Steng kasinoøkonomien ATTACs erklæring om finanskrisa og demokratiske alternativer Attac Norge, Solidartitetshuset Osterhausgate 27 0183 Oslo Telefon:22989304/22989305 www.attac.no
De rike landene er nå midt inne i en krise som er den mest omfattende siden den store depresjonen i 1929. Kollapset på Wall Street i september 2008 innleder slutten på en epoke der finanskapitalen uten begrensninger har jaktet på maksimal profitt. Iboende motsigelser har ført til at det nyliberale finans systemet nå ødelegger seg selv. De finansielle sjokkbølgene har nådd realøkonomien. USA er inne i en resesjon med negativ økonomisk vekst og EUlandene følger etter. Hele verdensøkonomien vil etter hvert rammes. Avreguleringen av det amerikanske boliglånsmarkedet førte til at bankene innvilget uforholdsmessig høye boliglån. Dette var mulig fordi banken kunne pakke inn de dårlige lånene sammen med tryggere lån i kompliserte pakker, og så selge det hele videre til datterselskaper, til finansinstitusjoner, til hushold i USA og til den øvrige verden. Dette har pågått over flere år og har fått et enormt omfang. Fallende boligpriser i USA med en kraftig økning i antall misligholdte boliglån utløste en bankkrise. En dramatisk konkursbølge rammer nå alle sektorer i samfunnet. De økonomiske utsiktene både for år 2009 og videre framover er dårlige for det meste av verden med stor fare for en langvarig nedgang. Også etablissementet innen finanssektoren er nå blitt tilhengere av reformer, men når disse kretsene taler om reformer, mener de en kortsiktig krisehåndtering og en begrenset og stykkevis regulering. Finanssektoren ønsker at staten og skattebetalerne skal dekke tapene og bidra til mer stabilitet, men la rikdommen forbli der den er. Hensikten synes å være å bevare det nyliberale fundamentet og forsvare interessene til de gjenværende store aktørene i finansmarkedet, slik at de etter en stund kan vende tilbake til tidligere praksis. En slik logikk ser man tydelig for USAs krisepakke 2
på 700 milliarder dollar, og i krisepakkene i en rekke europeiske land. Reformforslagene går ikke inn på de dypere årsakene til krisa. Reelle reformer i samsvar med interessene til det store flertallet av befolkningen forutsetter mer grunnleggende reformer. Finanssektoren må underlegges krav om å bidra til økonomisk stabilitet, sosial utjevning, og bærekraftig utvikling. Grunnleggende reformer av strukturen og mekanismene i det globale nyliberale finanssystemet er nødvendig. Disse kan bare virkeliggjøres gjennom et sterkt folkelig press. Et annet finanssystem er mulig: Stabilitet og solidaritet framfor profitt Det nåværende finanssystemet er komplekst og problemene kan ikke løses med enkle grep. Attac vil framheve noen kriterier som kan brukes for å vurdere hva som vil være reelle reformer. A. Endringer i systemet framfor stykkevis lapping Krisa skyldes ikke uheldige omstendigheter, og den kan heller ikke tilbakeføres til svikt i overvåkingsorganer, kredittvurderingsselskaper eller mislighold blant enkeltaktører på finansmarkedet. Krisa har sine røtter i den stigende dominansen til nyliberal finanskapitalisme i det amerikanske og det internasjonale finanssystemet over en lang tidsperiode. Kosmetiske reformer med sikte på å opprettholde finansdreven kapitalakkumulasjon løser ikke disse problemene. B. Ny internasjonal regulering i stedet for selvregulerende markedskrefter Krisa demonstrerer de katastrofale følgene av å overlate markedet til seg selv. Noen mektige aktører har skaffet seg enorme rikdommer på veien, mens fellesskapet sitter igjen med de store regningene. Politisk regulering, 3
demokratisk kontroll og internasjonalt samarbeid må definere rammene for markedskonkurransen. Nasjonal overvåkning og regulering samt internasjonalt samarbeid mellom regulerende organer må styrkes. Det er nødvendig å opprette et egnet institusjonelt rammeverk i regi av FN. FN-institusjonene må fungere som fora for internasjonale beslutninger om regulering eller liberalisering av kapitalbevegelser, finansinstitusjoner og finansielle tjenester/produkter. C. Spekulantene må betale for bergingsaksjonene Det er nødvendig å sette i verk kortsiktige ekstraordinære mottiltak for å begrense skadevirkningene for samfunnet. Bergingsaksjoner for finansinstitusjoner er nødvendig for å hindre at finanssystemet kollapser. Aksjonene må innrettes slik at den statlige ryggdekningen ikke fremmer nye runder med risikofylt spekulasjon. Eierne av finansinstitusjonene bør dekke kostnader ved aksjonene i den grad dette er mulig. Når dette ikke er mulig, bør staten overta eierandeler i selskapene eller nasjonalisere. Kostnadene ved bergingsaksjoner vil i praksis måtte dekkes av skattebetalerne. Denne ekstra skatten bør først og fremst betales av de som har tjent formuer i det samme finanssystemet. Alle land bør opprette et eget krisefond som finansieres ved en engangs avgift på kapitalinntekter over 50.000 euro (ca. 400.000 NOK) og en 1% ekstraordinær skatt på selskapsprofitter i finanssektoren. En andel av et slikt krisefond bør avsettes til å bistå fattige land som rammes av finanskrise og prisstigning for mat- og råvarer. I tillegg bør det offentlige foreta omfattende investeringer i helse, utdanning, kultur og miljø for å skape sysselsetting og fremme bærekraftig utvikling. 4
D. Finansmarkedenes dominans over realøkonomien må brytes Langsiktige tiltak må til for å sikre at finansmarkedene støtter opp under realøkonomien, ikke dominerer den. Velegnede instrumenter for å oppnå dette er: - Beskatning av finansielle transaksjoner, inklusive valutahandel og handel med verdipapirer. Dette vil bremse omsetningshastigheten i finansmarkedene, det vil redusere mulighetene for kortsiktige profitter og det vil bidra til en mer rettferdig fordeling av skattebyrdene. - Forbud mot finanskonglomerater som blir så store at de kan utøve utilbørlig makt og som blir så sammenfiltrede med andre selskaper at de aldri kan tillates å gå konkurs. - Progressiv beskatning av kapitalinntekter, som et bidrag til omfordeling av inntekt fra rike til fattige. Tetting av skattesmutthull som benyttes av rikfolk. - En økonomisk politikk som sikrer en rettferdig fordeling og bidrar til en lønnsutvikling som gir utjevning av inntekter. - Opphør og reversering av privatisering av offentlig virksomhet. Privatisering har utvidet finanskapitalens spillerom til vitale sektorer i samfunnet. Privatisering av helse, utdanning, energiforsyninger og jernbane må stoppes, eller reverseres. Privatisering av pensjonssystemer må opphøre. E. Reformer av finanssystemet Krisa har demonstrert behov for omfattende reformer på en rekke sentrale områder i det nåværende internasjonale finanssystemet: 5
a. Forsvarlig regulering av finansmarkedene Kravene til bankers egenkapital må skjerpes i forhold til den såkalte Basel IIavtalen fra 2004. En ny Basel III-avtale må begrense bankers mulighet til å omgå krav til egenkapital gjennom regnskapsmessige manipulasjoner. Bankenes mulighet til å omdanne utestående lån til verdipapirer som kan videreselges må begrenses. Nye finansprodukter må vurderes av regulerende myndigheter før de eventuelt tillates. b. Styrking av offentlig og kooperativ banksektor Den offentlige og kooperative banksektoren bør styrkes og innrettes mot å sikre stabil finansiering og til å fremme sosiale og økologisk forsvarlige formål. Statlige overtakelser av kriserammede banker kan bidra til dette. c. Offentlig kontroll av kredittvurderingsselskaper Kredittvurderingsselskaper må komme under offentlig kontroll. De har tatt feil i sine vurderinger både under den pågående krisa og i tidligere kriser. Slike selskaper bør ikke betales direkte av de selskapene de skal vurdere. De skal gjøre vurderinger på vegne alle brukere av finansielle tjenester og finansprodukter og bør betales gjennom et fond som er finansiert av dem som bruker deres vurderinger. Vurderingene bør også inkludere risikofaktorer ut over de rent finansielle, så som sosial og økologisk risiko. Regnskaps- og revisjonsfirmaer har også sviktet i å påvise finansselskapenes høye risikograd. Etablering av regnskapsregler bør igjen bli et (mellom-)statlig anliggende. d. Forbud mot skadelige spekulasjonsfond Det ble tidligere hevdet at såkalte hedgefond, som tar høy spekulasjonsrisiko basert på lånte penger kunne ha en nyttig forsikringsfunksjon. De skulle kunne 6
ta risiko som andre ikke var villige til å ta. Krisa viser at den risikoen disse fondene tar bare tilbakeføres til banksystemet. Å tro at hedgefond vil begrense andres risiko har vist seg å være en illusjon. Bankene må forbys å gjøre forretninger med hedgefond. Forbudet bør også omfatte mange av de private aksjefondene (private equity fund). På tilsvarende vis som hedgefond har de spekulert med store mengder lånte penger og beskjeden egenkapital. De har ofte fremmet finanssektorens dominans over realøkonomien gjennom spekulative fiendtlige oppkjøp og omstruktureringer av bedrifter som ikke var realøkonomisk begrunnet. e. Begrensninger på derivathandel Spekulative finansprodukter, som derivater, tillater at stor risiko samles hos aktører som ikke har noen forutsetning for å bære risikoen. Slike produkter har bidradd både til finanskrisa og til å destabilisere markeder av vital betydning, med store konsekvenser for folks levekår, som matvaremarkedene. Derivathandel bør bare tillates på børser og kun etter at handelen er standardisert og produktet autorisert av et overvåkningsorgan. Derivathandel utenfor børsene bør forbys. f. Skatteparadiser Oversjøiske finanssentre og skatteparadiser, fremmer hemmelighold av de faktiske aktørene i markedene, og bidrar til skatteunndragelser, korrupsjon og kriminalitet. Slike sentre burde ikke tillates å operere. Der sentrene beskyttes av mektige, rike land, bør de øvrige landene sette i verk egne mottiltak, blant annet ved å legge avgifter på transaksjoner med dem, reguleringer som reduserer virksomheten til selskaper i sentrene og tiltak for å bryte det hemmeligholdet sentrene tilstreber. 7
g. Tiltak mot kortsiktig aksjonærkapitalisme Makten til kortsiktige, profittorienterte aksjonærer bør begrenses ved at regler for stemmerettigheter i selskaper knyttes til varighet av eierskap av aksjer. Systemer der kortsiktige fordeler for aksjonærene blir belønnet med høye bonuser og opsjonsgevinster for ledelsen, har gjort at mange selskaper har tatt svært risikable valg. Dette har i høy grad bidratt til å forsterke finanskrisa. Slike systemer bør ikke aksepteres. Fagforeninger, forbrukergrupper og andre grupper utenom aksjonærene bør representeres i styrer. h. Regulering av husholds gjeldsgrad Det bør settes et tak på hvilken gjeldsbelastning en privat husholdning kan ha i forhold til samlet inntekt. Bankene må få ansvar for å følge opp reglene. Staten må bidra til å sikre rimelige boliger for grupper med lav kjøpekraft. Attac Danmark, Attac Finland, Attac Flandern, Attac Frankrike, ATTAC Italia, ATTAC Marokko, Attac Norge, Attac Polen, Attac Spania, Attac Sverige, Attac Sveits, Attac Tyskland, Attac Ungarn, Attac Østerrike. 8