Samspill og praksisnærhet i BSV-utdanningene. Historien. Samspill og praksisnærhet

Transkript

1 i BSV-utdanningene. Historien

2 Status ved inngangen til 1970-årene: Tre høyest ulike utdanninger Sosionomutdanningen Treårig, profesjonalisert, teoretisk fundament Postgymnasial, nærmest høyskoleutdanning Årlig utdanningskapasitet 1972: 200 Vernepleierutdanning Treårig, praktisk rettet, usikkert teoretisk fundament Institusjonsbasert Rekruttering fra feltet Årlig utdanningskapasitet 1972: 60 Barnevernpedagogutdanning Toårig skoleutdanning, praksisnær, usikkert teoretisk fundament Rekruttering fra feltet Årlig utdanningskapasitet 1972: 100

3 1970-tallet: Utdanningsreform og høyskolestatus Opprydningsarbeid i høyere utdanning. DH-etablering, integrering av sosialskolene Bjørnsson-komiteen 1972: Utdanning av sosial- og helsepersonell Sosionomlinje og sosialpedagogisk linje (sammenslåing vernepleier og barnevernspedagogutdanning) Assistentutdanning på videregående nivå Stor motstand, radikaliserende og samlende Høyskolestatus for alle utdanningene Barnevernspedagogutdanningen treårig «Sosialpedagogikk er læren om hvordan psykologiske, sosiale, materielle forhold og ulike verdiorienteringer fremmer eller hindrer individets eller gruppers samlede utvikling og vekst.»

4 Nye rammeplaner Barnevernspedagogutdanningen 1983: «På samme tid som det er behov for en fleksibel utdanning vil behovet for kontinuitet og generell kunnskap være til stede. Om utdanningen legger sterk vekt på det yrkesrettede elementet, vil utdanningen kunne bli for dagsaktuell og raskt foreldes.» Vernepleierutdanningen 1987: «Høgskolen må ellers legge vekt på at det kortsiktige nyttebetonte ikke må dominere på bekostning av mer prinsipielle overveielser av teoretisk og etisk art. Dette kan i så fall bidra til en utdanning som i liten grad kan tilpasses skiftende omstendigheter»

5 1980-tallet: Sosialpedagogisk mellomspill Vernepleiere Fortsatt bevegelse bort fra det somatiske. Utvide arbeidsområdet Normalisering og HVPU-reform. Et svik å fortsatt kalle seg vernepleier Stoppet opp i frykt for å miste medisinkompetansen Barnevernpedagoger Utvide arbeidsområdet. Faglig forankring Ville likevel være innrettet på barn- og ungdom

6 : Samspill, samordning eller sammenslåing? Kontekst Stor arbeidsløshet og økende sosialhjelpsutgifter. Stengte sosialkontorer. Satsing på barnevernet. Kritikk av familiebehandlingsprinsippet. Oppbygging av en «særomsorg» HVPU-reform og normaliseringsideologi FO etablert i 1992/1993 Høyskolereform Fra Lyngstad til RHHS Samordning og helhetstenkning Sammenslåing av vernepleier- og barnevernspedagogutdanningen, rendyrke forvaltning i sosionomutdanningen Klarere skille mellom forvaltning og behandling Styrke miljøarbeiderkompetansen Overensstemmelse med det internasjonale utdanningsmønsteret Lagt foreløpig på is i 1997

7 Nye rammeplaner 1999 Felleselementer ½ år + ½ år Sosionomutdanningen ukontroversiell Barnevernspedagogutdanningen: strid om sosialpedagogikk Vernepleierutdanningen: uenighet om betegnelse på fagets kjerne

8 BSV-fagene i et nytt årtusen Vernepleierfaget Etterspurt kompetanse Anvendt atferdsanalyse mindre kontroversielt Et splittet fag Det sosialfaglige tonet ned Omsorgsgeneralister? Barnevernspedagoger Etterspurt kompetanse? Kritisert for manglende kompetanse på en rekke områder Gjenstand for stor oppmerksomhet Sosionomer Usikker plass i det nye arbeids- og velferdskonseptet Spenning mellom forvaltning og behandling Det «sosiale» i skvis

9 Ny debatt om utdanningsmodell For sammenslåing: Helhetssyn Felles arbeidsmarked Styrke det sosialfaglige Utdanningenes autonomi Mot: Behov for målgrupperettet og spesialisert kompetanse Vernepleiernes helsekompetanse

10 Tverrfaglighet «De forskjellige grupper har derfor bare i liten utstrekning lært hverandres utdanning og arbeidsområde å kjenne. Innen helse- og sosialsektoren, hvor en vesentlig del av den service som ytes må baseres på team-arbeid, er et slikt utdanningssystem lite hensiktsmessig. De forskjellige grupper har derfor hatt vansker med å finne sin plass i systemet, og dette kan føre til gnisninger og mindre godt samarbeid.» (Bjørnsson-komiteen s ) «Organiseringen av tjenestene er mer og mer basert på tverrfaglig og flerfaglig samarbeid, ikke minst gjennom vekt på pasient- og brukerforløp. Imidlertid er ikke utdanningene organisert på denne måten. De enkelte profesjonsutdanningene foregår for en stor del separat, og studentene lærer ikke i tilstrekkelig grad å samhandle med andre, om sin egen kjernekompetanse sett i forhold til andres kompetanse eller om andre deler av velferdssystemet enn den deres egen utdanning primært er rettet mot. Profesjonsutdanningene knyttes dermed ikke godt nok til helheten rundt.» (Utdanning for velferd, side ) «I helse- og sosialfagutdanningene er det som nevnt i dagens system lagt liten vekt både på samarbeid med andre grupper og på helse- og sosialtjenestens oppbygning og funksjoner. I stedet for å framheve behovet for tverrfaglig samarbeid i omsorgen for klienter/pasienter både mellom helsepersonellgrupper og mellom helse- og sosialpersonell, dyrkes i dag profesjonsinteressene gjennom utdanningene.» (NOU 1986:4 Samordning i helse- og sosialtjenesten, side )

11 Praksisnærhet «Hvis ikke sosialskolene klarer å beskrive den hverdagen elevene skal virke i og skape forståelse for den så vil det være vanskelig for elevene å gå ut i et virke som gir gode nok resultater for klienten, for de folkevalgte de også skal tjene, og egentlig også for dem sjøl.» (Bjørn Skau i 1975) «Et overblikk over historien de siste årene bør fortelle oss at velferdspolitiske reformer kommer og går. Sosialfaget og de grunnleggende faglige perspektivene i utdanningene må derfor ha en autonomi i forhold til dette.» («Bodø-miljøet» i FonteneForskning 2010)

12 Historien som læremester eller som inspirasjon til lærd debatt