Kristin Solberg. Livets skole. Historien om de afganske kvinnene som risikerer alt for å redde liv

Transkript

1

2 Kristin Solberg Livets skole Historien om de afganske kvinnene som risikerer alt for å redde liv

3 Om forfatteren: Kristin Solberg (f. 1982) er journalist og forfatter, bosatt i Kairo. Under arbeidet med denne boken bodde hun i to år I Afghanistan og besøkte jevnlig jordmorskolen i Wardak av sikkerhetsgrunner alltid i hemmelighet, skjult under en burka. Solberg har tidligere skrevet den prisbelønte Gjennom de renes land: Rapport fra Pakistan (2010)

4 Om boken: I en krigsutsatt afghansk småby omringet av Taliban driver doktor Khadija en jordmorskole for landsbyjenter. I det skjulte fletter hun emner som fred og kvinners rettigheter inn i pensum, vel vitende om at det kan koste henne livet. Taliban motsetter seg utdannelse for kvinner og tillater bare motstrebende at enkelte blir leger og jordmødre, siden det er forbudt for kvinner å la seg behandle av menn. Doktor Khadija balanserer på en knivsegg for ikke å pådra seg opprørernes vrede, og kjemper hardt for å holde skolen og elevene trygge. Hun drives frem av en gammel sorg og en død manns siste ønske. Elevene på skolen sliter med sine egne utfordringer. Alle har de kommet dit for å lære å redde liv på den afghanske landsbygda, der mødre- og barnedødeligheten er blant verdens høyeste, men ved å være der risikerer de samtidig sitt eget. Rundt dem blir krigen stadig mer brutal mens opprørere og utenlandske soldater kjemper om området. Jenteskoler blir brent ned. Fryktede nattbrev blir delt ut som trusler til dem som ikke oppfører seg slik opprørerne vil. Og utenfor skolemurene planlegger noen et angrep som får katastrofale konsekvenser.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2013 ISBN ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 FORORD I krigen er døden alltid til stede, selv når livet begynner. For krigen tar liv også med andre midler enn kuler og bomber. Den stjeler livskraft, raserer planer, knuser hjerter. Men kanskje kan en del av skylden legges på fattigdommen, som følger krigen, men som også eksisterer uavhengig av den. Den som gjør at reisen til klinikken blir for dyr og for lang, at maten ikke strekker til, at barna ikke får en utdannelse, at landet ikke utvikles. Fattigdom, forplantet nedover generasjonene, blir ikke bare en fysisk tilstand, men også en fattigdom av ideer, av frarøvde muligheter. Av frarøvde liv. Krigen har vart i over tre tiår i Afghanistan, et av verdens fattigste land. I dets byer og landsbyer, fjell og sletter, dør 292 barn under fem år hver eneste dag, de fleste av årsaker som lett kan forhindres, som diaré, lungebetennelse, underernæring. En kvinne dør i barsel hver annen time, noen fordi de ikke når klinikken, fordi kroppene er blodfattige og slitne, fordi de er blitt nedprioritert altfor lenge, eller fordi dagen de gir liv, er den farligste i deres eget. Deres dødsfall blir sjelden omtalt. Mange blir ikke engang registrert. Jordmødrene jobber for å redde dem.

7 Jeg besøkte jordmorskolen i Wardak for første gang sommeren 2011, der den lå gjemt bak høye murer og piggtråd i provinshovedstaden Maidan Shahr. Doktor Khadija Safi, skolens leder, var en kvinne med en visjon. «Etter 30 år med krig har vi en krigskultur i Afghanistan,» sa hun. «Jeg vil gjøre den om til en fredskultur.» Derfor underviste hun ikke bare elevene sine i ferdigheter som skulle redde liv, men også i kontroversielle temaer som kvinners rettigheter og fredsstudier. Hun visste godt at slikt kunne koste henne livet på en skole omringet av opprørere. Senere, da jeg oppdaget sorgen hun bar på, så jeg også hvor hun fant motet, styrken og inspirasjonen. Det neste halvannet året dro jeg jevnlig til jordmorskolen i Wardak, som var drevet i et samarbeid mellom Afghanistankomiteen i Norge og Svenska Afghanistankommittén. Sammen med doktor Khadija kjørte jeg fra Kabul på ringveien mot Kandahar, forbi brune, nakne fjell og hus av leire og strå. Jeg var alltid kledd i en lyseblå burka, som skjulte at jeg var utlending på et sted der utlendinger ikke lenger er velkomne, der de risikerer å bli drept eller bortført. Burkaen ble min usynlighetskappe: I det øyeblikk jeg dro den nedover hodet, ble jeg forvandlet fra en alle så til en ingen la merke til. På vei til Wardak gjorde nylonsplagget meg tryggere, den gjorde det mulig å komme og gå ved

8 jordmorskolen i hemmelighet. På skolen ble jeg kjent med jentene og deres historier. Jeg møtte Nilab, den første jenta i sin familie som kunne lese og skrive. Som mange av de andre jentene gikk hun på skolen i skjul, men hemmeligheter varte sjelden lenge på landsbygda. Jeg møtte Malalai, en av de flinkeste jentene i klassen. Jeg møtte Shagofa med det skjeve smilet, og gravide Meena som allerede hadde mistet så mye. Gjennom skoleåret så jeg hvordan de utviklet seg, ikke bare som jordmødre, men også som kvinner. Hvordan doktor Khadija forvandlet dem fra usikre landsbyjenter til rollemodeller som skulle gjøre en forskjell på landsbygda. Det var en skole full av liv, omringet av så mye død. I denne boken har jeg skrevet meg selv ut av handlingen, for dette er en historie om dem, ikke om meg. Likevel er historiene formet av meg som forfatter og forteller. Mine fingeravtrykk og mine valg er synlige på hver side, i hvert avsnitt. Fortellingene i boken er dermed bare et utsnitt av hendelser som fant sted mellom 2011 og 2013, basert på en håndfull personers opplevelser, fortalt gjennom meg. Det er naturligvis ikke den fulle og eneste sannheten om jordmorskolen i Wardak, om doktor Khadija eller noen av de andre det kan ingen bok være. Et etterord om metode forteller mer om mine valg som forfatter, men litt vil jeg si før historien starter. Researcharbeidet har bestått av dybdeintervjuer og

9 deltakende observasjon. Jeg har brukt notatblokk, lydopptaker, foto og video. Noen av personene har skrevet ned historier eller svart på skriveoppgaver jeg ga dem en metode som ga meg innsikt i ting jeg ikke ante eksisterte. Jeg har møtt doktor Khadija og hennes elever jevnlig over to år. Et fåtall av personene i boken er anonymisert, av sikkerhetshensyn; de fleste er det ikke. I de fleste scenene som utspiller seg i nåtid i Maidan Shahr eller i Kabul, var jeg til stede. I gjengivelsen av hendelser som fant sted før sommeren 2011 og hendelser som skjedde på den utrygge landsbygda i Wardak dit det var for farlig for meg å dra baserer jeg meg på dybdeintervjuer og påfølgende rekonstruksjon. Jeg har kryssjekket historiene så langt det er mulig, også med utallige kilder som ikke er nevnt i teksten. Kabul, 10. juni 2013 Kristin Solberg

10 I Balansekunst