige utbredelsesområde i 5 kjerneområder på Vestlandet (Haanes et al. 2010). Økningen i antall felte hjort skyldes likevel i hovedsak at bestandstettheten på Vestlandet har økt kraftig (Milner et al. 2006). Årsakene til økningen i hjortestammen er sammensatte. Innføringen av selektiv høsting rundt 1970 er en viktig direkte årsak til at hjortestammen begynte å øke (Langvatn & Loison 1999). Klimaet har påvirket hjorten positivt (Mysterud et al. 2001a) og store rovdyr har vært funksjonelt fraværende i perioden. Planting av gran og en generell gjengroing har gitt økt tilgang på skjulhabitat (Mysterud et al. 2002). Det er også klart at endringer i landbruket har betydning. Opprinnelig var landbrukssystemet i Norge basert på ekstensiv bruk av utmarka. Bruken toppet seg i årene med anslag på opptil 2,9 millioner sau, 0,4 mill. geiter og også storfe på sommerbeite i utmarka (Drabløs 1997). I tillegg var det omfattende setring i fjellene med ekstensiv vedhogst (Kvamme 1988; Moe, Indrelid & Fasteland 1988). Økonomiske forandringer førte til langt lavere nivåer av bruk rundt 1910, med økning hovedsakelig i antall sau etter denne tid. Med en voksende industri som gir nitrogengjødsel, og generell industrialisering av landbruket, kunne vinterfôret til husdyra produseres langt mer effektivt på innmarka. Dette Figur 1. Utviklingen i antall hjortevilt felt i perioden (tall fra SSB). Økningen i antall felte hjort har vært stor de seineste tiårene.

18 2 senket presset på utmarka, forsterket av en utvikling mot nye og større raser av storfe som var lite egnet i norsk utmark. En kombinasjon av redusert beite, setring og klimaendring har hevet skoggrensen betydelig (Hofgaard 2001; Speed et al. 2010). Det reduserte uttaket av beite i utmark har åpnet for kraftig vekst i hjortestammene (Austrheim, Solberg & Mysterud 2011). Det var også omfattende planting av gran på 1950 tallet som danner gunstig skjulhabitat for hjorten (Ahlén 1965; Ahlén 1975; Mysterud et al. 2002). I kjølvannet av økte og tette hjortestammer følger skader særlig på innmark, men også på granskog (Veiberg 2000; Veiberg & Pettersen 2000; Veiberg & Solheim 2000), i tillegg til trafikkulykker som vi ikke berører i dette prosjektet (Mysterud 2004). Kostnader og fordeler med hjorten er ofte ujevnt fordelt mellom grunneiere, og stiller forvaltningen ovenfor store utfordringer. Behovet for kunnskap er stort. Hjortens bestandsøkologi er godt studert på Vestlandet (for eksempel Langvatn & Albon 1986; Langvatn et al. 1996; Langvatn & Loison 1999; Langvatn et al. 2004). Derimot har det bare vært merket og analysert sesongmessig trekkmønster fra et 30-talls koller merket med VHF-sendere i Snillfjord, Sør-Trøndelag, fra 1977 og i etterfølgende år (Albon & Langvatn 1992; Pettorelli et al. 2005), og nærmere 100 dyr i Nordfjord, Sogn & Fjordane, i perioden (Merkeprosjekt Nordfjord; noe data publisert i Godvik et al. 2009). Vi mangler kunnskaper om regionale variasjoner i trekkmønster og om areal- og habitatbruk mer generelt. Med GPS-teknologien har det åpnet seg muligheter for å studere arealbruk til store dyr på et helt annet detaljnivå enn tidligere (Cagnacci et al. 2010). Bedre kunnskap om dyras arealbruk er viktig både for å øke vår forståelse av hvilke forhold som er viktige for bestandsdynamikken, og for å øke kunnskapen om hvilken skala hjorten bør forvaltes på. Det er velkjent at hjorten lokalt kan gjøre store ødeleggelser på innmark (Meisingset, Veiberg & Langvatn 1997; Thorvaldsen et al. 2010), med uttak av opptil 50 % av grasproduksjonen (Meisingset & Krokstad 2000). Fokuset har vært på hjortens skade på innmark, men få har fokusert på hvor viktig innmarka og endringer i landbruksproduksjon er for hjorten. Bygger vi opp en hjortestamme som er avhengig av kunstig åndedrett fra beiting på innmark? Hva er tilstanden til de naturlige beitene? Vi mangler sentrale kunnskaper om de økologiske konsekvensene av dagens utvikling i hjortestammen. Prosjektet har derfor fokusert på følgende relaterte problemstillinger: 1.1 Arealbruk til GPS-hjort Den klart største delen av prosjektet er merking av hjort med GPS som et middel til å forstå arealbruken til hjorten. Målet er derfor å samle og analysere data på hjortens arealbruk på ulike nivåer i tid og rom. Vi har et særlig fokus på to Figur 2. Antall felte hjort per 10 km 2 av tellende areal for 2010 (fra SSB).

19 3 underområder: Betydningen av innmarka Problemstillingen om betydningen av innmarka er særlig aktuelt med tanke på de omfattende strukturendringer som skjer i landbruket i Norge. Økonomien rundt husdyrhold er stadig synkende. Vi er i en fase med en betydelig nedgang i antall bruk, mens selve dyrkingsarealet holdes for en stor del i produksjon av gjenværende bønder ( Med endrede rammebetingelser, enten det skyldes WTO-avtaler eller andre årsaker, kan vi på sikt oppleve at mer og mer av dagens innmarksarealer går ut av produksjon uten at vi har kunnskap om hvilke konsekvenser en slik utvikling vil ha for hjorten og hjorteforvaltningen. I hvor stor grad bruker hjorten engareal gjennom året? Trekkmønster og forvaltning Tidligere studier antyder at hjortekoller kan trekke over 50 km mellom sommer- og vinterområder (Albon & Langvatn 1992). I hvor stor grad samsvarer dyras arealbruk med dagens administrative grenser for jaktvald eller kommuner? Hvor store bør administrative enheter være for å oppnå en hensiktsmessig bestandsforvaltning for hjorten? Hvordan kan man best fordele inntekter og utgifter for hjorten i områder med sesongmessig trekk? 1.2 Økologisk bærekraft beitetrykk Slaktevektene hos hjorten er synkende i mange områder, noe som i hovedsak skyldes økende beitekonkurranse som en følge av økt bestandstetthet (Mysterud et al. 2001b). Fokuset for overvåking er i dag på dyra. Vi har begrensede kunnskaper om tilstanden til beitene i utmarka. For å vurdere om utviklingen i dag er økologisk bærekraftig, har vi gjennomført de første storskala beitetrykksevalueringene i hjorteland. 1.3 Hjort som næringsvei Hjort og hjortejakt representerer et økende potensial for en næringsmessig utnyttelse. Grunneiere på Vestlandet har typisk sin hovedinntekt fra husdyrhold (avhengig av beite fra fulldyrket eng) og til en viss grad skogbruk, men med økt hjortestamme og mer fleksibel forvaltning er det en voksende interesse for å utnytte hjorten som økonomisk ressurs. I hvilket omfang er jaktrelaterte produkter salgsvare per i dag? Hvorfor er eventuelt potensialet til hjortejakt ikke utnyttet i større grad? Hvilke jakttilbud etterlyser ulike kategorier av jegere?

20 4 2 Merking av hjort med GPS Det viktigste grunnlagsmaterialet i prosjektet har vært posisjonsdata fra hjort i ulike fylker (figur 3). De regionale merkeområdene har stort sett vært organisert uavhengig av hverandre og storparten av kostnadene av merking og GPShalsbånd har vært finansiert lokalt/regionalt gjennom regionale delprosjekter. felles mal for registrering av data. Blant annet så har det blitt tatt blodprøver av de aller fleste dyra og det har vært prosedyrer for veiing og aldersestimering. Til sammen har det blitt merket 519 hjort i prosjektet (tabell 1). Av disse var det 399 koller og 120 bukker. Det har blitt merket koller i alle de regionale prosjektene. Merking av bukker har i hovedsak foregått i de tre største merkeområdene (tabell 1). 2.1 Organisering av merking Hovedansvaret for merking og immobilisering av hjort har vært noe forskjellig mellom de regionale prosjektene. I Møre & Romsdal og Sør-Trøndelag ( Hordaland/Sogn ( og Buskerud har Bioforsk Økologisk hatt ansvaret gjennom hele perioden. I Hedmark og på Haugalandet har Høgskolen i Hedmark hatt ansvaret. I Sogn & Fjordane hadde Norsk Hjortesenter ansvaret de første årene, mens Bioforsk Økologisk overtok ansvaret de siste 3 årene. Tillatelser til bruk av forsøksdyr gis av Mattilsynet gjennom Forsøksdyrutvalget. Tillatelser gis etter søknad og stort sett for to år om gangen. Direktoratet for naturforvaltning gir etter søknad en tillatelse til innfangning av dyr fordelt etter kommune og dyrekategori. Det har i stor grad vært lokale veterinærer sammen med medhjelpere som har stått for den praktiske innfangningen av hjorten. Til sammen har 18 veterinærer stått for immobiliseringen av hjorten. AREAL-prosjektet har samkjørt registeringen av data ved merking av dyra. Det ble utarbeidet en Figur 3. Kartplott med alle tilgjengelige posisjoner i perioden fordelt etter merkeområde. Blått: Møre & Romsdal og Sør- Trøndelag. Rødt: Sogn & Fjordane. Oransje: Hordaland (og Sogn). Lilla: Haugalandet. Mørk grønn: Buskerud. Lys grønn: Hedmark. Plottet inneholder om lag 2,65 mill. posisjoner!

21 5 Tabell 1. Antall GPS-merkede hjort i de ulike fylkene for har vært en del av AREAL-prosjektet i perioden 2005 til Region Koller Bukker Begge Møre & Romsdal og Sør-Trøndelag Sogn & Fjordane Hordaland/Sogn Haugaland Buskerud Hedmark Sum Merkeplasser Merkeplasser i de ulike fylkene har i stor grad vært bestemt lokalt og gjennom et samarbeid mellom kommuner, grunneiere og de regionale prosjektene. Fordeling av halsbånd i ulike kommuner og vinterområder har også vært prioritert lokalt i samråd med AREAL-prosjektet. Det overordnede målet har vært å fange opp lokale variasjoner og derfor har man søkt å merke dyr på mange forskjellige lokaliteter. Dette har også vært en viktig motivasjon i de regionale prosjektene at alle kommunene skulle få merke dyr og at innsatsen i form av midler og anna bidrag skulle gi utslag i form av antall merkede dyr. Organisering av merkeplasser med fôring og anna tilrettelegging har vært gjort i samarbeid mellom grunneiere, kommuner og de regionale prosjektene. Til sammen har dette ført til en unik spredning av merking av dyr og til sammen har det blitt merket hjort på 258 lokaliteter. Det har blitt merket på 63 forskjellige plasser i Sogn & Fjordane, 83 Hordaland/Sogn, 88 i Sør- Trøndelag/Møre & Romsdal (figur 4) og 16 på Haugalandet, mens i Buskerud og Hedmark ble det merket på 4 forskjellige steder per fylke Er hjort på fôringsplasser representative? Bilde. GPS-halsbånd påmonteres på en hjortebukk. (Foto: Erling L. Meisingset) Vi tolker resultatene fra prosjektet til å gjelde for hjort generelt, ikke bare for hjort som bruker fôringsplasser om vinteren og går nær vei om våren. Da forutsetter vi at hjorten vi har merket på fôringsplasser utgjør et tilfeldig utvalg av alle hjort i studieområdene. Men er det slik? Dette er et kritisk punkt som det etter vår vurdering har vært for lite fokus på.

22 6 Figur 4. Fordeling av merkeplasser i Sør-Trøndelag og Møre & Romsdal for årene Kartet illustrerer spredningen av merkeplasser i regionen. Det korte svaret er at det vet vi ikke med sikkerhet. Denne problematikken er ikke undersøkt for hjortedyr i Norge, og det er få undersøkelser også internasjonalt. I Møre & Romsdal og Sør-Trøndelag ble om lag 80 % av dyra merket på foringsplass, mens resten ble merket langs vei i vinterområder. Det har imidlertid ikke blitt foretatt analyser om dyr merket på foringsplass eller langs vei har forskjellig atferd. Dette gjør at vi bare kan spekulere om eventuelle effekter av å merke et ikke tilfeldig utvalg av dyr. Dårlig kondisjon kan være en faktor som får individer til å oppsøke fôringsplass. Hvis dyr med lav kondisjon har økt tidsbruk på fôringsplass og/eller lavere vaktsomhet, kan individer av lav kvalitet være overrepresentert i vårt materiale. Det er også mulig at dominante dyr overtar og forsvarer fôringsplasser og kan derfor være overrepresenterte, men det vanlige er at også subdominante dyr er tilstede (Veiberg et al. 2004). En studie på effekten av vinterforing på elg fant ingen kondisjonsforskjell i begynnelsen av vinteren, men i slutten av vinteren var kondisjonen til fôringsplassbrukere mye høyere sammenlignet med kyr som ikke brukte fôringsplassene (Milner et al. upubliserte data). Tilsvarende kan man tenke seg at man om våren oftere merket individer med høyt tidsbruk på innmark og som viser lavest vaktsomhet ovenfor mennesker i bil. Hvis man går til andre dyregrupper er det lett å finne studier som viser at individer som går i feller ikke er et tilfeldig utvalg av individer i bestanden (som for mus; Drickamer et al. 1999). Det er likevel sannsynlig

23 7 at utvalget hos hjort er mindre skjevt enn ved fellefangst. Vi har altså ikke fullgod dokumentasjon for å avgjøre om de merkede hjortene er representative. Vårt inntrykk i felt er likevel at de fleste hjortene benytter seg av fôringsplasser om vinteren hvis de er tilgjengelige innen vinterområdet, og at det store antallet individer merket gjør det mindre sannsynlig at det er store skjevheter. Fôret ble lagt ut innenfor bedøvelsesgeværets skuddrekkevidde så man kan anta at alle individer som var til stede hadde tilnærmet lik sannsynlighet til å bli fanget. 2.3 GPS-teknologien GPS-halsbåndene brukt i prosjektet har vært produsert av Followit (tidligere Televilt) og Vectronic. Fra Followit har typene PosRec og Tellus blitt brukt, mens typen fra Vectronic heter GPS PRO light. De første halsbåndene som ble brukt (kun PosRec og Tellus) var såkalte «store onboard» halsbånd, hvor posisjonene og annen informasjon kun ble lagret i halsbåndet. For å få tak i dataene måtte man derfor ha tilgang til halsbåndet fysisk. Dette har blitt gjort via en drop off funksjon i halsbåndet (bare delvis suksess), via gjenfangst av dyret, eller ved at dyret har blitt skutt under jakt. Slike halsbånd ble kun brukt i Sogn & Fjordane, Hedmark og Haugalandet. Fra 2007 har GPS halsbånd med GSM-enhet blitt benyttet (figur 5). Disse har vært både Tellus GPS/GSM fra Followit og GPS Pro Light fra Vectronic. Totalt har det vært innkjøpt over 230 halsbånd i de ulike regionale prosjektene. Det betyr at de samme halsbåndene har blitt benyttet flere ganger, avhengig av om dyra har blitt skutt, gjenmerket eller at drop-off funksjonen har blitt utløst Programmering Fra starten av prosjektet har det vært en samkjøring av programmering av GPS halsbåndene. Halsbåndene for koller og bukker ble programmet noe ulikt med hensyn til intervall for logging av posisjoner. For bukkene ble det logget en posisjon annenhver time, unntatt i perioden 10/9 30/11 da posisjoner ble logget hvert 20. minutt. For kollene ble det logget posisjoner hver time. I noen sesonger ble det i tillegg foretatt intensiv logging i 8 døgn hvor det ble forsøkt tatt posisjoner hvert 6. minutt. De åtte døgnene ble fordelt i perioder før og i jakta. Halsbåndene har også innebygd en VHF-enhet som ble benyttet ved oppsøking av dyra ved spesielle behov, eks. ved å kontrollere om kollene var i følge med kalv eller ikke. Både for bukkene og kollene sin del er posisjoneringsprogrammet laget slik at teoretisk batterilevetid har vært om lag to år. En del halsbånd ble tatt inn og resirkulert. Flere av disse måtte til oppgradering og reparasjon hos leverandøren. I tillegg fikk disse halsbåndene nye batterier Nedlasting Data fra de såkalte «Store onboard» halsbåndene ble lastet ned direkte til PC via en spesifikk programvare fra leverandøren. Fra GSMhalsbåndene kom dataene hovedsakelig som tekstmeldinger, mens en del opplysninger ble lastet ned når man fysisk fikk tak i halsbåndet igjen. Tekstmeldingene kom inn til modem som enten har vært plassert hos Bioforsk Økologisk, Høgskolen i Hedmark eller Followit. Her har dataene blitt sikret og lagt til lokale servere. Senere ble data samlet for hele prosjektet og ulike prosedyrer for å behandle posisjonsdataene kjørt. Blant annet har vi renset datasettet, dvs. vi har tatt ut posisjoner som er unøyaktige eller fjernet andre feil som fantes i rådataene.

24 8 Figur 5. Innholdet i en tekstmelding mottatt fra et GPS/SMS halsbånd av typen Tellus fra Followit. 2.4 GPS feilkilder Alle feltmetoder har sine usikkerheter og svakheter. Ved bruk av GPS kan vi organisere disse mulige feilkildene i 2 ulike typer: 1) Hvor stor presisjon har GPS-punktene? 2) Hvor mye påvirkes resultatene av manglende posisjoner? Presisjon av GPS-punkter Vi sjekket presisjonen på GPS-halsbånd ved å sette ut halsbånd på fastpunkter i representativt hjorteterreng i Sogn & Fjordane. På hvert fastpunkt ble det satt ut ett halsbånd som tok en posisjon per time i ett døgn. Siden man vet at halsbåndene har stått i ro i hele måleperioden, vil avviket (i m) mellom hver enkelt måling og koordinatet for fastpunktet, gi et godt bilde av presisjonen til GPS-halsbåndene. Som sant koordinat for fastpunktet brukte vi median øst og nord-koordinat fra alle enkeltmålingene. Resultatet av målingene viser at GPS-halsbånd som forventet er et veldig presist verktøy. Medianen for avviket var på bare 12 m og 95 % hadde avvik på under 23 m. Presisjonen er mer enn god nok for alle problemstillinger berørt i prosjektet. For studiene av sesongmessig trekkmønster og leveområder er presisjonen på GPS tilfredsstillende. Imidlertid kan drift pga. dårlig kontakt med satellitter gi noen ytterst få ekstreme GPS-feil ( uteliggere ) som er koordinater langt unna der hjortene faktisk har vært. Noen uteliggere er lett å luke bort. Det er eksempelvis umulig for en hjort å ha forflyttet seg med 140 km/t over en fjord, for så å være tilbake ved utgangspunktet timen etter. Andre er mer tvilsomme og overlatt til skjønn. For å fjerne uteliggere på en objektiv måte har vi brukt en metode som ble utviklet for GPS-data hos elg (Bjørneraas et al. 2010). Denne metoden identifiserer uteliggere ved å se på forflytningslengde mellom hvert punkt, samt retningsendring i bevegelsen inn og ut av hvert punkt. Punktet ble fjernet fra datasettet dersom forflytningslengden var over en gitt terskel (sammenholdt med regler basert på gjennomsnitt og median) og dersom vinkelen var veldig liten (som det blir hvis punktet før og etter en uteligger ligger i samme område). Under 0,5 % av GPS-punktene ble klassifisert som uteliggere og fjernet fra datasettet. GPS-presisjon vil i større grad bli et tema i tilfeller der man undersøker habitatvalg basert på ekstremt detaljerte og fragmenterte habitatkart. I slike tilfeller vil forventet effekt i analysene være at feil utjevnes fordi det er like stor sannsynlighet for å feilklassifisere et punkt fra f.eks. skog til innmark som fra innmark til skog. Det som berøres er styrken til testen (sannsynligheten for å få signifikant effekt). Med vårt enormt store