Kompetanse. Engasjement. Solidaritet. Solidaritet. Kompetanse. Engasjement. Barnevernspedagogen. Vernepleieren. sesosionomen

Transkript

1 Solidaritet KOMPETANSEPROFILER Barnevernspedagogen Sosionomen Vernepleieren Velferdsviteren et petanse Barnevernspedagogen Vernepleieren t sesosionomen Solidaritet Solidarit

2 2 KOMPETANSEPROFILER Barnevernspedagogen Sosionomen Vernepleieren Velferdsviteren

3 Solidaritet 3 Forord Barnevernspedagogen, sosionomen og vernepleieren har siden 1993 bygd og skapt FO. Et sterkt profesjonsforbund i LO, som hver dag arbeider med våre tre grunnpilarer, yrkesfag, helse- og sosialpolitikk og lønns- og arbeidsforhold. Et FO som vokser i antall medlemmer, og som er synlig i den offentlige debatten. FO tok i 2006 opp en ny medlemsgruppe: Bachelor i arbeids- og velferdsforvaltning og i velferdsfag. Medlemsgruppa betegnes i dag som velferdsvitere. En tydeliggjøring av hva som er yrkesgruppenes særskilte kunnskap og kompetanse er viktig for at den enkelte profesjon skal kunne framstå tydelig overfor arbeidsgivere, politikere, utdanningssystem, samarbeidspartnere og andre. Vi må få fram på hvilken måte hver av profesjonene bidrar til å realisere politiske mål og styrker brukerne. En av FOs oppgaver som profesjonsforbund er også å bidra til fagutvikling og utvikling av yrkesidentitet og yrkesrolle hos profesjonsutøverne. Som en hjelp i dette arbeidet har vi gjennom en bred prosess i organisasjonen utviklet profiler for hver av profesjonene. Disse er laget ut fra en felles mal, og beskriver den enkelte profesjons historiske utvikling, innholdet i utdanningen, kunnskaper, ferdigheter og aktuelle framtidsperspektiver. Vi ønsker at denne profilsamlingen skal være et nyttig verktøy for våre tillitsvalgte i deres daglige påvirkningsarbeid, for å forbedre vilkårene for brukere og ansatte. Vi ønsker også at profilsamlingen skal være en byggestein i arbeidet med å beskrive profesjonenes kompetanse inn i gamle og nye felt, hvor barnevernspedagogens, sosionomens, vernepleierens og velferdsviterens kompetanse er nødvendig. FO skal fortsette å være et sterkt profesjonsforbund, hvor vi skal dyrke de forskjeller som gjør hver av profesjonene verdifulle, og framheve det vi har felles, til beste for de saker vi til enhver tid arbeider med. Bruk profilene. Med hilsen Mimmi Kvisvik Forbundsleder

4 4

5 Solidaritet 5 Barnevernspedagogen 1.0 Innledning Barnevernspedagogutdanningen er en sosialarbeiderutdanning som er rettet mot barn og unge generelt, utsatte barn og unge og deres familiesituasjon og nærmiljø spesielt. Barnevernspedagogen arbeider med å tilrettelegge for optimale oppvekstvilkår gjennom omsorg og oppdragelse i vid betydning og behandling i spesielle sammenhenger. Kunnskapene om barn og unges oppvekstvilkår gir barnevernspedagogen en viktig rolle i påvirkningen av barne- og familiepolitikk og helse- og sosialpolitikk. Formålet med utdanningen slik det kommer til uttrykk i rammeplanen, er å utdanne brukerorienterte og reflekterte yrkesutøvere som kvalifiserer for omsorgsgivende, oppdragende, behandlende og forebyggende arbeid med risikoutsatte barn og unge og deres familier. Sosialpedagogisk arbeid brukes som betegnelse på barnevernspedagogens yrkesutøvelse. Arbeidsområdene for barnevernspedagogen har i hovedsak vært innenfor omsorg, oppdragelse og behandling i barne- og ungdomsinstitusjoner, og fra 70-tallet også forebyggende sektor. Fra 80-tallet ble de kommunale barnevernstjenestene et viktig arbeidsområde. 2.0 Utviklingen av barnevernspedagogutdanningen Mot slutten av 1800-tallet kom det lover som skulle beskytte barn og sikre gode utviklingsbetingelser. I 1953 ble barnevernsloven vedtatt, og behovet for kvalifisert personell ble synliggjort. Barnevernspedagogutdanningen ble etablert for å møte behovet i den offentlige omsorgen for risikoutsatte barn og unge. Fra 1949 ble det arrangert kortere barnevernskurs, og den første ettårige barnevernsutdanningen ble etablert i Den var rettet mot styrere ved barne- og ungdomshjem. Fra 1963 ble studiet toårig og utvidet til å omfatte ansatte i barnevernsinstitusjoner, spesialskolenes internater og barne- og ungdomspsykiatriske behandlingshjem. I 1968 ble yrkestittelen barnevernspedagog innført. I 1982 ble den første nasjonale rammeplanen for barnevernspedagogutdanningen vedtatt, og utdanningen ble en treårig høgskoleutdanning. Fra 2001 er det innført ny gradsstruktur, og barnevernspedagogen kvalifiseres nå gjennom bachelor i barnevern.

6 6 3.0 Bachelor i barnevern På er det en samlet oversikt over høgskoler og universiteter som utdanner barnevernspedagoger gjennom bachelor i barnevern, både som treårige fulltidsstudier og som fireårige deltidsstudier. Nasjonal rammeplan og forskrift setter rammer og standard for utdanningen. Den enkelte utdanningsinstitusjon har stor frihet gjennom fagplanen til å bestemme innretning og organisering av studiet. Utdanningen er bredt sammensatt med emner innenfor samfunnsvitenskap, jus, psykologi, pedagogikk og etikk. Sosialpedagogisk arbeid med barn og unge utgjør over en tredjedel av studiet. Dette omhandler hvordan barnevernspedagogen kan arbeide og gir innføring i yrkesrollen, yrkesetikk, kommunikasjon, samhandling, konfliktløsning, barnevernstiltak, miljøarbeid, aktivitetsfag og arbeid med grupper, organisasjoner og nettverk. Utdanningen er yrkesrettet og forbereder studentene på arbeid i direkte relasjon med brukere av ulike type tjenester og på tverrfaglig samarbeid. Sentrale elementer i utdanningen er fokus på sammenheng mellom teori og praksis gjennom veiledet praksis og ferdighetstrening i kommunikasjon. Det teoretiske grunnlaget for yrkesutøvelsen hentes både fra sosialpedagogikken og sosialt arbeid. Sosialpedagogikk defineres som læren om hvordan psykologiske, sosiale og materielle forhold og forskjellige verdiorienteringer fremmer eller hindrer individets eller gruppens totale utvikling og vekst, livskvalitet og trivsel. Sosialt arbeid defineres på følgende måte; kunnskap om å fremme sosial endring, problemløsning i forholdet mellom mennesker, myndiggjøring og frigjøring for å forbedre menneskers velferd. Verdigrunnlaget for utdanningen bygger på respekt for livets ukrenkelighet, respekt for menneskets egenverd og solidaritet med mennesker og grupper i utsatte livssituasjoner. 4.0 Videreutdanning, fordypning og spesialisering Et stort flertall av barnevernspedagogene har og tar videreutdanning og/eller master. De vanligste fordypningene er rettet mot barn og unge innenfor miljøterapi, barnevern, familieterapi, sosialt arbeid, psykisk helsearbeid, psykisk helsevern, rusarbeid og forebyggende arbeid. FO administrerer følgende godkjenningsordninger for barnevernspedagogen Godkjenning som veileder Godkjenning som klinisk barnevernspedagog Godkjenning som barnevernspedagog med spesialkompetanse

7 Solidaritet Barnevernspedagogens kunnskaper og ferdigheter Barnevernspedagogen har sitt arbeidsfelt innenfor følgende områder: Kommunale og fylkeskommunale virksomheter Barnevernstjenesten Barnehager, grunnskoler, SFO og videregående skoler Fritidsklubber Utekontakter Feltarbeiderteam Pleie/bistands- og omsorgstjenesten Sosialtjenesten PP-tjenesten Statlige virksomheter Barne-, ungdoms- og familieetaten -Fagteam - -- Hjemmebaserte barnevernstiltak -- Døgninstitusjoner -- Familiekontorer Kriminalomsorgen Høgskoler og universiteter Departementer/direktorater Fag- og sakkyndig i fylkesnemnder og domstoler Helseforetakene Psykisk helsevern for barn og unge -- Behandlingsinstitusjoner -- Poliklinisk virksomhet -- Psykisk helsevern for voksne -- Rusfeltet Privat sektor Barne- og ungdomsinstitusjoner Frivillige organisasjoner Innenfor de ulike tjenestene hvor barnevernspedagogen jobber, vil yrkesrollen være ulik. Mange arbeider direkte med brukerne, men barnevernspedagogen

8 8 arbeider også som leder, konsulent og rådgiver. Uansett hvilken rolle barnevernspedagogen innehar vil det være noen perspektiver som er felles når det gjelder kunnskap og ferdigheter. Barnevernspedagogens kunnskap innebærer å kunne forstå barns og unges livssituasjon i en helhetlig kontekst. Barnevernspedagogens ferdigheter gir muligheter for å sikre og forbedre levekårene for barn og unge. n retter seg spesielt inn mot barn og unge og deres familier som er i krise, har sosiale og/eller psykiske problemer, eller som står i fare for å få det. Barnevernspedagogen skiller seg fra andre sosialarbeidere ved at utdanningen gir en særskilt kompetanse på sosialpedagogisk arbeid rettet inn mot barn og unge og deres familiesituasjon og nærmiljø. Sammen med barnet eller den unge, familien og samarbeidspartnere kan barnevernspedagogen arbeide med å finne konkrete og alternative måter å forholde seg til problemskapende forhold. Fokus på løsninger og ressurser hos den enkelte og i omgivelsene, står sentralt i arbeidet. Hvis barnets beste ikke oppnås gjennom samarbeid, skal hensynet til barnet gå foran hensynet til samarbeid og selvbestemmelse. I det nedenstående framheves noen av de viktigste kunnskaper og ferdigheter hos barnevernspedagogen, hvor fokus på barnets og den unges beste er utgangspunktet. 5.1 Kunnskapsbasert praksis Barnevernspedagogen har gode kunnskaper om barns og unges fysiske, psykiske og sosiale utvikling, betydning av samspillet i familien og nærmiljøet og kunnskaper om sammenhengen mellom personlige, sosiale, økonomiske, politiske og kulturelle forhold. Barnevernspedagogen har kompetanse på ulik type metodikk som fremmer gode oppvekstvilkår for barn og unge, og har et ansvar for å holde seg oppdatert om forskning og utvikling av metoder. 5.2 Relasjon og samhandling Endringsarbeid skjer i relasjon og gjennom samhandling mellom mennesker. Sosialpedagogisk arbeid utøves i direkte kontakt med barn, unge og deres familier og omgivelser, og barnevernspedagogen må kunne etablere og opprettholde konstruktive relasjoner i ulike situasjoner. Dette innebærer å kunne arbeide i relasjoner preget av krysspress og interessemotsetninger og å kunne håndtere konflikter. 5.3 Analytiske ferdigheter Barnevernspedagogen har forståelse for sammenhengen mellom samfunnsmes-

9 Solidaritet 9 sige strukturer og prosesser og sosiale og psykososiale problemer hos barn, unge og deres familier. Med fokus på barns og unges utvikling og læring, betingelser for utvikling og læring og hva som fremmer og hemmer gode oppvekstvilkår kan barnevernspedagogen finne gode tiltak for utsatte barn og unge innenfor den enkeltes livskontekst. 5.4 Faglig skjønnsutøvelse og løsningsfokusert praksis Barnevernspedagogen arbeider med å løse definerte problemer med mål om å øke barns og unges opplevelse av mestring og tilhørighet. Dette innebærer å ta i bruk barnets, den unges og deres omgivelsers ressurser i den faglige skjønnsutøvelsen som gir grunnlag for valg av tiltak. 5.5 Tilrettelegging av barns og unges daglige miljø og nærmiljø Miljøterapeutisk arbeid er en systematisk tilrettelegging av fysiske, psykiske og sosiale faktorer i miljøet for å fremme personlig vekst og utvikling, størst mulig grad av selvbestemmelse hos den enkelte samt gi trygge oppvekstvilkår. Dette arbeidet gjøres i barns og unges daglige miljø, for eksempel skoler, SFO, barnehager, fritidstilbud og ulike tilbud og institusjoner hvor barn og unge oppholder seg både på dags-, kvelds- og døgnbasis. 5.6 Forvaltningskunnskap Barnevernspedagogen arbeider innenfor rammer som setter grenser for hvilken hjelp som skal eller kan ytes til barn, unge og deres familier. Profesjonen kjenner gjeldende lov og regelverk og forvaltningsmessige prinsipper som omhandler barn og unge og deres behov og rettigheter. Videre har de kjennskap til hovedmål og virkemidler i barne- og ungdomspolitikken og oversikt over hjelpeapparatet rettet mot barn og unge og deres familier. 5.7 Etiske og politiske perspektiver i arbeidet Barnevernspedagogen forholder seg til det yrkesetiske grunnlagsdokumentet for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere, og skal kunne møte den enkelte med respekt og empati. Respekt og likeverd er grunnleggende forutsetninger for yrkesutøvelsen. Sosialpedagogisk arbeid innebærer både å yte hjelp og å utøve kontroll. Kompleksitet kjennetegner mange av de problemer som søkes løst. Alt sosialfaglig arbeid krever at barnevernspedagogen gjør etiske vurderinger og har kritisk refleksjon rundt egen og andres fagutøvelse. Videre må barnevernspedagogen

10 10 evne å begrunne faglig og etisk de valg og handlinger som utføres. Barnevernspedagogen må kunne vurdere kritisk rammebetingelsene for barns og unges oppvekstvilkår og hovedmålene og virkemidlene for barne-, ungdoms- og familiepolitikken. Barnevernspedagogen skal søke å påvirke og være premissleverandør for beslutninger som tas i hjelpeapparatet og av de politiske myndigheter. Barnevernspedagogen vil i sitt arbeid møte situasjoner og forhold som burde vært annerledes. I noen tilfeller er det nødvendig å varsle arbeidsgivere, brukerorganisasjoner, helsetilsyn, FO eller media. 5.8 Barnevernspedagogens arbeidsform kjennetegnes av sosialpedagogisk og sosialt arbeids teori og praksis som har til hensikt å øke målgruppens personlige, sosiale og samfunnsmessige kompetanse at det legges til grunn en helhetsforståelse av brukeres situasjon der både individuelle, sosiale, kulturelle og materielle faktorer trekkes inn at det på grunnlag av helhetsforståelse og med utgangspunkt i ivaretakelse av barnets interesser lages mål og handlingsplaner for arbeidet som skal gjøres og at arbeidet evalueres i samarbeid med dem det gjelder å benytte mulighetene som ligger i tverrfaglig og tverrsektorielt samarbeid å inneha ulike roller, alt fra å være koordinator og tilrettelegger til å stå for det klientnære og terapeutiske arbeidet som utføres 6.0 Framtidsperspektiver for barnevernspedagogen Barns og unges oppvekstvilkår og samfunnet for øvrig er i stadig endring. Mye kan betegnes som framskritt, men noen forhold gir grobunn for en bekymring når det gjelder ivaretakelsen av den oppvoksende generasjon. Statistikk viser en økning i antall barn og unge med behov for barnevernstjenester og psykisk helsevern. Barnevernspedagogens særskilte sosialfaglige kompetanse om barns og unges oppvekstforhold på individ- og gruppenivå i en samfunnsmessig kontekst virker derfor fortsatt som svært aktuell. Barnevernspedagogens mulighet for å utøve et godt faglig arbeid henger sammen med gode nok rammebetingelser. Fagutvikling, kompetanseutvikling og veiledning sammen med gode nok ressurser i utforming av tjenestene kan være vanskelig å få til i tider med knappe ressurser. Dette er en utfordring barnevernspedagogen stadig kan møte i sin hverdag. Barn og unge møter gjennom sin oppvekst flest kvinner i barnehagen, skolen

11 Solidaritet 11 og andre offentlige hjelpetjenester. Ca. 80% av barnevernspedagogene er kvinner. Det er en utfordring i et oppvekstperspektiv at vi ikke i større grad rekrutterer menn inn som barnevernspedagoger. En utfordring for barnevernspedagogen som profesjon er å synliggjøre og markedsføre sin særskilte kompetanse ytterligere innenfor gamle og nye yrkesfelt som er rettet mot arbeid med barn og unge og deres familier. Et mål bør være at barnevernspedagogens kompetanse gjøres tilgjengelig på alle arenaer hvor barn og unge ferdes, særlig i nærmiljøet, og innenfor spesialisttjenestene. Barnevernspedagogens oppgave omhandler å møte brukernes behov og oppnå velferdsstatens mål. Dette fordrer en dynamisk innstilling til barnevernspedagogens kompetanse, kunnskap og ferdigheter. Utdanningens innhold og utdanningsinstitusjonenes tilbud om etter- og videreutdanning må vurderes ut fra brukernes behov og de velferdspolitiske mål. Barnevernspedagogens kompetanse, yrkesidentitet, yrkesroller og profil er derfor i kontinuerlig utvikling. Kilder Nasjonal rammeplan for barnevernspedagogutdanningen med forskrift fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet NFFS-hefte: Socialpædagogik og socialpædagogisk praksis i Norden FO-hefte: Barnevernspedagog et spennende yrke med mange muligheter FO-notat: Notat om barnevernspedagogens kunnskap og kompetanse Yrkesetisk grunnlagsdokument for barnevernspedagoger, sosionomer, vernepleiere og velferdsvitere

12 12

13 Solidaritet 13 Sosionomen 1.0 Innledning Sosionomutdanningen kvalifiserer for arbeid med å forebygge, løse og redusere sosiale problemer. Sosionomen i Norge arbeider innenfor et vidt spekter av arbeidsfelt. En stor andel arbeider i kommunal helse-, sosial- og barnevernstjeneste og i NAV. Videre jobber sosionomen i spesialisthelsetjenesten; psykisk helse for barn, unge og voksne, i rusfeltet samt somatisk helsetjeneste. For øvrig er kriminalomsorg, skole, statlig barne-, ungdoms- og familieforvaltning, høgskole, universitet og forskningsinstitusjoner m.m. viktige arbeidsplasser for sosionomen. Sosionomen har ulike arbeidsoppgaver: sosialt arbeid i direkte kontakt med mennesker, råd og veiledning til kolleger og samarbeidspartnere, administrasjon, ledelse, undervisning, forskning og fagutvikling. 2.0 Utvikling av faget sosialt arbeid I 1920 startet Norske Kvinners Nasjonalråd (NKN) ettårige «sociale kurs» for kvinner. Dette var den første utdanningen av sosialarbeidere i Norge. Kursene ble drevet av aktive kvinnesakskvinner med fokus på å bedre livsvilkårene for utsatte grupper. Samtidig som de sosiale kursene gikk inn i NKN sosialskole, kom den første statlige sosialarbeiderutdanningen i Denne ble gitt ved Norges kommunal- og sosialskole. Utdanningene var de første årene 2½ år. I 1967 ble utdanningen treårig og kandidatene fikk yrkestittelen sosionom. Utdanningene var et ledd i byggingen av velferdsstaten. Avskaffelse av fattigdom og sosiale problemer var viktige mål. Det var også behov for lokale administratorer i de nye velferdstiltakene. Faget hadde fra før en klinisk tradisjon, da sosionomens yrkesutøvelse i hovedsak fant sted ved sykehusene. Faget sosialt arbeid, slik det undervises og praktiseres i Norge, har røtter både i norsk sosialhistorie og i internasjonale fagtradisjoner. Den norske sosialpolitikken har i særlig grad påvirket fagets praksis innenfor sosial- og barnevernstjenestene i kommunene, mens utdanningen og teoriutviklingen fra starten var påvirket av fagets utvikling i USA og England. 2.1 Forskningsbasert utdanning og tjenesteutøvelse Sosialt arbeid henter forskningsbasert kunnskap fra mange fagområder og

14 14 disipliner. De siste 10 årene har det vært en sterk fagutvikling innenfor sosialt arbeid, og vi har fått økt forskningsvirksomhet. Store deler av forskningen er praksisrettet, og tar utgangspunkt i praksisutøvelse og erfaringskunnskap. Etablering av strukturer og arenaer for forpliktende og likeverdig samarbeid mellom forskning, utdanning, praksis og brukere har også vært en viktig del av fagutviklingen. 3.0 Bachelor i sosialt arbeid Sosionomen tar sin grunnutdanning ved høgskoler/universitet rundt om i hele landet. På er det en samlet oversikt over utdanningsstedene. Utdanningen tilbys i hovedsak som en treårig fulltidsutdanning, men noen utdanningssteder tilbyr fireårig deltidsutdanning. En nasjonal rammeplan, sist revidert av Utdannings- og forskningsdepartementet i desember 2005, setter rammer og standarder for utdanningen. Med ny gradsstruktur fra studieåret 2001 fikk utdanningen betegnelsen bachelor i sosialt arbeid. Bachelor i sosialt arbeid er en bredt basert grunnutdanning som kvalifiserer for arbeid med sosiale problemer på ulike felt, og med ulike målgrupper. Foruten faget sosialt arbeid undervises det i samfunnsvitenskapelige, psykologiske og juridiske emner. Veiledede praksisstudier og ferdighetstrening er sentrale elementer i utdanningen. Videre vektlegges tverrfaglig læring, som skjer i fellesundervisning med andre helse- og sosialarbeiderutdanninger. Dette legger grunnlag for tverrfaglig og flerfaglig samhandling i praksis. Formålet med bachelorstudiet i sosialt arbeid, slik det kommer til uttrykk i rammeplanen, er å utdanne brukerorienterte og reflekterte yrkesutøvere som er kvalifiserte til å arbeide med å forebygge, løse eller redusere sosiale problemer. 4.0 Videreutdanning, fordypning og spesialisering Mange sosionomer tar videreutdanning og spesialiserer seg innenfor sitt arbeidsfelt. Stadig flere tar mastergrad i sosialt arbeid eller annen relevant mastergrad. I de senere år har antallet doktorgrader blant sosionomer vært økende. FO har etablert, og administrerer godkjenningsordninger som gjelder spesialkompetanse, klinisk sosialt arbeid og faglig veiledning. Variert arbeidspraksis, teoretisk fordypning, systematisk og prosessrettet veiledning er viktige elementer i godkjenningene.

15 Solidaritet Sosionomens kunnskaper og ferdigheter 5.1 Hva er sosialt arbeid Litteraturen gir et sammensatt bilde av hva sosialt arbeid er. Irene Levin (2004) sier at sosialt arbeids forståelsesramme bygger på en forestilling om mennesket som unikt, og hvor det formes gjennom sine relasjoner til de nærmeste og den konteksten det befinner seg i. Videre sier hun at sosialt arbeid som fag ikke kan ses uavhengig av praksis. Lawrence Shulman (2003) mener sosialt arbeid som fag og virksomhet har som formål å legge til rette for samhandling mellom klienten og det sosiale systemet som klienten er avhengig av for å få hjelp. Sosionomens oppgave er å bruke sin fagkunnskap i hjelpeprosessen. Shulman hevder at sosialt arbeid har to fokus. På den ene siden har man klienten; en enkeltperson, en familie, en gruppe eller et lokalsamfunn som er utsatt, undertrykt eller opplever utilfredsstilte behov eller tap. På den andre siden har sosionomen et annet objekt for oppmerksomhet og aktivitet; omgivelsene. Omgivelsene forstås her som samfunnssystemene som berører, undertrykker, utstøter eller avhjelper. Dette betyr ikke at den enkelte sosialarbeider forventes å beherske fullt ut både klientarbeid og samfunnsreformarbeid. Dette todelte ansvaret gjenspeiles også i FOs yrkesetiske grunnlagsdokument. Sosialt arbeid kan ut fra dette karakteriseres som endringsarbeid eller problemløsningsarbeid. Samtidig er det viktig å forstå profesjoner som sosiale konstruksjoner, som noe som hele tiden skapes, gjenskapes eller dekonstrueres i et samfunn i stadig endring (Abbot 1988). Den internasjonale sosialarbeiderorganisasjonen (IFSW 2003) har formulert følgende definisjon av sosialt arbeid: «Sosialarbeiderprofesjonen arbeider for sosial endring, problemløsning i forhold mellom mennesker for å forbedre deres velferd. Sosialt arbeid benytter seg av teorier om menneskelig atferd og sosiale systemer for å intervenere på de punkter hvor mennesker samhandler med sine miljøer. Menneskerettighetsprinsipper og prinsipper om sosial rettferdighet er fundamentale i sosialt arbeid.» Sosionomen og sosialt arbeid som fag har benyttet flere tilnærminger: individuelt arbeid med enkeltpersoner og deres familier, nettverk og omgivelser gruppearbeid med mennesker med felles problemer eller interesser samfunnsarbeid; naboskaps-, grasrot- og reformarbeid sosial administrasjon og planlegging

16 16 Tilegnelse av kunnskap har et praktisk formål. Problemer defineres ikke bare på grunnlag av teoretiske hypoteser, men også på grunnlag av hvordan den det gjelder beskriver dem. Teori og praksis inngår i en sirkulær prosess hvor de gjensidig påvirker og utvikler hverandre. Dette fordrer at sosionomen må ha et spesielt fokus på læring av egen praksis. Sosialt arbeid baseres på en generell fagkunnskap om samfunnsforhold samt en konkret forståelse av klienters opplevelse av sin situasjon. I dette spenningsfeltet ligger sosionomens faglige skjønn. 5.2 Analytiske ferdigheter Sosionomen kan analysere sosiale problemer ut fra ulike perspektiver og intervenere på forskjellige nivåer. Arbeidsmåter og tiltak velges ut i fra hva som er mest nyttig i den enkelte situasjon. Dette krever kunnskap om hvordan ulike sosiale problemer framtrer og forstås. Videre kreves kunnskap om det offentlige og private hjelpeapparat og hvordan ulike institusjonelle ordninger av sosial, helsemessig, kulturell og organisatorisk art fremmer ulike forståelses- og tilnærmingsmåter. Kunnskap om mellommenneskelige relasjoner og prosesser er en forutsetning. 5.3 Relasjon og samhandling Endringsarbeid skjer i relasjon og gjennom samhandling mellom mennesker. Profesjonelt sosialt arbeid utøves hovedsakelig i direkte kontakt med lokalsamfunn, en organisasjon, gruppe, familie, enkeltperson eller øvrig hjelpeapparat. Sosionomen etterstreber å etablere og opprettholde en konstruktiv relasjon gjennom hele arbeidsprosessen, også når det oppstår konflikter. 5.4 Ressursmobilisering Sosialt arbeid bygger på et positivt menneskesyn med en grunnleggende tro på menneskers iboende ressurser. Uformingen av velferdsordningene og samfunnsutviklingen virker inn på enkeltindividers og befolkningens muligheter for mestring. Tap av selvtillit og minsket tro og evne til å se muligheter for endring, kan ofte være en konsekvens av sosiale problemer. Sosialt arbeid skal bidra til motivering og mobilisering av ressurser. 5.5 Forvalter og koordinator Sosionomen arbeider ofte innenfor rammer som setter grenser for hvilken hjelp som skal ytes, og har ansvar for å forvalte disse reglene. Sosionomen kjenner lov og regelverk, og har kunnskap om beslutningsprosedyrer og påvirkningskanaler.

17 Solidaritet 17 I sosialt arbeid legges det vekt på å vurdere når det er nødvendig å arbeide for å endre rammebetingelsene, slik at tjenestene er bedre tilpasset den enkeltes behov. Sosionomen bruker sin kunnskap til å bidra til et helhetlig tilbud for den enkelte, og har ofte ansvar for å koordinere de ulike tjenestene en bruker mottar. 5.6 Konfliktarbeid og tvang Sosionomen ivaretar oppgaver som innebærer både hjelp og kontroll. I visse tilfeller gir lovverket hjemmel for at det foretas inngrep i menneskers private sfære uten utrykkelig samtykke eller mot den enkeltes uttrykte vilje. I slike situasjoner må hensyn avveies, og det stilles store krav til sosionomen om å informere og formidle begrunnelser for tiltak. I tillegg må det foretas komplekse sosialfaglige og etiske valg, og det stilles store krav til korrekt saksbehandling. Sosionomen må derfor ha en særlig kompetanse til å løse konflikter, til å arbeide i situasjoner preget av motsetninger, og til å ivareta brukerens rettsikkerhet. 5.7 Maktforholdet i sosialt arbeid Sosialt arbeid innebærer utøvelse av makt, myndighet og sosial kontroll. Sosionomen er satt til å iverksette samfunnets sosial- og helsepolitikk, og har dermed mulighet til å avgjøre spørsmål som har store konsekvenser for den enkelte. Ulikhet når det gjelder kunnskap, språk og posisjon i samfunnet kan skape skjevhet i relasjonen. For å kunne yte hjelp i en slik situasjon er det å vise respekt, åpenhet, tillit og omsorg avgjørende. Det innebærer at sosionomen må vedkjenne seg maktforholdet, betrakte og vurdere egen makt og kommunisere åpent om den. I sosialt arbeid inngår etiske vurderinger, kritiske refleksjoner om egen fagutøvelse, samt valg og handling ut i fra faglig metodikk. Det vises for øvrig til FOs yrkesetiske grunnlagsdokument (2011). 5.8 Politisk aktør Sosionomens yrkesutøvelse gir kunnskap om hvordan enkeltmennesker, grupper og samfunn gjensidig påvirker hverandre. Med utgangspunkt i denne kunnskapen skal sosionomen kritisk vurdere mål og virkemidler i sosialpolitikken. Sosionomen må være premissleverandør for beslutninger i hjelpeapparat og overfor politiske myndigheter. Sosionomen skal påpeke sosial utstøting og uverdige livsvilkår, og aktivt arbeide for å motvirke slike forhold.

18 Framtidsperspektiver De sosiale problemene, og hvilke løsninger disse problemene har, endres over tid. Det er en utfordring å utvikle sosialt arbeid slik at det stadig evner å sette sosionomen i stand til å utøve tjenester til det beste for klienten. Faget baserer seg på å fange opp den sosiale virkeligheten, og er prosessuelt og i kontinuerlig utvikling. Å utvikle gode allianser opp mot sosionomens undervisnings- og forskningsfelt, og å initiere forskning på sosionomens arbeidsfelt og yrkesutøvelse er viktig. Feltet sosialt arbeid står overfor store utfordringer. Disse er både av ideologisk, politisk, økonomisk og organisatorisk karakter. Nye styringsformer i offentlig sektor basert på økt grad av markedsretting, individualisering, oppsplitting og anbudsinnhenting er eksempler på dette. Faget har et tydelig samfunnsmandat, og dette innebærer at yrkesutøvelsen må fange opp og kritisk reflektere over de endringer og utfordringer som samfunnet står overfor. Kvaliteten på tjenestene er avhengig av at de sosialfaglige perspektivene blir ivaretatt. Kilder: Nasjonal rammeplan for sosionomutdanningen med forskrift fastsatt av Utdannings- og forskningsdepartementet FOs yrkesetiske grunnlagsdokument, vedtatt 2011 IFSWs definisjon av sosialt arbeid, norsk versjon 2003 FO-registre; medlemsregister og register godkjenningsordninger 2007 Irene Levin: Hva er sosialt arbeid. Universitetsforlaget 2004 Siv Oltedal (red): Kritisk sosialt arbeid. Gyldendal 2005 Lawrence Shulmann: Kunsten å hjelpe mennesker i samhandling med systemer. Gyldendal 2006

19 Solidaritet 19 Vernepleieren 1.0 Innledning Vernepleieren er autorisert helsepersonell etter lov om helsepersonell. Vernepleieutdanningen skal kvalifisere for å «utføre miljøarbeid, habiliterings- og rehabiliteringsarbeid sammen med mennesker med fysiske, psykiske og/eller sosiale funksjonsvansker som ønsker og har bruk for slike tjenester. Mennesker med psykisk utviklingshemning er en sentral målgruppe for vernepleiefaglig arbeid.» (Rammeplan for vernepleierutdanning.) Vernepleieren jobber i ulike deler av velferdstjenestene. En stor andel arbeider innenfor tjenestene til personer med utviklingshemning, blant annet i kommunale hjemmetjenester, dagtilbud eller i spesialisthelsetjenesten. Vernepleieren arbeider også i rusomsorgen, psykisk helsevern, eldreomsorgen, tjenester for personer med fysisk funksjonshemning og i ulike deler av skole- og undervisningssektoren. Vernepleieren har ulike arbeidsoppgaver innenfor direkte arbeid med brukere, råd og veiledning til kollegaer og samarbeidspartnere, administrasjon, ledelse, undervisning, fagutvikling og forskning. Vernepleieren er ofte involvert i utarbeidelse og oppfølging av Individuell Plan (IP) sammen med bruker. 2.0 Utviklingen av vernepleierutdanningen Vernepleierutdanningen stammer fra sentralinstitusjonene for personer med utviklingshemning. Overlege Ole B. Munch på Emma Hjorts hjem regnes som vernepleierutdanningens gründer, da han pekte på behovet for kvalifisert personell til det krevende arbeidet det var å bedre livssituasjonen for personer med utviklingshemning. Munch mente at det var behov for en utdanning med fokus på kunnskaper om menneskers sosiale, psykologiske og fysiske behov, samt at pedagogiske emner også burde ha en sentral plass. Forløperne for utdanningen var ett- og toårige kurs på begynnelsen av årene. I 1957 kom «Innstilling om utdanning av personale i åndssvakeomsorgen» med forslag om opprettelse av en egen utdanning av vernepersonale. Den treårige utdanningen startet i 1961 og ble formalisert av Sosialdepartementet i Kunnskapsutvalget for vernepleierutdanningen har alltid vært nært knyttet til omsorgen for personer med utviklingshemning, men allerede i innstillingen fra 1957 påpekes det at utdanningen også kan kvalifisere for andre deler av helse-

20 20 og sosialsektoren. Tjenestene til personer med utviklingshemning har gjennomgått store endringer siden slutten av 80-tallet. Normalisering, integrering og brukermedvirkning har stått sentralt. Dette har ført til endringer i vernepleierutdanningen og dens kunnskapsgrunnlag. Vernepleieren har bred kompetanse og kan yte tjenester til flere brukergrupper. Gjennom vernepleierutdanningens historie har helsefagkompetansens plass i utdanningen vært diskutert. Skal helsefag være en del av utdanningen, og i så fall, i hvor stor grad? Dette har også medført diskusjoner om vernepleie er en helsefagutdanning eller sosialfagutdanning. I dag kan man slå fast at helsefagkompetansen står sterkt i utdanningen og at vernepleie har et solid ståsted som helse- og sosialfagutdanning. Utdanningen har gått fra å være truet, til å være en attraktiv utdanning som kombinerer kunnskap og kompetanse fra ulike felt på en unik måte. I 1986 fikk vernepleierutdanningen sin første rammeplan. Gjeldende rammeplan ble siste gang revidert i I 2001 innførte universitets- og høgskolesektoren ny gradsstruktur og vernepleiere kvalifiseres nå gjennom bachelor i vernepleie. 3.0 Bachelor i vernepleie Høgskoler over hele landet tilbyr utdanningen bachelor i vernepleie. Den tilbys både som treårig fulltidsutdanning og fireårig deltidsutdanning. På er det en samlet oversikt over utdanningsstedene. Den nasjonale rammeplanen angir mål og formål for utdanningen, samt beskriver utdanningens omfang og innhold. Rammeplanene gir også retningslinjer for organisering og vurderingsordninger. Den enkelte høgskole utarbeider fagplaner med utgangspunkt i rammeplanen. Fagplanene skal vise hvordan høgskolen organiserer og tilrettelegger studiet. Rammeplanen skal sikre et nasjonalt likeverdig faglig nivå, mens utdanningsinstitusjonene har stor frihet i utarbeidelsen av fagplanene. Studiet omfatter 180 studiepoeng fordelt på fire hovedemner; samfunnsvitenskaplige og juridiske emner, psykologiske og pedagogiske emner, helsefaglige emner, samt miljøarbeid og habiliterings- og rehabiliteringsarbeid. Utdanningen er yrkesrettet. Veiledet praksis og ferdighetstrening er sentrale elementer i utdanningen. Studentene skal kvalifiseres for direkte brukerrettet arbeid og tverrfaglig samarbeid. Praksisstudier og ferdighetstrening skal utgjøre minimum 60 studiepoeng, og en av praksisperiodene skal være knyttet opp mot helsefaglig kompetanse og ferdigheter i legemiddelhåndtering.

21 Solidaritet Videreutdanning, fordypning og spesialisering Vel halvparten av alle vernepleiere har tatt en eller annen form for videreutdanning. Vernepleieren tar som oftest kortere videreutdanninger på seks måneder eller mindre, men også i økende grad ulike mastergradsutdanninger. Det er ingen mastergradsutdanning som bygger direkte på bachelor i vernepleie. Derimot er det et økende antall mastergradsstudier som kan være aktuelle for vernepleieren. Det er stadig flere vernepleiere med doktorgrad. FO administrerer følgende godkjenningsordninger godkjenning som veileder klinisk vernepleier vernepleier med spesialkompetanse Godkjenningsordningene bekrefter kompetanse utviklet gjennom teoretisk skolering og praksis. Godkjenning som klinisk vernepleier er den sist opprettede godkjenningsordningen. Det skjedde på FO-kongressen i Vernepleierens kunnskaper og ferdigheter Det overordnede målet for vernepleiefaglig arbeid er å bidra til at de menneskene man arbeider med oppnår høyest mulig grad av livskvalitet. Vernepleieren tar utgangspunkt i den enkeltes ressurser i arbeidet med å tilrettelegge for utvikling, vedlikehold av ressurser, forebygge funksjonsvikt og fremme økt livskvalitet. Vernepleierens kunnskaper og ferdigheter vil variere ut i fra hvilket fokus og prioriteringer den enkelte har hatt gjennom utdanning og arbeidsliv. Sentralt for vernepleierens yrkesutøvelse er lov om helsepersonell 4 om forsvarlighet: «Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig. Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell.» Til tross for ulikhetene er det noen sentrale elementer som er felles for de fleste vernepleiere: 5.1 Yrkesetikk Yrkesetikk er en sentral del av vernepleierens yrkesutøvelse. Yrkesetisk grunnlagsdokument utgitt av FO slår fast at «yrkesutøvelsen til vernepleiere er basert på humanistiske og demokratiske verdier».

22 22 Vernepleieren har et bevisst og aktivt forhold til bruk av tvang og makt overfor bruker. Dette gjelder særlig gjennom de siste årenes utarbeidelse av nytt lovverk rundt bruk av tvang og makt overfor personer med utviklingshemning. Selv om vernepleieren erkjenner at tvang må brukes i enkelte situasjoner, vil vernepleierens yrkesutøvelse, basert på kunnskaper og ferdigheter, fokusere på forebygging og alternativer til bruk av tvang og makt. Vernepleieren vil i sitt arbeid møte situasjoner som er utfordrende og forhold som burde vært annerledes. I noen tilfeller er det nødvendig å varsle arbeidsgivere, brukerorganisasjoner, helsetilsyn, FO eller media. Politisk påvirkningsarbeid på ulike nivåer er en del av vernepleierens yrkesutøvelse. 5.2 Selvbestemmelse En viktig faktor for å oppnå høy grad av livskvalitet er at en selv har kontroll over og mulighet til å påvirke valg og beslutninger. Selvbestemmelse i hverdagen krever ikke bare muligheter, men også ferdigheter i å foreta valg. En sentral del av vernepleierens arbeidsmåte er å tilrettelegge for selvbestemmelse i de ulike situasjonene hverdagslivet består av, også for personer som har vansker med å utrykke og formidle egne ønsker og behov. Sentrale ferdigheter for vernepleieren er også å kunne gi veiledning og opplæring når det er nødvendig. Samarbeid med pårørende og andre nærpersoner vil ofte være sentralt. 5.3 Helsefag Den helsefaglige kompetansen til vernepleieren er sammensatt. Vernepleieren har kompetanse til å administrere og håndtere legemidler innenfor de fleste områder i helse- og omsorgssektoren. Kunnskap og ferdigheter når det gjelder pleie, omsorg og psykisk helsearbeid, står også sentralt. Med et helhetlig syn på helse, på linje med WHOs helsebegrep som påpeker at helse er mer enn fravær av sykdom, kommer vernepleieren med viktige bidrag til sektoren. Vernepleieren har også spesiell kunnskap om hvordan ulike funksjonshemninger kan gjøre personer mer sårbare overfor, og hvordan man kan identifisere, somatisk sykdom og psykiske problemer. Helsefagkompetansen gir også et viktig grunnlag for vernepleierens analytiske ferdigheter. 5.4 Kartlegging og analyse Vernepleierens arbeidsmåte kan forstås som en prosess der de ulike delene står i gjensidig forhold til hverandre. Handling og valg må kunne begrunnes ut i fra brukerens livssituasjon og forankres i tilgjengelig fagkunnskap. Vernepleieren har

23 Solidaritet 23 kunnskap og ferdigheter i kartlegging av behov, særlig på individuelt nivå. Fokus her vil være på hva som kan understøtte en positiv utvikling av brukerens livskvalitet og ressurser. Vernepleierens oppmerksomhet er rettet både mot rammefaktorer i miljøet og individuelle forutsetninger. For å danne et godt grunnlag for endringsarbeid, kreves det høy kvalitet i samhandlingen mellom vernepleieren og personen som en arbeider med. Personlige ferdigheter må utvikles for å kunne oppnå kontakt og tillit. Vernepleierens analytiske ferdigheter bygger på teoretisk kunnskap, kunnskap om dem man arbeider med, samt både bygger på og inngår i den kontakten man har med dem man arbeider med. Gode analytiske ferdigheter er vesentlig både i den enkelte samhandlingssituasjon, og for å planlegge og gjennomføre endringsarbeid. 5.5 Målrettet miljøarbeid og rehabilitering Med utgangspunkt i, og ofte inkludert i, kartleggingsarbeidet og analysen, formuleres det individuelle og konkrete målsettinger. Vernepleieren er sammen med brukeren og eventuelle nærpersoner en sentral aktør i dette arbeidet. Målene skal i samarbeid med bruker, også ha en faglig, juridisk og etisk forankring. Sentrale faktorer i vernepleierens tiltaksarbeid er bistand og omsorg, systematisk tilrettelegging og endring av rammebetingelser (blant annet fysisk miljø og organisering av tjenester), opplæring, koordinering, forebygging av funksjonssvikt samt ferdighets- og atferdslæring. Vernepleieren har et bredt spekter av metoder å velge mellom. Evaluering er en vesentlig del av vernepleierens arbeid, både i, under og i etterkant av tiltaksarbeidet. 5.6 Tverrfaglighet Vernepleierens kompetansegrunnlag gir et unikt ståsted for tverrfaglig arbeid. Kombinasjonen av helsefag, sosialfag, pedagogikk og psykologi gir vernepleieren mulighet til å se utfordringer tverrfaglig. Kjennskap til og kompetanse på ulike fagområder gir også vernepleieren en solid plattform i tverrfaglig samarbeid med andre profesjoner, som for eksempel lege, sykepleier, psykolog, sosionom og pedagog. 6.0 Framtidsperspektiver Velferdstjenestene har gjenomgått store endringer. På flere områder har det vært fokusert på normalisering, desentralisering, rettsliggjøring og brukermedvirkning. Det har medført at kompetansebehovet innenfor tjenestene har endret seg, noe

24 24 som har påvirket vernepleieryrket. Nye endringer i arbeidsfeltet fører til utvikling og endring i vernepleierens kompetanse, yrkesidentitet, yrkesroller og profil. Myndigheter har varslet satsning på omsorgsektoren i årene som kommer. Behovet for flere fagfolk og høynet kvalitet er blitt synliggjort. Omsorgstjenestene skal bidra til at den enkelte får et aktivt liv basert på egne premisser. Vernepleieren er og vil være viktig bidragsyter i tjenestene til personer med utviklingshemning, personer med rus og psykiske problemer så vel som yngre personer med fysisk funksjonshemning. Det direkte arbeidet med personer med utviklingshemning vil være kjerneområdet for vernepleieren, men den unike kombinasjonen av kunnskaper og ferdigheter vil kunne nyttes på mange ulike felt. Vernepleieren er en god tjenesteyter blant annet innenfor barnehage og skole, og i ulike funksjoner, som veiledere og ledere på ulike nivåer. Synliggjøring av vernepleierens kompetanse er en utfordring. Gjennom endringene i utdanningssystemet har nye utfordringer dukket opp. Samtidig som anerkjennelse av bachelorutdanningen er viktig, vil det være nødvendig at vernepleieren tar videreutdanninger og høyere grader (master- og doktorgrader). Det er viktig med relevante mastergradsutdanninger både for utviklingen av vernepleierutdanningen og for tjenesteområdene. Rammebetingelsene må gi rom for å kunne utføre kvalitativt godt vernepleiefaglig arbeid. Ressurser til fagutvikling på ulike nivåer, etisk refleksjon og veiledning er nødvendig for at vernepleieren skal kunne utføre arbeid med bakgrunn i de kunnskaper og ferdigheter som er beskrevet i denne brosjyren. Kilder: Om vernepleieryrket, seksjonsrådet for vernepleiere, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, 2000 Lov om helsepersonell m.v. Rammeplan for vernepleierutdanning fastsatt 1. desember 2005, Utdanningsog forskningsdepartementet Ideologi, fag og virkelighet, Bjørn Horndalen, Universitetsforlaget 2001 Yrkesetisk grunnlagsdokument, Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere, Kongressen 2002 WHO Constitution, Forskrift om legemiddelforsyningen m.v. i den kommunale helsetjeneste Forskrift om legemiddelforsyning m.v. ved sykehus og andre helseinstitusjoner

25 Solidaritet 25 Velferdsviteren 1.0 Innledning Velferdsviterutdanningen kvalifiserer til brukerrettede og administrative stillinger i arbeids- og velferdsforvaltningen (NAV), og i helse- og sosialsektoren for øvrig. Velferdsviteren har kunnskap om velferdspolitikk og administrasjon i forvaltningen i tillegg til kompetanse i arbeidsevnevurdering og brukerrettet veiledning. 2.0 Utvikling av utdanningen Bachelorgrad i arbeid og velferdsforvaltning/velferdsfag var nytt fra høsten Utdanningen ble etablert på bakgrunn av behovet for kandidater med kompetanse til å arbeide med tjenestetilbud på tvers av tradisjonelle fag-, etat- og sektorskiller. Kandidatene skulle ha særskilt kompetanse på å forebygge og hindre utstøting, og å tilbakeføre og styrke individets relasjon til arbeidslivet. Studiet har et tverrsektorielt perspektiv og gir et bredt spekter av sentrale fagområder som jus, velferdsforvaltning, organisasjonsteori, økonomi, sosiologi og sosialfaglige emner. Det flerfaglige fokus gir kompetanse innenfor både forvaltning, veiledning, kartlegging, funksjons- og arbeidsevnevurdering og individuell oppfølging. 3.0 Bachelor i i arbeid Det er få studiesteder som tilbyr velferdsviterutdanning. På er det en samlet oversikt over utdanningsstedene. Bachelorstudiet i arbeids- og velferdsfag tilbys som heltidsstudium over tre år. Studiet har en flerfaglig struktur og studenten vil tilegne seg arbeidslivskunnskap som danner grunnlag for profesjonelt og løsningsorientert arbeid i ulike deler av velferdssektoren, blant annet i NAV, innen personalarbeid og HR, i privat og offentlig sektor, eller innen ulike organisasjoner. Studiet vektlegger kunnskap og ferdigheter i integrering og arbeidsinkludering av ulike grupper som støtes ut, eller sliter med å komme inn på arbeidsmarkedet. Studiet er tilpasset arbeidsmarkedets behov for ny og oppdatert kompetanse på disse områdene. Undervisningsmetodene veksler mellom forelesninger, arbeid i seminargrupper og basisgrupper med veiledning. Det blir lagt vekt på å stimulere studentens egenaktivitet og utvikle studentens verdinormer, holdninger, evne til innlevelse og relasjonsbygging.

26 Hva er en velferdsviter Velferdsviteren har særskilt arbeidslivsorientert kompetanse på å forebygge, hindre utstøting, tilbakeføre og styrke individets relasjon og tilknytning til samfunnet generelt og arbeidslivet spesielt. Velferdsviteren har sin kjernekompetanse innenfor arbeidsliv og dets grunnleggende elementer, både på individ, gruppe, organisasjon og samfunnsnivå. Studiet har et tverrsektorielt perspektiv og et flerfaglig fokus hvor sentrale fagområder som sosialfaglige emner, arbeidslivskunnskap, jus, velferdsforvaltning, organisasjonsteori, økonomi og sosiologi inngår. På bakgrunn av dette er kandidater med bachelorgrad innenfor arbeid og velferdsfag kvalifisert for brukerorienterte, så vel som administrative stillinger, både i offentlig, privat og frivillig sektor. 4.0 Videreutdanning, fordypning og spesialisering En bachelorgrad i arbeids- og velferdsfag kvalifiserer til opptak ved flere masterstudier. En del av disse studiene kan ha tilleggskrav som arbeidserfaring m.m.

27 Solidaritet 27 Notater

28 Fellesorganisasjonen Postboks 4693 Sofienberg, 0506 Oslo Besøksadresse: Mariboesgt. 13, 0183 Oslo Tlf Solidaritet ngasjement Kom Solidarit mpetanse Engasjemen Kompetan Layout: LO Media Opptrykk: 07/januar 2014