Mariken Halle. Min middag med

Transkript

1

2 Mariken Halle Min middag med Harald Eia

3 Stemmer 7

4 Om forfatteren: Mariken Halle (f. 1982) er utdannet filmregissør fra Filmhögskolan i Gøteborg. Eksamensfilmen Kanskje i morgen (2011) fikk strålende mottakelse i norsk presse, og vant den svenske utmerkelsen Gyllene Draken (Göteborg International Film Festival). Kortfilmen No Sex Just Understand (2011) vant Gullstolen ved Kortfilmfestivalen i Grimstad. Halle driver selskapet Vapen och Dramatik sammen med Clara Bodén og Ronja Svenning Berge. Halles filmer utfordrer sjangerkonvensjoner og undersøker forholdet mellom virkelighet og fiksjon, mennesker og roller. Spillefilmen Verden venter har premiere i Niklas Lello -

5 Om boken: Hvor kommer våre holdninger fra, hvilke impulser er det som former oss? Dette står sentralt for Mariken Halles sterkt personlige essay. Teksten er også en middagsinvitasjon til Harald Eia en av dem som har formet Halle. Men hva skjer når den man trodde man delte verdensoppfatning med, snakker med en stemme som føles fremmed? Halle er ikke redd for å utfordre sin gjest og går løs på myter og følelser. Hva vil det si å være modig og ærlig? Og kan en filmskaper stole på sitt eget blikk? I år er det 100 år siden kvinner fikk stemmerett i Norge. I forbindelse med jubileet utgir Aschehoug Stemmer, en serie med 12 utgivelser én for hver måned skrevet av 12 kvinner som vil bidra til den offentlige debatten. Stemmer er en arena for dagens samfunnsspørsmål. Tekstene kan leses frittstående, men samlet vil de gi et bilde av hva som rører seg i Norge i Prosjektet handler ikke om hva det vil si å være kvinne, men hva kvinner vil si.

6 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2013 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7 Jeg står på kjøkkenet på Kunstnernes Hus. Jeg har nettopp satt på vaskemaskinen. Jeg er på vei dit jeg vil være i hodet. Som en idrettsutøver. Som hun som var meg som søkte Teaterhøgskolen. For jeg har tenkt lenge nå. Mens jeg syklet gjennom Frognerparken. Mens jeg satt på buss gjennom natten i Brasil. Og fire minutter hadde jeg den gang med juryen. Jeg har lenger tid nå. Jeg står på kjøkkenet og ser inn i veggen. Det er deilig at ingen kan se meg. Og snart går jeg ut i rommet og da kan menneskene som er der se meg. Men det gjør ikke noe. Sånn som det var på Aker Brygge da Teaterhøgskolen lå der. Jeg hørte på musikk og gikk der oppe under taket mens menneskene som handlet gikk under meg. Kunne se meg om de ville og tenkte kanskje: Hun er et annet sted. Hun skal noe. Jeg hadde en drøm i sommer. Jeg var ute på byen, og plutselig traff jeg Harald Eia. Jeg traff deg, Harald. Og jeg var litt full og du var det òg. Og jeg tenkte dette var praktisk, nå får jeg sagt til deg det jeg planlegger. At jeg vil skrive en bok til deg. En samtale med deg. Eller monolog. Hva det nå blir. Fortsette på en samtale med deg. Snart skal du komme inn døren på Kunstnernes Hus. Sette deg ved et bord. Jeg vet hvor du skal sitte. Du skal sitte med ryggen mot vinduet. Og jeg skal sitte overfor deg. Og det er sånn det blir, for det er i min film vi er.

8 Jeg hører på Carpenter med Elvira Nikolaisen. Går opp den store trappen, inn i de hvite rommene der det ofte er utstillinger. Men ikke nå, nå er de tomme. Jeg har savnet dette. Dette fysiske. Jeg begynte å skrive på min Stemmer-tekst for et år siden. Jeg skrev om mine opplevelser fra Sverige. «Det Sverige gjorde med meg», var den første overskriften jeg hadde på dokumentet. Jeg skrev om det å komme til Sverige. At den første uka da svenskene begynte å snakke om kjønnsgreier, sa jeg: «Jeg har aldri blitt behandlet annerledes fordi jeg er jente.» At jeg dro derfra tre og et halvt år senere som en person som ikke lenger forstår hva jeg mente. Hva jeg mente med annerledes. Enn hva? Jeg dro som en annen enn hun som var meg. Med en plan om et aksjeselskap. Med en forproduksjon til den filmen vi er i nå. Med en skjelvende ydmykhet. Og jeg vet at om jeg ikke hadde møtt de menneskene jeg møtte der, hadde alt vært annerledes. Jeg ville ikke gått her nå, i min egen film som snart skal gå på kinoer og komme ut til folk. Jeg ville aldri ha invitert deg hit til dette huset. Jeg ville aldri ha skrevet disse ordene som får lov til å bli en bok. Mine foreldres sterke armer. Og det Sverige gjorde med meg. Jeg er i det store, hvite rommet oppe til høyre. Jeg får lyst til å løpe. Får lyst til å slenge meg inn i veggen, kjenne hvordan det er å møte veggen med et pang. Slenge kroppen inn i veggen og få vondt. Det er et kvarter til du skal komme. Du kommer til å bli tatt imot av servitørene der nede om du kommer for

9 tidlig. Jeg skrev et brev til deg en gang, Harald. Min beste venninne Johanne, og jeg. Vi skrev et brev til deg og Bård. Det var det første brevet vi skrev til noen vi beundret. Vi skrev da dere skulle slutte å lage Lille Lørdag. Vi ville takke dere. Vi brukte lang tid på det brevet. Vi prøvde å være så morsomme som vi bare kunne. Vi skrev om da vi gnisset oss inntil Bård på McDonald s. Vi nevnte navnene på alle karakterene deres. Og vi fikk svar. Dere skrev et langt brev tilbake til oss. Og idet vi fikk det brevet, ble verden mindre, og det var noe som før hadde virket umulig som ble mulig. Dere skrev at vi virket som noen morsomme jenter. Dere oppfordret oss til å starte med standup eller skrive sketsjer. Gjøre noe. Vi har snakket som dere. Alle i min generasjon har snakket som deg, Harald. Sånn husker jeg det, i hvert fall. Og i en periode over et år sovnet min kjæreste, Erik, til lyden av Tazte Priv hver natt. Han var 28 år.

10 Jeg lurer på om du har kommet nå. Hva du tenker om det som venter. Harald, det skjedde noe med Hjernevask. Det var da du reiste inn i Hjernevask at jeg reiste til Sverige. Det var da du løftet frem det biologiske perpektivet at jeg begynte å tenke over det kulturelle for første gang. Jeg trodde jeg hadde tenkt på det før, men jeg hadde ikke egentlig det. Jeg satt der i sofaen og så deg på nett-tv. Hvor oppmerksom du var da de amerikanske biologene snakket om forskjellen på jentebabyer og guttebabyer. Du sa du ville undersøke. Født sånn eller blitt sånn. Men det virket ikke som en undersøkelse. Hva leter han etter, tenkte jeg da jeg så deg i Hjernevask. Hva er det han leter etter? Jeg har lenge tenkt at jeg har lyst til å ha med deg i denne filmen. At en av de svenske jentene som spiller hovedrollene havner i en samtale med deg. Men det ble aldri til at vi ringte deg den sommeren vi filmet. Kanskje jeg var litt redd. Og det var så mye annet. Egentlig var det kanskje jeg selv som ville snakke med deg, Harald. En jeg kjenner, fortalte meg at da han var liten, måtte han alltid sette kosedyrene sine i behagelige posisjoner før han gikk ut av et rom. Senere en gang ble han voldtatt i en skog og nesten drept av et annet menneske.