Runo Isaksen Noen har endelig funnet meg. Roman

Transkript

1

2 Runo Isaksen Noen har endelig funnet meg Roman

3 Om forfatteren: Runo Isaksen (f. 1968) er oppvokst i Lyngen (Troms) og Stavanger, nå bosatt ved Bergen. Han har tidligere utgitt fem romaner: Åpen bok (1997), Ren (1998), Gloria (2002), Stylitten (2004) og En perfekt dag (2009). Runo Isaksen har også skrevet den faglitterære boka Litteratur i krig: møter med israelske og palestinske forfattere (2005).

4 Paul S. Amundsen

5 Om boken: «Hva er det aller fineste jeg kunne gi deg?» Det er alvor bak smilet hennes: «Eller,» sier hun nå, «hva er det aller fineste jeg kunne gjøre for deg?» «Trenger du å gjøre noe, da? For meg holder det lenge at du» En rister energisk på hodet: «Som et tankeeksperiment, i det minste. Å bare tenke på det, tenke helt fritt. Hva er det aller beste som kan skje?» Det aller fineste du kunne gi meg, prøver han å tenke. Lisa døde, og det er så rart: Det kjennes som om alt som var barndommen, ungdomstiden, hele fortiden eksisterte fordi vi var to søsken som husket sammen. Lisa døde, nå er det bare meg, og alt er usikkert, oppløst, borte. Sally stryker ham på kinnet: «Kom igjen, la meg høre.» Noen har endelig funnet meg er en roman om minner og tilstedeværelse, kjærlighet og visjoner; om mulighetene for å etablere et lyst liv.

6 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Type-it AS, Trondheim 2013 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7 Prolog Lørdag 20. juni 2009, tidlig morgen. Du kan tenke deg at du blir syk og innlagt på sykehus: Hvem kommer til å besøke deg da? Har du nok nære mennesker der ute? Du kan ligge på et sykehus og ingen kommer; det er mulig. Hvorfor er det ingen som kommer? renner det gjennom Ask, han rykker til og sperrer opp øynene. Bare soverommet, heldigvis. Hennes seng, hennes soverom. Det må være natt, vel? Han dreier over på siden og zoomer inn vekkerklokka på nattbordet: Han legger seg på rygg igjen, skyver venstrearmen bortover lakenet for å treffe kroppen hennes, men treffer ingenting. Igjen dreier han over på siden og sjekker klokka: nå. Klokka virker i hvert fall. Under dørsprekken skimter han lys. Hun har stått opp? Han ligger helt stille og lytter. I lang tid er det ingenting, ikke en eneste lyd. Men så hører han det: En liten latter. Sally sitter på kjøkkenet midt på natta og ler? Han blir liggende og lytte. Lang stillhet igjen, men så, hva er dette? Gråter hun? Han holder pusten. Det høres virkelig ut som om hun

8 gråter. Samtidig er det en annen lyd også: Lyden av papirer som blafrer. Løse ark, mener han å kunne høre, ikke en bok. Brev, tenker han. Hun leser brev. Eller skriver brev? Han blir helt kald med det samme. Ikke si meg at hun sitter der ute og skriver brev til han der jævla politikeren? Er det ikke nok, det hun allerede har gjort? Jeg må skjerpe meg, tenker han med det samme. Dette kan ha en naturlig forklaring. Men sant nok: Denne følelsen han har hatt, av at hun er altfor impulsiv, at hun når som helst kan snuble over en sjarmerende gjøk ute på byen, smile og prate med ham og ikke skjønne at hun vikler seg inn i et kyss, i et knull, ikke skjønne at hun kaster alt dette bort, alt dette som vi to har sammen. Jeg må skjerpe meg, tenker han igjen. Den tilbakevendende følelsen av at han ikke helt klarer å trenge gjennom og se hvem hun egentlig er. Etter såpass lang tid, et halvt år, burde jeg ikke kunne se henne klarere? Kanskje hun har bestemt seg. Kanskje det ikke er kjærlighetsbrev til han der politikeren hun skriver, men avskjedsbrev til meg. Jeez, jeg må virkelig skjerpe meg. Han hører henne le igjen, en lang, trillende latter som hun samtidig prøver å holde dempet. For hun vil ikke vekke meg. En sånn latter kan bare bety én ting. Rolig, tenker han med det samme: En hvilken som helst latter kan bety hva som helst. Han føler for å reise seg og gå rett ut på kjøkkenet og spørre hva pokker som foregår her, egentlig. Men han blir liggende og lytte. Det kan komme mer. Det kan

9 komme lyder som forklarer alt sammen enkelt og greit. Selv om han ikke helt klarer å forestille seg hva slags lyder det i så fall skulle være. Der igjen: Latteren hennes. Han blir liggende på rygg med blikket rett opp i taket. Over et halvt år siden jeg gikk fra Bente, tenker han. Han føler et plutselig behov for å knytte det som er nå opp mot det som var da, for et halvt år siden: Denne voldsomme trangen han hadde hatt til å leve lett, ekte, lekende og med enorm kjærlighet, framfor alt. Og nå? Denne følelsen av at alt kan snu seg, det finnes ingen pålitelige spilleregler, ting som virket sementsolide i går kan være løs luft i dag, og tiden smuldrer opp alt til grøt, tenker han og må flire av seg selv. Men vær stille! Sally må ikke vite at jeg er våken. Det høres absolutt ut som om hun gråter helt stille der ute. Han setter føttene i gulvet og reiser seg. En tilfeldig tur på do, liksom, og dermed finne ut hva som skjer i samme slengen. Han drar opp soveromsdøra og ser hodet hennes dreie rundt, det blikket, før hun kaster seg over stablene av papirer som flyter utover spisebordet, og gir seg til å samle dem sammen. Han gnir seg liksom søvnig i øynene: «Hva er du holder på med?» Hun har samlet alle papirene til én bunke. Nå legger hun en grå mappe oppå alt sammen. «Bare noe arbeid jeg holder på med.» «Arbeid? Er du klar over hva klokka er?» Med høyrehånda stryker hun håret bak øret: «Jeg våknet og fikk ikke sove igjen. Så sto jeg opp og begynte

10 på dette.» Hun nikker mot papirhaugen. «Klientjournaler,» kremter hun. «Taushetsbelagt stoff, du vet.» «Å,» sier han. «Sånn.» Så går han inn på badet. Det kan vel stemme, tenker han. Men det er denne følelsen av at et eller annet ikke stemmer likevel. Når han kommer ut fra badet, står hun borte ved kjøkkenbenken. Hun tar et glass ut av skapet. Nå åpner hun springen, lar vannet renne seg kaldt før hun setter glasset under og fyller det opp. Så snur hun seg: «Bare legg deg igjen, du. Jeg kommer snart, jeg også.» «Ok.» Så er han tilbake i senga. Det er faktisk et slags mønster i taket; det har jeg aldri lagt merke til før. Det er jo lørdag i dag, lørdag 20. juni, innser han plutselig: Det er jo 30-årsdagen din i dag, Sally. Og jeg sa ingenting. Han slipper ut en latter, bare for straks å tenke: Som om det var noe å le av.