Sosialfaglig kompetanse og BSV-utdanningene Rapport fra lokal utredningsgruppe ved Universitetet i Nordland

Transkript

1 15. november 2013 Sosialfaglig kompetanse og BSV-utdanningene Rapport fra lokal utredningsgruppe ved Universitetet i Nordland 1

2 Innledning Dekan Hanne Thommesen oppnevnte i juni 2013 en lokal utredningsgruppe, og følgende medlemmer avleverer rapport den 15.november: - Sosionomstudent Ann-Kristin Vold, Inter studentforening - Barnevernpedagog Olaf Jensen, Bufetat - Sosionom Karin Rødelv, Nav - Professor Siv Oltedal, UIN - Førsteamanuensis Carina Fjelldal-Solberg, UIN - Universitetslektor Marit Tverraabak, UIN Det er avholdt fire arbeidsmøter i gruppen. De to medlemmene fra praksisfeltet, Rødelv og Jensen, er begge svært erfarne sosialarbeidere. Rødelv arbeider som seniorrådgiver i Avdeling for marked og kompetanse i Nav Nordland. Jensen er nestleder ved et ungdomshjem. Han var i sin tid medlem av Befringutvalget (NOU 2009:8). Både Rødelv og Jensen har masterutdanning. Studentrepresentanten, Vold, går andre år på sosionomutdanningen. Hun har tidligere gjennomført en bachelorutdanning i historie hvor velferdsstaten var et sentralt emne og hvor hun skrev bacheloroppgave om fabrikktilsynsloven. Gruppemedlemmene fra UIN har lang erfaring som undervisere for sosialarbeiderstudenter. Flere har også omfattende praksis fra det sosialfaglige praksisfeltet. Universitet i Nordland (tidligere: Høgskolen i Bodø) har gjennom mange år hatt sosionomutdanning og barnevernpedagogutdanning. Sosionomutdanningen ble startet i 1975, mens barnevernpedagogutdanningen kom i gang i Masterutdanning i sosialt arbeid ble etablert i 2003 og har vært drevet siden. I årene ble det tilbudt 60 studiepoeng engelskspråklig mastertilbud, som ble finansiert med midler fra NORAD. Siden 2009 har universitetet tilbudt Master in social work with a comparative perspective. De sosialfaglige utdanningene er lagt til Fakultet for samfunnsvitenskap. Siden 2005 har fakultetet hatt forskerutdanning i sosiologi. Denne har rekruttert studenter som har arbeidet med sosialfaglige problemstillinger. Da Universitetet i Nordland ikke tilbyr vernepleierutdanning, har utredningsgruppen valgt å se bort fra denne i arbeidet med rapporten. Gruppen vil imidlertid bemerke at flere av de forslag som fremmes i rapporten trolig vil kunne være relevante også for utdanningen av vernepleiere. 2

3 1. Profesjonsutdanningens selvforståelse som sosialfaglig utdanning Sosionomutdanningen har hatt som siktemål å kvalifisere sosialarbeidere til å kunne arbeide innen hele spekteret av sosialt arbeid. Det arbeider sosionomer innen barnevern, psykiatri, rusomsorg, kriminalomsorg, eldreomsorg, somatiske sykehus, somatiske rehabiliteringsinstitusjoner, familievern, kommunal boligformidling og Nav. Barnevernpedagogutdanningen har gitt særlig kompetanse i det å hjelpe utsatte unge og deres familier. De fleste barnevernpedagoger arbeider i institusjoner eller ved kommunale barnevernkontorer. I fagfeltet og ved lærestedene har det over lengre tid foregått en diskusjon om sammenslåing av de to utdanningene. Utredningsgruppen mener at utdanningene bør slås sammen. En slik bred sosialarbeiderutdanning vil etter gruppens mening kunne fungere som en yrkeskvalifikasjon for ulike former for sosialt arbeid. En ny fellesutdanning vil kunne videreføre det beste i begge eksisterende utdanninger, samt at en sammenslåing legger grunnlag å videreutvikle utdanningen av sosialarbeidere. Denne oppfatningen er også beskrevet i en debattartikkel forfattet av ansatte ved sosialarbeiderutdanningene i Bodø (Fontene forskning nr ), der fagmiljøet anbefaler ett fag og en utdanning. De siste 10 årene har det ved Høgskolen i Bodø/Universitetet i Nordland vært et nært samarbeid mellom bachelorutdanningene i barnevern og sosialt arbeid, der det er lang flere studiepoeng som er felles enn adskilt. Begrunnelse for dette nære samarbeidet er relatert til at både kunnskapsfeltet og arbeidsfeltet som barnevernspedagoger og sosionomer møter er sammenfallende, og et skille av disse to utdanningene er uheldig. I dagens velferdsstat er det avgjørende å få til en felles og samlende utvikling og styrking av de sosialfaglige perspektivene i arbeidet med sosiale problemer på ulike nivåer. For at dette skal kunne realiseres bør utdanningens lengde økes, der utdanningene har både fellesdeler og fordypning/spesialisering innenfor sentrale og relevante fagområder. De ulike fordypningsområdene er noe som kan endres og tilpasses samfunnets behov. For eksempel på NAV: Sammenslåingen av sosialkontor, trygde- og arbeidsetaten har gitt økt kompleksitet i tjenestens arbeidshverdag med flere brukergrupper, flere aktuelle tiltak og mulige samarbeidspartnere. Dette krever NAV ansatte med en bred grunnleggende kompetanse innenfor blant annet sosiologi, statsvitenskap, kommunikasjon, psykologi, tverrfaglig samarbeid og juss. I tillegg vil det kunne kreves spisskompetanse, avhengig av type oppgaver i NAV-kontoret, innenfor eksempelvis ungdom, rus, innvandrere og inkludering i arbeidslivet av utsatte grupper. Dette taler for en bred sosialarbeiderutdanning (med muligheter for fordypninger). En felles grunnutdanning bør romme en del hvor studentene velger fordypning mot ett bestemt område innen sosialt arbeid. De aktuelle områdene er eldreomsorg, psykiatri, barnevern, fysisk rehabilitering, familievern, rusomsorg, velferdsforvaltning og arbeidsavklaring formidling av økonomiske velferdsordninger eller arbeidskvalifisering og formidling. En videre spesialisering innen yrkesfeltet bør skje gjennom videreutdanning eller masterutdanning. 3

4 2. Etterspørselen etter sosialfaglig kompetanse og tverrfaglig samarbeid Sosialfaglig kompetanse, sosialt arbeid mv. Utredningsgruppen vil her framholde viktigheten av å skille diskusjoner om hvilke benevnelser som bør anvendes fra diskusjoner om begrepsdefinisjoner. Det er også viktig å være bevisst på det forhold at flere uttrykk er flertydige, det vil si at de kan uttrykke mer enn ett begrep. Eksempelvis viser uttrykket sosialt arbeid noen ganger til en type virksomhet mens det andre ganger viser til et fag. Etter utredningsgruppens oppfatning vil avklaringer om begrepsdefinisjoner og termologi styrke den faglige tenkning og debatt innen fagfeltet. Myndiggjøring må vektlegges i en definisjon av sosialfaglig arbeid. Klienter bør i størst mulig grad være delaktige i beslutninger som gjelder utforming og gjennomføring av tiltak, og der hvor det er realistisk bør selvstendig livsmestring være det mål det arbeides mot. Utredningsgruppen er av den oppfatning at evnen til helhetsperspektiv er en helt sentral del av sosialfaglig kompetanse. Nettverksteori og sosialøkologisk tenkning må gis en sentral plass i utdanningen av sosialarbeidere. Internasjonalt anvendes begrepet Social Work, og inkluderer sosialarbeidere enten de jobber innenfor barnevern eller sosialomsorg. Med utgangspunkt i den internasjonale definisjonen av sosialt arbeid har Bodø-miljøet foreslått følgende: Sosialarbeiderprofesjonene arbeider for sosial endring og problemløsning i forhold mellom mennesker i alle livsfaser og livssituasjoner. Sosialt arbeid henter forståelse fra teorier om sosial samhandling og sosiale systemer og bruker dette for å fremme utvikling, myndiggjøring, livskvalitet og trivsel. Menneskerettighetsprinsipper, prinsipper om sosial rettferdighet og konvensjonen om barns rettigheter er fundamentale i sosialt arbeid (Fontene Forskning nr :110) I Norge har det pågått en diskusjon om hvorvidt sosialt arbeid og sosialpedagogikk er atskilte fag, eller om sosialpedagogikk er en disiplin som inngår i sosialt arbeid. Her viser vi til debatten i Fontene Forskning der sosialt arbeid og sosial pedagogikken er å regne som tvillingfag: I forståelsen og avgrensingen av et fag vil spørsmålet om hvilket felt faget særlig retter seg inn mot være avgjørende. Dette benevnes ofte som fagets gjenstandsområde. For sosialt arbeid er det forståelsen av, og arbeidet med, sosiale problemer som er fagets gjenstandsområde, og som derfor er konstituerende for faget (Fontene Forskning nr 1 (2010:109) Innenfor den norske velferdsstaten finnes det en rekke profesjoner som har til oppgave å hjelpe mennesker. Dette gjør at kategorien sosialfaglig kompetanse delvis vil overlappe flere andre kategorier, eksempelvis psykologfaglig kompetanse, sykepleiefaglig kompetanse og spesialpedagogisk kompetanse. Det er altså mange yrkesutøvere som har sosialfaglig kompetanse, mens de som har profesjonsutdanning (3-årig bachelor) innen dette feltet har en mer spesifikk kompetanse. Vi mener termen Sosialt Arbeid kan representere denne profesjonelle kompetansen. 4

5 Sosialt arbeid er et mer kontekstuelt og situasjonelt fag, enn for eksempel helseprofesjoner. Dette fordi sosialpolitiske system og sosiale problem varierer mellom nasjoner. Det er viktig for sosialarbeideren å ha kjennskap til samfunnsforhold, kunne samarbeide med andre og forstå mennesket i samfunnet og forstå at sosiale problem skapes av de samfunnsmessige forhold menneskene lever under. Sosialarbeidere gjennomfører et systematisk forvaltningsarbeid hvor en gjør bruk av relasjonskompetanse for å legge til rette for endring for brukeren(e). Profesjonelle sosialarbeidere utøver yrket på en personlig, kommunikativ, faglig og etisk kompetent måte. Tverrfaglig samarbeid I mange sammenhenger framholdes viktigheten av tverrfaglig samarbeid. Det hevdes at slikt samarbeid bidrar til at oppgaver løses på en bedre måte. Etter utredningsgruppens mening forutsetter dette at det er snakk om tverrfaglighet i betydningen møte mellom ulike fagligheter. Det at to som kan omtrent det samme kommer sammen og løser en oppgave i fellesskap kan ikke regnes som tverrfaglig samarbeid. Dette gjelder også om de kommer fra hver sin etat eller institusjon. I det siste tilfellet vil det være snakk tverretatlig eller institusjonelt samarbeid. Ved at en får en felles sosialarbeiderutdanning, vil det aktuelle tverrfaglige samarbeidet være mellom sosialarbeider og andre profesjoner. Det er viktig å utvikle samarbeidskompetanse mellom fagfolk fra forskjellige etater eller institusjoner. Her er det nødvendigvis ikke forskjellige profesjoner som samarbeider, men sosialarbeidere kan for eksempel arbeide tverretatlig med andre sosialarbeidere. En har forskjellig arbeidsfelt og ståsted opp mot brukeren, og slik sett vil det kunne argumenteres for at de begge «eier» en bit av virkeligheten omkring problemet. Dette sammen med brukeren selv sin oppfatning kan i et samarbeid utgjøre en syntese som kan hjelpe brukeren. 5

6 3. Læringsutbyttebeskrivelser som grunnlagsmateriale for dialog og samarbeid Målsettingene for sosialarbeiderutdanningene ved Universitetet i Nordland er felles for bachelerutdanningene i barnevern og sosialt arbeid er i følge studieplan formulert på denne måten: Utdanningene er yrkesretta. Kunnskap om samfunnet, mennesket i samfunnet og en personlig utviklet kompetanse i relasjonsarbeid, er sentralt i utdanningene. Personlig kompetanse kan defineres som å omfatte rolleutøving, kontakt- og samhandlingsevne, stresstoleranse og organisatorisk kompetanse. Det særegne ved profesjonsutdanninger er at en stor del av studiet er praksisrelatert, både ved læring direkte i praksis ved ulike samfunnsinstitusjoner og gjennom f.eks. etikk- og kommunikasjonsseminar og aktivitetsfag. Utdanninga skal gi kunnskap og innsikt i samfunnsforhold som skaper sosiale problem. Den skal gi studentene et grunnlag for å kunne realisere og påvirke målsettingene i sosialpolitikken til det beste for innbyggerne. Velferdsstatens rammer, sosialpolitiske funksjoner, problemløsing og avgjørelsesprosesser på ulike nivå er sentrale og vesentlige element i studiet. Studentene skal tilegne seg handlingskompetanse i å forebygge og avhjelpe sosiale problem. De skal også kunne utvikle endringskompetanse som er relatert til strukturelle endringer i samfunnet f.eks. i arbeidsmarkedet, bosettingsmønster og ny teknologi. Sosialarbeidere skal yte hjelp slik at enkeltmennesket og grupper blir bevisstgjorte og myndige i forhold til ulike former for undertrykking av materiell, politisk, sosial, kulturell og psykologisk art. Sosialt arbeid skal bidra til at brukerne øker sin innsikt i slike forhold, og at de finner konkrete og alternative måter å forholde seg til eller endre problemskapende forhold. Dette krever at sosialarbeiderne sitt arbeid fokuserer på ressursene i miljøet og hos den enkelte. I sosialt arbeid må en se etter muligheter for endring både i eget tjenestetilbud og organisasjon, omgivelser og hos brukere. Målet med utdanningene er å utdanne brukerorienterte, reflekterte og analytiske yrkesutøvere som er kvalifisert for: omsorgs-, oppdragelses-, behandlende og forebyggende arbeid med risikoutsatte barn og unge samt deres foresatte. å vise omsorg for mennesker i en utsatt livssituasjon og å arbeide for å forebygge, løse eller redusere sosiale problem. Gruppa har diskutert denne fellesmålsettingen for de to utdanningene, og slutter seg til den. 6

7 4. Kravet om mer robuste fag- og forskningsmiljø på det sosialfaglige utdanningsområdet Robuste miljøer ved lærestedene Sosionomutdanningen og barnevernpedagogutdanningen rommer en rekke fag og spesialområder. For at undervisningen på det enkelte fag og spesialområde skal holde et tilstrekkelig nivå, må sammensetningen av fagstaben ved det enkelte lærested reflektere bredden i utdanningene. Det meste av undervisningen må være forskningsbasert, i betydningen at den som underviser kjenner den aktuelle kunnskapsstatus. For at det meste av undervisningen skal være forskningsbasert, er det også nødvendig at hoveddelen av de fagansatte har forskerutdanning og driver aktiv forskning. Det er også viktig at det er ansatt fagpersonell med allsidig erfaring fra praksisfeltet. For at utdanningen skal forberede studentene på det praksisfelt de skal ut i, må det legges opp til et aktivt samarbeid med praksisfeltet. Dette kan være i form av gjensidige undervisningsopplegg, fagutviklingsprosjekter og samarbeidsforskning. Ytterligere tiltak for å bedre kvaliteten av utdanningene Nasjonale utdanningsplaner: De nasjonale rammeplanene har gitt stort handlingsrom for det enkelte lærested. Det er i dag til dels store forskjeller mellom lærestedene hva gjelder utdanningsprogresjon og hvor grundig enkelttemaer behandles. Dette er problematisk for studenter som flytter fra et studiested til et annet. I mange tilfeller er forskjellene så store at de aktuelle studentene må starte studiet på nytt. For arbeidsgivere gjør forskjellene mellom lærestedene det vanskelig å vite hvilken kompetanse stillingssøkere har. En del av utredningsgruppen mener at det vil styrke sosialarbeiderutdanningene og sosialarbeiderprofesjonen om det innføres nasjonale utdanningsplaner med ingen, eller svært begrenset, valgfrihet for det enkelte lærested. Andre i gruppen mener at det er behov for nasjonal samordning, men at det må eksistere et visst handlingsrom for det enkelte lærested hva gjelder innhold og progresjon i utdanningsplanene. Fagmiljøets spisskompetanse må kunne profileres i utdanningsplanene. Utdanningslengde: Når det gjelder spørsmålet utdanningslengde er det uenighet i gruppen. En del av gruppen mener at dagens ordning med en treåring grunnutdanning og mulighet for påbygning i form av masterstudium, eller kortere videreutdanninger, er det beste. De aktuelle gruppemedlemmene framholder at dette gir en mulighet til å skaffe seg erfaring før man fatter beslutning om hvilken videre utdanning som en ønsker. Yrkeserfaringen vil også gjøre at man bedre kan tilegne seg nye kunnskaper ved at det man lærer knyttes til opplevde tilfeller. Når teori knyttes til levd praksisliv blir resultatet en mer praktisk anvendelig kompetanse. Andre i gruppen mener at sosialarbeiderutdanningene bør gjøres femårige. Ifølge disse er det umulig å presentere alle viktige temaer på en tilstrekkelig grundig måte i løpet av en treårig utdanning. En utdanning som rommer litt om mye vil kunne gi overflatisk kunnskap. Fravær av dybdeinnsikt gjør i noen tilfeller at faglig 7

8 terminologi, forklaringer og metoder ikke anvendes av kandidatene når de kommer ut praksisfeltet. Relevant kompetanse: Lærestedene opplever tidvis et påtrykk fra praksisfeltet om å gjøre utdanningen mer praksisrelevant i betydningen legge vekt på metoder. Etter utredningsgruppens mening er det viktig at lærestedene er lydhøre for slike oppfordringer. Blant annet fordi forholdene i samfunnet, og dermed behovet for kunnskap, er i stadig endring. Eksempler på dette er endringer i brukergrupper i tjenestene, karakterisert med blant annet økende grad av unge med alvorlige psykiske/rus problemer, mange ungdommer som ikke får innpass i arbeidslivet(drop outs) og innvandrere /brukere fra andre kulturer. Dette krever «ny» kunnskap om dagsaktuelle samfunnsforhold, samt kompetanse om inkludering av utsatte grupper. Sosialarbeiderutdanningenes verdi avhenger av i hvilken grad de reelt kvalifiserer for hjelpeinnsats. Samtidig som at det må tilstrebes å gjøre utdanningene yrkesforberedende, må det etter gruppens mening her foretas en balansegang. Et for sterkt fokus mot dagsaktuelle metodeopplegg kan føre til at studentene ikke får en tilstrekkelig basiskompetanse. Praksis: Når det gjelder praksis mener uredningsgruppen at dagens ordning med lengre perioder hvor studenten får øvelse under veiledning bør videreføres. Det er mye som taler for at studenter bør ha flere praksisperioder. En bør se nærmere på tiltak som kan bedre kvaliteten av praksis, som for eksempel langsgående praksis på første studieår. Den tid veileder har avsatt til studentoppfølging vil her være sentralt. En ordning med turnus etter endt utdanning bør vurderes. Praksislæring gir studentene anledning til å anvende teoretisk innsikt og til å øve seg i det å samhandle med klienter. Studenter som møter klienter og samarbeider med erfarne fagfolk, gis muligheter til å diskutere ulike forståelser og handlingsmuligheter. Det bør også vurderes å legge mer systematisk til rette for hospiteringsordninger mellom utdanning og fagfelt. Det er for eksempel ønskelig å stimulere til utvikling av kompetanse blant fagtilsette i sosialt arbeid, hvor en forsker på egen praksis. Fagtilsatte kan da i lengre perioder være i ulike praksisfelt som er relevant for sosialarbeidere. Praktikere kan på samme måte være perioder i utdanningen hvor en underviser og veileder og på denne måten også systematiserer sine praksiserfaringer. Begge gruppene kan på denne måten få en systematisk utviklet av sine blikk både innover og utover. Skrivetrening: Det å utforme rapporter og planer er en sentral del av arbeidet for de fleste sosialarbeidere. Tekster sosialarbeidere formulerer er i mange tilfeller avgjørende for kvaliteten av beslutninger og tiltak. Etter utredningsgruppens oppfatning tilsier dette at det bør legges større vekt på skrivetrening i utdanningen. 8

9 5. Det profesjonsfaglige selvbildet - 10 år fra nå Det å se framover kan gjøres ved at en vektlegger hva en tror vil skje eller ved å legge vekt på hva en håper vil skje. Gruppa tror at en framover vil se mer privatisering av velferdstjenester, noe som vil svekke den kollektive tanker som ligger bak velferdsstaten. Det vil også skje en økt sentralisering av tjenestetilbudet. Gruppa ser mer av utfordringer enn muligheter ved at tjenestene ikke er lokalisert nær brukerne. Det vil bli økt bruk av virtuelle tjenester, som vil forutsette at sosialarbeidere utvikler kompetanse for å kommunisere i dette mediet. Gruppa formidler sine framtidsforhåpninger gjennom å svare på følgende spørsmål. Hva bør kjennetegne en god sosialarbeider? *Den fremtidige sosialarbeideren må ha kunnskap om sosialt arbeid med barn, unge og voksne i sårbare livssituasjoner, der fokus er på sammenhengen mellom samfunnsmessige strukturer og mekanismer samt sosiale og psykososiale problemer hos barn, unge og deres familier. *Sosialarbeidere skal legge til rette for støtte, endring og utvikling. En jobber ikke alltid med alle tre områdene samtidig. En legger til rette for å endre mønster i sosiale samspill. En legger til rette for å myndiggjøre brukere og hvor det er et samspill mellom myndiggjøring og endringsarbeid. *Den framtidige sosialarbeideren er preget av profesjonalitet, ved å ha utviklet bevissthet om egen kompetanse. Dette medfører at den utøvende sosialarbeideren vet hva hun/han kan og ikke kan, og kan stå for dette i sin praksisutøvelse. *Utvikling av kompetanse viser seg også gjennom at sosialarbeideren kan i økende grad håndtere kompleksitet i yrkesutøvingen, uten å bli handlingslammet. *Den framtidige sosialarbeideren arbeider med å hjelpe menneske i vanskelige livssituasjoner, slik at muligheter og ressurser avdekkes. Dette kan være vansker i forhold til sosiale forhold, økonomisk situasjon, helseproblem og problemer med å fungere i skole-og hverdagsliv. Sosialarbeideren innehar en kompetanse som bidrar til å hjelpe til selvhjelp og øke inkludering i samfunnet. Dette arbeidet blir utført innenfor en etisk ramme, hvor en ikke påfører brukeren mer belastning enn hva som er nødvendig. *Den framtidige sosialarbeideren har utviklet en sosialpolitisk stemme, hvor forebyggende og samfunnsorientert arbeid er del av profesjonens kunnskapsområde og bidrag i samfunnet. * Den framtidige sosialarbeider har grunnleggende kunnskaper om sosialt arbeid, vitenskapsteori, forskningsmetode, etikk, sosiologi, statsvitenskap, psykologi og juss. Kunnskapen er knyttet opp mot relevante og aktuelle samfunnsforhold til enhver tid. 9