HÅNDBOK FOR AKUTT PSYKOSOSIAL STØTTE VED BRÅ DØDSFALL

HÅNDBOK FOR AKUTT PSYKOSOSIAL STØTTE VED BRÅ DØDSFALL MED SPESIELL VEKT PÅ SELVMORD OG UVENTET BARNEDØD Utviklet til bruk av psykososiale kriseteam i kommunene i samarbeide med spesialisthelsetjenesten. Øvre Romerike: Eidsvoll, Ullensaker, Nannestad, Gjerdrum, Nes, Hurdal Nedre Romerike: Aurskog- Høland, Fet, Lørenskog, Nittedal, Rælingen, Skedsmo, Sørum og Enebakk + Rømskog 1

Innholdsfortegnelse Forord;...3 Hvordan bruke Håndboken?...4 1. Bakgrunn...4 1.1. Samhandling ved akutte dødsfall...5 1.1.1 Kommunale kriseteams rolle...5 1.1.2 Spesialisthelsetjenesten sin rolle...6 1.1.3 Samarbeid mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten...6 1.1.4 Frivillig sektors rolle...6 1.2 Psykososial støtte ved kriser, ulykker og katastrofer...7 1.3 Hensikt med nettverksstøtte...8 2. Teoretisk bakgrunn og forforståelse for nettverksstøtte...8 2.1 Mestringsteori;...8 2.2 Traume og sorgteori;...9 2.2.1 Sorg hos barn og ungdom...12 2.3 Helseteorier...13 2.4 Sosiale støtteteorier og kommunikasjonsteori...13 3. Kriseteamets arbeid basert på nettverksstøtte...14 3.2 Generelle prinsipp for nettverksstøtte og nettverkskartlegging for kriseteam...14 3.2.1 Genogram/familiekart;...17 3.2.2 Ecomap/nettverkskart;...17 3.2.3 Samarbeid med flerkulturelle familier;...18 4. Spesielle utfordringer ved støtte til familier som opplever selvmord og uventet barnedød...19 4.1 Sentrale spørsmål ved selvmord...19 4.2 Sentrale spørsmål ved uventet barnedød;...22 5. Praktisk gjennomføring av akutt nettverksstøtte...24 5.1 Å møte familien...25 5.2 Nettverksmøte akutt...27 6.0 Huskeliste til praktisk bruk...32 6.1 Huskeliste første møte med familie og nettverk;...32 6.2 Huskeliste ved uventet barnedød...34 6.3 Huskeliste ved selvmord...35 6.4 Huskeliste ved møte med flerkulturelle familier/minoriteter...36 PTSS-10...37 Litteratur liste;...38 Litteratur for barn og ungdom;...39 Nyttige linker - nettsteder:...40 2

Forord; Denne håndboken er utviklet av de kommunale psykososiale kriseteamene på Romerike i samarbeide med Seksjon for sorgstøtte, Senter for helsefremmende arbeid, Akershus universitetssykehus og de frivillige organisasjonene, Landsforeningen uventet barnedød (LUB) og Foreningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) i et prosjekt der målene har vært å: 1. Øke samarbeidet ved akutte dødsfall mellom kommune- og spesialisthelsetjeneste. 2. Bedre nettverkstøtten til familier som opplever selvmord og uventet barnedød. 3. Bedre støtten som gis til barn og ungdom ved akutte dødsfall 4. Gi mulighet for likemannstøtte i samarbeide med offentlige instanser. Prosjektet har vart i to år (2009-2010) og er finansiert gjennom Landsforeningen uventet barnedød av ExtraStiftelsen (tidligere Stiftelsen Helse og Rehabilitering). Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE) støtter og deltar i prosjektet på lik linje med Landsforeningen uventet barnedød (LUB). Prosjektgruppen har bestått av; prosjektleder; faglig leder ved Seksjon for sorgstøtte, Kari E. Bugge (prosjektleder), prosjektmedarbeidere; klinisk sosionom ved seksjon for sorgstøtte Knut Andersen, kommuneoverlege Unni Berit Schjervheim, sosialkonsulent Ulla Rosengren, leder Akershus LEVE Hilde Hjelle og fagsjef Trine Giving Kalstad, LUB. Referansegruppen bestod av ledere for kommunale psykososiale kriseteam; Karin Tviberg, Rælingen kommune, Kjell Oddvar Haugen, Nes kommune, Jorunn Larsson, Nittedal kommune, Kirsti Hannaseth, Sørum kommune, Kjell Arne Hansen, Ullensaker kommune, Janita Hofseth, Nannestad kommune og Arild Hammershaug, Skedsmo kommune, samt alle i prosjektgruppen. Prosjektet har brukt en utviklingsmetode som består av: 1. Kartleggingsstudie i forhold til etterlattes fornøydhet med kriseteamets akutt støtte med fokus på familie og nettverksstøtte ved selvmord og uventet barnedød (etterlatte ved Seksjon for sorgstøtte). 2. Med basis i kartleggingsstudien og nasjonal og internasjonal litteratur, utvikling av og beskrivelse av nettverksmetoder for bruk for kriseteamet akutt. 3. Opplæringsdel; kurs og veiledning til kriseteamene, ved 4 kursdager, veiledningsdag til hvert av kriseteamene og en nasjonal konferanse; Kriser i en moderne tid (Ahus 21/10 og 22/10-10). 4. Utprøving av nettverksmetoder i kriseteamene med veiledning 5. Evaluering av metoder både fra faglig- og brukerperspektiv (evalueringsstudien gjenstår) 6. Justering og evt. implementering av fast bruk av metodene I denne Håndboken presenteres en nettverksmetode til bruk for kriseteamene akutt ved uventede dødsfall. Bakgrunn teori og forskning tydeliggjøres, og konkrete arbeidsmetoder presenteres. Vi håper Håndboken skal være et nyttig verktøy for de kommunale kriseteamene i deres arbeid og for samhandling med frivillige organisasjoner og spesialisthelsetjenesten. Lørenskog 9/2-11 På vegne av prosjekt og referansegruppen Kari E. Bugge (kari.bugge@ahus.no) 3

Hvordan bruke Håndboken? Denne Håndboken kan være et praktisk hjelpemiddel for de psykososiale kriseteamene i kommunene, både som opplæringsverktøy til nye medlemmer og til praktisk bruk i krisesituasjoner. Håndboken bygger på nyere kunnskap og de siste retningslinjer for denne type hjelp i Norge, og kan brukes til å kvalitetssikre deler av kriseteamenes arbeid. I denne håndboken vil du finne både bakgrunnsstoff, teoretisk referanseramme og praktisk plan for gjennomføring av akutt psykososial støtte til familier som opplever brå død, som selvmord og uventet barnedød. Håndboken fokuser spesielt på selvmord og barnedød, men kan brukes ved alle typer brå død. Om du bruker den elektroniske versjonen av håndboken kan du ved å gå til innholdsfortegnelsen klikke deg til det kapitlet/avsnittet du ønsker å bruke. I kapitel 1-3 gis det bakgrunnsstoff for arbeidet med psykososial støtte for de kommunale kriseteamene, i kapitel 4 presenteres modellen for nettverkstøtte der all bakgrunnsteori og kunnskap er bakt inn. I kapitel 5 gis den konkrete praktiske rettledingen for psykososiale akutt arbeidet. Det er laget korte huskelister til praktisk bruk i, kap. 6 sist i Håndboken. Disse kan kopieres opp og tas med i hendelsen. Det er også lagt inn hyperlinker i den elektroniske versjonen slik at du kan klikke på nettadressen og komme rett dit. Det er mye god og nyttig informasjon til etterlatte som ligger på både www.lub.no og www.levenorge.no, samt nyttig kunnskap til kriseteamene på sider som www.kriser.no og www.krisepsyk.no. Håndboken henviser også til nyttig litteratur og andre internettlenker underveis i teksten. Modellen for nettverkstøtte i Håndboken er under utprøving i de kommunale kriseteamene på Romerike, og blir underlagt en evalueringsstudie i 2011-2012. Resultater av dette vil publiseres og Håndboken vil revideres ut ifra erfaringene vi høster. Etter dette vil hvert kriseteam ha ansvar for å oppdatere Håndboken årlig, eventuelt i samarbeide med andre kommunale kriseteam. 1. Bakgrunn Utgangspunktet for denne Håndboken er ønsket om å støtte familier som opplever brå uventet død utenfor sykehus på en slik måte at vi reduserer tilleggslidelser og unødvendige belastninger og fremmer tilheling i familien. Alle familier er unike og familiefungering påvirker alle i familien, utgangspunktet må derfor alltid bygge på kunnskap om og forståelse av den familien vi står overfor. I sorg er alle førstepersoner i egen sorg i en familie. Vi må ha fokus på alle i familien; voksne, barn og ungdom. I tillegg er venner og slektninger viktige både som støttespillere, men de kan også ha sin egen sorg som trenger støtte. I denne Håndboken vil hele familien og nettverket være i fokus. Norske kommuner er pålagt å sørge for at sine innbyggere får nødvendig helsehjelp (Lov om kommunehelsetjeneste). De skal ha beredskapsplaner for kriser og katastrofer der psykososial støtte inngår. I tillegg er spesialisthelsetjenesten pålagt å gi spesialisert hjelp ved kriser og katastrofer i samarbeide med kommunene og drive kompetanseoverføring til kommunene (Lov om spesialisthelsetjeneste). Hvordan disse tjenestene organiseres er opp til hver enkelt kommune og helseforetak. I den senere tid har Helsedirektoratet utviklet to veiledere som kan gi føringer til 4

gjennomføring av dette arbeidet. Kommunene har siden 1999 vært pålagt å ha psykososiale støtteordninger ved kriser og katastrofer og befolkningen har etter hvert fått forventninger til hva denne støtten skal inneholde. I dette prosjektet er vi opptatt av å prøve å møte dette behovet på en måte som fremmer bruk av egne ressurser og sosialt nettverk. Vi tror at den beste hjelpen er å styrke familien selv, og hjelpe nettverket til å ta ansvar. Dette er utgangspunktet for metodene som er utviklet i dette prosjektet. Det bygger på en helhetsforståelse over prosesser som pågår i familie og nettverk, og i samhandling med den hjelp som finnes i kommunale tjenester, spesialisthelsetjeneste og frivillige organisasjoner. Å utvikle evidensbaserte metoder som møter innbyggernes behov er krevende, i dette prosjektet ønsker vi å utvikle en metode som alle kan bruke og som i større grad vil kvalitetssikre den støtten som gis ved akutte dødsfall. Frivillig sektor med Landsforeningen for etterlatte ved selvmord (LEVE), og Landsforeningen uventet barnedød (LUB) har begge hatt som utgangspunkt for sin eksistens behovet for bedre støtte til etterlatte. De har i mange år arbeidet for å etablere likemannstøtte og for å påvirke offentlige myndigheter til å se de etterlattes behov og legge til rette for nødvendige offentlige støttetiltak. Vi ser på samordning av frivillig og offentlig sektor ser vi på som viktig i dette prosjektet, og håper også at et samarbeid skal berike begge parter. I evalueringsstudien av dette prosjektet ønsker vi få mer kunnskap om befolkningens behov i akutte situasjoner som ved selvmord og uventet barnedød, og hvordan familiene opplever metodene utviklet i dette prosjektet. 1.1. Samhandling ved akutte dødsfall 1.1.1 Kommunale kriseteams rolle Hensikten med et kriseteam er at kommunen har en faglig instans med ansvar for ivaretakelse av psykososiale tiltak i akuttfasen og i oppfølging etter kriser og katastrofer. Alle kommuner skal ha egne kommunale, evt. interkommunale kriseteam. Små kommuner kan se seg mest tjent med å ha en koordinator som spiller på kommunens øvrige hjelpeapparat, evt. samorganiseres i interkommunale kriseteam. Mandat og organisering i forhold til ledelse vil avhenge av kommunen(e)s størrelse, beliggenhet og tilgang til helsefaglige ressurser. De kommunale eller interkommunale kriseteamene må etablere kontakt og samarbeid med spesialisthelsetjenesten. De kommunale kriseteamene må være forankret i kommunenes beredskapsplaner, og det må være en klar og entydig beskrivelse av ledelse og ansvar mht. kriseteamets rolle både når det gjelder dagliglivets ulykker og ved større ulykker/katastrofer. Kriseteamets oppgaver på organisatorisk nivå Utforme skriftlige rutiner for kriseteamets psykososiale tiltak i en akuttsituasjon og oppfølging av enkeltpersoner og grupper ved kriser og katastrofer Informasjon om kriseteamet til aktuelle instanser. Hvem som kan kontaktes ved kriser/ulykker katastrofer (Oppdatert telefonliste) Iverksetting av tiltak (indirekte til psykososialt nettverk eller direkte til berørte) Koordinering og kontroll av tiltak i akuttfasen og oppfølging av berørte Årlig evaluering og oppfølging av kommunens planer for psykososialt krisearbeid. Opprettholde/opparbeide relevant kompetanse hos teamets medlemmer, samt annet fagpersonell i kommunen der dette er nødvendig/ønskelig. Utvikling av forståelse og kunnskap om traumer, kriser og katastrofer blant befolkningen. Presisere viktigheten av psykososiale nettverk og likemannsstøtte. Ta initiativ til interkommunalt samarbeid, samt utarbeide skriftlige avtaler for samarbeid med frivillige organisasjoner 5

Utarbeide forpliktende samarbeidsavtaler med spesialisthelsetjenesten (Fra veileder; Psykososiale støttetiltak ved kriser og katastrofer, utkast HDir 2010) 1.1.2 Spesialisthelsetjenesten sin rolle Kommunehelsetjenesten må i sitt beredskapsarbeid samarbeide med spesialisthelsetjenesten og henvise til spesialisthelsetjenesten når etterlatte har behov for dette. Spesialisthelsetjenesten har ansvar for å samarbeide med kommunehelsetjenesten og bidra til kompetanse i kommunehelsetjenesten. Ved større hendelser vil det være et naturlig samarbeide mellom tjenestenivåene. Akershus universitetssykehus, Senter for helsefremmende arbeid har en egen Seksjon for Sorgstøtte har som sitt mandat å støtte barn, ungdom og unge voksne som mister søsken, foreldre eller samlivspartner for å fremme sorgbearbeiding og forebygge komplisert sorgutvikling. Seksjonen har et spesielt ansvar for de som mister brått og uventet og gjennom Seksjonens kommunesamarbeid inngår blant annet kriseteamene i alle Romeriks kommunene. Seksjonen arbeider også med kunnskapsutvikling og ser på det som naturlig med kompetanseoverføring til kommunehelsetjenesten. 1.1.3 Samarbeid mellom kommunen og spesialisthelsetjenesten I utgangpunktet bør de fleste kriserammede bli utredet og behandlet på kommunalt nivå, eventuelt med bistand og veiledning fra den psykiatriske spesialisthelsetjenesten. Det vil imidlertid være situasjoner der både enkeltpersoner og familier har så sterke reaksjoner at de bør henvises videre til utredning og behandling i spesialisthelsetjenesten. Det er vanskelig å gi klare og entydige retningslinjer for hvem som bør henvises. I kommunehelsetjenesten er det anbefalt å bruke et screening-instrument, PTSS-10 (finnes vedlagt i denne Håndboken). Dette sammen med en klinisk vurdering kan danne bakgrunn for en henvisning. Generelt vil en anbefale at kriserammede vurderes henvist til spesialisthelsetjeneste når: Det foreligger sterke akutte stressreaksjoner med symptomer på realitetsbrist Når ettervirkninger øker i stedet for å avta En overlevende/ pårørende som etter 2 4 uker endrer atferd med sosial tilbaketrekning, økende angst, depressive symptomer, økt søvnløshet, ubehagelige kroppslige symptomer Barn endrer betydelig atferd, får økende søvnvansker og mareritt, tør ikke være alene, trekker seg tilbake i forhold til venner, får vansker på skolen, får ubestemmelige kroppslige symptomer Risikosituasjoner som drap i familien, ungdom/unge foreldre som tar sitt eget liv, tortur, gjennomført voldtekt og skyldfølelse knyttet til unaturlig død Risikopersoner som har latent eller manifest psykisk lidelse og barn som lever i vanskelige familiesituasjoner for eksempel vold, omsorgssvikt eller dårlig sosialt nettverk (fra utkast veileder Hdir., 2010) 1.1.4 Frivillig sektors rolle I foreningene LUB og LEVE kan etterlatte møte andre som har opplevd lignende type tap. Begge foreningene har kontaktpersoner som kan besøke familiene. I dette prosjektet har vi formalisert samarbeidet med foreningene, slik at de har deltatt i hele prosessen med utviklingen 6

av Håndboken og har kontaktpersoner som kan være med ut til familiene i den akutte krisen. De etterlatte må samtykke til at frivillige deltar. Gjennom dette har også brukerperspektivet blitt ivaretatt i prosessen. 1.2 Psykososial støtte ved kriser, ulykker og katastrofer Det finnes ingen evidensbasert kunnskap som med sikkerhet kan si hva som er effektive intervensjoner den første tiden etter kriser, ulykker og katastrofer. To rapporter fra Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten (2008) konkluderer med at evidensbasert kunnskap om effekten av tidlig intervensjon er mangelfull. I en del år har akutt stress debrifing vært anbefalt. Nyere forskning har imidlertid ikke kunnet vise noen positive forebyggende effekter av det å gjennomgå hendelsen og opplevelsen av hendelsen kort tid etter kritiske hendelser. Med støtte i erfaringsbasert kunnskap og i et omfattende og bredt internasjonalt arbeid for å oppnå enighet innen et felt som har vært preget av kontroverser, vil vi i det følgende fremheve noen sentrale elementer eller intervensjonsprinsipper som spenner fra forebygging og støtte til behandling. Disse er 1) å sikre trygghet orden og struktur, 2) å berolige, 3) skape mulighet for mestring, 4) bidra til samhørighet, 5) stimulere håp, og 6) tilrettelegge for kontrollert re-eksponering. (Veileder, Psykososial støtte ved kriser og katastrofer, Hdir. utkast 2010) Det er viktig for tilheling at tilknytning til andre mennesker fremmes raskt. Forskning har dokumentert betydningen av sosial støtte(dyregrov, Dyregrov, Nordanger, 2001). Dette innebærer gruppetilhørighet, følelsesmessig kontakt, muligheten til å motta praktisk hjelp, informasjon og sosial kontroll. Sosial støtte tjener som en buffer mot stress og fremmer psykisk velvære og tilheling. Sosial støtte oppnås ved å mobilisere nettverk bestående av familie, venner, naboer og arbeidskolleger. Disse kan være lettere å mobilisere i den åpne og konfliktfrie perioden som ofte inntrer rett etter en krise eller katastrofe. Dyregrov, Dyregrov og Nordanger (2000, 2001) slår fast i sin oppfølgingsstudie etter selvmord og brå barnedød at rammede familiers nettverk blir satt på prøve, og at både kvantitet og kvalitet på støtten ikke var slik de nærmeste etterlatte ønsket. I denne studien ble det sett på hva brå død gjorde med det sosiale nettverket, ikke på hva som kunne ha bedret den sosiale støtten. En annen studie (Fyrand, 2003) viste at sosiale nettverks intervensjoner var problemløsende, og at de også hadde mulighet til å endre dysfunksjonelle nettverk i krisesituasjoner. Profesjonelle nettverks intervensjoner bygger på 3 basisprinsipper; 1. Atferd og reaksjoner gir mening når en får fram forståelsen til den/de som er i krise. 2. Mennesker både kan og ønsker å hjelpe hverandre 3. All hjelp som skal være virksom må være del av den sosiale konteksten menneskene er en del av. I et nettverk stabiliserer man forholdet til omgivelsene og hverandre ved at deltagerne i nettverket utvikler et felles sett av fundamentale verdier og oppfatninger og bruker denne felles plattformen både som rettesnor for handling individuelt og for å mobilisere støtte fra hverandre. For barn er det helt avgjørende å få delta i nettverket for å få nødvendig informasjon, støtte og omsorg. Trygge relasjoner er helt nødvendig for god utvikling. I tilknytningsteori betones hvordan barn når de opplever nærhet, får beskyttelse og omsorg kan utvikle selvstendighet, nysgjerrighet, egne styrker og muligheter. 7

1.3 Hensikt med nettverksstøtte Hensikten med å arbeide nettverksrettet er at kriseteamet får en bedre oversikt over helheten rundt de etterlatte. På den måten sikrer man støtte til alle som trenger det og tydeliggjøre familiens og nettverkets betydning for bearbeiding og tilheling etter brå uventet død. Ved at kriseteam fokuserer på alle involverte i krisesituasjonen vil vi sikre at alle blir ivaretatt og at relasjoner kommer i fokus, noe som igjen bidrar til godt samspill. Vi ønsker å gjøre de etterlatte og familien aktive og medansvarlige i forhold til sine utfordringer. Terapeutisk effekt av nettverksstøtte i en krisesituasjon; Å dele gjør byrden og ansvaret lettere for alle. Alle får anerkjennelse av følelser, verdighet og respekt. Skape felles forståelse av hendelsen. Sikrer informasjon og kunnskap til alle, også barn og ungdom i familie og nettverk. Gir større trygghet til å stole på krefter i eget nettverk og sikrer framtidig støtte. 2. Teoretisk bakgrunn og forforståelse for nettverksstøtte Det teoretiske grunnlaget for tiltakene foreslått i denne håndboken bygger på; 1. Mestringsteori der tilknytning og kompetanse er sentrale elementer. 2. Traume og sorgteorier der reaksjoner er individuelle, relasjonelle og periodiske. Sorg som prosess der både indre og ytre prosesser påvirker hele mennesket både fysisk, følelsesmessig, tankemessig og sosialt. 3. Helseteorier der forebygging er sentralt. 4. Sosiale støtte teorier, kommunikasjonsteori og gruppeteorier der basis er å fokusere på hele nettverket og de styrker og ressurser som finnes der. Det som må ligge i bunnen i alt hjelpearbeid med familier er respekt for forskjelligheter og at det er mange måter å erfare og oppleve det som skjer på. Kultur, etnisitet og livserfaringer ligger til grunn. Det er viktig at alles syn og opplevelser i en familie har validitet. Ved et brått dødsfall kan det være mange berørte. Når en forelder dør vil det ofte være ektefelle (evt. fraskilt), barn, besteforeldre, tanter/onkler, søskenbarn etc., i tillegg til venner og evt. kollegaer som er berørt. Familien kan være mer eller mindre sammensveiset eller delt. Et eksempel kan belyse dette; En ung mann tar sitt liv. Han har nylig blitt separert fra sin kone, og har en datter på 6 år. Når kriseteamet møter denne familien, samme dag som dødsfallet er besteforeldre på begge sider tilstedet, sammen med en venn av avdøde og to venninner av den fraseparerte konen. Datteren på 6 år er hos en venninne. 2.1 Mestringsteori; Nettverkstøtten bygger på mestringsteori for å gi familien og familiemedlemmer mulighet til å mestre på best mulig måte både på kort og lang sikt. Det er viktig å skape forståelse, mening og best mulig funksjon i hverdagen. Mestring handler om hva vi gjør eller ikke gjør i møte med de utfordringene livet gir oss. Handlinger som på kort sikt kan gi lettelse og redusere smerten, kan være uheldige på lang sikt fordi de kan redusere muligheter til å bearbeide og utvikle seg videre i livet. I sorg beskrives ofte tre mestringsstiler; Den emosjonelt sørgende, den instrumentelt sørgende og en blandingsstil mellom de to. For den emosjonelt sørgende oppleves sorgen mest emosjonelt og den sørgende vil ha behov for å utrykke emosjoner og snakke om indre 8

opplevelser og følelser. Den instrumentelt sørgende foretrekker å fortelle om det som skjedde heller en egen opplevelser og tenke igjennom egne tanker og følelser. Den instrumentelt sørgende gir uttrykk for sin energi gjennom å tenke på, planlegge og gjennomføre aktiviteter. I blandet mestringsstil vil begge stiler være present med både kognitiv og affektiv bearbeidelse av tapet. For alle sørgende er det viktig å finne nyttige mestringsmåter og ha et større repertoar. (Bugge mfl., 2003) For å oppnå dette må en ta i bruk egen og andres ressurser. For barn og ungdom er sikker tilknytning gjennom fortrolighet, forutsigbarhet, delaktighet og trygghet svært viktig. BETINGELSER FOR MESTRING TILHØRIGHET KOMPETANSE - fortrolighet - å ha kunnskap - familie - å være til nytte * forutsigbarhet * støttende - ta ansvar * tilknytning - vise medmenneskelighet og omsorg - venner - møte og mestre motgang - sosial tilknytning * felles verdier * sosial støtte PERSONLIG STYRKE MOTSTANDSKRAFT ( Gjærum, Grøholt, Sommerschild, 1998) 2.2 Traume og sorgteori; Felles for tapene der krisetemaet blir involvert er at de skjer brått og uventet. Dette gir en opplevelse av sjokk og krise - noe ufattelig har skjedd. Måten tapet opplevdes på, og den mening det tillegges, påvirkes også av forhold ved hendelsen; 1) Måten tapet skjedde på (dramatisk eller udramatisk, plutselig eller delvis forberedt), 2) Omstendighetene rundt tapet (hendelsesforløp, ansvarsforhold, om det kunne vært forhindret, hvem som fant eller var tilstede etc.) 3) egen livssituasjon (andre belastningsforhold). Akutte krise og sorgreaksjoner kan være svært forskjellige fra person til person. Det kan skilles mellom fysiske reaksjoner, følelsesmessige reaksjoner, tankemessige reaksjoner, atferdsmessige reaksjoner og endringer i relasjoner og roller (Bugge mfl., 2003). I en krisesituasjon kan kroppslige reaksjoner være ubehagelige. Det er tre hovedgrupper av kroppslige reaksjoner etter en traumatisk hendelse; økt fysiologisk respons (som gir uro, konsentrasjonsproblemer og søvnforstyrrelser), gjenopplevelse (ubehagelige minner som gir angst/panikkangst, søvnforstyrrelser), og unngåelse (som gir økt aktivitet, unngåelse av tema, rusproblem etc.) (Cook mfl. 2003) Barn og ungdom trenger hjelp til å forstå og regulere egne reaksjoner. De trenger også å lære strategier for å kommunisere, forstå og komme seg etter den eller de overveldende opplevelsene. 9

I krisesammenheng er det vanlig å snakke om et toleransevindu. Hvor mye vi tåler av følelsesmessige påkjenninger og hvordan vi reagerer nå vi kommer utenfor vår toleranse evne er forskjellig. Se illustrasjonen nedenfor. (RVTS-sør) Det kan ta lang tid før det går opp for de etterlatte hva som har hendt. Noen kan bli gående litt utenfor seg selv, nummen eller bedøvet i ganske lang tid. Noen undrer seg over at de ikke gråter. Voldsomheten i hendelsen kan være avgjørende for hvor lang tid det tar før reaksjonene kommer. Langsomt slipper nummenheten eller bedøvelsen taket, og en forstår gradvis at dette virkelig er sant, og smerten over tapet blir tydeligere. Måten tapet oppleves på påvirkes også av situasjonen rundt. Familiesituasjon, andre relasjoner, anerkjennelse for egne reaksjoner, og andres syn på hendelsen og sosial støtte. Det kan være av stor betydning å få god hjelp i den akutte krisesituasjonen - av kommunale kriseteam eller annet fagpersonell. Nettverksstøtten bygger også på en forståelse av sorg der pendling mellom tapsorientering og framtidsorientering er vanlig og nødvendig noe som gjør at sorgreaksjoner varierer sterkt og at familiemedlemmer kan reagere svært ulikt og i utakt (Bugge et.al., 2003) Hvordan ser vi på sorg; Store individuelle variasjoner (person, familie, situasjon, kultur etc.) Åpen tidsramme Periodisk karakter Indre tilpasning og ytre tilpasning Ulike reaksjoner leves ut i hverdagslivet Sorg er energikrevende Sorg og traume samvirker 10

Akutte sorgreaksjoner kan spenne fra nummenhet/uvirkelighet til sammenbrudd av funksjon og virkelighets oppfattelse. Noen gråter mye, andre lite, noen vil snakke om det som skjedde hele tiden, andre ønsker stillhet og ro. Rastløshet og uro er vanlig. Sinne og sterke kroppslige smerter er noe som ofte forekommer. (Bugge, Eriksen, Sandvik, 2003) I sorg snakker vi om både indre og ytre tilpasning til tapet. Sorgens smerte kan være enormt stor selv om den ikke synes på utsiden. En person kan virke uberørt og fungere som tidligere i atferd og dagligliv, mens det pågår en prosess på innsiden. Som hjelper er det viktig å få del i denne indre prosessen som også kan innbefatte tanker om å ta sitt eget liv. Samtidig er det slik at sorgarbeid ikke er nødvendig for alle. Sorg er personlig og det er viktig å finne frem til hva som kan være til hjelp for den enkelte. Den tidligere fasetenkningen omkring sorg, stemmer ikke med sorgens mangfoldighet, og medførte ofte at berørte ble møtt med forventninger og krav om hva de burde føle og gjøre, og derfor ikke fikk riktig hjelp. Reaksjoner kommer periodisk og har en åpen tidsramme. Det betyr at den sørgende aldri helt kan vite når reaksjonene kommer og hvordan sorgen vil utvikle seg. Noe kan vekke sterke reaksjoner som å få vite flere detaljer fra hendelsen, eller få nye opplysninger om det som skjedde forut for tapet. Det kan også fantasier og tanker om det man tror skjedde, eller opplevelse av at en kunne avverget hendelsen. Sorg varer ofte lenge. Vanligvis mye lenger en de sørgende selv og omgivelsene tror. Det er allikevel viktig å gi håp om at det vil blir bedre i framtiden. Det skal ikke være så vondt hele tiden, og det er støtte og hjelp å få i sorgprosessen, både for barn og foreldre. Hensikt med sorgstøtte; Redusere belastninger gjennom; Informasjon La pårørende delta i det de ønsker og oppfordre til deltakelse. Etablere nettverk til støtte av venner og familie Hjelpe pårørende til å redusere krav til hverdagen Bearbeide inntrykk gjennom; Hjelperens empatiske innlevelse er viktig bekrefte følelser Åpenhet om hendelser, tanker og følelser Forståelse av det som har skjedd Kunnskapsformidling om sorgreaksjoner Faste kontakter i hjelpeapparatet Bevare forholdet til den døde gjennom; Etablere og snakke om minner Åpenhet om den dødes betydning Åpenhet om den enkeltes forhold til den døde Danne grunnlag for personlig utvikling gjennom; Gi tid og muligheter for refleksjon og verdivurderinger Få støtte til å stå i smerten, og mot til å fortsette å leve Vurdere behov for videre behandling. (Bugge et.al, 2003, Bugge, Røkholt, 2009, www.ahus/enhet for helsefag/senter for helsefremmende arbeid/seksjon for sorgstøtte ) 11

2.2.1 Sorg hos barn og ungdom Hvordan barn og ungdom viser sin sorg, vil alltid variere fra barn til barn. Personlighet og etablert normalatferd for barn eller ungdom spiller inn. Reaksjonsmønstre forsterker seg ofte i sorg, slik at barn og ungdom som var sinte før, blir mer sinte, og barn eller ungdom som trekker seg lett unna, blir enda mere tilbaketrukket. Noen vanlige reaksjoner og behov hos barn og ungdom kan være; Utrygghet og generell engstelse Redd for at det skal skje noe med dem selv og andre i familien også Å være lei seg og mere sårbar enn tidligere Tristhet Uro og kroppslige reaksjoner Trass i hverdags situasjoner Å lage sin egen forklaring og fantasere Søvnforstyrrelser, både vanskelig innsovning og oppvåkning om natten Stillhet (mye menneskelig erfaring som er vanskelig og verbalisere) Å ikke forstå det som skjer eller misforstå i kaotiske situasjoner ved brå død Hjerteskjærende kommentarer og spørsmål Barn kan ta for mye hensyn til sine foreldre og prøve å muntre de opp Større behov for det ordinære og hverdagslige. Trygge hverdagsrutiner Krevende for et barn å leve i en familie med de andres reaksjoner. Å se foreldre gråte kan ha stor innvirkning på barnet. Å ha ubehagelige vekkere, gjenopplevelser i drømmer og våken tilstand av dramatiske hendelser Ambivalente følelser. Både lettelse (hvis situasjoner eller relasjoner har vært vanskelig før dødsfallet) og savn. Ensomhet og overbeskyttelse fra foreldre og nettverk Lavere frustrasjonstoleranse, mere sinn, gråt og aggresjon Vansker med å fremme egne behov Taushet og vegring mot å delta i situasjonen Støtte til ungdom og venner, og hjelp til formidling til nettverket (Bugge, Røkholt, 2009) Barn og ungdom trenger i krisesituasjoner; 1. Trygghet, forutsigbarhet og tilhørighet. Rammer, informasjon og hjelp til å delta. 2. Å forstå det som skjer med andre og dem selv. Hjelp til å gjenkjenne og skille mellom ulike emosjoner, tolke kroppslige reaksjoner og dempe kroppslige reaksjoner. 3. Ro og trygghet rundt leggesituasjoner. 4. Få delta og være til nytte. Bekreft det barna gjør for å støtte. 5. Informasjon om hendelsen ut ifra alder og modenhet. 6. Forberedelse til å delta i dødsritualer og andre viktige hendelser. 7. Å få forståelse for reaksjoner og ubehag og hjelp til å dempe dette. 8. Samarbeid mellom familien, hjelpeinstanser og med skoler/ barnehager. (Grelland, 2001, 2006) (Bugge, Røkholt, 2009) 12

2.3 Helseteorier En helsefremmende tilnærming er hensiktsmessig der troen på menneskets tilhelende krefter selv i de vanskeligste situasjoner er basis, og der omsorgen understøtter egne ressurser og styrker og gir kunnskap og mestringsmuligheter som kan redusere sannsynligheten for at problemer vil oppstå i stedet for å vente til problemene kommer. (www.ahus/enhet for helsefag/senter for helsefremende arbeid) Støtten som gis bygger på forståelse av viktige områder for å bevare helsen. Kriseteamet må bruke kunnskap om hva som er viktig for å bevare helsen i akutte taps situasjoner; Nok søvn og hvile Nok mat og drikke Gi hjelp til avspenning og kroppskontroll Unngå følelsesmessig overveldelse Gi hjelp til tankemessig kontroll Gi hjelp til eksistensiell ro/fred Fysisk aktivitet 2.4 Sosiale støtteteorier og kommunikasjonsteori I prosjektet ser vi på sammenhengen mellom tapssituasjon, mestringsprosess, sorgprosess og sosial støtte. Det er viktig å merke seg at informasjon som blir gitt av andre om hendelsen og det som gikk forut for hendelsen påvirker de etterlattes vurdering av det som har skjedd. Hvordan vi kommuniserer om hendelsen, reaksjoner og sosial støtte er viktig i den akutte situasjonen. Det å involvere flere nære kan gi flere handlingsmuligheter og utvide mestringsalternativene, samtidig med at kriseteamene også kan gi konkrete mestringsforslag. Det er viktig at de sørgende opplever aksept for sine reaksjoner og at deres opplevelser og reaksjoner normaliseres. Gruppeteorier En god tilknytnings relasjon kjennetegnes av trygghet og romslighet og en føler seg vel. En god vennerelasjon kjennetegnes av felles interesser. De utveksler informasjon og ideer og deler tolkninger av erfaringer. (Psykisk sykdom kan gjøre at nettverket trekker seg tilbake). Tilknytning og omsorg for barn gir mening til livet og til å opprettholde aktiviteter og forpliktelser. Relasjoner mellom kollegaer er relasjoner som kan gi bekreftelse på kompetanse i en sosial rolle. De etterlatte har ofte behov for å få bekreftet at de duger i sin rolle. En storfamilie som gir kontinuerlig assistanse, er et sikkerhets nett som hjelper når det trengs, slik at vi har noen å stole på og føler større trygghet i hverdagen. For noen er venner dette sikkerhetsnettet. Mange har behov for noen å få råd og veiledning fra. En eller flere personer å stole på som kan gi veiledning og støtte til valg. Så mye mer blir synlig i en gruppe, enn ved individuell behandling. Hjelperen må kartlegge; - hvem er i familiesystemet? er det noen viktige andre?, - større enheter familien er en del av, barnehage/skole, fritidsklubb, arbeidsplass etc.? hvem er støttespillere for hverandre, og hvem er spesielt sårbare? 13

3. Kriseteamets arbeid basert på nettverksstøtte Nettverksstøtte er definert som en ny måte å jobbe på der grunntanken er medvirkning, medansvar og utveksling av kompetanse. Hvilke utfordringer møter fagpersoner ved å benytte denne metoden? Det er viktig å være klar over at det ikke finnes kun én sannhet og én måte å forstå en situasjon på. Når vi sitter sammen med flere deltakere, vil den problematikken man samles om ha forskjellige ansikter og historier ut fra hver deltakers ståsted. Utgangspunktet er at ingen oppfatninger er feil. Vi må lære oss å være nysgjerrige på forskjellige oppfatninger, høre hva som sies og undre oss. Deltagerne i kriseteamet kan ikke ha full kontroll, fordi så mange ulike betingelser spiller inn. Det blir viktig å ha egenskaper som å være trygg, fleksibel og improviserende for å nærme seg kunsten å lede et nettverksmøte. I møtet med familie og venner må man være forberedt på at følelsesutbrudd kan komme på bakgrunn av at kjent eller ukjent informasjon avdekkes. Vi kan bli presentert for følsomme opplysninger som kan komme for dagen, og som kan gi reaksjoner hos deltakerne. Det er viktig å tåle og stå i smerten. Det er viktig at lederne er oppmerksomme på all form for kommunikasjon som utspiller seg hos de kriserammede. Hver enkelt deltaker vil oppfatte støtten fra kriseteamet ut fra sitt personlige ståsted. Det er de ulike deltakernes oppfatning av virkeligheten som skaper prosessen. Deltagerne fra kriseteamet må være tydelige, uten å dominere. Kunsten er å lede uten å styre. De har ansvar for å få til en god prosess, men skal ikke komme med løsninger. Det er også viktig at alle blir sett og bekreftet, og at en gjør en vurdering av hver enkelts sårbarhet og behov for støtte. I nettverksstøtte er det viktig at det er plass til flere historier, og at ikke en historie får spesielt fokus. 3.2 Generelle prinsipp for nettverksstøtte og nettverkskartlegging for kriseteam De akutte møtene med familie og venner skal ha en forebyggende karakter og for å unngå at vanskeligheter utvikler seg. Møtene vil bygge på de ressurser som er i familien og nettverket rundt. Hensikten er at de som er hardest rammet skal få best mulig støtte og hjelp både i den akutte krisen og på lang sikt. De akutte møtene skal være informasjonsgivende, sette rammer, tydeliggjøre hjelpebehov og ansvarliggjøre nettverket. Kriseteamet skal ofte møte familien i deres hjem, der mange kan være samlet. Forberedelse til møtet avhenger av hvor godt man kjenner situasjonen og familien. Å møte store deler av nettverket akutt kan ha store fordeler; Hvis nettverket møtes når alle har det som verst, kan man begynne å snakke om opplevelsene på en ny måte. En samtale som foregår i en smertefull situasjon, er en glimrende forutsetning for å skape dialog, fordi ingen har ferdige svar. Selv om den akutte situasjonen oppleves som vanskelig, trenger de berørte parter hverandre. J. Seikkula, 2002, s. 56 Mål for akutthjelpen; Rolig og omsorgsfull ramme; Skape en rolig og omsorgsfull ramme rundt formidling av dødsbudskap. En slik ramme skaper trygghet og tillitt både hos barn og voksne. Det reduserer 14

mulighetene for at denne situasjonen blir et traumatisk minne i ettertid. Rask men respektfull formidling av informasjon, tid for medlemmene å fordøye den informasjon de får og anledning til å stille spørsmål i etterkant er viktige aspekter i akuttsituasjonen (Dyregrov, 2008a). God informasjon; I den helt tidlige tiden etter et dødsfall er det viktig at etterlatte får roe seg ned i den grad det er mulig, og få tilgang på fakta om hva som har skjedd, så detaljert som de ønsker det. Tidlig informasjon er i seg selv urodempende og bidrar til forståelse for hva som har skjedd og hvorfor. Samtale med samlet familie, også barna; Samtale med hele familien samlet for å sikre barna tilgang til fakta. Barn og ungdom trenger også å vite sannheten. Når hjelpere fører en åpen og direkte samtale om det som har skjedd blir de en rollemodell for de voksne i familien. Begynn gjerne med hva barna kan fortelle om det de har opplevd. La de forklare selv. La de som ønsker det snakke; La de som har stort behov for å samtale i etterkant av et budskap få muligheten, mens de som ikke ønsker å gi uttrykk for dype følelser, ikke presses til samtale. Vurdere hvor mye enkelte skal få snakke i plenum individuell oppfølging. Gå igjennom hendelsen så konkret som mulig; Gå igjennom hendelsen så konkret som mulig en av de første dagene etter hendelsen. Gi barn mulighet til å utrykke seg; Gi små barn hjelp til å utrykke seg gjennom tegning og lek. I enkelte situasjoner trengs det noen som kan ha hovedfokus på barna. Gi kunnskap om sorg; Gi kunnskap om sorg, sorgprosess og mestring. I forhold til barn bruk gjerne bøker tilpasset barn i ulik alder (se litteraturliste). Fokuser på det akutte og de store variasjonene i sorgreaksjoner og forløp over tid. Bruk eksempler fra andre sørgende dere har møtt og normaliser sorgen. Skap aksept for alle i familien; Skap forståelse for alle i familien og aksept for ulikheter i sorguttrykk Gi tips om følelsesmessig mestring ved påtrengende minner etc.(www. krisepsyk.no, Mestring av det du har opplevd) Skap rammer for hverdagen; Skap rammer for de første dagene. Råd familien til å følge rutiner de har for matlaging, leggetider etc. Ha noe besøk hver dag, men også tid til bare familien, ro rundt leggetider. Nok mat og søvn er svært viktig. Legg til rette for forståelse og deltagelse fra netteverket; Skap forståelse i nettverket, at andre blir sikre på hvordan de kan støtte og hvordan de kan snakke med de sørgende. Det er best om de sørgende selv setter agendaen for hvordan de ønsker støtte akutt og på lang sikt (Dyregrov & Dyregrov, 2008). Målet er ikke å oppnå enstemmighet, derimot får man felles erfaringer av det som har skjedd. Samtalens funksjon er først og fremst (1) å skape rom for felles synsmåter, (2) å definere gjensidige relasjoner og (3) å drøfte og bevare de følelsesmessige reaksjonene og mestringsevnen. Alle observasjoner og erfaringer som samtaledeltakerne har gjort, er riktige. En felles sannhet skapes i samtale om disse subjektive sannheter. J. Seikkula, 2000, 15

Informasjon til barnehager og skole; Hvem informerer og om hva? Barnehage og skole må ha beskjed før barna igjen skal i skole og barnehage (Bugge, Grelland, & Schrader, 2007; Dyregrov, 2008b). De må vite hva barna vet og hvordan barna ønsker støtte den første tiden. Arbeidsplasser trenger informasjon (Dyregrov & Dyregrov, 2008). Når barn og ungdom dør, eller ved arbeidsulykker, vær oppmerksom på minnesamvær og informasjon til barnehage, skoler og arbeidsplasser. Psykososialt innsatspersonell må være forberedt på å bistå skoler, barnehager og arbeidsplasser bla.ved samlinger i grupper for formidling av fakta og informasjon eller skape mulighet til å snakke om det som skjedde. I de første dagene vektlegges fakta for å skape struktur og unngå feiloppfattelser og fantasier om det som skjedde. Gi informasjonsmateriell om småbarn, skolebarn, ungdom, om tap av barn, sorg på arbeidsplassen etc. (Se vedlegg med linker) Stimuler til deltagelse; Stimulere til deltagelse i ritualene. Syning, begravelse og bisettelse, og eventuelle minnegudstjenester ved større hendelser, muliggjør uttrykk for tanker og følelser. Ritualene markerer også kollektiv omtanke og mobiliserer fellesskapet rundt familien. Barn bør tas med, men må forberedes. Det kan være hensiktsmessig at barn har følge som støtter og forklarer underveis og som kan følge opp i etterkant. Deltagelse kan ha stor symbolsk betydning for barna når de vokser til (Dyregrov, 2006). Forberedelse til syning;. Snakk om barns deltagelse i syning og begravelse. Gi tips om hva barna kan gjøre; legge noe i kisten ved syning, velge ut tøy til den døde, at det er lov å ta på den døde, at de kan tegne forsiden til begravelsesprogram, skrive dikt til begravelsen etc. Ved forberedelse på syning kan en ta bilder for å forberede barnet. Kontaktetablering med annen type hjelp; Etterlatte må få vite om hjelpetilbud til sørgende og innsatspersonell bør sørge for denne kontakten før de selv trekker seg ut. Det er viktig at innsatspersonell har god oversikt over aktuelle hjelpetilbud. I den første tiden etter dødsfallet er det viktig at hjelpeapparatet sikrer og koordinerer hjelpen til etterlatte, fordi de ofte befinner seg i sjokk og kan være handlingslammet. Krisehjelpen må vektlegge den aktuelle situasjonen og personers og familiers mestringsevne og aktuelle ressurser og styrke. katastrofer, Hdir. 2010) (hentet fra utkast Veileder; Psykososiale støttetjenester ved kriser og Før man igangsetter familieintervensjoner; 1. Familie kartlegging 2. Familiens funksjonsnivå 3. Tilgjengelige ressurser og samtidige eller tidligere stressorer 1. Familie kartlegging; Hvem deltar og hvem deltar ikke i familien? Hvem er det naturlig at de søker støtte hos? Nettverk. Hvordan spør dere om hjelp om problemer oppstår i familien? Utvikling i familien, barnas alder har betydning for; oppgaver og tilknytninger. 2. Funksjon i familien; Aktiviteter i dagliglivet Kommunikasjon, problemløsning, roller etc. 3. Familiens ressurser og stressorer; Hva har familien av tidligere opplevelser som vil påvirke reaksjoner og mestring? Har familien andre belastninger som pågår parallelt? 16

Åpenhet, støtte og omsorg mellom familiemedlemmer Ytre familie som støtter Fysiske og økonomiske rammer Fysiske og økonomiske rammer The Calgary Family Assessment Modell ( Wright, Leahey, 2009) 3.2.1 Genogram/familiekart; For å se på familieinteraksjon og for å få fram familiemedlemmers syn er det viktig at alle føler seg velkommen og inkludert i fellesskapet i krisen. Det er viktig at vi viser interesse for alle familiemedlemmer. Ved tegning av genogram/familiekart,når barn er blant de berørte, tegner vi med utgangspunkt i barna, så foreldre, besteforeldre og tanter og onkler. Genogram/familiekart BESTE- FORELDRE TANTER OG ONKLER FAR MOR FORELDRENE BARNA Viktig ved tegning av familiekart og spørsmål rundt dette; Still spørsmål tilpasset barnets utvikling slik at de blir aktive deltagere Still konkrete spørsmål og spørsmål det er lett å svare på først som; alder, jobb, skole, interesser, helsestatus etc. Flytt så spørsmålene over på relasjon. Hvem som møtes ofte, hvem de snakker med når noe er vanskelig osv. Spør også om annen familie som ikke er tilstede, og om det er noen de tror vil få det ekstra vanskelig nå pga. dødsfallet. 3.2.2 Ecomap/nettverkskart; Hensikten med ecomap/nettverkskart er å beskrive familiens kontakt med det større nettverket de har. Dette kan gjøres ved å tegn familien i midten med en sirkel rundt, utenfor er de forskjelliges nettverk i nye sirkler, med tykke eller tynne streker til avhengig av tilknytning og støtte. Viktig ved tegning av nettverkskart og spørsmål rundt dette; 17

Still spørsmål om familiens spesielle historie og utvikling over tid, og hvem de har mye kontakt med. Seilevenner Ecogram/nettverkskart FAR MOR venner kirken jobben slekt slekt Fotball lag venner DATTER kjæreste SØNN venner skole skole 3.2.3 Samarbeid med flerkulturelle familier; Å være kjent med det landet/den kulturen familien kommer fra før en krise oppstår er vesentlig kunnskap å ha med seg i en krisesituasjon. Er det ingen i kriseteamet som har denne kompetansen kan for eksempel flyktningkonsulenten i kommunen være til hjelp. En viss kulturkompetanse bør imidlertid alle kriseteam bestrebe seg på å ha. Med et kunnskapsbakteppe er det lettere å møte familien med ydmykhet og forståelse. Også familier fra samme land og kultur kan være svært forskjellige. Blant annet kan det være forskjellig hvordan man snakker om reaksjoner, hvilke reaksjoner som sees på som tilhelende, ritualer familien skal gjennomføre, redsel for stigmatisering og baksnakking, hvordan barn og ungdom involveres og informeres i hendelsen osv. Å være kultursensitiv betyr å spørre i stedet for late som en forstår, å være åpen på eget ståsted, - hva vi tenker er til hjelp i kriser? Det er viktig å være mer eksplisitt enn vi ellers ville vært og bruke god tid og være fleksibel på familiens ønsker. I forhold til språkproblemer er det viktig å være klar over at selv om mange fra minoritetsfamilier snakker godt norsk, er det noe annet å snakke om følelser i en krise, og mange foretrekker da å snakke på opprinnelsesspråket sitt. Tolk kan være nødvendig.(www.tolketjenensten.no ). Det er viktig å være oppmerksom på at noen flyktninger og innvandrere har opplevelser fra hjemlandet av traumatisk karakter som får betydning for deres reaksjoner i nåværende situasjon. Noen er blitt tvunget til migrasjon pga. situasjonen i hjemlandet. Selve migrasjonsprosessen kan også i seg selv ha vært traumatiserende med store omveltninger og en usikker framtid. Prosessen kan også ha gjort de usikre på hjelpen vi klarer å gi dem i Norge. Mange opplever økt utrygghet i nytt land, og det tar lang tid å bli kjent med ny kultur og nye skikker. (www.rvts.no ). For å lese mer om kulturforskjeller anbefales; 18

Eriksen, T.H. og Sørheim T.A.; Kulturforekjeller i praksis. Perspektiver på det flerkulturelle Norge, Ad Notam Gyldendal, 1999. Bråttveit, Å; Helt naturlig? Sorg og dødsritualer i et krysskulturelt perspektiv. Kap. 4 i boken Sorg; Bugge, Eriksen og Sandvik, Fagbokforlaget, 2003. Noen viktige momenter kriseteamet bør følge; Sjekk ut bestillingen (bruk tid på kontaktetablering) hva trenger de? Hva er familiens forstilling og opplevelse av det som har skjedd? Levesett regler i familien? Hva er kulturspesifikt? Det kan være ideer, verdier, normer og tradisjoner. Bruk din egen kulturelle dimensjon til å forstå Kulturell sensitivitet Hva er forventet hjelpeatferd. Et godt spørsmål kan være; hvem ville hjulpet familien med hva sett at de hadde bodd i hjemlandet? 4. Spesielle utfordringer ved støtte til familier som opplever selvmord og uventet barnedød 4.1 Sentrale spørsmål ved selvmord De som sitter igjen etter at et menneske har tatt sitt liv, vil ofte sitte igjen med mange spørsmål litt avhengig av bakgrunn for selvmordet. Ofte har familien ulike refleksjoner som noen ganger kan være vanskelig å dele med hverandre. Ståstedet kan være forskjellige, og forståelsen av eventuelle medvirkende faktorer til den fatale utgangen kan også variere sterkt og bidra til å skape avstand. Dermed kan det oppstå en tilleggssorg, savnet over ikke å kunne sørge sammen. Familien kan slite med å erkjenne tapet, og opplever stor fortvilelse. Men sorgen blir sjelden samlende fordi alle sitter igjen med ulike reaksjoner. Når det er sagt, så er det store individuelle forskjeller på hvordan familien og nettverket samlet sett takler situasjonen. I mange familier opplever de stor støtte og trøst i hverandre. Det er flere viktige spørsmål å stille ved selvmord, som har betydning for etterlattes reaksjoner. Det som alle kjenner veldig på fra første stund er HVORFOR. Dette er så intenst, at alt annet blir litt uviktig der og da. Etter hvert kommer det flere aspekt ved det som har skjedd inn i bildet. Det kan være forhold som: forventet/uventet selvmord diagnose/ikke diagnose i psykiatrien reaksjoner/reaksjoner fra andre i familien, venner, naboer og kollegaer relasjoner til den som er død/samlende eller konfliktfullt redsel for smitteeffekt Se også www.helsedirektoratet.no Veileder; Etter selvmordet- veileder for tiltak for etterlatte ved selvmord. Samt Nasjonalt senter for selvmordsforskning og forebygging www.selvmord.no 19

Noen viktige momenter ved selvmord;( hentet fra boken Sorgen ved selvmord, Inger Anneberg, Høst og Søm, 2002); Det er viktig å snakke om det. Vi er på en måte alle i samme båt. Felles om skammen, skyldfølelsen og de andres manglende evne til snakke med en om det fryktelige som har skjedd. Å ikke snakke om det er å etterlate noen i ensomhet. Tausheten kommer til å fylle så utrolig mye. Å være flau over det. Å bygge opp en mur rundt seg. Å ikke klare å knytte seg til andre. Å gjøre det lett for de andre å ikke snakke om det. Noen barn blir bare flinkere og snillere. Ved å snakke realistisk om selvmordet kan man redusere smitteffekten. Dersom fakta om selvmordet holdes skult påvirkes familiens samhold. Aksept på og det å tåle stillhet er viktig. Å ha sorgen i andre potens Å ikke bare sørge over å ha mistet, men også over å bli forlatt på denne måten. Noen har vært forberedt på selvmordet i lang tid (psyk. sykdom, flere forsøk etc.). Psyk. sykdom også et tabuområde. Noen kan ha en opplevelse av å bli sviktet og egen skyldfølelse kommer inn her. Om å velge døden selv I samme åndedrag som noen sier at selvmord er ethvert menneskets rett vil jeg tilføye; ingen av oss står alene, vi er alle en del av hverandres liv, og vi har et medansvar for hverandre. Det er alltid for tidlig å ta sitt liv. (Henrik Wergeland) Motstridende følelser Sterke og motstridende følelser er vanlig, som sjokk, lettelse, fornektelse, redsel, hvorfor og hvordan?, skyld, bebreidelser, avvisning, skam, sinne, tap av tillitt, fortapte muligheter, tvil på verdier som egen betydning, selvmordstanker, frykt for nye selvmord, situasjoner med avdøde som ikke ble avsluttet. Samtidig har den sørgende ofte en følelse av å bli grovt avvist. Alle rasjonelle og irrasjonelle tanker raser på en gang. Man kan være rasjonell i et øyeblikk for så å bli helt satt ut i neste øyeblikk. Det er ikke alltid lett å følge med for de som er rundt. Hvem er det som tar sitt liv og hvorfor gjør de det? Noen har en sårbarhet eller psykisk sykdom. Vi vet bla. at personer med stemningslidelser oftere tar sitt liv enn andre grupper. Ca 90 % av de som tar selvmord har en psykisk diagnose, 10 % har ikke det. Det er aldri en enkelt opplevelse eller følelse som gjør at noen faktisk utfører handlingen. Det er et mer komplisert bilde enn som så. Ingen kan vite hva andre mennesker kjenner på, og i de fleste tilfeller får vi aldri noe svar på hva som egentlig skjedde. Det å ikke finne noen rasjonelle svar er ekstra belastende for de som er igjen. Et selvmord er svært sjelden et villet valg om å dø, men en løsning på en uutholdelig situasjon i livet. Ofte er bakgrunnen sammensatt, et puslespill eller mosaikk av hendelser og tanker, egenskaper ved den som tok sitt liv og påvirkning fra andre. Ulike relasjoner til den døde Alle i nettverket vil ha ulike felleshistorier og syn på personen som er død. Mange har behov for å bevare det bildet, samtidig som de har aksept for at andre hadde et annet forhold til avdøde. Alle etterlatte har ulike relasjoner til den som er død. De vil fortelle historiene og opplevelsene på ulike måter, og de vil legge fokus på ulike ting. Det er 20