SORG HOS BARN. som mister nærmeste omsorgsperson. Arbeidskrav i oppvekst og yrkesetikk-perioden. Gruppe FLU10-f1

Transkript

1 SORG HOS BARN som mister nærmeste omsorgsperson Foto: Ruzzel Abueg Arbeidskrav i oppvekst og yrkesetikk-perioden Gruppe FLU10-f1 Helene Schumann, Linn Natalie Martinussen, Ruzzel Abueg, Siri Jeanett Seierstad og Lena J. Spernes Sawe 1

2 Innhold Innledning side 3 Barns sorgprosesser side3 Hvordan snakke med barn om døden side 5 Deltakelse i begravelse side 6 Avslutning side 7 Litteratur side 8 2

3 Innledning Å miste noen man er glad i er forferdelig vanskelig uansett hvor gammel man er. Vi voksne kan reagere med blant annet sjokk, fornektelse, bitterhet og lammelse (Dyregrov, 2008). Barn derimot kan reagere på en annen måte. Når et barn mister sin nærmeste omsorgsperson, altså en av de ansvarlige voksne som barnet bor sammen med, mister han/hun en del av den trygge rammen som alle barn trenger. Vi mener at voksne som jobber med barn er nødt til å være kjent med hvordan barn sørger for å kunne gi dem den støtte og omsorg barna skal ha i denne vanskelige tiden. I denne teksten vil vi snakke om sorg hos barn som mister sin nærmeste omsorgsperson. Temaene vi tar for oss er barns sorgprosess, å snakke med barn om døden og deltakelse i begravelse. I følge Eidhamar og Salvesen (2008: 165) begynner barn å få begrep om døden og at den er permanent i 4-7 årsalderen. Vi har valgt ha fokus på sorg hos de eldste barna i barnehagen og hvordan førskolelæreren/barnehagen kan jobbe med disse barna. Et dødsfall kan komme både uventet og forventet og reaksjonene hos barnet kan avhenge av dette (Dyregrov, 2008). Med uventet mener vi dødsfall som skjer plutselig, som trafikkulykker, selvmord og drap. Dersom en person dør etter lang tids alvorlig sykdom, vil nok dødsfallet komme mer forventet allikevel er det viktig å påpeke at forventede dødsfall kan føles nokså uventet når det først skjer. Barns sorgprosesser Ved forventet dødsfall vil reaksjonen til barnet være bestemt ut i fra den informasjonen barnet har fått under sykdomsforløpet. Mental forberedelse og mulighet til avskjed, vil være en hjelp for barnets sorgarbeid. Reaksjonen til barnet vil være mindre sjokkartede når døden inntrer enn når dødsfall skjer uten forvarsel. Uansett om barnet har blitt mental forberedt vil et dødsfall som oftest medføre umiddelbare sorgreaksjoner (Dyregrov 2008). De vanligste reaksjonene i følge Dyregrov er: 3

4 Angst Sterke minner Søvnforstyrrelser Tristhet, lengsel og savn Sinne og oppmerksomhetskrevende atferd Skyld, selvbebreidelser og skam (Dyregrov 2008) Den mest vanligste reaksjonen blant barn etter dødsfall er angst (Dyregrov 2008). Når den nærmeste dør, blir tryggheten i tilværelsene borte. Barna blir ofte redde for at barnas nærmeste skal dø. Angsten kan gå på barnas primærbehov som hvem skal ta av seg meg når noe skjer?. Barnet kan være redde for at foreldrene skal dø hvis de blir syke og sykdommen eller plagene minner om dem som den døde hadde. Hvis barnet har kanskje funnet den som har død eller vært vitne til dødsulykken, er det ofte at barnet har lagret bildet i hodet sitt. Disse bildene eller minne kan bli trigget av indirekte eller direkte ting, som lukt, hørsel og berøring. Barna gjenopplever ofte disse bildene eller minne når de sover, dette kan føre til at barnet er redd for å sove eller får innsovningsproblemer (Dyregrov 2008). Noen barn blir mer skvettene som oftest skjer da det har vært et dramatisk dødsfall, dette er også preget av traumer. Barnet kan oppleve tristhet, lengsel og savn. Noen barn kan gråte og være utrøstelige, trekke seg tilbake. Savnet kan være at barnet savner samværet til den som døde. Men kan også reagere med sinne ved å for eksempel rope dumme pappa som kjørte fort og døde, eller vise sinne for dem som ikke kunne forhindre det som skjedde. Noen ganger kan barnet ha sagt noe eller tenkt noe som gjøre at barnet får skyldfølelse, hadde jeg vært der hadde ikke mamma død, hadde jeg vært snillere med mamma ville hun ikke blitt borte. Skyld kan også komme da det skjer et uforventet dødsfall, i forhold til at barnet ikke fikk sagt farvel (Dyregrov 2008). Skamfølelse kan være at barnet har sagt noe eller har tenkt på noe som jeg kunne ønske mamma var død. Barnet kan også få skamfølelse over hva de kunne ha gjort for å forhindre det som skjedde 4

5 Hvordan snakke med barn om døden I følge psykolog Atle Dyregrov (2008) er det viktig å ha forbredt seg på forhånd når man skal snakke med barn om døden. Informasjonen skal være korrekt og kortfattet. Den som snakker med barnet skal helst ha en nær relasjon til barnet. Ofte er det nære omsorgspersoner som har denne samtalen. Det viktigste er at barna forstår hva døden innebærer og at den er reell (Ibid). Dyregrov (2008) hevder at det ofte kan hjelpe å forklare hva som skjer med kroppen når man skal forklare døden for barn (hjertet slutter å pumpe, kroppen blir kald og stiv). Vi har selv, gjennom erfaringer fra barnehagen, opplevd at barn har problemer med å tenke abstrakt og at kan være lurt å være så konkret som mulig for at barna lettest mulig skal forstå. Barns fantasier er ofte mer groteske enn virkeligheten og det er derfor viktig å ikke pynte på døden med å for eksempel si sovnet inn. Slik informasjon kan barnet tenke videre på og komme fram til at det kan være farlig å sove (Hoaas, forelesning, ). Ved et uforventet dødsfall er det viktig å ha en trygg base når man skal fortelle barnet hva som har skjedd. Gjerne barnets eget rom. Reaksjonen til barnet varierer, men det kan være godt for barnet og være på et sted barnet opplever som trygt. Det er viktig å ta seg god tid til barnet og svare på alle spørsmål barnet kommer med. Du skal svare sant, men ta hensyn til barnets alder og utviklingsnivå når det kommer til ulike detaljer. Barnet har rett til å vite hva som har skjedd med omsorgspersonen som er død, så det lønner seg ikke å holde noe informasjon tilbake (Dyregrov, 2008) Vi tror det er viktig at førskolelæreren formidler det som har skjedd til barnegruppen og foreldrene. Førskolelæreren bør med den avdødes familie og bli enig om hvilken informasjon som skal gis. Det kan være aktuelt med et foreldremøte hvor man snakker om hva som har skjedd og hvordan man håndterer dette i barnehagen. Når førskolelæreren skal fortelle resten av barnegruppen hva som har skjedd må han/hun snakke med barnet som har mistet omsorgspersonen sin om hva som skal skje, slik at barnet er forbredt på hva som skal bli sagt. Her er det viktig å gi barna god tid til å fordøye budskapet kanskje det kan være fint å tegne eller lese en bok sammen med barna rett etterpå. Selv om hverdagen i barnehagen naturligvis blir påvirket av en slik tragisk hendelse mener Dyregrov (2008) at man bør prøve å holde dagsrytmen det gir barna trygghet og forutsigbarhet. Det kan også være godt for barnegruppen at den gjenlevende omsorgspersonen til barnet som har mistet noen kommer på besøk. På det måten får de se at barnet ikke er helt alene. 5

6 Ved et forventet dødsfall, ofte ved sykdom, er det viktig at barnet får bli med på hele sykdomsprosessen. Si for eksempel at far er veldig syk. Han ligger på sykehuset og det er alvorlig. Men vi får håpe på det beste (Hoaas, forelesning, ). Det er viktig at barnet får besøke den som er syk, slik at han/hun ikke mister omsorgspersonen før den er død. Bugge (2008) sier at det er viktig å ikke glemme at barn skal ha status som pårørende. Vi forstår dette som at barnet blant annet skal få tilstrekkelig informasjon gjennom hele sykdomsforløpet; Hvordan går det med mamma/pappa? Hva gjør sykdommen med kroppen? Hvordan hjelper medisinene? Det finnes masse litteratur for barn som har en omsorgsperson med en alvorlig, livstruende sykdom. Slike bøker er et fint utgangspunkt til samtale om sykdommen. I barnehagen kan også slik litteratur brukes for å forklare resten av barnegruppen om hva som skjer med en av omsorgspersonene til et av barna i gruppen. Barna har kanskje behov for leke etter informasjonen de får. Da kan det være lurt at barnehagen har sykehus leker som sprøyter, bandasje og medisiner, slik at barna kan leke ut situasjonen. På den måten kan situasjonen bli mer konkret (Dyregrov, 2008). I noen tilfeller kan det være naturlig at førskolelæreren og kanskje barnehagen deltar i begravelsen til den som har gått bort. I de fleste tilfeller gjør ikke barna det, men det kan være lurt å fortelle barna hvordan en begravelse gjennomføres. Deltakelse i begravelse En begravelse er en del av sørgeprosessen for voksne og barn. Å ha med barn i en begravelse kan ofte være en utfordring om barnet blir rastløst eller utagerer på andre måter, spesielt om den avdøde er av nær relasjon, f. eks. mor, far eller søsken. Gjennom seremonien bør barna ha en kjent voksen som følger dem. Ved foreldres, søskens eller besteforeldres død kan denne oppgaven skjøttes av en annen voksen person enn (gjenlevende) foreldre. Det må være en voksen som barnet har tillitt til, og som barnet føler seg trygg med. Dette bør skje for at foreldrene kan få delta fullt og helt i ritualet, og ikke behøver å bruke sin oppmerksomhet på barna (Dyregrov 85:2008). Som førskolelærer kan du velge å være med i begravelsen eller ikke. Da kan det være fint å snakke med familien til den avdøde på forhånd så de vet at du er til stedet. Du har selvfølgelig ingen plikt til å være der men det er ofte en fin gest for familie at du er til stedet for barnet siden det er som regel du som er den nærmeste omsorgspersonen utenom foreldre. Begravelsen er der vi sier hadet til en person som er gått bort og for et barn er det kanskje vanskelig å forstå. Derfor er det viktig at vi snakker med barnet det gjelder om ting rundt 6

7 begravelsen, være konkret og åpen for spørsmål om hvorfor og hvordan vi gjør ting så det ikke kommer noen ubehagelig overraskelser for barnet om hvordan ting foregår i kirken og etter. Avslutning Barn tilbringer store deler av sin hverdag i barnehagen og førskolelæreren blir derfor blant barnets nærmeste omsorgspersoner etter foreldrene. Dette stiller krav til hvordan førskolelæreren håndterer situasjoner med sørgende barn og på hvilken måte han/hun er tilstede for barna i den vanskelige tiden. Sorg er en vond og smertefull prosess og noen vil kanskje si at barna ville fått det bedre om de hadde vært foruten sorgreaksjonene. Innen psykologien er det imidlertid enighet om at sorg er en sunn og nødvendig reaksjon på et tap (Eidhamar og Salvesen, 2008). Hvis noen som opplever et alvorlig tap, ikke tillater seg å sørge, kan det få konsekvenser på lang sikt (Ibid: 166). Vi mener at førskolelæreren må gi barnet tid og rom til å sørge på sin måte og signalisere til barnet at det er greit å være trist og lei. På den måten vil barnet få bekreftelse for sin følelse og vi tror det vil hjelpe han/henne i sorgprosessen. Samtidig er det selvfølgelig utrolig viktig at førskolelæreren viser varme, omsorg og kjærlighet til barna (Rammeplanen, 2006) 7

8 Litteratur Bugge, Renate Grønvold (2008) Når krisen rammer barn og unge. Kristiansand: Høyskoleforlaget Dyregrov, Atle (2008) Sorg hos barn. En håndbok for voksne. Bergen: Fagbokforlaget Eidhamar, Levi Geir og Salvesen, Paul Leer- (2008) Nesten som deg selv. Barn og etikk. Kristiansand: Høyskoleforlaget Hoaas, Geir. Forelesning: Kunnskapsdepartementet (2006) Rammpelan for barnehagens innhold og oppgaver 8