Peter Høeg. Elefantpassernes barn. Oversatt av Knut Johansen

Transkript

1

2 Peter Høeg Elefantpassernes barn Oversatt av Knut Johansen

3

4 Oversetteren er medlem av Norsk Oversetterforening. Originalens tittel: Elefantpassernes børn Peter Høeg & Rosinante/Rosinante & Co, Copenhagen 2010 Published by agreement with Gyldendal Group Agency. Norsk utgave 2011 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2011 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

5 Til Awiti, Adoyo, Ajuang, Apiyo, Akinyi og Karsten. Til Stine og Daniel.

6 Vil du være venn med en elefantpasser? Så forviss deg om at du har plass til elefanten. GAMMELT INDISK ORDSPRÅK

7 FINØ

8 Jeg har funnet en dør ut av fengselet, den fører ut mot friheten, jeg skriver dette for å vise deg døren. Nå vil du kanskje si at hvor mye frihet tror han at han kan forlange, jeg som er født på Finø, som kalles Danmarks Gran Canaria, attpåtil i prestegården, som har 12 værelser og en hage som er så stor som en park. Og omgitt av mamma og pappa og storesøster og storebror og besteforeldre og oldemor og en hund, som alle sammen ligner en reklame for noe som er dyrt, men godt for hele familien. Og selv om det selvfølgelig ikke er så mye jeg ser når jeg ser meg selv i speilet, fordi jeg er den nest minste i syvende klasse på Finø By skole, og temmelig spinkel, så er det mange både eldre og tyngre spillere som på Finø stadion må se meg sveve forbi som en surfer på vinden, og som etterpå kjenner håret reise seg når jeg smeller til med det giftige høyrebenet. Så hva klager han over, vil du kanskje si, hvordan tror du andre gutter på 14 har det, og på det er det to svar. Det første er at du har rett, jeg burde ikke klage. Men da mamma og pappa forsvant og alt sammen ble veldig vanskelig og vrient å forklare, så oppdaget jeg at det var noe jeg hadde glemt. Jeg hadde glemt, mens det hele var lyst, å prøve å finne ut av hva som holder, hva man virkelig kan regne med når det begynner å bli mørkt. Det andre svaret er det vonde: Prøv å se deg omkring,

9 hvor mange mennesker er virkelig glade? Selv når man har en pappa med Maserati, og en mamma med en minkpels, som vi hadde i prestegården på et tidspunkt, hvor mange har da i virkeligheten noe å rope hurra for? Og er det da ikke greit å spørre hva som kan gjøre et menneske fritt? Nå vil du kanskje si at så langt øyet rekker er verden fylt med folk som vil fortelle en hvor man skal gå og hvordan man skal forholde seg, og jeg er altså en til, og på en måte har du rett, og på en måte er dette annerledes. Hvis du hadde hørt pappaen min preke i Finø By kirke før han forsvant, så ville du ha hørt ham si at Jesus er veien, og jeg sier deg at pappaen min kan si det så vakkert og naturlig som om det er veien ned til havnen vi snakker om, og vi er fremme om et øyeblikk alle sammen. Hvis du hadde hørt gudstjenesten fra en taburett ved siden av orgelet, som mammaen min spilte på, og var du blitt sittende litt etterpå, så hadde hun fortalt at det er musikken som er fremtiden, og hun spiller og sier det på en måte så du allerede nå ville ha bestilt de første klavertimene og vært på vei ut for å kjøpe et flygel for pengene foreldrene dine har spart opp til deg. Hadde du etter gudstjenesten blitt med hjem til kirkekaffe en av de dagene da vi hadde besøk av min yndlingsonkel Jonas som går på bjørnejakt i Ytre Mongolia og har en utstoppet bjørn stående i entreen sin, og er blitt fagforeningsmann, så kunne du ha hørt ham, i en monolog på ikke under 20 minutter, fortelle om at det som virkelig gjør susen, det er om man har fysisk selvtillit og vier sitt liv til organisering av arbeiderklassen, og han sier det ikke bare for å erte pappaen min, han mener det også på fullt alvor. Hvis du spør klassekameratene mine, vil de fortelle deg at det virkelige livet begynner etter 9. klasse, for da flytter de fleste barna på Finø hjemmefra for å gå på

10 kostgymnas eller på teknisk skole i Grenå. Og til sist, for å gå et helt annet sted, hvis du spurte klientene på Store Bjerg, som er et behandlingshjem som ligger rett vest for Finø By, og som alle sammen har vært misbrukere før de ble 16, hvis du spør dem helt ærlig og det er på tomannshånd, så vil de si at selv om de er helt nyktre, og dypt takknemlige for behandlingen, og ser frem til å starte et nytt liv, så er det ikke noe som kan komme opp mot den lange, milde oppturen som følger når du har røkt opium eller tatt heroin. Og jeg sier deg: Jeg er sikker på at alle de menneskene har rett, også klientene på Store Bjerg. Det er noe jeg har lært av min storesøster Tilte. Et av Tiltes talenter er at hun på en og samme gang kan mene at alle mennesker har rett, samtidig som hun er fullstendig overbevist om at hun er den eneste innenfor en svært stor omkrets som vet hva hun snakker om. Alle de menneskene jeg har nevnt, de peker på det som er døren inn til yndlingsværelset sitt, og inni det værelset er Jesus eller Schuberts sanger eller den statskontrollerte prøven etter 9. klasse, eller en utstoppet bjørn eller fast arbeid eller en rosende klapp på baken, og selvfølgelig er mange av de værelsene fantastiske. Men så lenge du er i et værelse, er du inne, og så lenge du er inne, er du fanget. Den døren jeg skal vise deg, er annerledes. Den fører ikke inn i et nytt rom. Den fører ut av bygningen. Det var ikke jeg som fant døren, jeg har ikke den selvtillit som trengs, det var min storesøster Tilte. Jeg var til stede da det skjedde, det er to år siden, det var like før mamma og pappa forsvant første gang, jeg var 12 år og Tilte var 14, og selv om jeg husker det som om det var i går, så visste jeg ikke at det var det hun oppdaget. Vi hadde oldemoren vår på besøk, hun sto og laget