CASSANDRA CLARE SKYGGEJEGERNE Glassbyen Oversatt av Bente Rannveig Hansen
Originalens tittel: The Mortal Instruments: City of Glass Tekst Cassandra Clare, 2009 Omslag Cliff Nielsen, 2009 Sitatet på side XX fra Det tapte paradis av John Milton er hentet fra Arthur O. Sandveds gjendiktning, H. Aschehoug og Co, Oslo 1993 Sitatet på side XX fra Helligtrekongersaften eller hva dere vil av William Shakespeare er hentet fra André Bjerkes gjendiktning, H. Aschehoug og Co, Oslo 1997 Sitatet på side XX fra Visdommens syv søyler av En triumf av T. E. Lawrence er hentet fra Olav Angells oversettelse, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1970 Published in agreement with Barry Goldblatt Literary, New York, represented by Ia Atterholm Agency, Sweden. Norsk utgave Schibsted Forlag AS, Oslo 2013 Elektronisk utgave 2013 Første versjon, 2013 Elektronisk tilrettelegging: Type-it AS, Trondheim Oversatt av Bente Rannveig Hansen ISBN 978-82-516-5746-4 Det må ikke kopieres fra denne bok i strid med åndsverkloven eller avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Kopiering i
strid med norsk lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.schibstedforlag.no
Til moren min. «Jeg teller bare de timene som skinner.»
Lang og hard er veien ut av helved opp mot lyset. John Milton, Det tapte paradis
DEL I GNISTER HØYT I VÆRET Men mennesket er født til lidelse, gnister som flyr høyt i været. Jobs bok 5,7
1 PORTALEN KULDEN FRA UKEN FØR hadde sluppet taket, og det var sol og blå himmel da Clary gikk med raske skritt over plenen foran huset til Luke. Hun hadde trukket hetten på jakken over hodet for at håret ikke skulle blåse i ansiktet på henne. Selv om det var varmere i luften, kunne vinden fra East River fremdeles være bitende kald. Den bar med seg en svak kjemisk lukt av asfalt, bensin, blandet med eimen av brent sukker fra den nedlagte fabrikken nede i gaten. Simon satt og ventet på henne på trappen, i en lenestol med ødelagte springfjærer. Han balanserte DS-en sin på jeanskledte knær og trykket iherdig på den. «Mål,» sa han da hun kom gående opp trappen. «Jeg tar rotta på Mario Kart.» Clary skjøv hetten bakover og ristet håret vekk fra ansiktet mens hun lette i lommen etter nøklene. «Hvor har du vært? Jeg har prøvd å ringe deg flere ganger i dag.» Simon reiste seg og stakk den blinkende spillkonsollen ned i skuldervesken sin. «Jeg var hos Eric. Øvde med bandet.»
Clary holdt opp å fikle med nøkkelen i låsen den hadde det med å kile seg fast og så spørrende på ham. «Med bandet? Betyr det at du fortsatt» «Er med i bandet? Hvorfor skulle jeg ikke det?» Han la armen rundt henne. «La meg gjøre det der.» Clary sto stille mens Simon uanstrengt vred nøkkelen rundt i den gjenstridige gamle låsen. Hånden hans kom borti hennes; huden hans føltes kald i den kjølige vinden. Hun skalv litt. Uken før hadde de droppet forsøket på å innlede et kjæresteforhold, og hun følte seg fremdeles forvirret hver gang hun så ham. «Takk.» Hun tok nøkkelen ut av låsen uten å møte blikket hans. Det var varmt inne i stuen. Clary hengte fra seg jakken på knaggrekken i gangen og satte kursen for gjesterommet. Simon gikk rett bak henne. Hun rynket pannen. Kofferten hennes sto åpen på sengen, og klærne og skisseblokkene hennes lå strødd omkring. «Jeg trodde du bare skulle være i Idris et par dager,» sa Simon og så seg forbløffet rundt i det rotete rommet. «Jeg skal det, men jeg aner ikke hva jeg skal ha med meg. Jeg har nesten ingen skjørt eller kjoler, men tenk om jeg ikke kan gå med bukser der?» «Hvorfor skulle du ikke kunne bruke bukser? Du skal til et annet land, ikke til et annet århundre.» «Men Skyggejegerne er så gammeldagse, og Isabelle går alltid kledd i kjole» Clary sukket. «Det er egentlig ikke det som er problemet. Jeg er bekymret for mamma, og så overfører jeg bekymringene til garderoben min. Vi snakker om noe annet. Hvordan gikk øvingen? Fremdeles ikke funnet noe navn på bandet?»
«Det gikk fint.» Simon satte seg på skrivebordet og lot beina dingle i luften. «Vi vurderer et nytt motto. Noe ironisk, som for eksempel: Vi har sett en million ansikter og rocka åtti prosent av dem.» «Har du fortalt Eric og de andre at» «At jeg er en vampyr? Nei. Det er ikke noe man forteller hvem som helst.» «Kanskje ikke, men de er jo vennene dine. De burde få vite om det. Og dessuten kommer de bare til å synes at det gjør deg til en skikkelig rockelegende, som han der vampyren Lester.» «Lestat,» sa Simon. «Du mener vampyren Lestat. Og han er oppdiktet. Forresten har jeg ikke fått med meg at du løper rundt og forteller alle vennene dine at du er en skyggejeger.» «Hvilke venner prater du om? Du er vennen min.» Hun dumpet ned på sengen og så opp på Simon. «Og jeg fortalte det til deg, ikke sant?» «Fordi du ikke hadde noe valg.» Simon la hodet på skakke og så på henne. Lyset på nattbordet ble reflektert i øynene hans og ga dem en sølvfarget glans. «Jeg kommer til å savne deg.» «Jeg kommer til å savne deg også,» sa Clary, selv om hun følte en kriblende forventning som gjorde det vanskelig å konsentrere seg. Jeg skal til Idris! sang det inni hodet hennes. Jeg skal få se Skyggejegernes hjemland, Glassbyen. Jeg skal redde mamma. Og jeg skal være der sammen med Jace. Simon fikk et glimt i øynene som om han kunne høre tankene hennes, men stemmen hans var vennlig. «Fortell meg én gang til hvorfor du må reise til Idris? Hvorfor