2. søndag i adventstiden 2017, Heggedal. Tekst: Joh 14,1-4. La ikke hjertet bli grepet av angst!

Transkript

1 2. søndag i adventstiden 2017, Heggedal Tekst: Joh 14,1-4 La ikke hjertet bli grepet av angst! Det er som man ser den iskalde hånden som klemmer til rundt hjertet. Har du kjent den? Det er tider i livet da angsten møter deg med et iskaldt gufs. Kulen i brystet, hva er det? Den fremmede lukten i stuen, har noen vært her? Og når det ringer på døra en grytidlig morgen og presten står utenfor med rundsnippen og et alvorlig uttrykk i ansiktet, hvem er død? La ikke hjertet bli grepet av angst! Det er lett å si. Vi leser denne teksten ofte, vi prester, i begravelser. Når adskillelsen er et faktum og døden har tatt med seg et menneske. La ikke hjertet bli grepet av angst. Men hva skjer etter døden? Er det noe etterpå? Eller er det bare tomhet og mørke? Tro på Gud og tro på meg, sier Jesus. Kirkeårstiden er på sitt mørkeste akkurat nå, og disse søndagene før jul lar oss kjenne på en blanding av frykt og forventning. Jesus har samlet sine nærmeste rundt seg. Han vil trøste dem fordi han snart skal forlate dem. Det er separasjonsangsten han

2 2 går i møte med; angsten for adskillelsen. Det er den du kjenner igjen fra da mor og far ikke dukket opp for å hente deg til avtalt tid, eller da mannen din falt om på stuegulvet med hjerteinfarkt. Angsten for å bli forlatt av det menneske som hele din eksistens hviler på, det er den angsten Jesus prøver å komme i forkjøpet i dag. Har du også en slik angst? Vi kan nok kjenne oss igjen på det menneskelige plan. Vi har vel alle noen opplevelser da hjertet ble grepet av angst, enten da vi var små, eller nå, når vi kanskje er redd for å miste noen. Men så er vi jo i kirken nå, og angsten løftes opp på et annet nivå. Det gjelder ikke lenger de menneskelige forhold, nå handler det om Guds sønn som forlater sine disipler, og de vet ikke hva som kommer til å skje videre. På ett eller annet plan har de fattet at Jesus er mer enn en kul fyr, at han har en guddommelig dimensjon ved seg og at samværet med ham endrer selve meningen med livet. Når separasjonsangsten handler om Guds sønn og oss, rokker det ved hele fundamentet for troen vår. Du har kanskje kjent den angsten iblant: Har jeg bygget livet på en livsløgn? Finnes Gud egentlig? Og hva skjer hvis Gud slipper taket i meg og troen oppløser seg i ingenting?

3 3 Tro på Gud og tro på meg, sier Jesus. Hvorfor sier han det? Skjønner han ikke at vi baler med de store, eksistensielle spørsmålene om Guds eksistens og meningen med livet? Men Jesus går ikke inn i de diskusjonene. Bibelen handler ikke om Guds eksistens, det diskuteres ikke. Det er en moderne problemstilling. Men Bibelen handler mye om hvem Gud her, hva Gud gjør og hva Gud ønsker for menneskeheten. Det er dette Jesus snakker om. Tro på Gud og tror på meg i samme åndedrag. Jesus er ikke redd for å vise hva som bor i ham, for å si det slik. Dristigheten hans går over alle grenser, men så var han da også oppvokst uten grenser. For: I begynnelsen var han Ordet. Ordet var hos Gud og ordet var Gud. Så ble han menneske og tok bolig hos oss. Ikke som en panserkledd hersker, men som en baby med tynn, tynn hud. Som Guds Ord skulle han lyde til alle folkeslag, ikke bare det utvalgte folket, men alle. Ikke bare de rike, men også de hjemløse. Ikke bare de bofaste, men også flyktninger. Også til de undertrykte, de misbrukte, de glemte, de ensomme. Alle.

4 4 Grenseløs var Jesus fra første stund, og grenseløst var hans tilbud til menneskeheten: Tro på Gud og tro på meg. Så hva vil det si å tro på Gud og på Jesus? Kanskje handler det om å se for seg disse rommene som Jesus snakker om, og gå inn i dem. Rommet han gjør i stand kan være himmelen, stedet vi skal bo etter døden. Et sted for alle som vil inn. Tro på meg. Følg meg. Jeg vil være der dere er, sier Jesus. Rommet i himmelen er stedet der Jesus er. Å tro på ham er «å gripe det håpet som ligger foran oss, et trygt og fast anker for sjelen,» som forfatteren av Hebreerbrevet sier det. (Hebr 6,13-19A) Men rommet han snakker om er ikke bare i himmelen. Det er også her. «Min Fars hus har mange rom,» sa Jesus. Som barn hadde han en gang forvillet seg inn i templet. Der fant han mennesker som også tenkte mye på Gud. Der ble han sittende og snakke om de store ting, om det som var før, det som er nå og det som vi ennå venter på. «Forsto du ikke at jeg måtte være i min Fars hus», sa han da moren kom og hentet ham. Fars hus, det er her. Kirken vår. Det lille kirkerommet i Heggedal. Det store kirkerommet i Østenstad. Fars hus finner vi i hver en bygd.

5 5 Det er mange rom. Rom for alle som vil inn. «Jeg vil være der dere er», sier Jesus. Han er her. Nå. Å tro på ham er å gripe fatt i Ordet og sakramentene hvor han lar seg gripe som et håp og et trygt og fast anker for våre urolige, og iblant tvilende sjeler. Det moderne mennesket spør: Finnes Gud egentlig. Jesus svarer: Ta imot. Dette er min kropp. Dette er mitt blod. Han har ingen andre svar enn det. Å tro er å gjøre, å tro er å gripe det som rekkes oss. Men det finnes også andre rom, rom hvor vi som kristne kanskje må våge oss inn i, fordi troens vei av og til går gjennom dødsskyggens dal. Da Guds sønn kom til vår jord, gikk han inn i de fattigste rom, rom som ikke egnet seg for barnefødsler. Han gikk inn i hus hvor det bodde tollere og syndere. Han gikk inn der hvor ingen andre ville inn. Han gikk inn for å hjelpe mennesker ut og sette dem fri fra det som bandt dem. Slike rom finnes det mange av også hos oss. Det finnes svarte rom på internett hvor de verste forbrytelser stilles til skue. Det finnes mørklagte barnerom hvor grådige hender invaderer små barn og dreper håp og fremtidstro. Det finnes rom vi helst ikke vil vite om. Inn i disse rommene skal vi gå, for å tro på Jesus er å følge ham inn til de minste og vergeløse, og redde dem hvis vi kan.

6 6 Og det finnes mange andre rom også som trenger at Jesu disipler går inn, er til stede, slår på lyset og snakker sant om rett og rettferdighet. Spørsmålet om Gud finnes blir da mindre viktig, det som er viktig er hva Jesus er og gjør, han som sier «Tro på Gud og tro på meg. Jeg vil være der dere er.» Å tro på Gud er å følge etter dette Gudmennesket Jesus Kristus som vi kan gripe med våre egne hender og la oss lede av - inn i de rommene hvor han vil ha oss. Så på denne adventssøndagen, i denne mørke kirkeårstiden, like før sola snur: La ikke hjertet bli grepet av angst. Gled deg, for din konge kommer til deg. Han er allerede her. Herfra går vi videre sammen. Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir én sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.