Rapport fra Sosialfagprosjektet fase 2 ved Universitetet i Nordland.

Transkript

1 Et felles sosialarbeiderfag. Rapport fra Sosialfagprosjektet fase 2 ved Universitetet i Nordland. 1. Innledning Som en oppfølging av Meld. St. 13, Utdanning for velferd ble det gjennom UHR lyst ut SAK-midler til lokale prosjekt våren Dette var definert som en fase 2 i Sosialfagprosjektet. Fakultet for samfunnsvitenskap, ved UiN søkte om midler til et småskala-prosjekt for å utvikle to studieemner som et felles sosialarbeiderfag for vår utdanninger. Innenfor sosialt arbeid har vi barnevernspedagogutdanning og sosionomutdanning. Vi ble tildelt kr ,- til prosjektet ( ). Regnskapet følger som vedlegg 1. Problemstillingen for prosjektet var: Hvilket innhold i et felles sosialarbeiderfag skal formildes gjennom pensum og undervisning til studenter på bachelornivå? Dette ble konkretisert til et arbeid med å utvikle to nye emner som er felles for våre utdanninger: Introduksjon til sosialt arbeid. 1. studieår, 2. semester, 20 stp. Arbeid med sosiale problem. 2. studieår, 3 semester, 30 stp. For å gjennomføre prosjektet ble det etablert en prosjektgruppe med syv medlemmer: Øystein Henriksen, Dosent i sosialt arbeid. Programansvarlig for bachelorutdanningene og masterstudiet i sosialt arbeid. Prosjektleder. Asgeir Solstad, Førstelektor i sosialt arbeid. Programansvarlig for bachelorutdanningene. Hilde Berit Moen, PhD i sosiologi, ansvarlig for sosiologiundervisning på sosialarbeiderutdanningene og leder for forskningsgruppen i sosialt arbeid. Tom-Erik Dybwad, PhD i psykologi, ansvarlig for psykologiundervisningen på sosialarbeiderutdanningene. Karin Isaksen Rødelv, NAV Nordland. Utdannet sosionom med mastergrad i sosialt arbeid.

2 Olaf Jensen, Bufetat. Utdannet barnevernspedagog med hovedfag i praktisk profesjonskunnskap. Wiktor Berg, Nordlandssykehuset psykiatri. Utdannet sosionom med mastergrad i sosialt arbeid. Karin Isaksen Rødelv og Olaf Jensen deltok også i arbeidsgruppen ved UiN som gav innspill til Sosialfagprosjektet i 2013 om sosialfaglig kompetanse. Prosjektgruppa har hatt tre møter, 19. juni, 12. september og 2. desember. Møtet 12. september var et heldags arbeidsseminar. I denne rapporten ønsker vi å beskrive arbeidet med å utvikle de to fellesemnene i lys av en større kontekst, både som en konkretisering av de utfordringene som ble gitt i Meld. St. 13 og som en innpassing i ny studieplan for våre utdanninger. 2. Utfordringene fra Meld. St. 13 Meld. St. 13 gir i hovedsak fire konklusjoner og fordringer for videre utvikling av sosialarbeiderutdanningene: Vektlegging av sosialfaglige kompetansen gjennom brede grunnutdanninger og en styrking av sosialfaglige felleselementer Et tydelig praksisfokus og en styrking av en yrkeskompetanse rettet inn mot sentrale helseog velferdstjenester. Fortsatt 3-årig grunnutdanning på bachelornivå. Fortsatt tre profesjonsutdanninger, barnevernspedagog, sosionom og vernepleier. I vårt arbeid med å konkretisere nye studieplaner så vi raskt at disse fordringene samlet sett er ganske krevende og at de også inneholder potensielle motsetninger. For det første er det en utfordring å definere sosialfaglig kompetanse og avklare hva vi skal forstå med sosialfaglige felleselementer. Dette har vært det sentrale spørsmålet i fase 1 av Sosialfagprosjektet (Gundersen 2014, Owren 2014, Rapport fra Dialogforum mars 2014). Dette er også det sentrale tema i vårt prosjekt, innrettet mot å konkretisere dette i to felles studieemner i det vi benevner som et felles sosialarbeiderfag. For det andre er det en utfordring knyttet til å fortsatt opprettholde tre profesjonsspesifikke grunnutdanninger. UiN har ikke vernepleierutdanning, slik at vår utfordring er knyttet til barnevernspedagog- og sosionomutdanningen. Utfordringen kan konkretiseres til et forhold mellom

3 det profesjonsspesifikke i utdanningene og en tydelig yrkesretting. Er det et konsistent forhold mellom profesjonsspesifikke skiller og kompetansebehov innenfor de ulike delene av yrkesfeltet? Vi vil drøfte dette her i lys av våre forslag til valgte fordypninger i utdanningene. For det tredje er det utfordringer knyttet til utdanningenes lengde. Meld. St. 13 tar til ordet for en spesialisering på mastergradsnivå. Profilering av videreutdanninger og masterstudier er ikke et spørsmål som vi har drøftet i dette prosjektet. Vi ser det imidlertid verken som en rimelig fortolkning av meldingen, eller som hensiktsmessig, å avgrense spørsmålet om spesialisering og spisskompetanse til mastergradsnivået. Det er fortsatt et utdanningsoppdrag å kvalifisere kandidater til et bredt spekter av jobber innenfor helse- og velferdstjenestene på bakgrunn av 3-årig bachelorgrad. Dette må også få konsekvenser for en konkretisering av utdanningenes innhold. Vi ser altså at det finnes krevende utfordringer og mulige motsetninger innenfor hvert av disse tre områdene. Det betyr at en konkretisering av studieplanene inneholder vanskelige valg og en del kompromisser. Vi tillater oss imidlertid å argumentere for et valg som bryter med en av konklusjonene i Meld. St. 13, men som etter vår vurdering ville løst flere av de utfordringene vi har påpekt: Utvikling av en felles grunnutdanning på bachelornivå for sosialarbeidere (Henriksen m.fl. 2010) I dette prosjektet har vi valgt begrepet sosialt arbeid som benevnelse for et felles fag for sosialarbeidere. Dette valget begrunnes kort i redegjørelsen nedenfor om innholdet i studieemnene, men denne rapporten inneholder ikke noen omfattende diskusjon av begrepet sosial arbeid vs. sosialfag eller forholdet mellom sosialt arbeid og sosialpedagogikk. Vi har også valg å gjøre begrepet sosiale problem til det sentrale omdreiningspunktet i emnebeskrivelsene. Det betyr at vi legger til grunn at en forståelse av, og arbeid med, sosiale problem er konstituerende for faget sosialt arbeid. 3. Et felles sosialarbeiderfag Følgende figur ble lagt til grunn for diskusjonene i prosjektgruppa og arbeide med å konkretiser innholdet i de to studieemnene. Figur 1. Rammer og betingelser: Profesjon, politikk og juss

4 Sosiale problemer: Teoretiske perspektiver, psykologi og sosiologi Sosialt arbeid Praksisutøvelse; Metoder og yrkesfelt

5 a. Sosiale problem og rammer. 20 studiepoeng. Emnet Introduksjon til sosialt arbeid har fokus på forståelse av sosiale problem og de rammene sosialt arbeid utøves innenfor. Etter diskusjoner i prosjektgruppa valgte vi å gjøre begrepet sosiale problem til det sentrale utgangspunktet i et felles introduksjonskurs i sosialt arbeid. Diskusjonene var orientert både mot hva vi kan forstå med begrepet, og hvilke problemområder som kan inkluderes i det. Vårt valg innebærer altså at vi gjør forståelse av, og arbeid med, sosiale problem til det sentrale gjenstandsområde for faget sosialt arbeid. En motargument mot dette er at det bidrar til å gjøre sosialt arbeid til en problemfokusert virksomhet, noe som kan forstås i motsetning til å være ressursorientert, løsningsorientert eller orientert mot frigjøring og myndiggjøring. Vi mener at dette ikke er noen motsetning, og at grunnlaget for sosialt arbeid som profesjon er arbeid med problemer som truer menneske på sentrale livsområder. Dette førte over til spennende diskusjoner om hva som konstituerer «det sosiale», og hvordan vi avgrenser sosiale problem for eksempel i forhold til hva vi anser for å være private problem, eller som en grensedragning mellom sosiale problem og helseproblem. Dette er en sentral grunnlagsdebatt i sosialt arbeid, som det ikke er rom for å rapportere her. En omfattende og god drøfting av dette finnes i Hanssen, Hutchinson, Lyngstad og Sandvin: What happens to the social in social work? (Innsendt for publisering i Nordic Social Work Research, 2015). Det er uansett et grunnleggende utgangspunkt at hva vi forstår med sosiale problem ikke ligger fast, men er noe som varierer på tvers av ulike samfunn og kulturer, og som også endrer seg gjennom historiens gang. Hva som gis status som sosiale problemer blir dermed til i et samspill med de velferdspolitiske rammen, hvor sosialarbeiderprofesjonen er en sentrale aktør, og i den praktiske yrkesutøvelsen innenfor mange ulike felt. Prosjektgruppen var enig om at et sentralt formål med begge felleskursene er å styrke studentene bevissthet om, og trygghet på, hva som er sosialt arbeids egenart og sosialarbeidernes særlig kompetanse. For å konkretisere diskusjonen om sosiale problem ble de eksterne deltagerne i prosjektgruppa bedt om å lage en presentasjon ut fra følgende spørsmål: Hvordan vil du benevne/definere sosiale problem med utgangspunkt i din sektor? Det gav et godt utgangspunkt både for å konkretisere en forståelse av sosiale problem, men også hvilke problemområder som bør prioriteres i et felles introduksjonskurs i sosialt arbeid. Presentasjonene fra NAV, barnevern og psykisk helse viste både en betydelig konsistens i hva vi anser for å være sosiale problem, men også en variasjon. Presentasjonene fra NAV og psykisk helse var begge opptatt av at arbeid med sosiale problemer er en del av virksomheten, men ikke hele. Innenfor NAV er det mange typer tjenester hvor det er urimelig å forstå det som arbeid med sosiale problem. Problemområder som er i fokus fra NAV er særlig tilknytning til arbeidslivet og skole, forsørgelse og bolig. Dette oppfattes klar som sosiale

6 problemer som fremtrer i tett samspill med andre problemer slik som helse, rus og familieproblemer. Innenfor psykisk helse fremstår det som urimelig å definere psykiske lidelser kun som et sosialt problem. Dette førte til en interessant diskusjon om grunnlaget for å forstå psykiske lidelser som et sosialt problem, eller om det primært er et helseproblem som inngår i et samspill med sosiale problem. Pasienter innenfor psykisk helse har ofte et problematisk forhold til arbeidslivet, økonomi, bolig, sosialt nettverk og sosial ferdigheter. I presentasjonen fra barnevernet var det ingen diskusjon om hvorvidt det er sosial problemer de arbeider med. Kjerneproblemet i barnevernet er omsorgssvikt i nær kombinasjon med tilknytningsproblemer og samspill-/atferdsproblemer. Presentasjonen fra barnevernet hadde også fokus på kjerneproblemenes sammenheng med andre problemområde slik som levekår, psykisk helse, rus og vold/overgrep. På bakgrunn av arbeidet i prosjektgruppa har vi valgt ut 8 ulike problemområder som utgangspunkt for dette studieemne, og som også videreføres i resten av utdanningene. Som presentasjonen fra de ulike yrkesfeltene understreker, er det et nært samspill mellom flere problemområder. Det er også viktig at utdanningene er bevegelig i forhold til hvilke problemområder som prioriteres. Dette har nettopp sammenheng med en oppfatning om at sosiale problem produseres og defineres i samspill mellom mennesker i foranderlige samfunnsmessige kontekster. Sysselsetting og arbeidsledighet. Økonomiske problemer og fattigdom. Boligproblemer og hjemløshet. Isolasjon og ensomhet. Psykiske lidelser. Rusproblemer. Kriminalitet. Omsorgssvikt Det er også viktig å understreke at vi innenfor de ulike problemområder har fokus på alle livsfaser og ulike målgrupper. Vi ser at sosiale problem blant eldre har vært et forsømt område i sosialarbeiderutdanningene. Alle områdene har også fokus på innvandring og flerkulturelt samfunn. Vi oppfatter ikke innvandring som et sosialt problem, men det skaper en del utfordringer og særskilte kompetansebehov. Og innenfor alle områdene har vi et særskilt fokus på barn. Her er det viktig å presisere at vi ikke ser barns problem kun som en konsekvens av voksne sosiale problem. I samsvar med Barnekonvensjonens syn på barn som selvstendige individ er det viktig å ha et eget fokus på barns sosiale problem. Dette er også viktig for å etablere et felles faglig ståsted på tvers av

7 barnevernspedagog- og sosionomutdanningen og forholdet mellom sosialpedagogikken og sosialt arbeid. Ansvarlig for psykologi og sosiologiundervisningen i prosjektet fikk i oppgave å besvare følgende spørsmål: Hvilke teoretiske perspektiver fra henholdsvis psykologi og sosiologi vil være viktig å prioritere i undervisningen slik at studentene blir satt i stand til å analysere og forstå ulike sosiale problem? Svaret på dette spørsmålet konkretiseres i et valg av ulike teoretiske ressurser som undervises i kurset. I dette har vi gjort et faglig valg hvor vi i mindre grad fokuserer på egne innføringer i psykologi og sosiolog, men prioriterer disse fagene som teoretiske ressurser i forståelsen av sosiale problem og utøvelsen av sosialt arbeid. Undervisning i psykologisk og sosiologisk teori videreføres dermed gjennom hele utdanningen, men ikke som egne studieemner. Denne samme tilnærminger er valgt for innføring i velferdspolitiske rammer. Hovedperspektivet her er de politiske rammen i de meste sentrale yrkesfeltene for sosialarbeidere og hvilke roller sosialarbeidere har innenfor disse feltene, men også potensielle spenninger mellom rollen som tjenesteutøver og rollen som profesjonsutøver. b. Metoder og yrkesfelt. 30 studiepoeng. Dette studieemnet tar for seg det tredje hjørnet i figuren ovenfor, metodisk arbeid med sosiale problem. Premissene for dette emnet er i stor grad lagt i introduksjonskurset og må forstås i en kontinuitet fra dette. Studieemnet er dels innrettet mot et feltovergripende fokus på metoder i sosialt arbeid, og dels et mer spesifikt fokus sosialt arbeid innenfor ulike yrkesfelt og virksomhetsområder. Den generelle metodiske delen behandler de tradisjonelle metodiske tilnærmingene i sosialt arbeid, individuelt sosialt arbeid, gruppearbeid, samfunnsarbeid og forskning. I tillegg har vi valg å inkludere aktivitetsfaget og miljøarbeid i et felles metodefag. Den prinsipielle begrunnelsen for dette er at vi anser dette som metodiske ressurser i et bredt spekter av sosialfaglig praksis. I prosjektet hadde vi særlig diskusjoner om aktivitetsfaget. Dette har frem til nå kun vært undervist på barnevernspedagogutdanningen, og vær innrettet mot sosialt arbeid med barn og unge. Ikke minst gjennom samtalene med deltagerne fra de ulike yrkesfelt ser vi at aktivisering er en viktig tilnærming både innenfor NAV og psykisk helse. Og særlig har vi snakket om at dersom arbeid blant eldre i stigende grad blir et arbeidsområde for sosialarbeidere vil aktivitetsfaget være en viktig metodisk ressurs. I presentasjonene fra yrkesfeltene ba vi også deltagerne besvare følgende to spørsmål: Hva er de viktigste arbeidsmåtene i din sektor?

8 Hvilke kunnskap og kompetanser vil det være særlig viktig at sosialarbeidere har i din sektor? På samme måte som ovenfor tegnes det et bilde både av en felles metodisk tilnærming på tvers av yrkesfelt og mer feltspesifikke arbeidsmåter. På bakgrunn av dette har vi valgt ut områder som kan beskrivelses som særskilte arbeidsmåter og yrkesfelt, men som også kan oppfattes som konkretiseringer av overgripende metodiske tilnærminger i sosialt arbeid: Arbeidsinkludering, inntektssikring og økonomisk sosialt arbeid. Boligsosialt arbeid. Familie, nettverk og lokalsamfunn. Folkehelse og rehabilitering som sosialt arbeid. Psykisk helse og sosialt arbeid i psykisk helsevern. Sosialt arbeid i en flerkulturell kontekst. Rusomsorg og rusbehandling. Sosialt arbeid og kriminalitet. Barnevern. På samme måte som i introduksjonsemnet er dette ikke en liste som ligger fast, og selvsagt heller ikke inndelingen mellom de ulike områdene. Det skal heller ikke leses som noen prioritert rekkefølge. Rekkefølgen er et resultat av måten emnet undervises første gange vi gjennomfører det, og at det er noen tema som i større grad forutsetter gjennomgang av foregående temaer. Dette er imidlertid logikker som kan diskuteres og revideres gjennom erfaring. Valget avspeiler imidlertid hvilke arbeidsmåter og yrkesfelt som vi mener bør inngå i et felles fag for sosialarbeidere. Vi ser imidlertid klart at denne studiemodellen forutsetter valgte fordypninger på 3. studieår, når rammen fortsatt 3- årig grunnutdanning c. Undervisning. Introduksjonsemnet undervises for første gang dette semestret (vår -15). I tillegg til det faglige innholdet av disse fellesemnene har vi brukt mye tid på å diskutere undervisningsmåter. Vi har i dag ca. 140 studenter som ble tatt opp på barnevernspedagog- og sosionomutdanningen høsten -14. Vi har generelt valg å forskyve undervisningen noe fra forelesninger til seminar, på tross av at dette er ressursmessig utfordrende. Forelesningene får dermed noe mer karakter av oversiktsforelesninger som er felles for alle. Seminarene veksler mellom studentarbeid i mindre grupper og presentasjoner og diskusjoner i seminargrupper, hvor vi i inneværende semester har valg å dele studentkullet i tre. Seminarene arbeider i hovedsak med kasus- og situasjonsbeskrivelser fra praksisfeltene. I

9 introduksjonskurset er det de analytiske ferdighetene som skal øves, men det er de praktiske ferdighetene som skal øves i metodekurset. Noen undervisningsområder gir særskilte utfordringer. Dette gjelder særlig aktivitetsfaget. Vi har ikke fullført detaljplanleggingen av dette, men det er viktig å presisere at dette ikke er en undervisning som avsluttes i metodekurset, men som skal videreføres innenfor de valgte fordypningene. 4. Et felles sosialarbeiderfag sett i lys av hele studieplanen. De to fellesemnene som vi har utviklet gjennom dette prosjektet må som nevnt sees i lys har hele studieplanen. Vi beskrive derfor de øvrige emnene i studieplanen: a. Dannelsessemester. Et felles utgangspunkt. 30 studiepoeng 1. semester. Fakultetet vedtok å innføre et felles dannelsessemester for alle bachelorstudiene fra høsten -13. Begrunnelsen for dette er dels knyttet til et syn på samfunnsoppdraget for høyere utdanning som bl.a. er beskrevet i Dannelsesutvalgets rapport, Kunnskap og dannelse foran et nytt århundre (2009), og et syn på utdanning, ikke minst i profesjonsstudier. Sosialarbeiderutdanningene støttet innføringen av dannelsessemesteret. I vår fellesartikkel fra 2010 skriver vi: «Profesjonsutøvere må gjennom sin studietid gjennomgå en dannelsesprosess som innebærer at de tilegner seg et personlig, reflektert og kritisk forhold til de reproduserte kunnskaper de presenteres for. De må gis tid og rom for å kunne reflektere over rammene for kunnskap som vitenskapsoppfatninger, politiske tradisjoner, etiske og rettslige forståelser, menneskesyn, kulturoppfatninger m.m.» (Henriksen m. fl. 2010). Dannelsessemesteret dekker det som i den gamle studieplanen var Ex. Phil. og Ex. Fac. I tillegg er det særlig fokus på skrivetrening og kommunikasjonstrening. Det er fire ferdigheter som skal øves gjennom dannelsessemesteret som gjør dette særlig relevant i en sosialarbeiderutdanning: Å være en samfunnsdeltager og samfunnsaktør med vekt på demokrati, velferd, kultur, mangfold, makt og styring. Å være etisk reflektert både i forhold til å bedømme hva som er rett og galt, og å kunne reflektere over grunnlaget for å bedømme noe som rett og galt. Å kommunisere både i møte med mennesker og i møte mellom mennesker. Å skrive sitt fag, og som særlig relevant for profesjonsutøvere; å kunne skrive i sitt fag. Dannelsessemesteret er nå gjennomført to ganger. Vi har høstet noe erfaringer med det, og vi ser at det har noen utfordringer. Dette gjelder ikke primært det faglige innholdet, men å tydeliggjøre relevansen av dette overfor studentene i en profesjonsutdanning og koblingen mellom dette semesteret og resten av utdanningen.

10 b. Innføring i juss. 10 studiepoeng 2. semester. Dette emne undervises parallelt med Introduksjon til sosialt arbeid. Vi diskuterte om også juss skulle inngå i et felles introduksjonskurs på samme måte som psykologi og sosiologi. Et argument for det er at juss må forstås som en viktig rammebetingelse for utøvelsen av sosialt arbeid (Figur 1.). Det er imidlertid ikke bare det, juss er også en særegen og viktig metodisk ressurs i sosialt arbeid. Innføringskurset inneholder juridisk metode, forvaltningsrett og de meste sentrale rettsressursene for sosialarbeidere innenfor barneverns- og sosialrett. I tillegg til dette innføringskurset vil også juridiske emner og problemstillinger inngå i de valgte fordypningene. c. Praksis. 30 studiepoeng 4. semester. I arbeidet med studieplanen har det vært mange diskusjoner om praksisopplæringen, både når det gjelder plassering i studiet og lengde/antall. Vi har landet ned på å beholde praksisopplæringen i betydningen praksisutplassering slik vi har hatt det i nåværende studieplan som en samlet utplassering i 4 semester. Vi vurderer imidlertid om det finnes andre former for praksisopplæring og andre former for tilknytning mellom praksisfelt og utdanning. Dette inngår i arbeidet med å konkretisere innhold og undervisningsformer i de valgte fordypningen. Utplasseringen i praksis markerer overgangen fra fellesutdanning til fordypning. På dette tidspunktet har studentene valg fordypning noe som også skal avspeiles i tildeling av praksisplass. d. Fordypninger. 30 studiepoeng 5. semester. Oppdeling av utdanningen i tre valgte fordypninger er et avgjørende grep vi har gjort med denne studieplanen. Vi ser ikke at vi klarer å imøtekomme fordringene i Meld. St. 13 uten dette. Følgende fordypninger er valgt: Barn, unge og familier. Denne fordypningen har fokus på sosialt arbeid med barn, unge og familier i sårbare livssituasjoner og er i hovedsak innrette mot ulike former for barnevernsarbeid, både kommunalt og statlig. Det er nå kun studenter som er opptatt på barnevernspedagogutdanningen som får denne fordypningen. Velferd, sysselsetting og forvaltning. Fordypningen har et særlig fokus på sosiale problemer knyttet til arbeid, bolig, forsørgelse og ulike former for marginalisering og ekskludering i vårt samfunn. Den har en særlig innretning mot offentlig forvaltning og sosialt arbeid innenfor NAV-kontorene. Studenter som er opptatt på sosionomutdanningen kan velge denne fordypningen. Valget gjennomføres i slutten av 2. semester.

11 Rus, psykiatri og rehabilitering. Denne fordypningene er i hovedsak innrette mot sosialt arbeid som i dag utøves innenfor helsetjenestene i kommunene og innenfor spesialisttjenestene, både forebyggende arbeid, miljøarbeid og individuell behandling. Det er fokus på sosiale problemer i tilknytning til rusmiddelbruk, psykiske lidelser, funksjonsnedsettelser, alderdom, m.m. Studenter som er opptatt på sosionomutdanningen kan velge denne fordypningen. Valget gjennomføres i slutten av 2. semester. Disse tre fordypningene er valgt i lys av det som for tiden er hovedinndelingen mellom de viktigste yrkesfeltene for sosialarbeidere. Disse yrkesfeltene har endret seg betydelig gjennom de siste 10- årene som konsekvens av store velferdsreformer på alle områder som sysselsetter sosialarbeidere; barnevern, habilitering/rehabilitering, NAV, rusomsorg, psykisk helse, m.m. Det er stor sannsynlighet for at det vil forgå reformer innenfor helse- og velferdstjenestene også i fortsettelsen. Valg av fordypninger i en sosialarbeiderutdanning må dermed være fleksibel både i hvilke fordypninger som kan velges, innholdet av dem og inndeling mellom dem. Vi har nå starte på et arbeid med et ytterligere konkretisering av det faglige innholdet i fordypningen (utover de emnebeskrivelsen som foreligger) og hvilke former for undervisning som skal inngå. e. Samfunnsvitenskapelig metode og bacheloroppgave studiepoeng 6. semester. Vi har beholdt innføring i samfunnsvitenskapelige metoder slik som i dagens studieplan, en grunnleggende innføring i kvalitativ og kvantitativ forskningsmetode. Omfanget av emnet tilsvarer det som kreves for å bli tatt opp på et masterstudie. Bacheloroppgaven har vi gjort til en individuell oppgave som skal øve studentene i å gjennomføre en egen undersøkelse og skrive et selvstendig arbeid av noe omfang (maks 25 sider). Studenten velger selv tema for oppgaven slik at dette arbeidet vil gi studentene en ytterligere fordypning innenfor et problemområde eller yrkesfelt. f. Tverrprofesjonell samarbeidslæring. 10 studiepoeng 6. semester. I slutten av utdanningen samles studentene i et felles kurs. Emnet har særlig fokus på faglige og etiske problemstillinger på tvers av ulike tjenesteområder, og ikke minst på tvers av ulike profesjoner og faggrupper. Det vil være fokus på både muligheter og utfordringer i tverrfaglig samarbeid både innenfor ordinær tjenesteutøvelse og prosjektarbeid. Konkretisering av det faglige innholdet utover emnebeskrivelsen og undervisningsformer i kurset er ikke gjennomført ennå.

12 5. Bodømodellen Utvikling av to fellesemner i sosialt arbeid for barnevernspedagog- og sosionomutdanningen har vært et spennende arbeid, både avgrenset til disse to emnene og som en del av en ny studieplan. Vi legger ikke skjul på at denne studiemodellen avviker ganske radikalt fra innholdet av, og inndeling mellom, sosialarbeiderutdanningene ved andre utdanningsinstitusjoner, noe som også ble tydelig gjennom de ulike prosessene i Sosialfagprosjektet, fase 1. Vi mener imidlertid av den studieplanen vi har presentert her imøtekommer de sentrale fordringene i Meld. St. 13. Vi ser også at denne studiemodellen i høy grad er i samsvar med konklusjonene i den sentrale Prosjektgruppens sluttrapport (Desember 2014). Arbeidet med de ulike delene av Sosialfagprosjektet har etter vårt syn utkrystallisert særlig to hovedutfordringer for sosialarbeiderutdanningene. For det første å utvikle et tydeligere felles sosialfaglig fundament. Og for det andre å gjøre utdanningene mer fleksibel i innretning mot ulike yrkesfelt og utviklingen av disse. Arbeidet med å definere en felles sosialfaglig kompetanse var altså den sentrale oppgaven i Sosialfagprosjektets fase 1. Sluttrapporten oppsummerer at dette har vært et krevende arbeid og betviler at de ulike utredningene har klart å komme frem til et felles faglig fundament. Dette viser først og fremst at utvikling av en felles faglig forståelse er en mangesidig og komplisert prosess som vanskelig kan konkluderes gjennom et utredningsarbeid. En slik utvikling kan primært skje over tid innenfor fagmiljøer hvor forskning, utdanningsarbeid og dialog med yrkesfeltene er et felles anliggende. Den største hindringen for å utvikle et faglig fundament er oppfatningen om at det fortsatt skal være tre ulike sosialfaglige profesjoner med tre separate utdanninger. En endring til en felles profesjon med en felles utdanning, gjerne med ulike valgfag og/eller fordypninger, ville etter vårt syn og erfaring også gitt et helt annet grunnlag for også å utvikle en felles sosialfaglig forståelse. Selv om utdanninger ikke nødvendigvis skal formes etter måten yrkesfeltet til enhver tid er organisert kan sosialarbeiderutdanningene nok med rette kritiseres for at de har vært for lite fleksible til å utvikle den kompetansen som yrkesfeltene har behov for. De tre sosialarbeiderprofesjonene ble i stor grad skapt og utviklet gjennom kompetansebehov innenfor ulike velferdstjenester. I dag synes det å være relativ lite samsvar mellom profesjonsskillene og de yrkesfeltene hvor ulike kandidater arbeider. Det synes heller ikke å være noe klart samsvar mellom hvilke yrkesfelt ansatte i de ulike utdanningene mener at kandidaten kvalifiserer for og de skillene som i dag finnes mellom ulike tjenesteområder (Terum og Nesje 2014). Skillene mellom de tre profesjonene fremstår dermed også som en hindringen for en mer fleksibel utvikling av kompetanse som er innrettet mot ulike yrkesfelt. Den studiemodellen som vi har presentert her ville dermed vært mer konsistent med utgangspunkt i en felles utdanning og en profesjon. Det skillet som vi gjør

13 mellom barnevernspedagogutdanningen og sosionomutdanningen i valg av fordypninger er et problematisk kompromiss, da arbeid i barnevernet også er et sentralt yrkesfelt for sosionomer. Vi ser imidlertid ikke gode måter som vi kunne løst dette, og samtidig ivareta fordringen i Meld. St. 13 om at det fortsatt skal være tre separate profesjonsutdanninger. Da vi ikke har vernepleierutdanning ved vår institusjon har vi ikke drøftet konkret hvordan dette utdanningsområdet kunne innpasse i en felles studiemodell. Vi har da ikke tatt stilling til dette spørsmålet, men vi ser det ikke som noen umulig utfordring å innpasse dette kompetanseområdet gjennom en utvidelse av valgbare fordypninger. Vi slutter oss dermed til det alternativer fra Prosjektgruppens sluttrapport hvor de sier: «Det dannes en ny overgripende profesjonsutdanning for sosialarbeidere med en felles bachelorutdanning som plattform, men hvor studentene gjennom valgfag kan innrette seg mot en kompetanseheving og spesialisering på videreutdannings- og mastergradsnivå som møter behovet for spisskompetanse i sosialt arbeid på tvers av tjenester, sektorer og nivåer.» (s. 3) Referanser Dialogforum. Sluttrapport mars Gundersen E C (2014) Sosialfaglig kompetanse. En analyse av arbeidsrapportene fra BSVutdanningene. Høgskolen i Oslo og Akershus, Småskrift nr. 2. Hanssen J K, Hutchinson G S, Lyngstad R og Sandvin J: What happens to the social in social work? (Innsendt for publisering i Nordic Social Work Research, 2015) Meld. St. 13 ( ) Utdanning for velferd. Owren T (2014) Innspill til Sosialfagprosjektet, Universitets- og høgskolerådets prosjekt om BSVutdanningene og sosialfaglig kompetanse. Prosjektgruppens rapport fra fase 1 av Sosialfagprosjektet, desember Terum L I og Nesje K (2014) Praksisrelevans og kompetansebehov. Vurdering av BSV-utdanningene. Høgskolen i Oslo og Akershus, Småskrift nr. 5.

14 Vedlegg 1: Økonomisk rapportering Uttrekk fra regnskapet: Kommentarer: - Restmidlene overføres til det store sosialfagprosjektet ihht avtale med oppdragsgiver. - Tjenestereiser gjelder en reise for Øystein Henriksen til Oslo 19/6-14 som angår det store sosialfagprosjektet. Omposteres ikke, da restmidler uansett overføres til det store sosialfagprosjektet.

15 Vedlegg 2: Emnebeskrivelser og studieplan.