Liv Køltzow Melding til alle reisende. Roman

Transkript

1

2 Liv Køltzow Melding til alle reisende Roman

3 Om forfatteren: Liv Køltzow (f. 1945) debuterte i 1970 med novellesamlingen Øyet i treet. I 1972 kom hennes første roman, Hvem bestemmer over Bjørg og Unni?, og så fulgte Historien om Eli (1975), Løp, mann (1980), og novellesamlingen April/November (1983). Hvem har ditt ansikt? (1987) ble innstilt til Nordisk Råds litteraturpris, det samme gjorde Det avbrutte bildet (2002). I 1992 fikk hun både kritiker- og publikumssuksess med biografien Den unge Amalie Skram, og i 1997 Brageprisen for romanen Verden forsvinner. Essays kom i 2004.

4 Om boken: Forfatteren Kaja Baumgarten blir diagnostisert med parkinson en januardag i 2001, og tenker med seg selv: «Hit skulle jeg. Jeg ville levd på en annen måte hadde jeg visst det.» I 2007 møter forfatteren en mann på et rehabiliteringssenter. Kaja er syk, og det er Vegard Vinsnes også. De to innleder et forhold som endevender og setter på spill alt som har vært til nå. Vegard finner Kajas notater til en roman om ham, og kjærlighetsforholdet settes på prøve. Hvis det i det hele tatt er et kjærlighetsforhold. For hvem er det egentlig som utnytter hvem? Melding til alle reisende er en sterk roman om penger og kjærlighet, og en intens fremstilling av en forfatters kamp for fortsatt kunstnerisk utfoldelse.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2015 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2015 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Forfatteren Kaja Baumgarten ville skrive om sin nye venn, Vegard Vinsnes, i den romanen hun sto fast med sommeren 2007, da hun traff ham. Seks år tidligere hadde Kaja fått vite at hun led av en kronisk nevrologisk sykdom, dette hadde ført til en langvarig og irriterende skrivetørke. Å innføre en ny person i historien var løsningen, tenkte hun, og la listen enda høyere enn før, i protest mot skjebnen, og i strid med rådene hun ustanselig fikk om å ta det med ro. Hun og Vinsnes møttes på Klingenberg, et rehabiliteringssted sør for Lillehammer. Vegard led av en alvorlig sykdom som han ikke tok hensyn til. «Du skulle hørt livshistoria mi, du, så hadde du fått noe å skrive om!» sa han da de hadde kjent hverandre bare et par dager. Det var en advarsel, et tilbud, en bønn om hjelp osv. Vegard Vinsnes sa sjelden noe uten at det kunne forstås på flere måter. Forholdet varte i et og et halvt år. Etter to måneders bekjentskap laget Kaja et utkast til et nytt kapittel i romanen, uten å ha hørt noe mer enn en liten flis av Vegards historie. Vegard fant kladden med alle gjetningene og fantasiene hennes. Noen måneder senere kom han over arkbunken på nytt. Den var dobbelt så stor. Ingenting av det han leste forrige gang var strøket. Det ble en del støy. Mot slutten av vennskapet tok han det likevel annerledes, og et par ganger dikterte han for spøk noen avsnitt som kunne brukes. Det kan tenkes at forfatterens fremadskridende sykdom var grunnen til at

7 han etter hvert tok boken med større ro. Alt dette vet vi ikke så mye om. Kaja for egen del tenkte ikke slik. Arbeidet skred igjen fremover, i lusefart, og akkurat slik regnet hun med at det ville fortsette til hennes niende roman var klar. De første månedene av 2009 hang likevel boken i en tynn tråd, ikke på grunn av henne, men fordi Vegard femtende januar var blitt sendt til sykehus for en fremskyndet operasjon av hovedpulsåren, den andre av samme type. Han ble lagt inn på hjertemedisinsk overvåkning, der han døde to døgn senere, etter at kirurgene først under tvil var blitt enige om å operere, men så hadde avlyst. Vegard ble femtiseks. Han døde for tidlig, selv om Kaja var klar over at det også fantes dem som nå trakk et lettelsens sukk, og hun fikk flere råd om å glemme både ham og boken, og gå inn for helsen. Noe lignende hadde Vegard sagt den siste uken han levde: «Ta pengene dine. Reis ned i solen. Opplev noe nytt!» Hun reiste ikke. Uansett hva som hendte i livet, hadde hun satt seg ned og skrevet om det. Det siste året hadde hun hatt svake hender og hadde kjøpt en diktafon. De første månedene av 2009 ble det mange opptak, men de fleste ble likevel straks slettet. Ordene strakk ikke til for forfatteren lenger. Hun hadde mistet Vegard. Måtte hun også oppgi romanen? «Tjueniende mars. Snart vår. Han kommer ikke, han ringer ikke. Tomheten etter ham finnes fremdeles overalt. Alt er virkelig bare sorgen. Hver gang jeg nærmer meg arbeidet, vil jeg heller at Vegard skal komme inn i værelset. Å nøye seg med en diktet skikkelse

8 når man savner et levende menneske, er håpløst. Kom tilbake, Vegard!» fortsatte Kaja å si til sin diktafon, og visste godt at Vegard ikke hørte, og at diktafonen var en gjenstand som ikke skjønte hva hun sa, «kom tilbake og hjelp meg å skrive. Kom med noen forslag, som du pleide!» Ingen blafrende gardiner, ingen skygge seilte inn i rommet, men Kaja smilte. Det sto for henne at hvis Vegard hadde kommet, ville han nå ha vært gjennom en renselse og ha sørget for at hun fikk boken unna i en fart. Han ville brukt utkastene hennes og gitt dem en komisk vri, han ville dekket over alt som ikke stemte med noen grovheter, og med litt styring fra hennes side og noen lyse ideer fra Vegard, kunne de første sidene (de du nettopp har lest) heller blitt slik: «Du skulle hørt livshistoria mi, du, så hadde du fått noe å skrive om!» sa Vinsnes til henne da de hadde kjent hverandre bare noen dager, til hu pene i den blå vindjakka, forfatteren, som han var blitt kjent med her på rehabiliteringssentret. Baumgarten, eller hva hun het. Kaja. Til det svarte hun: «Gjerne!» Hun mente det! Vinsnes, som nettopp hadde fått vite at hun var forfatter, var mer opptatt av å få jevnet ut en viss ubalanse. Han fortalte Kaja at han var utdannet hjelpepleier, faglært husmaler og trailersjåfør, og i en periode hadde vært ambulansesjåfør. Det var et stykke fra sannheten. På den andre siden var det både visst og sant da han la til at han hadde sett mye og opplevd mye, mer enn Kaja kunne forestille seg. Det var heller ikke

9 løgn da han sa at han var sikker på at hun var god til å skrive, for det merket man på henne, men det var han som hadde tilgang til de sterke historiene. Kaja ba ham fortelle den sterkeste. Vegard mente hun fikk vente litt. «Vil du ha pikken min eller livshistoria?» sa han senere en gang, da de var blitt bedre kjent. Kaja Baumgarten ville ha begge. «Jeg sa bare en av delene,» sa Vegard, «men siden du er så sta skal jeg tilby deg en halvpart av hver. Noe mer blir det ikke snakk om.» «En halv historie er ikke noe for meg,» sa Kaja. Hun gikk tilbake til Vegards forrige forslag, og valgte det første alternativet, fordi hun kom på at under slike forhold ville hun sikkert få høre historien hans i alle fall. Men neida: «Nå har du valgt, og boka kan du glemme, for livshistoria mi får du aldri,» sa Vegard. Men riktig slik gikk det heller ikke. Da Kaja var ferdig med den verste sorgen, tok hun fatt på nytt. Gudskjelov hadde hun aldri fått hele historien hans, tenkte hun nå! Kaja Baumgarten var forfatter. Hun skrev romaner. Dikt og løgn. Hun visste at det er mange måter å bruke ord som virkelig og sant på, samlet sine utkast, gikk gjennom dem, og tok med i fortellingen en person som lignet Vegard Vinsnes, slik hun hadde kjent ham. Kajas egen historie, inkludert møtet med Vegard. Seksti sider på de sekstito årene før hun traff Vinsnes. Hundreogtjue sider på de atten månedene forholdet varte. Til sammen 215 siders romanmanuskript tegn ord, 12

10 pkt. Times New Roman, halvannen linjeavstand. For dem som nøyer seg med en halv historie, opplyses at Vegard Vinsnes dukker opp på side 102.