Johan B. Mjønes DØD MANNS KISTE

Transkript

1

2 Johan B. Mjønes DØD MANNS KISTE

3 Om forfatteren: Johan B. Mjønes er oppvokst på Orkanger, bosatt i Oslo. Han har skrevet tre kritikerroste romaner for voksne. Død manns kiste er hans første roman for ungdom.

4 Om boken: Leif og Paul skal ha tidenes sommerferie ute i det nordnorske havgapet. Under en dykketur finner de restene av et skip som ble senket i Guttene begynner å nøste opp skipets historie. Og plutselig forvandles drømmesommeren til et mareritt. For tåka skjuler alt og slipper ingen fri.

5 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2013 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

6 Norskekysten 26. mai 1940 Han husker ikke. Store hodesmerter. Alt han ønsker er å lukke øynene og sove. Noen holder ham våken. Han forstår ikke. Men kjenner bølgene som løfter ham. Kjenner kroppen sin som er ute i vannet. Overkroppen som klamrer seg til vrakrestene. Kulde. Isvann. Og små glimt av lys gjennom åpninger i skydekket. Det var ikke sterk vind, skipet var skadd, men manøvrerbart. De hadde gått stille, tett ved kysten. Usynlige. Hadde klart seg gjennom bombingen, hadde holdt seg flytende og var på vei mot redningen. Han husket det plutselige ropet fra styrmannen. Fyrlykten som dukket opp fra

7 ingensteds. Forsøket på å manøvrere unna bare for å innse at det var for sent. Han husket hodet som smalt mot noe hardt. Husket at han våknet i det kalde vannet. Våknet av kulda. Vannet slo over ham. Som kniver mot huden. En sterk arm holder ham oppe. Styrmannen. Han nikker og signaliserer til styrmannen at han kan løsne grepet, han kan holde seg selv oppe nå. Kjemper seg fram. Gjennom bølger som løfter og trekker. Gjennom vind. Mot land. Mot lyden av vannmasser som bryter og en mørk skygge som vokser og vokser. Menn som roper, som forsøker å styre vrakrestene mot landet som vokser foran dem. Så ser de lys. Uklare først, så tydelige, sterke. Flere fakler brenner inne på land. Og i lysskjæret kan de se skygger av folk. Redning! Endelig. Hver gang han forsøker å reise seg, velter han over ende i de frådende vannmassene. Kryper mer enn går mot land. Rundt seg ser han en håndfull menn. Ikke mer enn en håndfull menn som unnslapp bombingen, som overlevde forliset. Mennene sjangler mot land, nesten like ustø som ham selv. Hvorfor kommer ikke mennene på land ut, hvorfor kommer de ikke ut og hjelper dem? En skygge trer ut av lysskjæret. Blir en mann som trer ut i vannet, mot

8 en av matrosene som sjangler gjennom brenningene. Det ser ut som om mannen skal til å ta imot matrosen, støtte matrosen mot land. Men mannen holder noe i hånden, en øks. Og før noen skjønner hva som foregår, smeller øksa inn i hodet på matrosen og kløyver skallen hans. Lyden, som et eple knuser under en skosåle, overdøver brenningene. Og før noen av matrosene forstår hva som er i ferd med å skje, rykker mennene på land ut mot hans kamerater, hans mannskap. Instinktivt snur han og begynner å kjempe seg utover igjen. Ut i vannet, ut på dypet. Vekk! Månen bryter gjennom skydekket og han kan se, før han faller inn i bølgene, at styrmannen blir stukket i brystet med en høygaffel og faller om i vannet, han kan se, som om alt er frosset, at vannet farges rødt rundt kroppen som rykker voldsomt noen ganger. Panikken griper ham og han kjemper seg videre utover. Han har ikke krefter, men de han har, bruker han på å komme seg ut i vannet igjen, lenger ut! Noen griper fatt i ham. Styrken virker overnaturlig mot hans egen, og som en sekk, trekkes han på land.

9 Han hører sin egen pust, hører sine egne hjerteslag. Hører føtter i sanden. Skydekket sprekker og igjen bader månen alt i et mykt lysskjær. Han ser flere menn stå rundt seg. Væpnet med stokker og økser og høygafler og spader. Han ser opp i et hardt ansikt, mannen som trakk ham på land. Og så ser han en ung gutt. Han forstår fortsatt ikke hva som er i ferd med å skje, selv om han har sett mannskapet sitt dø, selv om hjertet hamrer, er det som om hodet ikke forstår og han lurer på om gutten er et barn, eller om han bare ser så ung ut mot den store mannen som trakk ham på land. Mannen skyver gutten fram. Han ser at gutten er redd, at gutten skjelver, men mannen skyver ham fram, dytter noe inn i hendene på ham, klapper ham på hodet og trekker seg noen skritt tilbake. Han ser opp på gutten, blå øyne, lyst, nesten hvitt hår under en mørk sydvest. Så ser han at gutten løfter en tung spade over hodet. Vekten får gutten til å miste balansen før han henter seg inn. Gutten lukker øynene. Så hører han lyden av spaden gjennom luften. Suset av spaden gjennom luften før han hører lyden av sin egen hodeskalle som knuser.

10 1 Ettermiddagstoget fra Oslo skar gjennom terrenget. Skar gjennom dagen som ble kveld. På sentralstasjonen i Trondheim gikk en 15 år gammel gutt med tung sekk av. På perrongen klemte han en jevnaldrende gutt, fetteren sin, også han med en stor sekk. Etter noen keitete bevegelser, noen usikre fraser mellom fettere, mellom venner som ikke har sett hverandre på lenge, gikk de sammen mot neste spor, mot neste tog. Nattoget. Mot en natt som stadig ble lysere. Mot en sol som ikke ville gå ned. Mot sommerjobben. Sommerferien. Hodene mot togvinduet, halvsoving, togristing, stive nakker. Sola høyt på himmelen. Er det midnattssol der vi skal være? spurte Leif og gned søvnen ut av øynene. Polarsirkelen går litt nord for Mo i Rana, men jeg vet ikke helt hvor.