Stein Morten Lier PYRO

Transkript

1

2 Stein Morten Lier PYRO

3 Om forfatteren: Stein Morten Lier (f. 1967) er tidligere sjefskonsulent i Cap Gemini og direktør i Telenor. Han debuterte som dokumentarforfatter i 2002 med En reisende i drap, en bok om faren, privatetterforsker og tidligere politiinspektør Leif

4 A. Lier. Siden krimdebuten med Catch i 2004 har han skrevet åtte ulike polithrillere og spenningsromaner. Med Rookie (2012) skrev Stein Morten Lier sin første thriller for ungdom. Pyro er oppfølgeren.

5 Om boken: Klubbhuset til Vålerenga Trolls brenner. Treneren Truls blir arrestert, mistenkt for å stå bak brannen. Tinius er sikker på at Truls er uskyldig, og bestemmer seg for å undersøke saken nærmere på egenhånd. Det skal vise seg å bli livsfarlig. Pyro er andre bok i Stein Morten Liers nye thrillerserie for ungdom.

6 Tilbakemeldinger vedrørende denne boken kan sendes til 2013 H. Aschehoug & Co. (W. Nygaard), Oslo Tilrettelagt for ebok av Framnes Tekst & Bilde, 2013 ISBN Bibliotekutgave - kun til utlån gjennom bibliotekene

7 Søndag

8 1 Tinius sto på kunstgressmatta på Jordal. Varmen fra flammene foran ham sved i ansiktet. Men han klarte ikke se en annen vei. Klubbhuset til Vålerenga Trolls brant, sammen med alt han og lagkameratene hadde kjært: medaljene, pokalene, bildene og utstyret. Flammene sto ut fra bygningen og lignet takkede reptilklør. Sekunder tidligere hadde vinduene eksplodert, og de oransje-røde klørne hadde vist seg fram i all sin heslighet. Den første brannbilen nådde fram en dykkerbil. Personellet fra brann- og redningsetaten, kledd i leirfargede og flammehemmende tekstiler, og med hjelmer og oksygenflasker på ryggen, hoppet ut og tok et raskt overblikk over brannen før de skred til verket. Like etter ankom en politibil, og de to konstablene begynte å flytte publikum bakover. Ytterligere to brannbiler stigebiler rullet inn på kunstgressmatta, og kampen kunne begynne. Ikke den kampen som skulle ha blitt spilt tre timer senere, men

9 slaget om klubbhuset. Tinius klarte ikke røre seg, ble stående og stirre på huset som sakte forsvant foran øynene på ham. Det virket som om slaget allerede var tapt. Bygningen var overtent, og det brennende udyret brølte mot dem alle. Tinius svelget hardt, flere ganger, og fulgte motvillig politimannens ordre om å trekke bakover. Han så seg om. Rundt ham summet det av fortvilte stemmer, og Tinius kunne høre bannord og bruddstykker av teorier om grunnen til brannen. Klubbhuset var gammelt og ledningsnettet var ikke blitt skiftet ut på mange år. Kanskje brannen skyldtes en elektrisk feil? Hadde noen lagt fra seg en røyksneip i nærheten av noe brennbart? Hadde noen tent på med vilje? En pyroman? Den siste teorien ble gjentatt av flere. Brannen var helt sikkert påsatt, summet det rundt ham. Hevntankene meldte seg. Det var ikke måte på hva de skulle gjøre med den skyldige når han ble tatt. Tinius lot seg ikke hisse opp. Det var ikke noe å gjøre fra eller til. Skaden var allerede skjedd. Klubbhuset var tapt. Hevn brakte ingenting tilbake. Tvert imot. Hevn ville bare svi vekk resten, ikke av klubbhuset, men det huset hadde representert. Tinius fikk øye på treneren sin. Han sto tjue tretti meter unna, i utkanten av den opprørte menneskemengden, og så plutselig ti år eldre ut. Ansiktet var askegrått og skuldrene lutet framover. Truls så ut som en slagen mann. Det var vondt å se ham sånn. Tinius snudde seg igjen. Vannet var omsider blitt koblet på, og de hardbarkede og uredde brannmennene kastet seg inn i kampen mot den ildsprutende dragen. Tinius beundret vågemotet deres. De virket så uredde. iphonen lå fortsatt i jakkelomma. Dette

10 var ikke egentlig noe han ønsket å forevige. Likevel tok han fram telefonen og oppdaterte Facebook-statusen sin: Klubbhuset brenner. En jævla pyroman. Han lot mobilen gli ned i lomma igjen og registrerte at noen stilte seg opp ved siden av ham. Det var Sander, og Tinius husket at han hadde lovet å se på kampen. «Skjer a?» utbrøt Sander. «En jævla føkkings pyroman,» svarte Tinius og kjente ikke helt igjen sin egen stemme. «Griner du?» Tinius snudde seg vekk og ristet på hodet. «Røyken svir i øynene,» svarte han. «Skikkelig dritt,» kommenterte Sander. «Syk jævel,» samstemte Tinius. «Han ligger jævlig tynt an hvis de får tak i ham.» Tinius nikket i retning av mennene som hadde kommet med de groveste truslene. «De kommer til å lynsje ham.» Det ble stille mellom de to guttene. Begge stirret på flammehavet og brannmennene som kjempet for å temme det. «Jeg vil bli brannmann,» sa Sander. «Redde folk og sånn.» Tinius svarte ikke. Klubbhuset var fullstendig overtent. Vannet som ble pøst på, så ikke ut til å gjøre noen forskjell. Han kunne like gjerne ha pisset på flammene, det ville hatt samme effekt. To brannmenn gikk forbi dem. Tinius hørte den ene si at de bare måtte la det brenne ned. Ordene kjentes som slag i mellomgulvet. «Det er noe dritt,» gjentok Sander. «Blir ikke noen kamp, nå vel?»